jeg bekymrer meg for alt

[Gjest bekymret]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skulle legge dette tema, men endte opp med det her på samliv.

Jeg er egentlig fast bruker, men har lyst til å være anonym akkurat nå.

Problemet mitt er at jeg er stadig bekymret, og det spseielt ovenfor døden og min mann. Jeg har ingen grunn til dette, han er frisk som en fisk, har ingen risiko-intersser eller noen risiko-jobb. Men jeg bekymrer meg stadig over "hva om han dør fra meg??"

Hver gang han er ute på en lengere biltur sitter jeg med klump i magen og forestiller meg livet alene.

Jeg har kommet frem til at livet uten han vil bli helt uutholdelig, jeg ville aldri klart meg uten han. Jeg har ikke så mye familie her jeg bor, og heller ikke flust med venner, så jeg tror jeg ville sittet alene resten av livet.

Jeg vet at ikke dette ikke er realistisk, og at jeg er nødt til å klare å slutte å bekymre meg for alt. Vi planlegger å få barn, og jeg klarer ikke å tenke meg hvor bekymret jeg kommer til å være over de.

Har noen noen tanker som kan hjelpe meg å se litt mer posetivt på verden?? Jeg skjønner jo at statistisk sett så kommer ingenting til å skje, men inne i mitt hode, så er det jo også statistisk sett umulig å vinne i lotto, men noen gjør jo det alikevel.

Jeg vet jeg er dum. Men kjære dere, har dere noen tanker til en bekymret sjel.?

[Gjest Gjest]

Du er ikke dum, men det høres ut som om du har bekymrings-angst.

Jeg er ikke lege, men du kan prøve å prate med legen din eller ringe Mental Helse tlf?

[Solskinnsbolla]

Jeg vet ikke helt hvor jeg skulle legge dette tema, men endte opp med det her på samliv.

Jeg er egentlig fast bruker, men har lyst til å være anonym akkurat nå.

Problemet mitt er at jeg er stadig bekymret, og det spseielt ovenfor døden og min mann. Jeg har ingen grunn til dette, han er frisk som en fisk, har ingen risiko-intersser eller noen risiko-jobb. Men jeg bekymrer meg stadig over "hva om han dør fra meg??"

Hver gang han er ute på en lengere biltur sitter jeg med klump i magen og forestiller meg livet alene.

Jeg har kommet frem til at livet uten han vil bli helt uutholdelig, jeg ville aldri klart meg uten han. Jeg har ikke så mye familie her jeg bor, og heller ikke flust med venner, så jeg tror jeg ville sittet alene resten av livet.

Jeg vet at ikke dette ikke er realistisk, og at jeg er nødt til å klare å slutte å bekymre meg for alt. Vi planlegger å få barn, og jeg klarer ikke å tenke meg hvor bekymret jeg kommer til å være over de.

Har noen noen tanker som kan hjelpe meg å se litt mer posetivt på verden?? Jeg skjønner jo at statistisk sett så kommer ingenting til å skje, men inne i mitt hode, så er det jo også statistisk sett umulig å vinne i lotto, men noen gjør jo det alikevel.

Jeg vet jeg er dum. Men kjære dere, har dere noen tanker til en bekymret sjel.?

←

først vil jeg bare si: at dette blir en tap/tap situasjon for deg- du "kommet fram til at livet uten han vil bli helt uutholdelig"- Med DEN innstillinge, er det ikke rart at du er redd!!

- og kanskje du i utgangspunktet føler deg litt ensom:"jeg har ikke så mye familie her jeg bor, og heller ikke flust med venner"

"statistisk sett så kommer ingeting til å skje, men inne i mitt hode..." Det er stort sett hodet som bestemmer følelsene vår. så som du sier selv("jeg vet at det ikke er realistisk") så må du med tankens kraft endre følelsen av at livet er over for din del om mannen din forsvinner...

"Du er nok" til å få et fullverdig og bra liv! Skjønner du hva jeg mener med det?...

[Gjest bekymret]

takk for klem.

Jeg vet ikke helt om jeg forstår.

Jeg skjønner selv at jeg ikke er realistisk og at jeg ville hatt det bedre om jeg ikke "tok alle sorger på forskudd", men i det helvetes hodet mitt er jeg bare så redd så redd.

Når jeg begynner med dette i hodet mitt så prøver jeg å finne andre ting å tenke på, jeg prøver å gjøre noe morsomt eller ha tankene på andre ting. Men det værste er "før" han reiser med bil eller noe....jeg kan ligge i dagevis å grue meg til den dagen.....får ikke sove og tenker og tenker.

[Gjest Gjest]

Jeg ville snakket med mannen min, legen, presten eller psykolog. Og så ville jeg gått inn for å få venner der jeg bodde hvis jeg var deg.

[Gjest Veronica Mars]

Jeg skjønner veldig godt hva du mener, jeg og mannen hadde senest i dag en samtale om akkurat det samme. Han mener også at jeg bekymrer meg alt for mye. For noen dager siden dunket han hodet ganske kraftig og jeg prøvde hardt å overtale han å dra på legevakten for å sjekke om det var hjernerystelse... Han sykler også mye, og hver gang han drar ut er jeg veldig redd for at han skal bli påkjørt eller ha et stygt fall.

Jeg er nok ikke like redd som deg (ennå) for jeg går ikke rundt å gruer meg før han skal noe, jeg bare blir redd akkurat når han drar, og merker at jeg tenker litt på det fram til han kommer hjem igjen. Det dukker alltid opp en liten tanke "Hva om han dør? Tenk om han aldri kommer hjem igjen?" ol.

Men jeg synes jo selv også at jeg er litt dum. Skal man alltid sitte inne da, fordi hvis man går ut så kan man dø? Det hadde jo blitt et veldig kjedelig liv i lengden. Og det hjelper jo ingen at jeg sitter inne å bekymrer meg, hvis det faktisk skjer han noe kommer det til å skje uansett, og all den bekymringen blir jo bare sløsing med tid om det skjer eller ikke.

Men som de andre sier her kunne det kanskje vært en idé og snakke med en lege om det (jeg er allerede i behandling for angst), det kommer vel bare til å bli verre, spesielt når man får barn, hvis man ikke gjør noe med det. Jeg føler selv at jeg har "arvet" det fra min mor, hun har alltid bekymret seg veldig, og det blir jo dumt om vi også bringer dette videre til våre barn.

[gompen]

Jeg tror også det er en god ide åoppsøke lege. Kjenner meg igjen i bekymring og "katastrofe-tanker", og jeg har diagnosen generalisert angstlidelse...

[Cata]

En tur til legen er nok det lureste her ja. Riktignok blir det du selv som må ta jobben med å "snu tankegangen" men råd og støtte fra fagfolk kan nok være en god hjelp i prosessen.

[lillesky]

Jeg tror også det er en god ide åoppsøke lege. Kjenner meg igjen i bekymring og "katastrofe-tanker", og jeg har diagnosen generalisert angstlidelse...

←

Jeg og...

Det som har hjulpet meg litt, er å skrive ned for og i mot at noe skal skje med min samboer.

Og da har jeg funnet ut at sjansen faktisk ikke er så stort.

Også har jeg funnet ut at hvis han skulle dø, så klarer jeg meg jo. Jeg har liksom tenkt at hvis han dør, så dør jeg. Skriv lister, skriv ned tanker, skriv ned for og i mot.

Jeg skjønner deg veldig godt (uten at det er noe stor hjelp, men du er iallefall ikke alene om disse tankene), og synes det er kjempeekkelt å tenke på døden. Huff!

Jeg er også sånn som tenker på det verste først. Tar alle sorger på forskudd, selv om ting går veldig bra. Slitsomt!

Jeg vil anbefale de å først ta kontakt med legen din, fortelle hvordan du har det (ikke spar på noe), og hør om du kan få henvisning til psykolog. Der kan du få hjelp til å finne frem til metoder som gjør at du ikke bekymrer deg så mye, eller som iallefall gjør at du takler bekymringene bedre.

[Gjest Tweek]

Jeg skjønner deg!

Jeg har det akkurat samme, og har ofte mareritt at min sambo dør, selv om han ligger ved siden av meg. Og hvis min dør, så vet jeg heller ikke hva jeg skulle gjort. Jeg ville å følt meg alene siden jeg ikke har masse venner, og jeg er så vant til å være med han selv om jeg ikke har kjent han lengere en nyttårsaften 05/06.

Jeg kjenner meg å igjen det du sier at i hodet så er alt mulig (føler meg gal nå )

Å det kan være veldig frustrerende, og plagsomt til tider. Jeg har ikke noen spesielle gode råd, siden jeg har samme selv. Men jeg ville bare si at du er ikke den eneste

[Gjest bekymret]

tusen tusen takk for råd og svar alle sammen.

Har en venninne som hadde sosialangst, og for henne så hjalp det bare å bli bevist på at hun hadde det.

Det er vel egentlig det jeg også prøver på, prøver å bli bevist på problemet, men vet ikke helt hvordan jeg skal komme vidre.

Jeg skal begynne å skrive lister, det kan hende hjelper.

Jeg skal prøve å komme meg til legen for å få hjelp, men det er faktisk værre.Jeg skal prøve, men jeg tør ikke å si når jeg kommer til å klare å komme meg til han. Må kurere legeskrekken min først......uff, jeg er vist håpløs.

[lillesky]

Er vanskelig det å vite hva man skal si til legen ja. Hva om du skriver en lapp? Jeg er visst glad i lapper jeg. Men leger har helt sikkert opplevd det mange ganger før at folk har med seg lapp, fordi det er vanskelig å prate.