Om å ta ansvar

[snikeren]

Hva vil skje hvis vi alle selv skal ta ansvar for å ha det bra?

Det er selvsagt en drømmesituasjon hvis alle KLARTE det. Men jeg tror ikke at verden noen gang kommer til å fungere slik. Noen trenger hjelp, og jeg føler for å hjelpe andre som jeg ikke synes tar ansvaret for eller ser hva som er best for seg selv. For å gjøre nåtids-situasjonene lettere for meg selv også, så tror jeg at det å ta ansvar for andre gjør det lettere for meg i hverdagen også. Jeg liker ikke å se andre som ikke vet, kan eller vil sitt eget beste. Jeg tror jeg kan bidra med at andre har det bra, eller bedre i alle fall. Hvis jeg noen ganger tar ansvar for andre, kan jeg forvente at andre kan ta ansvar for meg også, når det er min tur å trenge det. Vet ikke om det er så bra med dyrking av individualismen, som er så in nå. Tror det gjør folk mer egoistiske enn det som er bra for samhandlingen i

samfunnet.

Kommentarer? :kaffe:

[Gjest Gjest 1]

Det kunne vært greit å høre nivået på de hjelpetrengende. Tenker du på eksempelvis åpenbart hjelpetrengende som narkomane, handicappede, barn som trenger fosterhjem, uføre som ikke kommer seg ut i arbeid eller tenker du mer i retning av voksne mennesker som tilsynelatende fungerer i hverdagen men som virker passive og tiltaksløse og dermed trenger en hjelpende hånd i å styre livene sine fremover slik du ser det?

[snikeren]

Jeg tenker mer i retning av voksne mennesker som tilsynelatende fungerer i hverdagen men som virker passive og tiltaksløse og dermed trenger en hjelpende hånd i å styre livene sine fremover...

[Gjest Parispoop]

æ likr å ta vare på mennesker

[Gjest Gjest 1]

Det er i utgangspunktet positivt med folk som har et ønske om å hjelpe andre, er det ikke? Det går en fin grense mellom det og overstyring/blande seg for mye hvis det handler om mennesker som lett lar seg påvirke og styre. De som lett lar seg styre i stor grad over tid kan ha en tendens til å havne i offerroller.

[snikeren]

Ja, men jeg er redd for å slite meg ut.

Er det egoistisk?

Eller er det typisk kvinne å ta for mye ansvar?

[Gjest Gjest 1]

Ja, men jeg er redd for å slite meg ut.

Er det egoistisk?

Eller er det typisk kvinne å ta for mye ansvar?

←

Det står i profilen din "Jeg er snill"...og du liker å hjelpe andre fordi du selv trives med det. Er du da en altruist eller en egoist?

Ja, jeg tror det er typisk kvinner å tro at de har et stort ansvar i forhold til andre mennesker. Det er kanskje en grunn til at kvinner dominerer i omsorgsyrker.

Dersom du gleder andre mennesker og ikke overstyrer/dominerer i livene deres er det positivt?

[Gjest Parispoop]

Ja det vil æ si.. De fleste kvinner jeg har vært meg skal alltid ha ansvaret noe jeg liker, men dere tar dere over hodet noen ganger.. LA mannen fore dere opp

[Gjest Gjest 1]

Ja det vil æ si.. De fleste kvinner jeg har vært meg skal alltid ha ansvaret noe jeg liker, men dere tar dere over hodet noen ganger.. LA mannen fore dere opp

←

La mennan lage maten og la kvinnan rydde opp. Det sei no æ.

[Gjest Parispoop]

jeg lager ofte maten jeg og rydder opp etterpå.. Jeg vil fore min kvinne og jeg vil ikke utsette henne for enda en ting hun må gjøre.. Som hun ikke har nok

[dront]

Jeg tenker mer i retning av voksne mennesker som tilsynelatende fungerer i hverdagen men som virker passive og tiltaksløse og dermed trenger en hjelpende hånd i å styre livene sine fremover...

←

Jeg vet ikke helt, jeg, hvis noen synes jeg er passiv og tiltaksløs - og prøver å definere meg som en som trenger en hjelpende hånd synes jeg det bidrar mer til at jeg føler at min måte å leve på ikke er akseptabel (sosialt eller samfunnsmesig) - DET ville ikke gjøre meg lykkelig.

Tror det er en vanskelig balansegang om "andre" skal mene noe om hvor lykkelig en bør være og hvilke dytt og tiltak en skal iverksette. Det virker fort mot sin hensikt, særlig fordi "den ulykkelige" blir satt i bås og definert som en som ikke klarer å gjøre seg lykkelig selv... Og man kan kanskje føle at omverdenen kommer med masse forventninger om at dette og dette kan og bør du gjøre for å bli lykkeligere - det er ikke sikkert man klarer å innfri forventningene selv om noen står bak og sparker ræva av deg.

Samtidig er det jo alltids småting som bidrar til å glede folk, da, som man gjerne kan gjøre uten å ta den klamme omsorgsrollen på seg - smile, huske på familie og venner og si det til dem, komme innom på et kort besøk, invitere på ting osv. Ta folk på alvor, gi bedre selvtillit. Og oppmuntre om personen har et ønske eller prosjekt man ikke vet om man tør å gjennomføre.

Ellers tror jeg det er begrenset hvor mye en kan og skal hjelpe noen som ikke selv ønsker det, og som kanskje er fornøyd med livet som det er. Og hva er din egen motivasjon for det?

Edit: var en altfor lang setning oppi der...

Endret 20. mars 2007 av dront

[Agenta]

Hehe.. La oss ikke gjøre dette til en debatt om kjønn. Er så veldig mange av dem, men lite om det trådstarter begynte med.

Jeg mener at man skal være åpen for å hjelpe andre! Men samtidig dyrke individualisme. Det vil si at man skal hjelpe andre så lenge det ikke går ut over det som er bra for en selv. Jeg hadde en trang til å hjelpe alle før, men så at det var veldig få som ville ha hjelp. Og det er faktisk umulig å hjelpe de som ikke vil ha hjelp.

Nå har jeg det slik at jeg er åpen for å hjelpe de som vil ha hjelp, og det er så deilig! Ofte er det ikke mye som skal til, man må bare se det! Ofte kan det være nok å bare se personen og de problemene de har. De koster meg ingenting, men gir mye til mange.

Edit: Min kjære venn skriveLeif var innom

Endret 20. mars 2007 av Agenta

[Hobgoblin]

Man kan uansett ikke hjelpe noen ikke vil bli hjulpet. Det er ok å hjelpe andre, men det beste er kanskje å hjelpe folk til å hjelpe seg selv? Som flere har vært inne på, kan hjelp gli over i overstyring. Jeg tror at det er viktig som "hjelper" å være svært bevisst på mottagerens grenser.

Jeg vil også skille mellom "hjelp" og "støtte". Støtte ser jeg på som gjensidighet i alle slags forhold: Kjæreste-, vennskaps-, og familieforhold. Hjelp blir mer omfattende, og innebærer at det ikke lenger er en gjensidighet i forholdet: Det finnes en hjelper og en mottager.

[snikeren]

I perioder er jeg omgitt av negative familiemedlemmer, og da gjør jeg på en måte alt jeg kan for at de skal være fornøyde og lykkelige.

Jeg tror at hvis jeg lar meg rive med i den negative dalen, vil jeg synke med... For jeg vet jo at man påvirkes. Derfor bruker jeg krefter på å PRØVE å få de(n) rundt meg til å se de positive og ikke det negative sidene i det som skjer.

Og å ha håp istedet for å gå ut fra at alt ender negativt, at alle ar mot en, at man er født under en uheldig stjerne, alltid har uflaks, at man alltid må slite mer enn andre osv osv..

Men det er slitsomt! Men jeg klarer ikke helt å bare være negative sammen med dem heller...

Skal jeg velge

1) å la de være negative og bli påvirket selv?

2) å slite for å få de til å tenke positivt?

:kaffe:

[snikeren]

Jeg sikter egentlig ikke bare til praktisk hjelp, men også å hjelpe andre til å ha en riktig innstilling...å se lysere på livet... og se at alt ikke er så vsnskelig som de skal ha det til.

Og gjøre små ting i hverdagen som gjør at de slipper å sutre over alt de har å gjøre, alt som ikke fungerer for dem. Gjøre små endringer som gjør alt fungerer bedre. Ting de ikke ser selv, ting som er bagateller som bare blir en kjempestor sak og som kunne vært løst hadde man bare hatt lyst til å se muligheter istedet for hindringer.

Problemet er at hvis jeg sier at det ikke er noen stor sak, synes de ikke jeg forstår dem...

[Hobgoblin]

Jeg skjønner dilemmaet ditt, og tror det er veldig naturlig å ville oppmuntre. Men en venn av meg som er terapeut, mener at det beste er å ta de negative følelsene på alvor. Altså - hør på det negative, og ikke avfei det med "neida, dette går så fint, og nå skal vi kose oss"-prat. Men derimot skal man ikke la seg dra ned av det negative.

Synes det høres vanskelig ut, men det er mulig det fungerer...

[dront]

Jeg sikter egentlig ikke bare til praktisk hjelp, men også å hjelpe andre til å ha en riktig innstilling...å se lysere på livet... og se at alt ikke er så vsnskelig som de skal ha det til.

Og gjøre små ting i hverdagen som gjør at de slipper å sutre over alt de har å gjøre, alt som ikke fungerer for dem. Gjøre små endringer som gjør alt fungerer bedre. Ting de ikke ser selv, ting som er bagateller som bare blir en kjempestor sak og som kunne vært løst hadde man bare hatt lyst til å se muligheter istedet for hindringer.

Problemet er at hvis jeg sier at det ikke er noen stor sak, synes de ikke jeg forstår dem...

←

Kjenner litt igjen det der, ikke fra egen familie heldigvis, men andre - man kan ha litt forskjellig virkelighetsoppfatning noen ganger Jeg tror nok også som Hobgoblin sier at det er bedre å "bare" høre på enn å "motsi", for det siste fører ofte til at den negative føler at h*n ikke blir tatt på alvor, kan føre til konflikter osv. Men det kan jo være slitsomt å lytte og ikke kunne komme med innspill også - dessuten er min erfaring at den andre gjerne (tilsynelatende) ber om råd og meninger også, og da er det lett å gå i fella...

Jeg vet ikke jeg, men jeg tror at noen legger seg til en vane med å være negative og å overdimensjonere problemer, og at de føler at det er dette de får respons på av omverdenen. Da bør man kanskje være forsiktig med å bare trøste - da forsterker man kanskje væremåten. En annen ting er at problemene kanskje oppleves som store, og da føler de seg selvsagt såret om man bagatelliserer... Så ja, det lureste er kanskje å bare lytte og ikke si så mye. Men jeg mener at hvis det sliter veldig på deg, så bør du sette grenser for for mye energi du vil la dem ta, f eks ved å begrense kontakt eller å avlede til andre emner når det blir for mye.

Synes jeg, da, men jeg er en stor egoist