Gjest *sliten* Skrevet 16. mars 2007 #1 Skrevet 16. mars 2007 Kort fortalt hadde jeg et leit brudd med min eks et år tilbake. Vi var gjennom en uplanlagt graviditet der han sviktet fullstendig da jeg trengte han mest. Jeg ville beholde barnet, han ville ikke og jeg valgte den gangen og føye meg etter hans ønske og tok abort. Forholdet tok slutt 6 måneder etter da forholdet hadde hanglet siden denne aborten og jeg valgte å gå. Problemet er at jeg ikke kommer meg videre i livet mitt. Jeg er fremdeles sint på eksen min som snudde ryggen til meg og jeg er sint på meg selv som valgte å føye meg etter hans ønske og ikke fulgte mitt eget hjerte da jeg virkelig burde gjort det. Jeg dro fra en viktig del av meg selv den dagen på sykhuset, og jeg finner den ikke igjen. Jeg tør ikke forelske meg skikkelig på nytt av frykt for å bli såret igjen og hele kroppen bare verker etter dette barnet som burdet vært en kjærkommen del av livet mitt, men som ikke eksisterer på grunn av min egen dumhet. Jeg vet mange jenter har tatt abort og angret på det i etterkant, hvordan klarte dere å gå videre? Hvor lang tid skal denne prosessen vare, for jeg er utrolig sliten nå :cry:
Gjesten29 Skrevet 16. mars 2007 #2 Skrevet 16. mars 2007 Jeg har ikke opplevd dette selv, men jeg synes din sorg har vart så lenge at jeg synes du bør snakke med en psykolog. Jeg ønsker deg all lykke til.
Solskinnsbolla Skrevet 17. mars 2007 #3 Skrevet 17. mars 2007 du har to ting å bearbeide... sviket etter kjæresten, og aborten. kan det være en start å lage et skille mellom de to sorgene?... hva er det da som gjør mest vondt? - for det virker som om det er en smørje med tanker og følelser, som du ikke har klart å sortere helt. kanskje du klarer det alene? ... eller som det har blitt nevnt: kanskje du burde snakket med noen? har du noen å snakke med? en venn, familie, legen din, prest... og hva med eksen din? går det an å ta et finale oppgjør med han- eller vil det gjøre vondt verre? jeg vil bare si at jeg føler med deg! det er ingenting som er mer slitsomt enn følelser og tanker som kveiler rundt og rundt- opplevelser som du ikke klarer å slippe taket på! jeg tror du må la noen hjelpe deg litt med dette... kanskje du finner ut at det er helt normalt og at du ikke er alene i verden KLEM
valentino Skrevet 17. mars 2007 #4 Skrevet 17. mars 2007 jeg valgte å gå. ← Jeg er fremdeles sint på eksen min som snudde ryggen til meg ← Det var jo du som valgte å gå. Hvordan klarer du å fremstille dette som om at han snudde ryggen til deg? Håpløst!
Gjest Vampyra Skrevet 17. mars 2007 #5 Skrevet 17. mars 2007 Det var jo han som sviktet henne slik at hun valgte å gå pga problemene det medførte!
valentino Skrevet 17. mars 2007 #6 Skrevet 17. mars 2007 Det var jo han som sviktet henne slik at hun valgte å gå pga problemene det medførte! ← På hvilken måte sviktet han henne?
Imax Skrevet 17. mars 2007 #7 Skrevet 17. mars 2007 Sørg for å få hjelp. En psykolog vil hjelpe deg til å sortere ut tankene slik at du kan komme deg videre.
Gjest Vampyra Skrevet 17. mars 2007 #8 Skrevet 17. mars 2007 På hvilken måte sviktet han henne? ← les innlegget
valentino Skrevet 17. mars 2007 #9 Skrevet 17. mars 2007 les innlegget ← Hun ville ha barn. Det ville ikke han. Dette var en konflikt. Hun hadde sviktet han om hun hadde tvunget fram barnet. See?
Gjest Vampyra Skrevet 17. mars 2007 #10 Skrevet 17. mars 2007 Ja og omvendt! Det er nok mye værre å bli "tvunget" til en abort enn å bli pappa
Gjest bada Skrevet 17. mars 2007 #11 Skrevet 17. mars 2007 Hun ville ha barn. Det ville ikke han. Dette var en konflikt. Hun hadde sviktet han om hun hadde tvunget fram barnet. See? ← Det er ikke akkurat så veldig merkelig at en person føler seg sviktet av partneren hvis han ikke vil beholde barnet.
valentino Skrevet 17. mars 2007 #12 Skrevet 17. mars 2007 Ja og omvendt! Det er nok mye værre å bli "tvunget" til en abort enn å bli pappa ← Det er ikke akkurat så veldig merkelig at en person føler seg sviktet av partneren hvis han ikke vil beholde barnet. ← Denne saken ville uansett fått en taper. Det ble henne, men kunne like gjerne blitt han. Ta dere sammen!
Gjest Gjest Skrevet 17. mars 2007 #13 Skrevet 17. mars 2007 Denne saken ville uansett fått en taper. Det ble henne, men kunne like gjerne blitt han. Ta dere sammen! ← Nei, fy faen! Dersom det virkelig skjer så lite mellom ørene dine at du ikke forstår at dette handler om noe mer enn barnebidrag, så synes jeg du burde holde kjeft! Det burde jo være åpenbart, selv for den ynkeligste og selvsentrerte imbesile fjott, at denne jenta har moralske kvaler knyttet til aborten. Det finnes ingen vinnere i denne saken. Kun to tapere og en drittsekk.
valentino Skrevet 17. mars 2007 #14 Skrevet 17. mars 2007 Nei, fy faen! Dersom det virkelig skjer så lite mellom ørene dine at du ikke forstår at dette handler om noe mer enn barnebidrag, så synes jeg du burde holde kjeft! Det burde jo være åpenbart, selv for den ynkeligste og selvsentrerte imbesile fjott, at denne jenta har moralske kvaler knyttet til aborten. Det finnes ingen vinnere i denne saken. Kun to tapere og en drittsekk. ← Hva med det etiske i at hun kan, med loven i hånd, avkreve han for barnebidrag på flere millioner uten hans vilje eller ønske? Dét er uetisk det!
Gjest Gjest 1 Skrevet 17. mars 2007 #15 Skrevet 17. mars 2007 Jeg ville beholde barnet, han ville ikke og jeg valgte den gangen og føye meg etter hans ønske og tok abort. Forholdet tok slutt 6 måneder etter da forholdet hadde hanglet siden denne aborten og jeg valgte å gå. Problemet er at jeg ikke kommer meg videre i livet mitt. Jeg er fremdeles sint på eksen min som snudde ryggen til meg og jeg er sint på meg selv som valgte å føye meg etter hans ønske og ikke fulgte mitt eget hjerte da jeg virkelig burde gjort det. ← Kanskje det er positivt at du ikke fikk barn med en mann som ikke ville ha barn med deg og som ikke var bra for deg? Ville det ikke være bedre å få barn med en mann som matcher deg?
Gjest Gjest Skrevet 17. mars 2007 #16 Skrevet 17. mars 2007 Hva med det etiske i at hun kan, med loven i hånd, avkreve han for barnebidrag på flere millioner uten hans vilje eller ønske? Dét er uetisk det! ← Så du veier altså barnets verdi i penger? Dersom man ikke er villig til å påta seg et slikt ansvar, så får man heller holde pikken i buksa.
valentino Skrevet 17. mars 2007 #17 Skrevet 17. mars 2007 Så du veier altså barnets verdi i penger? Dersom man ikke er villig til å påta seg et slikt ansvar, så får man heller holde pikken i buksa. ← Det uetiske dreier seg om at en kvinne kan pålegge en mann en betalingsforpliktelse på flere millioner uten at han har, juridisk sett, rett til å komme med innsigelser mot dette.
Gjest Vampyra Skrevet 17. mars 2007 #18 Skrevet 17. mars 2007 Det er vel ingen vits i å la dette bli nok en tråd om kvinner og menns bestemmelsesrett ved graviditet?
Gjest Gjest Skrevet 17. mars 2007 #19 Skrevet 17. mars 2007 Det var jo du som valgte å gå. Hvordan klarer du å fremstille dette som om at han snudde ryggen til deg? Håpløst! ← Jeg fikk tydelig beskjed fra eksen min om at jeg ville stå alene om ansvaret for barnet om jeg valgte å bære det frem. Han ville ikke ha barn, følte ikke i en alder av 25 at han var klar for å binde seg til tross for et 2 år langt forhold og synes det mest ansvarfulle ville være å ta abort. Det er ikke noe jeg bare tror eller antar, men noe han faktisk også sa. Han var god som gull og støttende som få når han trodde og skjønte det gikk mot abort, men fryste meg fullstendig ut de gangene jeg snakket om å beholde. Jeg var langt unna både familie og venner grunnet hans jobbsituasjon og hadde bare han å støtte meg til. Jeg visste med en gang jeg satt med en positiv graviditetstest i hånden at forholdet mitt var over. Jeg skjønte det ikke ville overleve en abort og han ville gå om jeg beholdt. Så JA, jeg føler han sviktet meg, og at jeg var den første som pakket snippsekken og gikk var en rein tilfeldighet. Hadde ikke jeg brutt forholdet hadde han gjort det, og det er også noe jeg vet og ikke antar. Har man sex er det alltid en sjanse for graviditet og man er alltid to om å bli gravide. Eksen min var snill og kjærlig til og med når han visste jeg var gravid, problemene startet da han plutselig innså at aborten han tok som en selvfølge skulle skje ikke var like selvfølgelig for meg. At du velger å måle mitt barns verdi i forhold til et stakkarslig barnebidrag er så patetisk og stakkarslig at jeg ikke en gang gidder å kommentere det. Til dere andre som har vært så snille å svare meg: jeg har vært gjennom dette med en psykolog over en periode på 5 måneder. Det hjalp til dels men jeg har fremdeles tilbakevennende perioder der både savn og dårlig samvittighet sliter på meg. Disse forsterker seg ofte om jeg på nytt forsøker å involvere meg i en ny gutt. Jeg blir redd mine egne følelser, føler meg fort fanget og rygger unna for å unngå å på nytt bli sårbar. Det er en vond sirkel som jeg ikke aner hvordan jeg skal komme meg ut av.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Opprett en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå