Når noen man er glad i dør...

[Gjest tidl. Nattblomst]

...hvordan kommer man seg videre i livet?

Hvordan fungerer det? Hvorfor er det bare energi i et skall? Der- og så borte? Helt plutselig.

Er verden noensinne den samme etterpå?

[Arkana]

Ta en dag av gangen, ikke tenk så mye på om det skal bli lettere eller ikke. Bare lev livet så godt du kan, planlegg framtiden og etterhvert vil du oppleve at dagen i dag faktisk var litt lettere enn dagen i går.

Jeg kan bare snakke for meg selv, men verden blir aldri helt den samme. Det blir lettere, man er ikke trist så ofte lenger, men selv etter tre år går det ikke en eneste dag uten at jeg tenker på det, på en eller annen måte. Men livet går videre. Livet blir godt igjen, like godt som før og vi gjør som vi alltid har gjort, men det er en liten bit som mangler og det hullet vil alltid være der.

[Gjest Frances]

Verden blir aldri den samme igjen, en viktig person er borte for alltid. Jeg sier det samme som Arkana, ta en dag av gangen og la følelsene komme. Ikke hold igjen, men ta alt som det kommer, alle følelser er like naturlige og "vanlige". Du vil kanskje oppleve at det er de rareste ting som gjør deg trist (eller litt glad). I starten føles alt tungt og meningsløst men etterhvert vil det komme små glimt av glede, og så går ting lettere. Men gi det tid

[Solskinn]

Verden blir ikke den samme igjen, den vil bli annerledes, ikke nødvendigvis negativt. Man lærer seg å leve med smerten og livet går videre men vil for altid være forandret fordi personen altid vil være borte. Sorgen blir aldrig helt borte heller, men man lærer seg å ikke kjenne på den så ofte, og smerten vil ikke være like sterk, sorgen vil vise seg skjeldnere og skjeldnere men den vil altid være en del av en selv. Den forsvinner ikke men man lærer seg å leve med det, og lærer å ikke gi sorgen en plass i hverdagslivet.

Jeg mener ikke å være depprimerende her, det jeg prøver å si er at livet ikke vil kunne være nøyaktig det samme, men annerledes på godt og vondt. Tapet vil man alltid ha med seg men for håpentlig vis sluttet sorgen å være en byrde og bare bli en liten del av livet.

[MsRP]

Det er nå gått syv år siden jeg mistet en person som betydde utrolig mye for meg.

Der og da falt verden i grus, jeg tenkte som deg, kommer det noen gang til å bli bra igjen??

For meg har det blitt veldig bra. Nå er jeg syv år er lenge, det er litt vanskelig å huske hvordan sorgen utviklet seg hele veien, men jeg skal prøve.

Den uutholdelige følelsen som gjør at man ikke ser "lys i enden av tunnelen", den blir borte etterhvert. For meg var det sånn at denne følelsen var konstant kanskje den første måneden, og så hadde jeg flere og flere dager der jeg kunne smile og le. I løpet av ca første to årene kom denne intense sorgfølelsen tilbake med lengre og lengre mellomrom, og etterhvert kunne jeg faktisk klare å snakke om og tenke på ham, uten å gråte. Denne vonde følelsen blir mer og mer byttet ut med gode minner, og i dag kan jeg tenke på ham og le av ting han gjorde og smile ved tanken på smilet hans.

Må innrømme at når jeg sitter og skriver dette så kommer det noen tårer i øyekroken, men det er liksom likevel ikke en særlig vond følelse. Jeg tar det bare som et tegn på at jeg ikke har glemt ham og aldri vil, og det er absolutt noe jeg kan leve med. Som andre her sier, sorgen er en del av meg...

Og det skal du vite; jeg hadde aldri trodd at jeg hadde i meg styrken til å komme meg gjennom et så stort tap. Men det hadde jeg, og det har du også!!

Dermed sitter jeg igjen med nyttig livsvisdom: jeg vet at uansett hvor uutholdelig en situasjon er i øyeblikket det skjer og tiden etterpå, så kommer det alltid lysere tider. Det er en erfaring som har gjort meg til et mer optimistisk menneske.

Lykke til!!

[Hobgoblin]

Enig med alle over - verden blir aldri, aldri den samme. Og det eneste som hjelper er tiden - sorgen endrer seg med tiden, selvom den ikke forsvinner.

Og det er uforståelig når livet forsvinner fra en kropp du er glad i. Verden kan rase sammen, men så må man bare bygge den opp på nytt, dag for dag og bit for bit.