jobber for innadvendte folk

[Seher]

Må bare også nevne at det å være innadvendt nærmest er blitt et skjellsord i jobbsammenheng.

Har det vært sånn lenge nå, når ble det det?

Tror også ingeniørfag kan være noe for trådstarter. Ellers noe med data, programmering e.l

Takk for tipset, men det å prigrammere ser jeg på som ekstremt kjedelig.

[Paradokset]

Har det vært sånn lenge nå, når ble det det?

←

Sett noen jobbannonse hvor de søker etter innadvendte folk?

Det er vel ikke eksplisitt uttalt, men underforstått at det svært ofte oppfattes som et seriøst handicap i forhold til arbeidsmarkedet.

[Seher]

Jepp, den oppfatningen har jeg og. Men jeg har bare lest annonser de siste månedene. Når du sa at det har "blitt" slik tenkte jeg at kanskje dette er noe som har utviklet seg i det siste i og med at jobber stadig forandrer seg.

Det er jo det som skjedde med data-yrket. Før var det slik at folk satt alene og programmerte(og da kunne man være usosial), mens i dag er det folk med datakompetanse som ikke får jobb for at de sosiale ferdighetene deres er for dårlige.

Endret 17. mars 2007 av Seher

[Gjest Gjest 1]

Sett noen jobbannonse hvor de søker etter innadvendte folk?

←

Sant nok. Derfor kan det være et paradoks at en utadvendt person som får ny jobb raskt oppdager at flere av de andre på avdelingen er innadvendte...hvordan i all verden fikk de jobben?

[dront]

Angående det at det står i annonsene at en bør være utadvent, og at det er noe som blir nevnt i ulike sammenhenger - man kan jo ikke la det stoppe seg HELT fra å velge en retning. Klart man kanskje ikke bør bli selger, turistguide eller satse på et veldig utadvendt serviceyrke om man ikke finnes utadvendt eller sosial, men man må jo bli NOE... Og med mindre man faktisk er såpass hemmet av angst eller et syndrom at man har krav på uføretrygd, er jo sjansen relativt stor for at man finner seg en jobb?

Jeg tror "utadventhet" er et misbrukt begrep - det kan jo være mer slitsomt og mindre produktivt å jobbe med en dominerende, masete hypersosial person enn en som er stille og behagelig... selv om jeg er sikker på at det kan være vanskelig å bli rekruttert via eksterne byråer (som kanskje ser mindre på personlig/spesiell egnethet enn generell kompetanse og "sjekkpunkter"), og at man kanskje også stiller litt lengre bak i køen i noen andre ansettelsesprosesser, men det kan jo være verdt å tenke på at de fleste stillinger ikke engang blir utlyst - det finnes altså ikke noen "du må være utadvendt"-annonse for disse jobbene. Om man først kommer inn i en bedrift - via sommerjobb, praksis, bekjente e.l - og gjør godt nok inntrykk gjennom arbeidet, og selvsagt at man er ok å jobbe sammen med, har man ofte mulighet til å få mer relevant jobb og stige i gradene der etter hvert. Men man bør selvsagt vite noe om sine egne begrensninger også. Jeg bare synes ikke man skal la det stoppe seg helt at man er sjenert og stille. Jeg jobber selv innen noe jeg trodde kom til å være stengt for meg fordi jeg har "feil personlighet", men det er ikke bare personlighet som "goes a long way"...

[Nynaeve]

Hva med frasen . "må kunne jobbe selvstendig" Det er vel ofte et hint om at dette ikke nødvendigvis jobben som krever utadvente folk....

[HerbGirl]

N� har det seg slik at jeg synes egentlig jeg kan snakke greit om faglige ting med folk

←

Hvis du kan det, har du ingen verdens ting å bekymre deg for. Det er jo det som teller i jobb-sammenheng.

SÃ¥ ta akkurat den utdannelsen du har lyst til!

[Badlands]

I mitt fagmiljø er det mange "sjenerte" folk - som sit stille på kontora sine og gjer ein god jobb, og finn seg godt til rette. Dette dreier seg om forskarstillingar utan undervisningsplikt (Jepp - det finst nokre få! ).

Dei fleste av oss vert anmoda om å halde innlegg på konferansar i ny og ne (eg HATAR dette, men må gjennom det), eller mindre føredrag på møter etc. Måten eg taklar det på, er å gjere ultragrundig forskning på temaet eg skal prate om, slik at ingen kan ha noko å ta meg på, og pugge talen/føredraget som eg har skrive ned ord for ord - stikkord held ikkje, eg må ha heile setningar. Det blir ikkje lettare, men eg blir meir vant til det, så det blir meir rutine.

Eg tenkjer med gru på enkelte episoder i barndommen der eg nærmest har blitt tvunge til sosial omgang, meldt på all slags aktivitetar, blitt med i lag, fordi andre meiner at det er bra å lære sosial omgang, og vil "hjelpe". Har følt meg miserabel og utilpass i alle desse samenhengane. Kan ikkje folk berre akseptere at vi er forskjellige? No når eg er vaksen og kan bestemme sjølv, har eg mange venner, som eg kjenner gjennom felles interesser, og har eit normalt sosialt liv. Eg må berre ta det i mitt tempo, og velje nøye ut mine aktivitetar og min omgangskrets, elles føler eg meg svært ukomfortabel. Alle treng ikkje prate med alle, eller vere like sosiale på same måte. Det å presse seg til å vere sosial funkar absolutt ikkje (for meg, i allefall).

Så lenge du er flink i det du gjer, og ikkje veljer ein selg-deg-sjølv-jobb, trur eg det vil gå bra. Det er jo både innadvendte og utadvendte folk på dei fleste arbeidsplasser, og sjefen vil sikkert vere imøtekomande for ønskjer om arbeidsoppgåver. Det er nokre på min jobb som til dømes aldri har halde føredrag på konferanser, sjefen plukkar ut andre, som taklar oppgåva litt betre. Så får dei ekstremt innadvente andre ekstraoppgåver til gjengjeld, som dei er betre i

[Mona]

Innen økonomi er det vel også en del stillinger du får jobbe forholdsvis "uforstyrret" innen.