Brevet til min voldtektsmann...

[Gjest Gjest]

Dette brevet er til deg som voldtok meg som niåring, og som dermed har ødelagt livet mitt fullstendig. Jeg har fått nok nå rett og slett. Jeg skriver dette brevet til deg i håp om at du kanskje kan skjønne hva du egentlig har gjort, og at du kanskje en dag tar til vettet og søker hjelp slik at du ikke ødelegger flere liv.

Du husker det kanskje ikke engang. Den dagen for mange år siden der du holdt meg fanget i mange timer og voldtok meg. Jeg husker det som om det skulle ha skjedd i går, og problemet er at det ikke går bort. Jeg blir ikke kvitt minnene om den ekle pusten din som peser i øret mitt, hendene dine på kroppen min og den intense frykten jeg følte for at du virkelig skulle drepe meg slik du hele tiden sa du skulle gjøre. Jeg gjenopplever det som skjedde hver eneste dag, og ser en potensiell ny deg i hver eneste mann jeg møter. Dermed unngår jeg alt av menn for å slippe påminnelsene om deg. Selv når jeg skal sove blir jeg ikke kvitt minnene: Jeg har mareritt der jeg gjenopplever det du gjorde mot meg praktisk talt hver eneste natt, og våkner som regel opp enten gråtende, livredd eller begge deler. I tillegg skal det ingenting til før jeg blir påminnet om det du gjorde, og dette er nok til å gjøre meg veldig trist.

Alt dette er med på å gjøre slik at jeg isolerer meg enda mer: I natt var resten av klassen min på hyttetur. Jeg sitter hjemme og vurderer om jeg orker å fortsette. Jeg kan jo ikke bli med på hyttetur - marerittene er for avslørende til det, og jeg vil ikke at noen skal vite om det. Ser du hva du har gjort? Jeg skammer meg på grunn av noe DU gjorde. Jeg klarer ikke sosiale sammenhenger som å gå ut på cafe med flere i klassen engang. Påminnelsene er altfor mange, humøret mitt stuper og jeg får mest lyst til å dø. Sist gang holdt jeg ut i en time før humøret mitt havnet på bunnen igjen. Hva slags idiot klarer ikke å ha det bra med vennene sine engang?

Hvorfor drepte du meg ikke når du hadde sjansen? Hvorfor lot du meg leve videre i et liv som har blitt til det reneste helvete? Har bedt uttallige ganger til Gud om at han må la meg slippe, om han ikke vær så snill kan la meg dø av naturlige årsaker eller noe sånt. Jeg vil jo ikke ta selvmord og såre de rundt meg heller - men jeg vil i allefall ikke ha det slik som nå.

Du vet jo så godt at du slapp unna med det du gjorde. Anmeldelsen ble henlagt, og de tre andre jentene du har voldtatt har du truet så grundig til taushet at de ikke tørr å gjøre noe med det. Det sies at man ikke skal ta loven i sine egne hender, men lovens hender er jammen ikke lange! Hvorfor valgte du egentlig meg? Hvorfor valgte du ikke noen som var penere, og som i det minste hadde hatt sjans til å bli trodd? Jeg har jo aldri vært slem mot noen med vilje i hele mitt liv - så hvorfor akkurat meg? Jeg ville ikke engang unnet deg å gjennomgå noe slikt som det du gjorde mot meg, og det sier jo litt. Jeg fikk jo til og med tilbud om å få deg drept, men lot være fordi jeg ikke unner noen vondt...

Jeg er helt død inni meg, og føler ingenting annet enn tristhet. Jeg har noen gode perioder, men hva hjelper vel det når de vonde periodene dominerer alt annet? Jeg har tenkt mye på selvmord etter du fikk klørne dine i meg, og selv om jeg nå har bestemt meg for å ikke la deg vinne vet jeg ikke hvordan det går i fremtiden. I så tilfelle kommer jeg til å printe ut dette og sende det i posten til deg (jeg vet hvem du er takket være politiet), slik at du vet sannheten om min død. Slik at du vet at du nå har et liv på samvittigheten i tillegg til alle voldtektene du har begått mot helt uskyldige små barn. Jeg håper det er nok til at det får deg til å tenke på å søke behandling, enten hos senter mot incest eller hos psykolog, for å hindre at du forgriper deg igjen.

For min del er det for sent. Psykolog hjelper ikke, all pratingen i verden hjelper heller ikke. har pratet om det du gjorde hundrevis av ganger, uten at det blir noe bedre av den grunn. Du har ødelagt meg for godt, og jeg orker snart ikke mer smerte nå. Hvis det verste skulle skje håper jeg mine nærmeste skjønner at enkelte ting er for vondt til å leve med, og at de unner meg å slippe om den tid kommer. Psykiatrien har ikke flere tilbud til meg, og ikke engang mitt lokale støttesenter mot incest er aktuelt siden de, i følge mailen fra dem, var opptatt av incest og ikke voldtekter av fremmede. Begrunnelsen var visstnok at hvis man ble voldtatt av en fremmed så pratet man som regel om det, og da ble det ikke så ille. Jeg sa ingenting til noen på 5 år jeg, så den tankegangen der holder nok absolutt ikke stikk. I tillegg har jeg to selvmordsforsøk bak meg, og jeg er fortsatt ikke glad for å være i livet. Jeg har mistet et tiår av livet mitt takket være det du gjorde. Jeg håper du en gang tar konsekvensene av dine handlinger.

Mvh jenta du voldtok i to timer og 41 minutter som niåring.

Til dere her inne:

Om noen der ute opplever det samme som meg: Oppsøk legen din, og be om henvisning til psykolog og psykiatrisk sykepleier. Det finnes god hjelp å få, og jo tidligere man får hjelp jo større er sjansen for å slippe å ha det vanskelig like lenge som det jeg har gjort. I følge senter for krisepsykiatri i Bergen har 50% av voldtektsofre symptomer på posttrauamtisk stesslidelse (den lidelsen jeg har med flashbacks, mareritt etc) 3 måneder etter overgrepet, og 80 % oppfyller diagnosekravene til depresjon. De som slipper unna er gjerne de som oppsøker voldtektsmottak rett etter det har skjedd. Ikke vær redd for å oppsøke hjelp slik jeg var så altfor lenge.

Til de av dere der ute som tvinger noen til seksuelle handlinger mot deres vilje (eller som utfører seksuelle handlinger mot bevisstløse/ekstremt fulle/sovende personer) skal dere vite at handlingene deres skader mer enn du aner. Det som for deg kanskje bare er et lite nypp skaper intens frykt hos den du forgriper deg på, noe som gjør at minnene om det du gjør lagres mye sterkere enn andre minner, og dermed kan bli svært vanskelig å bli kvitt. Det er mangel på samtykke som skaper de alvorlige ettervirkningene mot ens vilje, ikke nødvendigvis de seksuelle handlingene i seg selv. Når noe skjer med ens egen kropp som man ikke har kontroll over og som man ikke ønsker, kan man skades for livet. Derfor kan ettervirkningene av overgrep bli like ille for menn som for kvinner. Ingen skal bli utsatt for andre menneskers seksualitet mot sin vilje.

[Gjest Sårri]

Først og fremst en klem til deg.

Så MÅ jeg bare spørre: hvorfor både tilråder og fraråder du psykolog???

Ønsker deg ellers en finfin helg!

[Gjest Ts]

Psykolog hjelper ikke for meg, men det kan hjelpe for andre. Beklager om dette ble uklart...

[Gjest Gjest_Silje_*]

Uff, dette var trist å lese. Heilt j... at sånne ting skjer. For oss som ikkje har opplevd faenskap av denne typen er det nærast uforståeleg å skjøne trur eg.

Ein av dei tinga eg registrerte då eg leste det gripande innlegget ditt var at du vorkar meir trist enn sint. Stemmer det?

[Gjest TS]

Uff, dette var trist å lese. Heilt j... at sånne ting skjer. For oss som ikkje har opplevd faenskap av denne typen er det nærast uforståeleg å skjøne trur eg.

Ein av dei tinga eg registrerte då eg leste det gripande innlegget ditt var at du vorkar meir trist enn sint. Stemmer det?

←

Ja..Er ikke sint lenger. Jeg har jo mistet halvparten av livet mitt målt i år på grunn av det han gjorde, men sinne føler jeg ikke likevel. Føler bare en intens tristhet

Men hva gjør man når psykolog ikke hjelper? Begynner å bli rimelig oppgitt nå..

[India]

håper det går bra med deg

[Gjest Gjest]

Dessverre så begrenser støttesenteret mot incest seg til “"Seksuelle overgrep begått av noen barnet har et tillitsforhold til" Overgriper kan være foreldre, søsken, andre familemedlemmer, nabo, lærer, prest, trener eller andre barnet har et tillitsforhold til.” Men kan det være http://www.dixi.no/ eller http://www.ssmb.no/ er aktuelle?

(Men om jeg forstår deg rett, og at noen i støttesenteret mot incest virkelig har avvist deg pga at “det er ikke ille nok” så burde du nesten tatt kontakt med sjefen til vedkommende. Det må da for pokker gå an å si “vi har ikke kompetanse i den retningen” i stedet for?)

[Gjest Gjest_Silje_*]

Ja..Er ikke sint lenger. Jeg har jo mistet halvparten av livet mitt målt i år på grunn av det han gjorde, men sinne føler jeg ikke likevel. Føler bare en intens tristhet

Men hva gjør man når psykolog ikke hjelper? Begynner å bli rimelig oppgitt nå..

←

med fare for å bli for sviskete, så vil eg sei at du må bli sint!! Den k*dden har ødelagt livet ditt hittill og fortjener å brenne sterkt og lenge.

Eg kjenner meg igjen i din måte å takle ting på utan at eg har opplevd noko tilsvarande som deg. Altså la ting gå sterkt inn på meg heller enn å skrike opp/agere det ut. Probelemet då er at det vonde blir inne i ein og at ein til slutt føler at det faktisk er ein del av seg sjølv.

Så såg eg eit Oprah-program for litt sida. Det handla om overfall/overgrep/voldtekt. Altså om situasjonar der eit menneske tar kontrollen over eit anna og gjer det maktelaust.

Dei fleste av damene som fortalde si historie nekta å kalle seg offer var steike forbanna og ropte edder og galle over overgriparen.

Ei av jentene utmerka seg. Ho var mest taus, men fortalte skamfullt at ho følte seg heilt ødelagt. At ho var eit offer til evig tid og følte ingen grunn til å leve.

Så var det klippa eit år fram i tid. På dette året hadde Oprah sendt ho på sjølvforsvarskurs, og deretter sendt ho på karateterning (eller kanskje det var ein annan type forsvarstype).

Det var som å sjå ein annan person! Ho hadde livsglede!

Poenget var at ho hadde gjort noko fysisk og konkret og lært seg å skape ein aggresjon som ho kunne bruke i den nye idretten sin. PLUSS at ho no kunne forsvare seg. PLUSS at ho ikkje ville la den j... som hadde ødelagt henne knuse ho fullstendig!

Så spørsmålet til deg er om du hadde hatt nytte av det samme??

Beklagar at eg kanskje virkar litt belærande, men eg synes det er veldig vanskeleg å skrive "flytande" når eg har så mykej på hjartet.

Øøøøm. Om du forstår!

[Modesta]

Dette var sterk lesing, og det var ikke minst sterkt av deg å skrive det!

Vanskelig å finne ord i møte med en sånn situasjon som din, men tenker at det kanskje var viktigst for deg å få satt ord på det og "ropt" det ut.

Jeg ville ikke gitt opp i forhold til dette med psykolog. Det du går igjennom er en prosess der du hele tiden er i endring. Forskjellige ting kan være fokuspunkt i de ulike flashbacks fordi intrykkene varerer. Ulike ting kan ha trigget de og ulike ting vil være i fokus. Kanskje kan det vere mulig å ha en annen psykolog å snakke med en stund? Det kan hende at nye mennesker har nye vinklinger og kan jobbe sammen med deg på andre måter.

Ville også si at du ikke må gi opp håpet, du er sterkere enn du gjerne tror for det må ha krevd en del å skrive det innlegget!

Lykke til

[Solskinnsbolla]

jeg har ikke opplevd voldtekt, men jeg har opplevd å ikke klare å gi slipp på vonde opplevelser... jeg har derfor konkrete forslag:

(og jeg mener ikke å være moraliserende, jeg prøver å tenke konstruktivt)

i ditt tilfelle kan det være en god ide å prøve en annen terapiform enn den verbale feks

kunstterapi

dramaterapi( det fine med dette er at du bruker både kropp og stemme- at du kan spille ut dine innerste følelser)

det kan også være en god ide, å få en hobby der du MÅ konsentrere deg- feks karate som noen foreslo! du trenger trening i å fokusere på andre ting- derfor må du fylle livet med noe annet...

men jeg ser problemet: du har kanskje fått sosial angst- og da vil dette være veldig vanskelig... men ikke umulig

du har valgt å ikke ta livet ditt. du har valgt å leve. nå må du tørre å velge å få et bra liv! (for jeg tror faktisk det er mulig for deg!!)

samtaleterapi er bra- men som du føler så gir det deg ikke noe mer. Voldtekt tar fra en makt, kontroll og handling! du kan øve opp den kontrollen og den handlingsaktiviteten ved å enten starte på en mer aktiviserende terapiform som nevnt over, eller ved en annen mer fysisk aktivitet. samtaler kan gi mye-men det kan bli passivt. du trenger kanskje å få tilbake kroppsbevisstheten og få kropp og sinn til å bli en helhet igjen?...

for jeg mener at du må gjøre noe- prøv noe annet. og jeg synes det er bra at du ikke er sint lenger- men jeg forstår det slik at du er dypt deprimert, og skuffet over et samfunn som ikke støtter deg! jeg ønsker deg alt godt- ut ifra det jeg har lest av det du har skrevet, så har jeg tro på deg! jeg har tro på deg! jeg tror du kan få det bedre- mye bedre!

[Gjest Keycha]

Vond lesing! Du er i tankene mine.

[gizmoo]

Mvh jenta du voldtok i to timer og 41 minutter som niåring.

Hæ.... tok du tiden? Syns det var litt vel lenge. Personen som gjorde det fortjener å brenne i helvetet..

[Mystiq]

[Gjest vimselot]

Saken er ikke foreldet, så du kan anmelde han. Jeg ville gjort det. Du var bare ni år og selv om bevismaterialet er borte nå, så kan flere ha vært anmeldelser inne på han og en eller gang må den mannen bli dømt.

Han har ødelagt mye for deg, men du vil finne tilbake til din egen styrke igjen. Hvis jeg leste riktig, så er du 19 år nå. Selv om det ser vanskelig ut, så vil du i løpet av de neste årene bli sterkere selv om du ikke føler det nå.

Han truet med å drepe deg også. Anmeld han. Du er ikke ute etter hevn om du anmelder, men da kan kanskje det hindre at det skjer med flere barn.

Ansvaret ligger likevel ikke på dine skuldre, så om du velger å ikke anmelde, er det ikke din feil.

Det er lett å tilgi en mann som man har skjønt er syk (han er jo syk når han gjør det han gjorde), og du høres reflektert ut, men for din egen del så må du ha noen å snakke med. En i politiet som har overgrepssaker som sitt felt, kan være mer nyttig enn en psykolog. Jeg tror ikke på dette at bare man gjenopplever og forteller om overgrepet gang på gang, blir alt borte.

Vis aggresjon. Bestem deg for at han har klart å ødelegge deler av livet ditt, men nå er det nok.

Jeg liker ikke bruke smileys, men sender deg en klem.

[Gjest ts]

Hæ.... tok du tiden? Syns det var litt vel lenge. Personen som gjorde det fortjener å brenne i helvetet..

←

Jeg hadde ikke stort annet å gjøre på enn å se på klokka og håpe at det snart skulle være ferdig mens han holdt på..var ei stor klokke på veggen.

[Gjest ts]

Saken er ikke foreldet, så du kan anmelde han. Jeg ville gjort det. Du var bare ni år og selv om bevismaterialet er borte nå, så kan flere ha vært anmeldelser inne på han og en eller gang må den mannen bli dømt.

Han har ødelagt mye for deg, men du vil finne tilbake til din egen styrke igjen. Hvis jeg leste riktig, så er du 19 år nå. Selv om det ser vanskelig ut, så vil du i løpet av de neste årene bli sterkere selv om du ikke føler det nå.

Han truet med å drepe deg også. Anmeld han. Du er ikke ute etter hevn om du anmelder, men da kan kanskje det hindre at det skjer med flere barn.

Ansvaret ligger likevel ikke på dine skuldre, så om du velger å ikke anmelde, er det ikke din feil.

Det er lett å tilgi en mann som man har skjønt er syk (han er jo syk når han gjør det han gjorde), og du høres reflektert ut, men for din egen del så må du ha noen å snakke med. En i politiet som har overgrepssaker som sitt felt, kan være mer nyttig enn en psykolog. Jeg tror ikke på dette at bare man gjenopplever og forteller om overgrepet gang på gang, blir alt borte.

Vis aggresjon. Bestem deg for at han har klart å ødelegge deler av livet ditt, men nå er det nok.

Jeg liker ikke bruke smileys, men sender deg en klem.

←

Saken er nok foreldet, og dessuten har jeg anmeldt. Det ble henlagt, slik som over 80 % av slike saker blir

[Annie]

Forferdelig lesing. Men du må jo være sterkt som faktisk klarer å få skrevet det ned! Skulle ønske jeg hadde noen råd til deg. Har du familie venner som vet om dette og som er der for deg når du trenger det? Send meg gjerne PM om du vil tømme deg mer, eller bare trenger en virtuell klem.

Syns forferdelig synd på deg, og jeg hadde slitt veldig om noen hadde gjort sånn med min nå 9 årige datter.