Sårbar

[Gjest Anonymous]

Jeg er en av de som har registrert seg, men her velger jeg å vere anonym. Fordi det jeg skal meddele med de som i hele tatt gidder å lese dette, er at jeg er så ofte sårbar. Jeg griner av den minste ting. Og orker nesten aldri å si "noe tilbake" om noen sier noe stygt eller touchy til meg. Må bite tenner i sammen, men tårene bare strømmer på.

Er sammen med en skjønn gutt , men er ikke forelsket lenger. Vert sammen i 7 mnd. Han er litt "kjedlig" og ringer meg nesten aldri.

Sier aldri han elsker meg (bare etter jeg har sakt det) gir meg aldri noen ting (jeg er ikke glamorøs eller noe.. men kjekkt med et kort eller en liten ting, som beskriver føleser . Det kan jeg vel forlange når han ikke SIER det til meg?)

Han kommer bare på besøk år jeg sier "det er på tide" ... Er alltid hos han. Har ikke så mye i mot det, men det er jo kjempe kjekkt å få "uventet besøk" i blandt?!

Han sier jeg er den skjønneste jenta han har hatt, og han presser meg aldri til noe. Han er verdens snilleste. Men savner det "lille extra" i et forhold. Vi er jo ganske unge da. (tenåringer). Men tenåringer viser vel føleser de og?

Kansje det er min feil alt sammen? Kansje det hele er meg ?

Jeg er ikke for voldsom.. Sier ikke alltid jeg elsker deg, eller jeg er glad i deg....til hensyn for han.. Har gott han bare to små ting, gjennom hele forholdet. Til hensyn for han.

Tenker på å slå opp. Er det dumt av meg? Men jeg føler det stikker i meg , når jeg tenker på det....

Noe av de som holder igjen for å ikke slå opp, er fordi han har hatt et dårlig forhold tidligere. Han sier han er total OVER henne. Men vet ikke jeg? Han sa en gang tidligere at det er derfor han ikke sier "jeg elsker deg" til meg, fordi han hadde sakt det til henne en dag, så sa hun det igjen. Og neste dag slo hun opp. ergo: hun løy.. Han ble helt knust.

Er det fordi han kjenner noe av personligheten hennes i meg. Derfor han er sammen med meg?

Han sier vist at jeg er HELT forskjellig. Men jeg vet ikke.....lenger...

Dette er litt av hvorfor jeg er så grinete og sårbar.. andre delen er puberteten .. selvsakt.. sånne ting jeg egentlig ikke bør grine av.... UPS and DOWN...u know..

Huff... HVOR ER ALDRINGEN? VERDEN HAR STOPPA

[Gjest Anonymous]

Jeg er i samme fasen som deg. Jeg er 18 år gammel. Nå har jeg et stabilt forhold, og en del mer livsvisdom enn en sårbar 18 åring har godt av...

Gjør det som kjennes riktig og godt. Ta vare på deg selv. For å si det på en enkel måte: Tråkker noen deg på tærne, hopper du på deres tær med tidobbel styrke. Glem det der med "vende det andre kinnet til" osv osv, det er bare skittprat.

Ikke finn deg i å bli herset med.

Si fra når du ikke har det bra.

Gjør noe med det.

Ikke bry deg om hva andre måtte mene- hvem skal leve ditt liv jente- du, eller dem??

Jeg antar at svaret er DU.

Håper det for din del.

Du er som meg, tenåring. Når det gjelder kjærligheten, så går det alltid et tog. Uansett hvor lite du vil miste en person, så må du aldri gjøre deg avhengig av ham. Da går det deg ille i livet. Du må alltid sette deg selv først, alltid være litt mer egoist enn nestekjærlig. Jeg vet hvor inderlig hett man elsker en viss person, men tro meg, han trenger ikke å være den rette for deg.

Det finnes mange som er den rette for deg. Nå tenker du sikkert at nei, han er den eneste. Det er ikke riktig. Tenk deg hvordan et liv uten han ville være. Rygger du da, eller tenker på selvmord når bruddet skjer, må du ta deg selv i nakken.

Ikke være redd for å være alene.

Du klarer deg mer enn godt for deg selv.

Ta tak i ditt eget liv, vær takknemlig for alle gode venner og familie, og kjærester på din vei. Men vær alltid *mest* glad i deg selv.

Dette kan høres kjempekynisk ut, ok, det er det kanskje.

Men vil du være en vinner,

eller vil du være en taper?

Ditt trekk.

12

[annika]

Hei.

Om du skal fortsette forholdet ditt, kan bare du og han avgjøre. Men før du har et valg, håper jeg du leser dette.

Jeg er selv i et forhold, er samboer med en mann som jeg er veldig glad i.Han og jeg er som natt og dag, men vi har valgt og være sammen pga. det vi føler for hverandre.

Jeg er veldig opptatt av og har behov for ros,nærhet og bekreftelse på at jeg er verd noe for ham.

Vi har hatt mang en diskusjon, som jeg har startet, fordi dette ikke er naturlig for ham.

I natt ødela jeg nesten alt, kun for at jeg ikke kunne tro ham på hans ord, men spant heller mye rart i mitt eget hode.

Han har gitt meg en ny mulighet, å den vil jeg ikke rote bort, for det jeg sier er, menn er ikke sånn som oss, de har ikke det samme dikkel-darri behovet som vi har.

Men er de sammen med oss, og bor sammen med oss, er det for dem kansje bevis nok på at de elsker oss.

12

[Gjest Anonymous]

takk Vinga, og takk annika. Dere har vert til god hjelp for meg !

Ja, jeg har funne ut det at det er nærhet, kropsskontakt med kjærlighet osv..som jeg egentlig savner mest. Han gir meg klemme rog kyss. Men ikke offentlig. Føler han ikke gir meg nok. Men kansje jeg er jente flest..

Vinga: Du gav meg litt mot. Jeg gjorde noe i dag. Som jeg er stolt over. Viste dem skikkelig )

[Julie]

Vinga - kjempeinnlegg!!

Kjente meg igjen i mye i det du skrev, om et tidligere forhold jeg var i når jeg var 18 (nå 20). 100% enig i at du faktisk må sette deg selv først og aldri bli avhengig av noen, da begynner det å bli skummelt...og risikerer å gå på en real trøkk og ende opp med å bli kjempesåra..

Klems,

Julie

[Gjest Anonymous]

Anonym- jeg ga deg nok ikke mot, jeg bare lokket frem ditt eget

Du har evnen til å få livet ditt akkurat som du vil.

Så fint å kunne være til litt hjelp!

Det gleder meg å kunne hjelpe andre på min alder som har det vanskelig med ting!

Så flott at du gjorde noe du er stolt av, aner jeg en triumf her?? Superbra!

Julie- takker og bukker

Klem fra

12