Når finner man ut hva man vil?

[Luckyme]

Nå skal jeg får engangskyld skrive dønn ærlig hvordan mitt forhold er

Vi har vært sammen i 3 år, har til tider vært turbulent, men jeg har alltid funnet ut at jeg elsker typen min, og har holdt ut. Jeg skal nå beskrive vårt forhold, og vil ha ærlige svar om dere hadde fortsatt holdt ut, eller om dere er i lignende forhold eller rett og slett hadde vurdert å gjøre det slutt For noen av dere er dette sikkert helt utenkelig forhold også

Min type er med i en MC gjeng, og er en litt rocka type med langt hår, skjegg og kjører Harley. Han er en oppegående type med sterk personlighet. Jeg er ei jente som vanligvis ikke har falt for slike typer, men ble nok litt tiltrukket av det bad guy imaget, ellers er jeg ei veldig sosial jente som har til tider fått masse oppmerksomhet, uten at det har brydd meg overhodet, ergo: En meget sjalu type!

Jeg har en sønn på 8 år fra ett tidligere forhold, han bor hos meg annen hver uke. De helgene jeg har guttungen finner min MC type på allting annet enn å være hjemme med oss.

Litt positivt først. Han er den personen jeg har følt meg mest levende med, vi har lange innholdsrike samtaler, og kan prate om det meste. Vi kan diskutere alt mellom himmel og jord, og vi er det mest perfekte paret når vi er ALENE. Vi har god sex, og jeg ikke interesse av andre mannfolk i dete hele tatt Han er flink til å komme med komplimenter hver eneste dag, og sier hver dag han elsker meg, synes jeg er søt pen etc, at jeg er den jenta han vil ha og leve med resten av livet sitt med. Han vil tilogmed ha unger også nå Vi er glimrende på reiser i sammen, da er alt topp. Han er spennende person å være sammen med og jeg elsker han, men nå begynner jeg å bli veldig sliten av forholdet, og det tærer på!

Han hadde en episode med sms kontakt med sin tidligere elskerinne helt i begynnelsen av forholdet, og jeg satte foten ned med den kontakten der, og etter det vet jeg 100% at det ikke har vært andre damer eller kontakt med andre damer. pågrunn av at jeg stoler såpass på han, godtar jeg at han drar på mc-fester, drar på tur, henger med gutta etc. Dette er naturlig for meg, for jeg ønsker samme friheet selv. MEN det går jo selvsagt ikke , for jeg er ei søt jente, som er altfor naiv, og skjønner ikke når folk legger ann på meg, og kan bli lurt til forskjellige ting, det er jo kun flaks at jeg ikke enda har blitt utsatt for voldtekt eller overgrep Jeg må jo skjønne at det ikke er samme regler for jenter og gutter Det er viktig å informere om alle jeg har snakket med på en fest, og virker jeg litt nølende har jeg noe å skjule ( Dette er selvsagt min types mening) Han har bestemt seg at deler av min vennekrets liker han ikke, og han skal alltid være sur når jeg tar en fest med dem.. Alle de er jo nerder i hans øyne. Jeg får ikke dra på kafe midt i uke som jeg var vant med tidligere. Det å ta ett glass vin på kafe med min bestevenninne i en ukedag er utenkelig, og det blir bråk i mange dager etterpå. Han vil ha en mening om alt det jeg gjør utenom at han er med. Å dra på byen er ett krangletema, selv om det veldig sjeldent jeg har lyst til å gjøre det.

Jeg får ikke ha kontakt med barnefaren, for da har vi snikkontakt bak ryggen hans, og han er skeptisk til den kontakten vi har, ergo en kjempekrangel! jeg har faktisk nå ekstremt lite med barnefaren å gjøre, men får lov å ta kontakt hvis det er noe viktig. Min ex er forbanna på dette pga guttungen! og min mc type mener sånn er det å ta hensyn til ny kjæreste, og mener at sånn må det bare være. Etter en krangel vi hadde når guttungen skulle ha bursdag, og han satte krav at jeg ikke fikk lov til å gå ut å spise med sønn og eks alene, dette var unaturlig, og det var jeg helt enig i, men settingen her med at min ex kjefta i telefon, og min samboer kjefta fra sofaen endte med at jeg ble råstressa, og var lei meg og ikke i humør de neste dagene, dette var jo selvsagt helt feil reaksjon fra meg og sånn ville ikke han at forholdet skulle fortsette, jeg måtte skjerpe meg for jeg var helt rar, og at han da ikke fikk sex hver dag, det endte jo opp med den sure og grinte gubben. Min samboer vil sex hver dag, i hvertfall minst 5 ganger i uka, og er det en kveld man ikke orker, ja, da er han sur dagen etter. Han jobber litt med seg selv akkurat der, for han skjønner at jeg har andre behov enn sex hver dag, men det kan gå max en dag i mellom før han begynner å klage og er grintete, Heldigvis er jeg med på notene nå, men om det kommer en uke hvor man er sliten og ikke orker, blir det ett gnål og grintete type som blir uspiselig å leve med.

Er vi på fest i sammen, og ikke er fullt opptatt med å passe meg for hvem jeg prater med, og viser han for lite oppmerksomhet er krangelen i gang.

Jeg skal helst være rolig i bakgrunnen når vi er med hans gjeng, og for all del ikke drite meg ut, for det går på hans ansinitet i gjengen. Ikke bli for full, og ikke skravle med alle.

Han gidder ikke å hjelpe til med å rydde, vaske eller lage mat. Det ligger jo helt naturlig at dette ligger på jentene. Han blir sur, og kaller meg krevende om jeg spør om hjelp, men han kan være flink og grei med bil, skifte hjul, hjelpe til å legge golv etc slike mannfolk ting, men da skal jeg være evig takknemlig, og mas orker han ikke.

Diskuterer vi , overtar han gjerne hele diskusjonen med å legge skyld videre på andre ting, i hvertfall ikke han selv. Han kan jo like godt vende om på dette og legge skylden på meg, for hadde ikke jeg oppført meg slik blabla hadde han aldri trengt å reagert.

Han blir ALDRI med når det gjelder noe med min sønn, dvs aldri, dette får jeg følge opp selv, men vil gjerne kritisere om jeg stiller opp for mye i forhold til dugnad etc med skole. 17 Mai vil han helst ikke være med på, og er det snakk om å sitte i skolegården og være sosial med andre, blånekter han og blir hjemme. Jeg ser frem til å gjøre alt dette alene fremover, men dette er jo litt trist for min sønn også da

Ellers har han en spesiell måte å reagere når han ikke får det slik han vil, og de SMS han har sender til tider er helt uakseptable når det gjelder språk. Det er den ene trusselen etter den andre. Det er ikke noen vitsi å gå i detaljer, men de er virkelig ikke koselige.

Jeg prøver å roe ned denne crasy typen min da, og det er litt kjipt å alltid måtte være den som må roe ned, og få han blid igjen. Se forbi ting, og ikke henge meg oppi smådetaljer, prøve å skjønne at han oppfører seg faktuisk helt latterlig, og ler faktisk inni meg selv enkelte ganger.

Og så har vi noen fantastiske dager hvor han er helt skjønn, og jeg finner ut at jeg vil være sammen med han igjen, helt til han oppfører seg som en dust igjen

Jeg vet jo innerst inne at ett slik forhold ikke kan vare livet ut, men jeg overser og fortsetter med å leve livet med han, Elsker han, men samtidig jævelig sliten av måten han er.. Og vanskelig er han mot flere rundt seg også, men er samtidig jævelig sjarmerende og latteren hans er den mest smittende som finnes..

Dette ble jo veldig langt da..phu.. noen som klarte å følge med?

[Gjest Elfrida]

En mann som er så sjalu og kontrollerende, og som ikke hadde vist den minste interesse for mine barn, tror jeg ikke at jeg hadde holdt ut med i lengden.

[Gjest Mannen i noens liv]

Ett ord: stikk !

Begrunnelse: han bryter deg ned og kommer selv aldri til å bli voksen.

[Gjest Mayamor]

Da jeg begyndte å lese innlegget ditt, syntes jeg at det hørtes ut som en macho kjæreste du har som er myk på hjemmebane. Etterhvert innså jeg at du skriver litt positivt om ham først. Og bra er det å fokusere på det positive. MEN - det tok mye lengre tid å lese igjennom det negative. Og det var ikke bare "fei-under-teppet-negativt"...

Du har et barn fra før, og han ønsker felles barn. Men hvordan kan du holde ut å gå på tå hev blandt hans venner, skippe å snakke med guttens far, være "alenemor" på tilstelninger og håpe det skal ordne seg?

Skjønner at det ikke er lett. Du har vært igjennom et brudd med barn innvolvert før, jeg ville tenkt meg nøye om før jeg stiftet familie med en jeg hadde følt det slik for før vi fikk barn.

Jeg vil si stikk - men det er du som skal leve med avgjørelsen. Lykke til med en vanskelig avgjørelse.

[MsRP]

Jeg leste faktisk alt!! Det var krydra med litt smilies og avsnitt, det hjelper på lange innlegg...

Jeg må jo si at det var fryktelig mye mer av det negative her enn av det positive, da... Men samtidig skjønner jeg jo at det er vanskelig å forlate en fyr som har så sterke ytterpunkter i personligheten.

Som i midt forrige forhold, han var så utrolig god når han var snill, så da veide det liksom opp for vonde episoder, latskap, sjalusi og alt det der.

Men etter fem år var jeg virkelig lei likevel, altså!! For det ble jo aldri noe bedre, og hver gang den mørke siden kom frem ble det verre og verre, og periodene hvor vi hadde det fint sammen ble bare kortere og kortere.

Jeg sier ikke at det samme kommer til å skje med deg, men en ting er sikkert, han trenger hjelp med denne sjalusien sin!! For meg virker det egentlig som om akkurat det er roten til størsteparten av problemene deres...

Nei, hadde dette vært meg hadde jeg nok bedt ham gå til psykolog for sjalusien sin, og ellers bedt ham skjerpe seg når det gjaldt å hjelpe til hjemme osv... Hadde han vist initiativ til å ville bli en bedre kjæreste hadde jeg holdt på ham lenger, hadde han nektet hadde han nok blitt dumpa ja.

For noen ganger er gresset faktisk mye grønnere på den andre sida...

[Caracal]

Hei!

Jeg skal ikke gi deg råd av type ”dump han” eller ”stikk”. Det du kanskje bør tenke på er å vurdere gode sider mot dårlige. Og i innlegget ditt er det jo langt flere ting som plager deg en positive ting som bygger deg opp… Spørsmålet er om du kan/vil/bør akseptere de tingene du setter fingeren på.. Hvis dere skal ha barn er dette egenskaper du vil han skal føre videre??

Vil du bli gammel med denne mannen?? Det at han er så veldig positiv i perioder for å så bli forbanna er ikke noe godt tegn.. Men det er kun du som kjenner situasjonen din i detalj og innerst inne vet du nok hva du egentlig vil….

Lykke til..

Caracal.

[Gjest regine ii]

Personer med denne typen personlighet - såååå hyggelig og sjarmerende en del av tiden, men super kontrollerende og veldig manipulerende resten av tiden......

nix - hadde ikke jeg ville levd med.

For meg så handler et forhold om likeverd. Det skal ikke være sånn at visse regler gjelder for den ene men ikke for den andre.

Det bryter deg ned, selv om du helt sikkert ikke tror det nå. Det gjør noe med en når en altid må motta trussler, alltid være den som "glatter over" alltid være den som blidgjør og ber om unnskyldning, alltid må passe seg i fht. hva man gjør og hvem man treffer etc.

Så jeg vil faktisk si det så sterkt som at du bør forlate han.

men det er selvsagt din sak og ditt liv. Men du kan kanskje tenke gjennom hvordan du ville sett på det om det var besteveninnen din som hadde det sånn? Syns du det er greit at hun f.eks. ikke kan treffe deg på et glass vin i uka, fordi typen hennes da blir sur i flere dager? Syns du det er greit at typen hennes legger kjepper i hjulene for kontakt med barnets far?

ønsker deg lykke til.

[Gjest lazuli]

Skjønner veldig godt at du er i tenkeboksen. Du beskriver en partner med (for meg) ganske spesielle holdninger. For meg hadde det vært viktig å å finne ut om jeg var villig til å ta ansvar for de konsekvensene deres samhandling vil/kan få i fremtiden. Selvfølgelig er det vanskelig å spå, men etter 3 år har du en masse kunnskap om hvordan den enkelte hverdag, og til syvende og sist; livet med denne mannen vil fortone seg.

Forøvrig lurer jeg på hvordan du klarer å forholde deg til at han ikke engasjerer seg i sønnen din, og de delene av ditt liv som henger naturlig sammen med han?

[Gjest Gjest]

En mann som tror han har noe med å si at du ikke "får lov" til ting er det bare å komme seg vekk fra.. Fortere enn svint!

[Luckyme]

Takk for tilbakemeldinger

Det er flere som påpeker akkurat det jeg går å tenker på. Og deter jo akkurat i denne tankeprossessen. skal de positive sidene veie så mye opp, at jeg gir opp min egen personlighet. Jeg går virkelig å tenker etter hver krangel at dette finner jeg meg pokker ikke i, sånn vil jeg ikke ha det og så går det en dag, og så er jeg blid igjen ( finnes ikke langsint )

Jeg har hele tiden hatt lyst på ett barn til, og for ett år siden var jeg skikkelig verpesyk Men nå er jeg virkelig på tanken at jeg ikke orker å ha unge med en mann som er borte i annenhver helg, ikke gidder å hjelpe til hjemme, blir sur når han ikke får sex, og forventer jeg er blid hle tiden, ellers blir han sur og skal bli enda surere lager vireklig store scener utav hva han mener er rett, og siden han er så flink til å snakke for seg, og jeg blir ofte taus når han setter igang, for han tåler ikke å bli snakka til ....... Jeg vet jo svaret

Men jeg på en måte i klørne hans også, for jeg klarer ikke selv å sette foten ned med nok styrke til at han skal forstå det, for han da klarer å vri det til min feil eller klarer på en eller annen måte få meg til å bare drite opp i krangelen, og la det skure og gå videre.

Men jeg kan jo pokker ikke holde ut i mange år til heller.,Hvis jeg vil ha barn så bør jeg gå nå, i hvertall til sommeren for å finne en ny mann, eller så blir det å få unge med typen min, og da vet jeg jo at alt blir hengende på meg, og kommer til å se ut som 50 før jeg har fylt 35

Det er så jævelig vanskelig til å ta ett riktig valg. i hvertfall når jeg samtidig elsker han da

[Caracal]

Ser ut som om du vet hva som skal til helt av deg selv…

Jeg vet at det er vanskelig når man er midt inne i et forhold å kunne vurdere nøkternt hva som skjer. For eksempel ”er dette normalt eller ble jeg overkjørt på det groveste nå”

Men noen ganger er faktisk gresset grønnere på den andre siden.. Har selv opplevd akkurat og det og da for man plutselig stor tro på fremtiden og da tenker man bare ”hvorfor gjorde jeg ikke dette før”

Caracal.