Kall det et dikt eller noen små søte tanker..

[Pinocchio]

Dette er ikke måten jeg selv ser på livet, men sånn rent matematisk sett:

Blir vi blir unnfanget i en tåke av kåthet og svette. Deretter slurper vi grinete og blodige ut på et underbemannet sykehus. Et klaps på baken av en overtrøtt sykepleier starter hylet. Og livet. Vi gråter av full hals. ”Vær så god her har du han” Og så blir vi i fullt raseri lagt i fanget til en livredd og dødsliten jente vi heretter kaller vår mor. Det er starten vår. Sånn i korte trekk. Resten blir liksom opp til hver enkelt.

”Få orden på livet ditt, din lille tølper”, hører vi fra sekundanter på sidelinja mens hjerte-ekkoer dunker i tinningen og vi løper videre. ”Herregud, du er 30 år snart!” Vi skrur opp tempoet og spurter så akillesenene så vidt holder følge.

Få strakser senere, er vi slitne og krøllete og blir lagt i findress før presten, med eller uten innlevelsesevne, nynner på hymner fra vår folketro og på den måten avslutter for oss det hele som startet med et protesterende hyl.

Ikke ment som noe annet enn små skråblikktanker på det hele..

[Gjest Nivvy]

Hehe, du vet det er dagbok her inne, sant?

Så du ble plutselig tankefull, melankolsk, osv...ja, er sånt som skjer...godt å få det ut på et vis, skrevet det ned, sagt det...vekk med det!

[Tusenfryd]

Godt å se deg igjen, Pinocchio Lenge siden sist.

[Tiqa]

Sjeleglad jeg er optimist! :D

[Pinocchio]

Hvem er ikke optimist? Men jeg trenger også svart humor.

Dette var egentlig fra en roman om en ganske så sliten stakkar med masse tanker og jeg la ved litt for mye i starten. Derfor er det kortet ned.

Jeg synes det sier mye på noen få korte og stygge setninger. Iallefall i forhold til personen det dreier seg om. Egentlig så gjelder det vel oss alle.

Det er ikke farlig å både være i stand til å kunne oppsummere livet fra den solfylte stranden og fra hvordan det nå enn fortoner seg under et stort og skyggefyllt tre..