Ville du fortalt

[Gjest Fjest]

Ville du fortalt det til mannen du lever sammen med, dersom du var usikker på farskapet til barnet dere ventet? Hvis det ikke var sikkert at det var mannen din, som du visste ville komme til å være en flott far for barnet. Det kunne nemlig også være en mann som bare var et flyktig eventyr, men som du visste ville være helt uegnet som far. Minimale sjanser for at mannen din ville oppdaget at barnet ikke var hans, og du visste at han kom til å bli kjempeglad i barnet.

Ville du likevel sagt fra?

[Gjest Gjest]

si det så kan han dumpe deg.

[Gjest Mrs. Potter]

Ja,selvfølgelig

[Gjest Gjest]

Abolutt!! Å bli far er en stor og fantastisk ting. Men det er utrolig dårlig gjort å holde ham for narr. Stakkars mannen din!! Skikkelig dårlig gjort å være utro, men enda verre å la mannen din tro han er pappa, hvis det ikke er tilfelle! Gått av banen! Dette må du fortelle.

[Gjest Gjesta]

Ja.

tenk deg hvor dårlig samvittighet man ville hatt resten av livet hvis man ikke sa noe!

[Gjest Fjest]

si det så kan han dumpe deg.

←

Det er ikke meg, det er et tenkt tilfelle. En konstruert tanke.

I denne tanken, så ville det for barnet være en stor fordel med en far som deltok i oppveksten med kjærlighet og omsorg. Og du visste at denne mannen elsket deg over alt på denne jord, han gledet seg vilt til at den lille skulle komme. Ville det likevel være riktig å si fra til ham om dine mistanker?

[Tabris]

Absolutt. Å lyve om slike ting anser jeg som forkastelig.

[Gjest Gjest]

ja! Uansett hvor god far han ville vert. En måtte gitt ham en fair sjanse til å være far til sitt barn, eller stefar til " ditt" barn.

[Laban75]

JEPP! Tenk deg den dagen du kommer i følgende situasjon: ditt barn trenger nyretransplantasjon og dine nyrer er ikke kompatible. Hvordan forklarer du da mannen din at han ikke er far allikevel. De ser jo da at DNA ikke stemmer i det hele tatt ..

[Gjest bada]

Selvfølgelig! Det skulle da bare mangle! Både av hensyn til mannen og til det fremtidige barnet.

Endret 11. mars 2007 av bada

[Gjest =tentacle=]

Ville du fortalt det til mannen du lever sammen med, dersom du var usikker på farskapet til barnet dere ventet? Hvis det ikke var sikkert at det var mannen din, som du visste ville komme til å være en flott far for barnet. Det kunne nemlig også være en mann som bare var et flyktig eventyr, men som du visste ville være helt uegnet som far. Minimale sjanser for at mannen din ville oppdaget at barnet ikke var hans, og du visste at han kom til å bli kjempeglad i barnet.

Ville du likevel sagt fra?

←

Ja, kunne ikke gjort det mot min mann i første omgang, men viktigere, jeg ville da risikert at mitt barn knyttet seg til en far som senere viste seg å ikke være far, og jeg kunne jo ikke forutsett hvilken krise det ville være for barnet eller mannen. Sosial far er viktigere enn biologisk, men da må man jo vite at mannen er villig til å være sosial far.

[brumma*]

Ja, ærlig talt. At "faren" kune blitt en fantastisk far rettferdiggjør ikke å lyve om farsskapet. Tenk å tro at man er far til en barn i årevis for så å finne ut at det hele var en løgn?

Av hensyn til både "far" og barn, fortell! (Om det hadde vært en reell situasjon altså.)

[Gjest Gjest]

Denne var lett!

Alle vet at en hemmelighet er en hemmelighet!

Eller som min gode venn "Forrest Gump" hadde sagt; "Life is a box of chocolates, you never know what you're gonna get!

Si det til den egentlige faren etter 18 år!AirHead!

[Gjest Fjest]

I forskningen hevdes det at for mellom tre til ti prosent av barn som fødes i norske ekteskap, er "far" neppe den biologiske far.

Det hykles med å oppgi far til barnet, og det hykles når ingen vil vedkjenne at løgn om farskap tydligvis er mer nærliggende enn svarene i tråden gir uttrykk for.

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article578578.ece

Opptil hvert tiende barn. Urkh!

[Gjest Frysepulver]

JEPP! Tenk deg den dagen du kommer i følgende situasjon: ditt barn trenger nyretransplantasjon og dine nyrer er ikke kompatible. Hvordan forklarer du da mannen din at han ikke er far allikevel. De ser jo da at DNA ikke stemmer i det hele tatt ..

←

Var det jeg tenkte også... Dessuten kan jo en så enkel ting som øyenfarge avsløre litt av hvert...

[c",)]

Jeg synes hverken mann eller barn fortjener å bli holdt for narr.

Jeg vet om ett tilfelle der ei dame var utro mot samboeren. Resultatet ble ett barn. Moren har mørkt hår, "pappaen" var mørkhåret, og barnet hadde blondt hår. For at ingen inkludert "pappaen" skulle oppdage hvem som var barnets far, farget moren håret på barnet fra h*n var ganske så liten.

Forholdet mellom mammaen og "pappaen" tok slutt. "Pappaen" betalte bidrag og hadde samvær med "barnet sitt".

Ryktene hadde gått i mange år i byen om at det barnet lignet utrolig mye på 3 andre barn som bodde i samme by. "Pappaen" forlangte DNA test, og det viste seg at ryktene stemte.

Dette var både sjokkerende og trist for "pappa" og barn.

"Pappaen" og hans familie var selvsagt veldig knyttet til og glad i barnet etter alle disse årene, og ville fortsette å ha kontakt. Dette nektet moren dem.

Barnet måtte plutselig begynne å være hos sin nye biologiske pappa, noe som var vanskelig for dem begge. Barnet fikk også nye søsken, ny farmor og nye tanter.

Dette fungerte dårlig for barnet og bio-pappa. Det har ikke blitt noe far/ barn forhold der, men barnet har fått veldig god kontakt med de andre i sin nye familie.

En dag vil det komme fram at mannen ikke er biologisk far, og det kan få fatale konsekvenser for både far og barn.

Jeg heller til å fortelle sannheten.

Endret 12. mars 2007 av c",)

[Gjest lazuli]

Jeg hadde en gang ei venninne som var utro mot samboeren sin og ble gravid. Hun valgte å la samboeren tro han var faren. Når barnet var blitt to år tok forholdet slutt og mora ble sammen med barnets far. Alle kunne se hvem som var den egentlige faren fordi sønnen var som "snytt ut av nesa på ham". Hun ville ikke gjøre noe med farskapet fordi hun var redd for hva hennes mor og mormor skulle si. Dette er noen år siden nå og jeg har ingen aning hvordan status quo er der i gården nå. Jeg har imidlertid tenkt mye over dette og kan ikke forstå hvordan hun kunne velge som hun gjorde. Etter min mening er dette direkte uetisk overfor alle involverte.

[Gjest Gjest]

Helt ærlig? Jeg vet ikke.

I utgangspunktet hadde jeg ønsket å fortelle om utroskap, uansett om det ble barn av det eller ei. Men når det kommer barn inn i bildet, så kan jeg faktisk se logikken i at sannheten kan gjøre mer skade enn gagn.

Men i en situasjon hvor det kun er et svært lite barn involvert så hadde jeg sannsynligvis ventet til barnet var født, tatt en DNA test i smug og tatt det derfra. Hadde det vist seg at han ikke var barnets fra så hadde jeg trolig fortalt det, om han var barnets far så vet jeg ikke om jeg hadde fortalt noe. Tviler på at jeg hadde klart å la vær, men vet ikke om det hadde vært best å fortalt noe om utroskapen.

[Ms.Marple]

Jeg syns det er viktig å tenke på at barnet trenger å vite hvem som er biologisk far (jeg har ingenting til overs for å gamble på slikt for å beholde husfreden når det går ut over andre enn deg selv), og på at mannen bør slippe å tro han er far til et barn som kanskje ikke er hans.

Høyst sannsynlig blir hun forlatt p.g.a utroskapen hun ikke vet om førte til graviditet, men jeg syns hun skylder sin mann og ufødte barn å være ærlig om dette.

Endret 12. mars 2007 av Ms.Marple

[Spiralis]

Jeg vil anse å holde noe slikt skjult er den ultimate feighet!