Hva forventer dere av vennene deres?

[Gjest i.i.]

Jeg har kommet dit at jeg ikke føler meg særlig satt pris på av vennene mine.

De av dem som har kjærster/samboere (og ikke barn), skal alltid prioritere kjæresten, og blir sjelden med og finner på noe. Som oftest bare hvis samboeren er opptatt med annet, og det er de som foreslår, og sjelden bare for å "pleie vennskapet". Jeg føler meg som en reserve, det er ikke noen god følelse.

Opplevde f.eks. her forleden at en av dem, som visstnok omtaler meg som sin beste venninne, ringte meg, fordi samboeren var bortreist et par dager og hun bare måtte prate med noen. Hun måtte plutselig legge på i full fart midt i samtalen, fordi samboeren hennes ringte henne...han hun ser hver dag ellers. Jeg har sagt rett ut at hvis de alltid prioriterer kjæresten, så kan de ikke forvente at jeg vil prioritere dem heller... "Jeg forventer da ingenting heller!" sa hun. Og da begynte jeg å tenke, bør man egentlig forvente noe? Skal vennskap være så løse at man skal kunne "forsyne seg" når man har en ledig stund når kjæresten er bortreist?

Skjønner kjempegodt at nyforelskede vil prioritere hverandre, men her er det snakk om par som har vært sammen i flere år, og da skjønner ikke jeg hvorfor kjæresten skal være så mye viktigere enn andre mennesker? Synes de oppfører seg som store egoister. Mulig jeg har misforstått noe? Jeg har tatt dette opp et par ganger i løpet av de siste årene, men det har ikke akkurat skjedd noen endringer. Er redd jeg oppfattes som misunnelig.

Det blir jo gjerne så man prøver å forbedre de forholdene man allerede har, enn å gå inn for å skaffe seg mange nye "gode venner" (Jeg har mange bekjentskaper, men jeg er ikke av dem som greier å bli bestevenner med noen over natta.) ...ikke at det ene utelukker det andre. Tanker, noen?

[Badlands]

Det er STOR skilnad på kva eg ventar meg av mine single vener, samanlikna med dei som har partner / sambuar. Litt rart og dumt kanskje men....

Mine single venninner er nesten familie. Dei kan eg prate med om alt, og vi er der for kvarandre, trøystar, hjelper, treffer kvarandre veldig ofte, deler opp- og nedturer, og dei innerste kjenslene. Dersom ei av dei plutseleg skulle avfeie meg, eller ha lita tid, el.l., ville eg nok tatt det ganske ille opp, og lurt på kva som var grunnen til dette.

Vennene mine som har sambuarar / menn har ein annan lojalitet, og særleg endrar dette seg etter dei har fått barn, då blir prioriteringane heilt annleis. Og det er jo naturleg. Vanskelegare å halde avtalar, og når dei ein gong har overskot til å kose seg eller reise bort, vil dei helst gjere dette med familien, for å investere i den. Eg blir sjølv sikkert slik òg, når eg ein gong hamnar i den situasjonen?

[Gjest Sillje]

Fader så frekt å legge på telefonrøyret fordi sambuar ringer på ei anna linje!

Det verste EG veit med mine gifte/sambuande vener er at dei ser ned på at eg ikkje har kjærast eller barn, og eg føler at samtalar osv alltid går på deira premissar: A4-livet deira er det normale og einaste "ekte", og at alle som ikkje lever slik er forvirra og vil etterkvart vekse det av seg....

Noko anna som, som er litt lystigare, er den gongen eg skulle på kafe med ei venninne. Eg gledde meg til å prate med ho. Ho kjenner meg godt og eg hadde eit personleg dilemma som eg håpte å drøfte med ho.

Gjett om eg vart lang i maska då ho tropppa opp med ektemann og mora si!!

Eg lærte i det minste myyykje om naboen til mora sitt bilkjøp!

:hår:

[Gjest Nefertiti]

Jeg er enig i at det å legge på telefonen når samboeren ringte var litt drøyt. Men kanskje det var noe viktig han ringte om? kanskje ditt, kanskje datt...

Jeg har generelt lært meg å ikke ha noen forventninger til noen rundt meg... Da blir man skuffet. Man har mye mer å glede seg over hvis man ikke forventer ting.

Jeg føler det blir veldig generalisering her: "de som har samober/gift" "de single". Tror ikke alle er like nei.

Man må rett og slett bare innse at man som venn aldri kommer til å bli like viktig som mann og barn. De vil alltid komme først. De som ikke forstår dette har nok ikke mann eller barn. Det betyr ikke at man ikke setter umåtelig pris på venner og annen familie... Det er bare sånn prioriteringen blir når alt kommer til alt. Men det er klart at som venner så bør man jo ikke få andre til å føle seg utnyttet som venn (bare kontakt når mann er opptatt f.eks.)

[Gjest AnnaKari]

Jeg har generelt lært meg å ikke ha noen forventninger til noen rundt meg... Da blir man skuffet. Man har mye mer å glede seg over hvis man ikke forventer ting.

←

For en utrolig trist innstilling til livet!

Som Strindberg sier: -det er synd på menneskene.

[Milly:)]

Jeg forventer at vennene mine stiller opp for meg, har tid til meg og ønsker å være sammen med meg. Det samme forventer jeg av meg selv den andre veien, og jeg er veldig redd for å bli en som bare prioriterer samboeren/kjæresten. Selvsagt er det perioder i livet der det skjer mye og man kanskje ikke har så god tid, men da forventer jeg at det blir balansert opp ved at man i andre perioder har bedre tid. Jeg forventer også at vennene mine sier ifra til meg hvis de føler at de blir nedprioritert og glemt, slik at jeg kan gjøre noe med det.

Man blir kanskje skuffet av å ha forventninger, men uten å forvente noe får man også mindre tilbake...

[Gjest niomi]

Jeg har ingen forventninger til vennene mine sånn ang tidsbruk "på meg", da jeg er en person som selv ikke prioriterer å bruke mye tid på venner.

Jeg har en krevende jobb, hobby som tar mye tid og behov for alenetid. Og når jeg skal finne på noe med noen, prioriterer jeg jo samboeren min, som også er min besteste venn.

Jeg har derfor mange bekjente jeg kan finne på tant og fjas med innimellom, og noen få gode venner. Gode venner som jeg treffer en sjelden gang, men som jeg vet er der for meg dersom jeg trenger det, og vice versa. Venner jeg bare kan være helt stille med, og som kjenner meg bedre enn til og med samboeren min.

[Gjest Nefertiti]

Jeg mener at det å ha for mye forventninger til folk er en uting. Hvertfall når det gjelder venner og deres måte å bry seg på.

Jeg snakker jo nå selvfølgelig ikke om jobbsituasjon, familiesituasjon. Jeg snakker om forventninger til at venner skal gjøre ditt og gjøre datt...

Jeg var selv i en situasjon for mange år siden da jeg forventet at vennene mine skulle stille opp. Noe de i følge meg selv ikke gjorde... Jeg ble kjempe skuffa! Mange år etter fikk jeg deres versjon av saken. Jeg så da at de hadde stilt opp. På sin måte og etter deres beste evne på det tidspunktet. Det som var feilen var mine forventninger om hvordan de skulle stille opp... Hadde jeg ikke hatt disse forventningene hadde jeg sett hvordan de stilte opp og vært takknemlig for det.

Man må ikke ha så store forventninger at man ikke ser skogen for bare trær...

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Vennene mine som har sambuarar / menn har ein annan lojalitet, og særleg endrar dette seg etter dei har fått barn, då blir prioriteringane heilt  annleis. Og det er jo naturleg. Vanskelegare å halde avtalar, og når dei ein gong har overskot til å kose seg eller reise bort, vil dei helst gjere dette med familien, for å investere i den. Eg blir sjølv sikkert slik òg, når eg ein gong hamnar i den situasjonen?

←

Jeg har selvfølgelig stor forståelse for dem med barn. Det blir noe helt annet. Men de parene som ikke skal ha barn på mange år enda (i følge dem selv), og likevel praktiserer dette... "trenger bare samboeren, og "noen" hvis han ikke er hjemme"... det forstår jeg ikke

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Det verste EG veit med mine gifte/sambuande vener er at dei ser ned på at eg ikkje har kjærast eller barn, og eg føler at samtalar osv alltid går på deira premissar: A4-livet deira er det normale og einaste "ekte", og at alle som ikkje lever slik er forvirra og vil etterkvart vekse det av seg....

←

Selv har jeg fått den regla med at det er normalt at samboeren alltid skal være med når vi skal treffes, normalt å sitte sammen med samboeren hele døgnet og kun være med på noe når han ikke har tid, "sånn der det å være par! Tull. Jeg var ikke sånn da jeg hadde samboer, og det er heller ikke mine søsken/venner av dem, og mange andre jeg vet om. Vi er i begynnelsen av 20-åra, og egentlig er det litt trist også, at de trives så godt med å sitte sammen alene i stua kveld etter kveld, og at det skal være meningen med livet. Skjønner godt at de ikke vil være med på byen, men det er da så mye annet man kan gjøre!

[Gjest Gjest]

Jeg er enig i at det å legge på telefonen når samboeren ringte var litt drøyt. Men kanskje det var noe viktig han ringte om? kanskje ditt, kanskje datt...

Nei. Han ringte for å koseprate. (Bekreftet.) Han skulle være borte i to netter, fordi han måtte på et kurs i en annen by. Dette var første natten.

Jeg har generelt lært meg å ikke ha noen forventninger til noen rundt meg... Da blir man skuffet. Man har mye mer å glede seg over hvis man ikke forventer ting.

Jeg føler det blir veldig generalisering her: "de som har samober/gift" "de single". Tror ikke alle er like nei.

Man må rett og slett bare innse at man som venn aldri kommer til å bli like viktig som mann og barn. De vil alltid komme først. De som ikke forstår dette har nok ikke mann eller barn. Det betyr ikke at man ikke setter umåtelig pris på venner og annen familie... Det er bare sånn prioriteringen blir når alt kommer til alt. Men det er klart at som venner så bør man jo ikke få andre til å føle seg utnyttet som venn (bare kontakt når mann er opptatt f.eks.)

←

Det høres litt trist ut å ikke ha forventninger til noen rundt seg. Man har jo sikkert forventninger til kjæresten, hvorfor ikke andre? Det blir jo så mye større avstand mellom mennesker hvis alle skal prioritere parforholdet til den grad at man ikke forventer noe av noen andre, og egentlig ikke trenger noen andre, fordi man får "alt" av kjæresten...

Selvfølgelig er mann og barn viktigst. Da har man jo en familie! Men, som jeg sa i første innlegg, her var det snakk om de som ikke har barn (og ikke skal ha det på flere år)....

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

(ts over)

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg forventer at vennene mine stiller opp for meg, har tid til meg og ønsker å være sammen med meg. Det samme forventer jeg av meg selv den andre veien, og jeg er veldig redd for å bli en som bare prioriterer samboeren/kjæresten. Selvsagt er det perioder i livet der det skjer mye og man kanskje ikke har så god tid, men da forventer jeg at det blir balansert opp ved at man i andre perioder har bedre tid. Jeg forventer også at vennene mine sier ifra til meg hvis de føler at de blir nedprioritert og glemt, slik at jeg kan gjøre noe med det.

Man blir kanskje skuffet av å ha forventninger, men uten å forvente noe får man også mindre tilbake...

←

Ja, ikke sant! ...men hvordan reagerer du hvis de ikke gjør det lenger?

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg har ingen forventninger til vennene mine sånn ang tidsbruk "på meg", da jeg er en person som selv ikke prioriterer å bruke mye tid på venner.

Jeg har en krevende jobb, hobby som tar mye tid og behov for alenetid. Og når jeg skal finne på noe med noen, prioriterer jeg jo samboeren min, som også er min besteste venn.

Jeg har derfor mange bekjente jeg kan finne på tant og fjas med innimellom, og noen få gode venner. Gode venner som jeg treffer en sjelden gang, men som jeg vet er der for meg dersom jeg trenger det, og vice versa. Venner jeg bare kan være helt stille med, og som kjenner meg bedre enn til og med samboeren min.

←

Ja, det er kanskje det det går på. Jeg har ingen forståelse for folk som ikke prioriterer å ikke bruke mye tid på venner. Tror mange til slutt brenner seg på at de satte samboeren *for* høyt, og hadde for mange "tant og fjas"-venner til å fylle opp med. For hva skjer da, når det blir slutt...

(Jeg vet ihvertfall at førsteprioritet for overnevnte jente var å finne seg ny kjæreste, fort. Det gikk vel 2 mnd. I mellomtiden hadde hun selvfølgelig mye tid til oss andre, men det var bare midlertidig, gitt )

Ikke minst vet jeg at mange (meg inkl) med en drop-in-venn "når hun trenger det" føler seg brukt og oversett, selv om denne vennen sikkert føler de er gode venner. Men, kanskje er dine venner som deg, og det er jo bra

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Jeg mener at det å ha for mye forventninger til folk er en uting. Hvertfall når det gjelder venner og deres måte å bry seg på.

Jeg snakker jo nå selvfølgelig ikke om jobbsituasjon, familiesituasjon. Jeg snakker om  forventninger til at venner skal gjøre ditt og gjøre datt...

Jeg var selv i en situasjon for mange år siden da jeg forventet at vennene mine skulle stille opp. Noe de i følge meg selv ikke gjorde... Jeg ble kjempe skuffa! Mange år etter fikk jeg deres versjon av saken. Jeg så da at de hadde stilt opp. På sin måte og etter deres beste evne på det tidspunktet. Det som var feilen var mine forventninger om hvordan de skulle stille opp... Hadde jeg ikke hatt disse forventningene hadde jeg sett hvordan de stilte opp og vært takknemlig for det.

Man må ikke ha så store forventninger at man ikke ser skogen for bare trær...

←

Det kan jeg være enig i, men nå virker det på meg som om du snakker om én bestemt situasjon/hendelse der du kanskje trengte hjelp og støtte fra vennene dine, og hadde forventet en viss "form" av det. For meg går det mer på *mangelen* av det, i hverdagen liksom(og det er vel egentlig ikke til å misforstå når man aldri blir prioritert.)

[MsRP]

Jeg forventer av vennene mine at de skal være der for meg om jeg trenger det spesielt. Utenom det forventer jeg en ganske jevn fordeling av hvem som foreslår å finne på noe... At ikke jeg alltid må mase, og motsatt.

Men jeg forventer ikke å komme foran kjæresten deres.

Jeg er enig i at mange kan bli for opphengte i hverandre, og ikke være interessert i å være sammen med andre. Det er ikke bra, men i tilfellet med hun som la på røret så kan det jo være mange grunner da? Kanskje det var første gangen i forholdet deres at han skulle være borte om natta?

Uansett, så lenge vennskapsforholdene mine er gjensidige og vi prøver å få litt tid til hverandre innimellom så er jeg fornøyd, jeg!!

[Gjest Gjest]

Jeg prioriterer å bruke tid med samboeren min - når han er ledig. Han jobber mye, reiser mye bort og har en hobby som tar mye tid. Så om jeg bli invitert med på noe den ene kvelden i uka han skal være hjemme, så takker jeg nei. Har ingenting med at jeg ikke prioriterer venninnene mine, men jeg vil ha tid sammen med han når han er ledig. skulle ei venninne selvfølgelig ringt og trengt og prate om noe viktig så hadde jeg gjort det, men jeg hadde ikke dratt på en skravlekveld med 5 jenter om det er eneste dagen i uken jeg har mulighet til å se samboeren min!

I vennegjengen vår avtaler vi før vi skal noe om det er jentekveld eller om kjærestene skal være med. Greit for alle og ha rene jentekvelder innimellom, men også koselig å møtes med kjærester. (De single deltar også på treffene der kjærester også er med)

Tror dette fungerer greit for alle vennene mine, både de som er single og de som har kjærester.

[Gjest Gjest_Cronos_*]

Jeg prioriterer å bruke tid med samboeren min - når han er ledig. Han jobber mye, reiser mye bort og har en hobby som tar mye tid. Så om jeg bli invitert med på noe den ene kvelden i uka han skal være hjemme, så takker jeg nei. Har ingenting med at jeg ikke prioriterer venninnene mine, men jeg vil ha tid sammen med han når han er ledig. skulle ei venninne selvfølgelig ringt og trengt og prate om noe viktig så hadde jeg gjort det, men jeg hadde ikke dratt på en skravlekveld med 5 jenter om det er eneste dagen i uken jeg har mulighet til å se samboeren min!

I vennegjengen vår avtaler vi før vi skal noe om det er jentekveld eller om kjærestene skal være med. Greit for alle og ha rene jentekvelder innimellom, men også koselig å møtes med kjærester. (De single deltar også på treffene der kjærester også er med)

Tror dette fungerer greit for alle vennene mine, både de som er single og de som har kjærester.

←

Synes du beskriver dette bra. Hverdagen for de fleste har blitt ganske hektisk, og det er ganske "trist" at når et par kanskje har en kveld til å bruke tid på hverandre, og ikke hus, unger, vasking, handling, matlaging etc, skal misforstås som at de bare prioriterer hverandre. Virkeligheten er at man slett ikke har tid (og overskudd) til å nyte hverandre hver eneste kveld hele uka. Det er faktisk ganske vanskelig med to i full jobb, kanskje små barn etc...

[Gjest Gjest_trådstarter_*]

Synes du beskriver dette bra. Hverdagen for de fleste har blitt ganske hektisk, og det er ganske "trist" at når et par kanskje har en kveld til å bruke tid på hverandre, og ikke hus, unger, vasking, handling, matlaging etc, skal misforstås som at de bare prioriterer hverandre. Virkeligheten er at man slett ikke har tid (og overskudd) til å nyte hverandre hver eneste kveld hele uka. Det er faktisk ganske vanskelig med to i full jobb, kanskje små barn etc...

←

Men... de har ikke barn, som sagt. De jobber ikke spesielt mye. Det er ikke snakk om én kveld i uka; de ser hverandre hver kveld!

Og som også sagt: Skjønner GODT at de med barn og styr må prioritere annerledes, det var ikke en del av problemstillingen

[Gjest Gjest]

Jeg har ingen forventninger til vennene mine sånn ang tidsbruk "på meg", da jeg er en person som selv ikke prioriterer å bruke mye tid på venner.

Jeg har en krevende jobb, hobby som tar mye tid og behov for alenetid. Og når jeg skal finne på noe med noen, prioriterer jeg jo samboeren min, som også er min besteste venn.

Jeg har derfor mange bekjente jeg kan finne på tant og fjas med innimellom, og noen få gode venner. Gode venner som jeg treffer en sjelden gang, men som jeg vet er der for meg dersom jeg trenger det, og vice versa. Venner jeg bare kan være helt stille med, og som kjenner meg bedre enn til og med samboeren min.

←

Samme her. Jeg har hatt ei venninne som etter min oppfatning lett følte seg nedprioritert (snurt fordi jeg ikke rakk å besøke henne to ganger på et kort og hektisk besøk til hjembyen min, hvor både familie og nye og gamle venner og kollegaer bor.. I tillegg endel andre episoder. Selv kom hun så godt som aldri - og ikke de siste fem årene - på besøk til meg, men ville gjerne ha mye kontakt...). Det ble for klamt for meg, og jeg hadde reagert om noen av de andre vennene mine syntes de fikk for lite tid av meg.

Mulig de får få timer, men det er rett og slett vanskelig å gi så mye mer når man bor femti mil unna og ikke har råd/tid til å reise noe særlig, og sjelden får besøk. Jeg er glad i dem likevel, og det virker som det er gjengjeldt.

Samtidig mener jeg at det er viktig å vise eller si fra at man ER der, at de kan ringe når som helst om det er noe de trenger å snakke om. De trenger ikke holde noe skjult eller late som alt er bra, liksom, selv om det er lenge siden vi har snakket sammen. Vet ikke om jeg lykkes helt med å være en så god venninne som idealet jeg setter, men jeg synes selv jeg har noen gode og trofaste venner.

Av andre forventninger blir jeg også litt oppgitt over de som alltid enten prioriterer samboeren, eller tar han med når man hadde regnet med å kunne ha noen fortrolige venninne-prater.