Hva tenker dere om narkomane?

[mysan]

vimselot - veldig godt skrevet.

Alkohol er langt i fra så vanedannende som narkotika er, så de to tingene er litt vanskelig å sammenligne.

Om man tar seg en øl/vin eller 3 i helgene blir man ikke avhengig, men tar man et skudd eller tre med nakotika i helgene så skal det ikke mye til før man blir avhengig.

←

Alkoholen er ett av de farligste stoffene vi har her i landet, men folk undervurderer det fordi det er lovlig og fordi alle bruker det.

Alkoholisme er det største rusproblemet vi har, men det var du vel ikke klar over.

Hadde alkohol vært et nytt stoff i dag, ville det blitt like forbudt som de andre stoffene som står på narkolista.

Det å bli rusavhengig er en sykdom og et symptom på andre ting. Alle har en historie, og det er utrolig teit å dømme en narkoman uten å kjenne historien til vedkommende. Det handler om atskillig dyperegående ting enn å gjøre dumme valg.

[Gjest gjesta]

Utgengspunktet for denne tråden var vel : hva om man får vite at en person i nær omgangskrets, som tilsynelatende fungerer normalt, er rusmisbruker/narkoman? Det kan være interessant å begrense temaet til dette; mange forbinder narkomane med slitne heroinister man ser på gata, men faktum er at det finnes MANGE misbrukere som over lang tid lever helt normale, vellykkede liv med bra jobb, leilighet og familie. En slektning av meg kjører ambulanse i Oslo, og sier at mange av overdoseutrykningene de har er hjemme hos folk i fine boliger, ikke bare på gata eller i kommunale leiligheter.

Dermed kan man faktisk risikere at eiendomsmegleren, lastebilsjåføren eller sykepleieren i omgangskretsen er heroinist eller har et annet stort rusproblem, uten at man har mistenkt det i det hele tatt. Hvis en person man kanskje kjenner godt og har stolt på, viser seg å ha et slikt problem, hva gjør man da? Jeg ville ikke sett ned på vedkommende, men jeg må innrømme at jeg hadde fått problemer med å fortsette å stole på personen, avhengig av hva slags misbruk og hvor stort. Folk med rusproblemer har en tendens til å sette rusen foran andre ting som er viktige, dermed ville jeg sikkert trukket meg litt unna...

Edit: Jeg tror også det er sjelden en "vellykket" rusmisbruker klarer å holde fasaden ovenfor de nærmeste i lengden, og jeg tror misbruket nesten alltid vil gå utover jobb og familie over tid.

Endret 13. mars 2007 av liteteita

[Gjest vimselot]

Jeg kjenner mange som har testet ut drogs, men som ikke er blitt narkomane. Jeg kjenner folk som jeg er usikker på om ER narkomane (kokain) men hvis jeg spør vil de bare benekte det.

Jeg var selv en narkoman for ikke noen år siden, men jeg kom meg på beina igjen. Det er ikke noe å være stolt av. Det var tilfeldigheter som førte til at jeg kom meg helskinnet ut av misbruket. Jeg gikk ikke på gata. Jeg hadde de rette kontaktene og var heldig. Jeg var en av de som solgte stoff. Jeg hadde ett prinsipp og det var at jeg aldri solgte til ungdommer. (De fikk jo kjøpt likevel, men ikke av meg). Det er heldigvis noen år siden, og jeg er glad jeg kan ta meg en tur på byen uten å føle suget mer.

Jeg har sprukket og tatt pulver etter den perioden, men jeg kjente igjen faresignalene. Plutselig ble det kjedelig å drikke øl på puben og suget SATT... Da var det bare en ting å gjøre og det var å kaste pulveret jeg hadde kjøpt i toalettet når jeg kom hjem. Jeg kan liksom ikke se ned på meg selv fordi jeg var ung og full av hormoner og ble så avhengig at jeg ble pusher osv. Hvordan kunne jeg vite at jeg skulle bli avhengig, når alle drev på med det og fungerte i jobb osv?

Men jeg vet at jeg ikke kan leke med ilden. Jeg har gjort det og med godt resultat, fordi jeg hater pulver. Jeg har sett hva det har ført til. Jeg hater ikke de som sliter med avhengigheten sin, og jeg synes aldri synd på noen, men jeg vet at det ikke er lett å være der.

[Gjesten29]

Jeg synes synd på skjebnen enkelte narkomane har hatt, jeg er ikke redd dem og har insett at de må hjelpe seg selv- men med støttespillere( snakker psykolog, sosionom,-nettverk, bo problematikk, lar behandling etc..

[Gjest Pet]

Jeg tenker ofte "Han/hun er sønnen/datteren/broren/søsteren osv til noen". At det finnes noen som går i konstant angst for hva som skjer med ungen deres. En episode som har brent seg inn i hukommelsen min, skjedde en morgen jeg gikk gjennom Oslo S på vei til jobb. På den tida så jeg ofte tre søsken som var helt nedkjørt, de tilhørte sniffermiljøet, så vidt jeg husker. Jeg kom gående og så en av disse gutta stå i en telefonautomat og i det jeg gikk forbi fikk han kontakt og utbrøt blidt: "Hei, mamma!". Jeg følte det som en knyttneve i magen og ble bare så usigelig trist. Dette vraket av et menneske hadde en mamma som han brukte sine få slanter på å ringe til og var glad for å høre stemmen til og hun var sikkert glad for å høre at han levde. Den opplevelsen satt i meg i lang tid etterpå.

[mysan]

Jeg tenker ofte "Han/hun er sønnen/datteren/broren/søsteren osv til noen".  At det finnes noen som går i konstant angst for hva som skjer med ungen deres. En episode som har brent seg inn i hukommelsen min, skjedde en morgen jeg gikk gjennom Oslo S på vei til jobb. På den tida så jeg ofte tre søsken som var helt nedkjørt, de tilhørte sniffermiljøet, så vidt jeg husker. Jeg kom gående og så en av disse gutta stå i en telefonautomat og i det jeg gikk forbi fikk han kontakt og utbrøt blidt: "Hei, mamma!". Jeg følte det som en knyttneve i magen og ble bare så usigelig trist. Dette vraket av et menneske hadde en mamma som han brukte sine få slanter på å ringe til og var glad for å høre stemmen til og hun var sikkert glad for å høre at han levde. Den opplevelsen satt i meg i lang tid etterpå.

←

Nå begynte jeg nesten å gråte...

[Gjest vimselot]

En eks-narkoman (ikke en eks av meg) er blitt nykter og har vært det i mange år. Jeg sysler litt med narkotika enda. For jeg røyker jo hasj av og til... og det hender jeg drikker på en mandag.

Men jeg hater å gå ut på byen når det er helg og julebord og alle er drita...umulig å få taxi osv.

Men nei, hvordan kan jeg gi et objektivt svar siden jeg har vært narkoman (jeg er enda narkoman, for det skal bare to sniff så er jeg nesten der igjen... men jeg velger unna å sniffe)

Endret 13. mars 2007 av vimselot

[Gjest Pet]

Nå begynte jeg nesten å gråte...

←

Ja, det var en hjerteskjerende opplevelse. Dette var i 1997, har ikke sett noen av dem på mange år,regner med at de er døde. Lurer på hvordan mammaen har det.

Endret 13. mars 2007 av Pet

[mysan]

Ja, det var en hjerteskjerende opplevelse. Dette var i 1997, har ikke sett noen av dem på mange år,regner med at de er døde. Lurer på hvordan mammaen har det.

←

Det var kanskje de tre som jeg leste om for noen år siden.. to gutter og ei jente? kan det stemme?

Tragisk historie, og det må være grusomt å være mamma i en sånn situasjon.

Jeg har jo selv en datter som det har holdt på å gå innmari galt med, men som nå ser ut som er på riktig vei igjen, og jeg vet alt om redsel og usikkerhet, og hvor glad man blir når man endelig får tak i ungen på telefon.

man vet jo aldri om ungen ligger død ett eller annet sted, ikke sant?

[Gjest Frk Åberg]

Tenker vel ikke noe spesielt siden jeg går forbi narkomane nesten daglig. Men kan nok lure på hvor det gikk galt. Ser selvfølgelig ikke ned på dem. Er heller ikke redd dem.

Tror også det er en grunn til at noen blir narkomane. Enten så bærer de på en smerte, og rusen gjør den lettere. Eller så havner de tilfeldigvis i feil vennegjeng. Eller begge deler. Selv om man vet om farene, tror jeg ikke at det er en rasjonell prosess, nei.

[Gjest vimselot]

Jeg er enig med deg frk. Åberg. Med for noen går det fryktlig galt og de havner helt ute og kjører. Jeg vet at foreldrene mine ikke likte at jeg drev med pulver. De fikk vite det, for jeg var ikke myndig. Men noe støtteapparat og tilbud om avrusning fikk jeg ikke. Jeg var heldig og mange jeg kjenner er på bena i dag og har kuttet ut, mens andre er døde. Andre igjen sliter enda med problemet, selv om de har vært på div. klinikker. Det er ettervernet som svikter. De kommer tilbake til det samme miljøet og da er det lettere sagt enn gjort.

Og med holdningene til de som er så heldige at de aldri har vært i den situasjonen, eller har fått gode råd om unngå den narkomane, er det bare å si at to pluss to blir fire...

[litle my]

Jeg har vokst opp med en narkoman mor selv. Jeg ble hentet av barnevernet 2 uker før jeg fylt 11 år. Det var en befrielse å slippe å måtte ta vare på min mor, men når de spurte hva som feilte mamma svarte jeg loijalt som et lite barn at det var ingenting gale med min mor. Først etter 2 år fikk jeg vite hvorfor min mor var syk. Då begynte jeg å hate henne.. For når jeg var liten fortalt hun meg hver dag at jeg aldri måtte finne på moe slikt. Og etter 2 år med hat våknet jeg en morgen og forstod hvorfor hun hadde sagt dette til meg.. Det var 4 år med løgn og brutte avtaler fra hennes side.

Tiden gikk, mamma gikk ut og inn av rehab, men det gikk gale hver dag. 2 dager etter 18 års dagen min fikk jeg en tlf om at hun var fengslet med brev og besøksforbud. (Og folk forstår jo at det er veldig vanlig i saker der det er en alvorlig anklage som står til grunn for fengslingen) Jeg klarte å stå imot dette og.

Jeg startet på lærlingtiden min 2 måneder etter jeg var 18. Jeg var lærling på ambulanse og det er mamma som er en av grunnene til at jeg valgte den utdannelsen.. Men første uken min på jobb fikk jeg overdose på min egen mor. Jeg stod der med 2 kollega og sa ingenting. Vi gav henne motgift og hun våknet igjen.. Da klikket det for meg. Jeg stod å skrek til henne i parken og sa at neste gang jeg kom på overdse med henne kom jeg til å ødelegge all motgiften og hun kunne få dø. Jeg skrek at jeg elsket henne men fy så jeg hatet henne. Hvis det skulle være slik at jeg måtte grue meg til å gå på jobb hver dag så skulle jeg fort ordne dette neste gang.. De 2 kollegaene mine stod der og bare måpte. De viste ikke hva de skulle si eller gjøre. Da jeg var ferdig å brøle gikk jeg i ambulansen og satt meg. Dette har aldri skjedd igjen.

Etter denne episoden gikk mamma inn på ny rehab og det gikk bra då. Nå har hun vært rusfri i 3 år. Hun er blitt den moren jeg ikke har hatt på 10 år igjen. Jeg kan snakke med henne nå og hun kommer på besøk til meg. Jeg har ingen problemer med å levere mine framtidige barn til henne og hun kan være barnevakt. Hun vet at hun har bare denne ene muligheten. Går det gale denne gang så kommer jeg aldri til å ha noe mer med henne og gjøre.

I yrket mitt har jeg vært på mange overdoser. Og når de våkner opp igjen takker de oss for livet. De vil ikke dø. Det er folk som har tatt et feil valg i livet sitt. Vi alle har gjort noen feil. Men disse må leve med skammen resten av livet. Folk ser ned på de og dømmer de, svinger unna de på gaten osv. Jeg synes dette er skremmende. De er jo bare folk de og. Jeg har vært på overdose på en 17 år gammel gutt som døde. Det er noe av det verste jeg har vært med på. Alt jeg tenkte på då var den stakkars moren som har mistet sønnen sin osv.

Når jeg går forbi narkomane som spør etter penger får de alltid noen kroner av meg så lenge jeg har. Selv om jeg vet hva pengene går til. Jeg snakker med de osv.. Jeg vet at det kunne like godt ha vært meg som var en av de.. Bare tenk på de som røyker. De er jo avhengig av det de og, men det er lovlig. Tenk hvis det var ulovlig, og eneste måten å få det på var å skaffe det ulovlig og då var det dyrt. Det hadde blitt mange røykere som hadde kjøpt det på svartebørsen då. Og det er ikke lett å sutte å røyke heller. Så tenk over det før dere dømmer de..

Men til slutt vil jeg si at narkomane er de beste til å lyge. Så det de sier må taes med en klype salt når de er avhengige.. (De lyger like bra som politikerene.. )