Utbrent som mor?

[Gjest Harmony]

Jeg er alenemor, har en jente på 5 år. Nå for tiden er lunta kort, jeg går rundt å er smådeppa hele tiden, og gleder meg til hver gang jenta skal til faren sin, ikke så veldig ofte, og de helgene går så altfor fort. Husarbeid å skolearbeid hoper seg opp, og jeg har ikke overskudd til noe som helst... Jeg føler at det jeg har å tilby datteren min ikke er nok. Jeg har ingen venner her vi bor nå med barn på hennes alder. Og hun har bare ên venninne som hun leker med utenom barnehagen. Jeg føler meg lite egnet som mor, for å si det rett ut.

Noen andre som har hatt det på denne måten en periode? Å hva gjorde du for å komme deg ut av det?

[tingeling]

Dette høres sikkert dumt ut, men tar dere jern? Jeg er ikke alenemor og jeg har et netterk rundt meg, men jeg har hatt et par runder hvor jeg har vært så sliten at jeg ikke har skjønt hvordan jeg skal komme opp av sengen om morgenen.

Det har vist seg å være jernmangel.

Det er ihvertfall verdt å sjekke

Tingeling

[Plym]

Jeg har også hatt det akkurat sånn som du beskriver. Det har gått over. Avlastning fra familie har vært nyttig, og ikke minst å kunne fortelle noen hvordan en føler seg, og få til svar at det er helt normalt og greit

[Tusenfryd]

Klart det må gå an å være utbrent som mor... jeg er drit sliten nesten hver dag, jeg - og jeg er ikke alenemor. Løping fra jobb for å hente i barnehage, møkkete barn, vask av sølete dresser, tørk av sko, rene klær til voksne og barn, sørge for at det er nok dopapir og bleier og tannkrem, sunn mat på bordet, matpakke, forholde seg til helse og sunnhet og snørrete neser, våkne barn på natten, enda fler arbeidsoppgaver og mer press på jobb, venner som "klager over at de aldri ser deg mer", skrikete og klengete unge som ikke vil ha mat, kaster leker, er trett og sliten, ikke lese avisen på flere dager, må ta inn ekstrajobbing på kveldene, sove for korte nettter, skremme hybelkaniner og andre møkkemonstre som stadig overtar større del av huset - og så skal man leke og være glad mamma, frisk kjæreste og ha overskudd til en "kveld alene på badet med en deilig spabehandling" og kropp til "den nye vårmoten, søt og sommerfrisk"... Og aldri bjeffer man til barnet eller skriker eller smeller med en dør... ? N e p e ...

Utbrent som mor? Vel, kanskje ikke, når jeg tenker meg om, men utkjørt som menneske. Også får man en klissete klem og ser på englebarnet som sover og så blir man litt ladet opp igjen. Det er når man ikke får hentet seg inn da, at det er grunn til varsko. Og hvor ironisk jeg enn er om å ta vare på seg selv, så er det faktisk viktig.

Og jeg vil også benytte anledningen til å hylle alle alenemødre som faktisk er alene om alt det vi andre er to om. Dere gjør virkelig en fabelaktig innsats. Og selv om jeg noen ganger tenker at det må være lettere å faktiks være alene, enn å være to med en sladdedask av et mannfolk så man må jobbe med masing og kjefting, men likevel - jeg vil nok beholde Frydemannen, ja...

Endret 22. mars 2007 av Tusenfryd

[fil]

Har lyst å skrive som gjest her, men skitt au.

Da barna var mindre var det perioder at jeg har vært så sliten at jeg seriøst vurderte å ringe barnevernet og be dem hente barna. Tenkte også tanken at barna ville ha det bedre uten meg. Kjente at jeg hadde ingenting å gi, hverken til meg selv eller barna. Samtidig følte jeg meg som en dott; fikk jo hele tiden høre at dette var jo noe som hørte småbarnstiden til. Alle andre hadde det jo slik. Jeg var totalt utslitt, så sliten at jeg bare gråt og gråt. I ettertid kan jeg ikke fatte hvordan jeg holdt ut, og ser at jeg den gang "møtte veggen" som det heter. Jeg har siden den gang fått flere barn, men aldri vært så sliten som da.

Min erfaring er at hvor sliten man blir avhenger mye av hvordan barnet/barna er. Noen barn bare koser man seg med mens andre kan være utfordrende fra de kommer til verden.

Det er viktig at du spiser sundt, kommer deg ut i frisk luft, treffer andre mennesker. Om ikke annet enn på butikken. Ikke sitt alene og gruble.

Jeg tar omega 3, vitaminer og i perioder jern.

Det er godt å snakke med andre. Men treffer man ikke de rette å snakke med kan det være mer nedbrytende enn oppbyggende. Min erfaring er at helsestasjoer ikke er plassen å få hjelp. Jeg er kanskje en person som ikke liker å be om hjelp, og har dermed vansker for å få den hjelp jeg trenger. Har man en god lege kan man snakke med h*n. Jeg ble sykemeldt i en periode, slik at jeg kunne ta vare på meg selv mens barna var i barnehage.

Til slutt vil jeg si at det blir sannsynligvis bedre når du bare tar tiden til hjelp, de største er blitt såpass stor nå at de klarer seg mye på egen hånd. Alt blir enklere da.

Lykke til meg deg og jenta di.

[Far til 2]

Situasjonen du beskriver ser ut til å bli gjenkjent av flere av foreldrene her inne. Jeg er alenefar og til tider vet jeg at jeg overreagerer (dvs kjefter) mhp bagateller som skjer. Og barna mine er en del større så du er sansynligvis mer utsatt enn meg mhp å være sliten.

Jeg skulle ønsket at barnas mor og jeg kunne praktisert felles omsorg og dermed få til en bedre oppfølging. Når barna kommer i skolealder er det div foreldremøter, kjøring til fritidsaktiviteter, barna skal ha div underskrifter eller mindre pengebeløp med på skolen, en må følge opp leksene, maten skal være sunn, klærne skal være rene og huset skal se beboelig ut selv om barna noen ganger trår klærne av seg der de står. Når huset er nyvasket trekker de gjerne med seg halve nabolaget inn i stua for å få saft. Barna krangler og jeg har lyst til å rope at "nå er det nok" noen ganger.

Situasjonen er med andre velkjent, men likevel frustrerende fra tid til annen. Jeg føler at "jeg ikke har lov til å være sliten".

Men så kommer de gode dagene . Når vi har god tid, kan spise litt god mat sammen, la rotet på soverommet ligge og prate om hva de har opplevd i dag. Når de snakker i munnen på hverandre og energisk skal fortelle sine historie .

Da er "alt glemt" og etter leggetid funderer jeg på om jeg gjorde noe riktigere siden de bare var snille og greie.

Hva som skjer imorgen tenker jeg ikke på da

[*Zoe*]

Andre har kommet med gode råd her.

Jeg vil legge til at det kan lønne seg med en helsjekk hos legen. Det er for eksempel mange slitne mødre som har vist seg å ha lavt stoffskifte.

Endret 22. mars 2007 av *Zoe*

[Gjest Silmarill]

Jeg er alenemor, har en jente på 5 år. Nå for tiden er lunta kort, jeg går rundt å er smådeppa hele tiden, og gleder meg til hver gang jenta skal til faren sin, ikke så veldig ofte, og de helgene går så altfor fort. Husarbeid å skolearbeid hoper seg opp, og jeg har ikke overskudd til noe som helst... Jeg føler at det jeg har å tilby datteren min ikke er nok. Jeg har ingen venner her vi bor nå med barn på hennes alder. Og hun har bare ên venninne som hun leker med utenom barnehagen. Jeg føler meg lite egnet som mor, for å si det rett ut.

Noen andre som har hatt det på denne måten en periode? Å hva gjorde du for å komme deg ut av det?

←

Du er ikke alene om å føle det sånn! Da sønnen min var på alderen til datteren din (han var i tilegg hyperaktiv) gledet jeg meg også stort over de gangene sønnen min skulle til barnefaren slik at jeg fikk hentet meg inn og syslet med mine saker!

Det er ikke noe galt i å føle det slik, det er vel egentlig ganske normalt og du er slett ikke uegnet som mor av den grunn

Synd du ikke har noe større nettverk rundt deg som kan trå støttende til for deg og barnet!

Har du søkt om avlastning i form av støttekontakt o.l. ?

Søk på nettet i kommunen der du bor om hva de har å tilby av slike hjelpemidler!

Lykke til

Endret 22. mars 2007 av Silmarill

[Serene]

Jeg er "deltids-alenmor", dvs har pendlermann jeg ser en uke i måneden. Kjenner at lunta er ekstra kort uka før han kommer hjem, føler meg "strukket" på en måte, som gammel husholdningsstrikk. Har to energiske krevende høylytte oppfinnsomme barn på 3 og 5, har ikke bil, driver eget firma og har mye stress rundt meg, og kjenner at det av og til er like før det tipper over for meg. Det jeg har innsett er at jeg må sette av tid til meg selv, reise vekk alene noen ganger, om ikke annet bare en helg. Blir ikke noen dårlig mor av å reise fra ungene! Slik får jeg ladet opp batteriene og blir klar for en ny økt. Håper du har en slik mulighet, høres ut som du trenger det. Vi må vare på oss selv hvis vi skal ha noe å by ungene.

[Nynaeve]

du kan ha en utmattelses depresjon. Det kan kanskje hjelpe på å bli sjukemeldt ? Ta vitaminer!!!! Omega3, og B-VITAMINER. føler du det er likefør strikken finn en lege som forstår deg, få en liten Time-out. Vi trenger alle å hente oss inn

[Tiit]

Dersom det er ei fornuftig helsesøster på stedet, kan det være godt å snakke med henne/ham. De kan komme med gode råd ut fra din situasjon, og har erfaring med å lytte til foreldre som strever med forskjellig.

[Gjesten29]

Jeg er alenemor, har en jente på 5 år. Nå for tiden er lunta kort, jeg går rundt å er smådeppa hele tiden, og gleder meg til hver gang jenta skal til faren sin, ikke så veldig ofte, og de helgene går så altfor fort. Husarbeid å skolearbeid hoper seg opp, og jeg har ikke overskudd til noe som helst... Jeg føler at det jeg har å tilby datteren min ikke er nok. Jeg har ingen venner her vi bor nå med barn på hennes alder. Og hun har bare ên venninne som hun leker med utenom barnehagen. Jeg føler meg lite egnet som mor, for å si det rett ut.

Noen andre som har hatt det på denne måten en periode? Å hva gjorde du for å komme deg ut av det?

←

Hei

Jeg har hatt det slik, tror det er ganske vanlig. I studietiden prioriterte jeg å lese pensum og skrive oppgaver etter barnet var lagt. Husarbeidet tok jeg i helgene.

Når barna begynner på skolen får de utvidet nettverket sitt og man kan følge opp med ulike fritidsaktiviteter, der treffer man andre foreldre- kanskje man er "heldig" og treffer andre i samme situasjon som seg selv.

Ikke rart man blir sliten av å skulle klare alt alene, forstår godt at man kan føle seg uegnet som mor i slike situasjoner, og mangler man overskudd kan negative tanker komme fort. MEN det er viktig å være bevisst på seg selv og sin egen rolle, det kan hjelpe en å planlegge hverdagene-slik får man følelse av kontroll og mestrer sin egen hverdag bedre. Det hjelper også å trene, ut i frisk luft og prøve å fokusere på hva som er positivt i livet. Se løsninger og ikke problemer-mye man kan få til med en positiv tankegang.

[ATV]

jeg sitter nå med en unge som begynner og bli stor, hu er i 6klasse , men vi har hvert alene siden hun var veldig liten og jeg kan love deg at ting ikke har hvert kos bestandig.

når pappa gikk sykemeldt i nesten et år, stakar ungen som da skulle bo sammen med en pappa som kjeda seg og hadde vondt hele dagen, på tre år hadde jeg unge fri helg 5 ganger, til slutt innså jeg at ungen trengte fri fra meg og omvendt så jeg gikk til barneværnet og ba om avlstningshjem.

de forsto meg, hjalp meg og både ungen og jeg tjente utrolig mye på det. Angrer ikke et sekund.de ga oss hjelp så lenge vi ønsket det, brukte det i 8 måneder.

nå er hu stor blitt og pappa tenker ofte på hvor utrolig uretferdig jeg noen ganger har behandla henne, hvordan jeg har kjeftet på hu for ting jeg ikke burde kjeftet for osv.

men jeg vet at alt i alt så har jeg gjort en strålende jobb med henne, ser det på hvordan hun gjør det på skolen og hvordan hun oppfører seg, og det er det vi må fokusere på, ikke alt vi gjorde feil....

og jeg garanterer deg at du og gjør utrolig mye bra for dinne barn, men vi husker bare det dumme av en merkelig grunnd.

lykke til og ha en strålende helg videre

Endret 24. mars 2007 av ATV

[Gjest Silmarill]

jeg sitter nå med en unge som begynner og bli stor, hu er i 6klasse , men vi har hvert alene siden hun var veldig liten og jeg kan love deg at ting ikke har hvert kos bestandig.

når pappa gikk sykemeldt i nesten et år, stakar ungen som da skulle bo sammen med en pappa som kjeda seg og hadde vondt hele dagen, på tre år hadde jeg unge fri helg 5 ganger, til slutt innså jeg at ungen trengte fri fra meg og omvendt så jeg gikk til barneværnet og ba om avlstningshjem.

de forsto meg, hjalp meg og både ungen og jeg tjente utrolig mye på det. Angrer ikke et sekund.de ga oss hjelp så lenge vi ønsket det, brukte det i 8 måneder.

←

Der kan du se, det å ta kontakt me barnevernet for hjelp er ingen dum ide! Alle trekker seg tilbake hver gang de hører ordet barnevernet!

Barneverner er der jo for å hjelpe både deg og barnet, og tilrettelegge en løsning!

Hey, Barnevernet er ikke farlig, de er der for å verne om barnet ditt og giiden voksne litt avlastning.

[Lille Grete]

En kan bli utbrent om en ofrer seg for andre mennesker og glemmer at en selv har behov. Kanskje er det lurt å kjenne etter hva du trenger for å ha det bra, hva du liker å gjøre, hva som gir deg energi og så forsøke å rydde rom for noe av det i hverdagen.