Vil ikke være med på fødselen

[Gjest Anonymous]

Det er feil å tvinge mannen til å overvære en fødsel. Hjemme hos oss har vi hatt samtaler om dette med fødsel. Jeg vet at min mann ikke er så gira på blod og gørr og alt dette her som naturlig nok følger med en fødsel, men han må selv ta den avgjørelsen og så langt har han sagt at han ønsker å overvære fødselen. Tidligere før vi ble gravide var han ikke hypp på dette, men han har endret standpunk nå som vi venter smått. Men han har sagt at han selvfølgelig ikke ønsker å kikke rett inn i meg når babyen kommer ut heller da.....det forventer jeg heller ikke så regner med han står med ryggen til det meste og fokuserer på å holde meg i hånda når jeg banner og steiker

[Gjest Turi]

Hvis jeg en gang skal ha barn, skal jeg ha med min mor, og kanskje min søster under fødsel.

Hvorfor? Vel, samboeren min har fått barn tidligere og vært med på fødselen - noe han syntes var fryktelig og ikke ønsker å gjøre igjen. Det hadde ikke noe med sex å gjøre, men nettopp med kvinnens smerte og hans egen hjelpesløshet. (Så kan man jo si at de følelsene er ikke ille i forhold til hva kvinnen må gjennom da... Menn BURDE tåle dette)

Mamma har alltid ønsket å være jordmor selv om hun aldri fikk tatt skolen til det, så hun har et genuint ønske om å være der. Dessuten har hun alltid vært en av mine største støttepersoner i livet, og hun er så trygg.

Men det kan jo hende jeg endrer mening om jeg noen gang finner ut at jeg skal ha barn da...

[Leo]

Etter min mening har menn ingenting på en fødestue å gjøre. Hva skal de bidra med? Det er først de siste 25 årene at det har blitt vanlig for menn i Norge å være tilstede under fødsler. Før det var det helt uaktuelt og det er det fremdeles de aller fleste steder på kloden.

Når/hvis jeg skal føde, har jeg allerede bestemt meg for at jeg skal ha med moren min og evt. en venninde. Slik har kvinner født sine barn i titusner av år og jeg tror det er en god grunn til det!

[Pearl]

HEI DU.

Jeg forstår at det går litt inn på deg at han ikke vil være med når barnet blir født og helt ærlig så synes jeg at det er feil av ham å ha en slik holdning allerede nå.

En fødsel kan vare veldig lenge eller den kan være veldig kort, men det er du som trenger støtte, oppmuntring og hjelp i det det står på. Det bør din mann være innstilt på og ikke bare ta den lette utveien allerede før han har prøvd.

Når det blir aktuelt og du har blitt gravid, bør du oppfordre din mann til å være med på svangerskaps kurs sammen med deg. Der får dere snakket med en erfaren jordmor og dere møter andre som er i samme situasjon, i tillegg får dere besøke sykehuset hvor de forklarer hva som skjer.

Det er veldig viktig siden han i utgangspunktet er redd at han blir med på kontrollene og får snakket med en lege/jordmor.

Når da fødselen er igang bør han prøve å være der for deg, hvis det ikke funker er det greit for deg og ha en i reserve som kan hjelpe og være der for deg. Det er du som skal gjøre jobben og fortell ham at han trenger ikke se mer enn det han ønsker selv der og da.

DET VIKTIGSTE ER AT HAN PRØVER OG SER PÅ DET SOM EN POSETIV OPPLEVELSE.

Min mann elsker å fortelle om mine 2 fødsler og han ville ikke unvært dem for alt i verden. (Han syntes det var fælt at jeg hadde det så vondt, men han var der ivertfall)

[Gjest Dr Zoidberg]

Nå har ikke jeg heller deltatt i noen fødsel, men lissom - ser man egentlig noe der nede i det hele tatt? Jeg trodde vi menn skulle backe up for våre kjære, og at jordmor & co trengte all plassen der nede for seg selv.

Man gir og man tar. Jeg hater sykehus, jeg kan simpelthen ikke fordra dem. Jeg forbinder de med død etter å ha mistet en del venner og familie, hurtig som domino. Jeg har selv dårlige erfaringer med sykehus sånn med hensyn til meg selv. Det blir ikkenoe lettere når jeg skal dit med min kjære.

Hva om det var henne jeg mistet der, mens vårt barn kom? Selv om sjansen er liten, så forekommer det. Hvor mye skulle jeg forbanne meg selv om ikke jeg var der..?

Det er mitt barn som kommer. Mye slit og anstrengelser for at engelen skal ha kommet til oss slik det blir den dagen. Hva slags far er jeg om jeg ikke kan være der?

Jeg hater blod, jeg hater å se mine nærmeste i smerte. Men så er det tross alt "bare" en fødsel, og jeg har nå en hel del av ansvaret for at det nå engang er slik. Ingenting i verden kan hindre meg i å være der!

Det er noe som heter i "gode og onde dager", det lever jeg fult etter. Min kjære følger meg til sykehus de gangene jeg har hatt ting på trappen, da kan jeg i det minste gjøre det samme for henne.

...og hvem skulle ellers passe på at hun ikke slår ned pleierne når hun blir voldelig på grunn av smerten

WildThing

"jeg vil ikek ha mer av livet enn det som er tiltenkt meg"

[pepa]

Da jeg fødte vårt lille barn, sto min samboer på "orkesterplass" og holdt i det ene beinet mitt. Han var kjempefascinert av å kunne se alt under hele utdrivningsfasen. Han sier at det er det største han har vært med på noengang, å se barnet sitt bli født.

På forhånd hadde vi tenkt at han skulle holde seg oppe ved hodet mitt, men der og da ble han så revet med og jeg var så konsentrert på å få ut barnet at vi ikke tenkte noe over det. Nå i ettertid gjør det meg ingenting å tenke på at han så absolutt alt.

Og sexlysten, den er det ingenting i veien med; hverken hos ham eller meg.

Det var min erfaring med temaet.

Jeg synes imidlertidig du skal respektere mannen din dersom han ikke vil.

[*Lillian*]

Jeg ville ikke tvunget med min kjære på fødselen hvis han ikke vil. Jeg måtte bare respektert det uansett, det synes iallfall jeg.

Nå vet jeg at min kjære vil være med på en evt fødsel, så det er jo greit. Men hadde han sagt nei hadde jeg godtatt det selv om jeg ville håpet i det lengste at han ombestemte seg.

Jeg tror ikke du skal tenke for mye på dette på nåværende tidspunkt. En bekjent av meg er en som ikke tåler blod og gørr osv, pluss at han har tøft med å takle å se damas smerte (hvem har ikke det??). Han sa hele tiden at "sorry, men jeg takler ikke å være med på fødselen". Dama hans presset ganske på, at "jo du får bli med, du kan ikke delta i litt av moroa og så trekker deg ut!" osv... Han følte veldig press på seg og var nok litt fortvilet pga dette. Men like før fødselen kom han og sa til dama at NÅ var han klar for å bli med på fødselen! Han skulle jammen ikke gå glipp av et sånt øyeblikk! Kan jo legge til at dette var planlagt keisersnitt, da.

Og vettu, når barnet kom til verden, altså under keisersnittet; da var HAN den tøffeste og sterkeste, han taklet det myyye bedre enn hun som lå der og ble skjært i!!

Everything changes, you know...

Ikke ta sorgene på forskudd! :blunke:

Lillian

[Gjest Matrix]

To ganger har jeg født, og to ganger har min motvillige mann vært til stede under fødselen.

Første gang tok han seg røykepauser og andre pauser for å slippe å være til stede. Andre gangen så han at jeg hadde noen helt forjævlige smerter og han klemte så hardt i stolen han satt i at knokene hvitnet.

Han liker det ikke.

Han trives overhode ikke i fødesituasjonen.

Det han liker er å se på barnet rett etter det er født og stelle med det, mens jeg blir reparert etter sjauen.

Begge gangene har jeg sagt til ham at han kan godt slippe, hvis han vil, men at jeg ønsker at han er til stede for meg. "Da må jeg da", har han sagt begge gangene. (En som har skjønt kvinnelig retorikk, sånn egentlig )

I november skal vi til igjen. Hvis jeg ikke velger keisersnitt med påfølgende sterilisering. Da har jeg de ungene jeg skal ha!

[L@dy]

men det er nok av undersøkelser som viser at endel menn "mister lysten" hvis de har sett på under fødselen...

Milla

Dette har jeg lest "en gang, et sted". Tror ikke det direkte stod at det var mange menn det gjaldt, men at det var et større problem enn en trodde"

Dersom jeg var gravid, og min samboer absolutt ikke ville vært med, så hadde jeg nok først blitt skuffet. Men jeg hadde ikke tvunget han...Men jeg hadde sikkert mobbet han for den pysa han var.

Men som flere har sagt her, ingen grunn til å bekjymre seg for det nå. På samme måte som en kvinne forbereder seg frem mot en fødsel, så tror jeg det samme skjer for mannen. Uten at jeg har personlig erfaring med det da...

[Leo]

Jeg tilbringer mye tid sammen med mange småbarnsfedre (Ikke misforstå, er dere snille ) og overraskende mange sier at å være med på en fødsel er noe de helt fint kunne ha klart seg uten. De føler at de har sett ting som av og til dukker opp igjen i hodet i intime situasjoner og som til en viss grad virker forstyrrende. Dette er ansvarsbevisste, greie unge menn som føler at de ikke kan si nei fordi "menn må være med på fødselser" og som heller ikke forteller sin kone/samboer om følelsene sine. Det de sier er at de ville ha foretrukket å sitte "på gangen" og så få lov til å komme inn når det verste er over.

Jeg synes det er viktig at mannens følelser også blir hørt. Vi må huske på at dette med at menn skal være med på fødseler tross alt egentlig var en idè som ble lansert av feministene på 70-tallet. Min bror og jeg er født i "overgangsfasen" og min far satt på gangen da jeg ble født og var med på fødestua da min bror ble født. Nå 30 år senere er han helt klar på at han foretrakk den første varianten.

[Klips]

De føler at de har sett ting som av og til dukker opp igjen i hodet i intime situasjoner og som til en viss grad virker forstyrrende.

Hvilke ting da?

Hvis de holdt seg i hodeenden (til mor ) mener jeg?

Ikke for å krangle, bare lurer, vet ikke hvordan menn virker.

[Gjest gjest1]

I stedenfor å fortsette denne diskusjonene dere har om å "se" for mye, vil jeg heller svare deg som postet innlegget.

JA! Jeg forstår at du er lei deg, bruk tiden framover til å snakke om dette, kanskje når livet tar til inne i magen din - så forandrer han mening. Hvis ikke, så kan du ikke tvinge han. Jeg ville blitt kjempe sint og lei meg selv, men han må få velge selv.

Hadde min mann hatt denne meningen hadde jeg sikkert mast på han en stund, men hadde han fortsatt og mene det hadde jeg måtte respektere det!!!

Jeg forstår godt at noen menn synes dette er grusomt, og hadde jeg blitt spurt av ei venninne om å være med henne vet jeg ikke hva jeg hadde svart.

Jeg har jo ikke noe valg om jeg vil være med på fødselen, men jeg er glad jeg får et barn i belønning :D

Lykke til!!!