Adopterte barn

[Tiger]

Har i mange år hatt veldig lyst til å adoptere et (eller flere) barn fra et annet land. Nå som det kanskje begynner å bli mer reelt, har jeg begynt å vurdere tanken litt mer kritisk; er det beste for barna å bruke 100 000 på å få de hit til Norge, eller ville det vært bedre å bruke 100 000 på tiltak i barnets hjemland?

Et annet spørsmål som jeg synes er vanskelig, er om barnet vil føle den samme tilhørigheten til familien som ektefødte barn, eller om de alltid vil føle seg litt fremmed. Man vil jo alltid skille seg ut på familiebildet, samtidig som man ofte "arver" mange andre ting, som verdier og interesser, av foreldrene uansett hvordan man kom inn i familien. Vil det være nok til å føle seg 100% som et barn av familien?

Hva med rasisme? Skal jeg bringe et barn, som ikke kan snakke egen sak, til Norge for så å oppleve å bli stigmatisert?

Noen som har noen tanker eller egne erfaringer om disse tingene?

(Det er her snakk om at barnet vil vokse opp med ektefødte søsken).

[Gjest Frysepulver]

Min mor er adoptert, men hun er hvit da - jeg vet ikke om det "gjelds" i denne tråden?

[Sun Mei]

Har i mange år hatt veldig lyst til å adoptere et (eller flere) barn fra et annet land. Nå som det kanskje begynner å bli mer reelt, har jeg begynt å vurdere tanken litt mer kritisk; er det beste for barna å bruke 100 000 på å få de hit til Norge, eller ville det vært bedre å bruke 100 000 på tiltak i barnets hjemland?

Først og fremst - ingen adopterer for å "hjelpe" ett barn. Man adopterer fordi man ønsker seg ett barn. Så du må bestemme deg for om du ønsker ett barn til eller om du ønsker å hjelpe vanskeligstilte barn. Er det det siste som er motivasjonen din foreslår jeg at du får deg ett fadderbarn eller lignende.

Et annet spørsmål som jeg synes er vanskelig, er om barnet vil føle den samme tilhørigheten til familien som ektefødte barn, eller om de alltid vil føle seg litt fremmed. Man vil jo alltid skille seg ut på familiebildet, samtidig som man ofte "arver" mange andre ting, som verdier og interesser, av foreldrene uansett hvordan man kom inn i familien. Vil det være nok til å føle seg 100% som et barn av familien?

Hva med rasisme? Skal jeg bringe et barn, som ikke kan snakke egen sak, til Norge for så å oppleve å bli stigmatisert?

Noen som har noen tanker eller egne erfaringer om disse tingene?

(Det er her snakk om at barnet vil vokse opp med ektefødte søsken).

←

Når det gjelder det andre spørsmålet ditt om tilknytning, rasisme, røtter osv, så\ vil jeg gi deg denne linken:

http://www.fub.no/forum/showthread.php?t=14047

Der vil du finne mange svar på det du lurer på - og det er kanskje ett forum du heller skal bruke for adopsjonsspørsmål for der finner du mange som har vært gjennom det og som skal gjennom det - og som vet hva de snakker om.

Lykke til med valget

[Tiger]

Først og fremst - ingen adopterer for å "hjelpe" ett barn. Man adopterer fordi man ønsker seg ett barn. Så du må bestemme deg for om du ønsker ett barn til eller om du ønsker å hjelpe vanskeligstilte barn. Er det det siste som er motivasjonen din foreslår jeg at du får deg ett fadderbarn eller lignende.

Jeg ønsker meg barn, men setter spørsmålstegn ved om det er for egoistisk å adoptere kun for egen del? Man vil jo alltid tenke barnas beste -for ALLE barn, så er det da bedre at jeg lever med mitt savn enn å bruke så mye penger på å hente et barn hit -penger som evt kunne blitt omdisponert? På en annen side vet man jo at det er mer enn mat, klær og en seng som barn trenger; -nærhet.

Jeg adopterer ikke av veldedighet -det utøver jeg via andre kanaler, bla ved å ha to fadderbarn

Min mor er adoptert, men hun er hvit da - jeg vet ikke om det "gjelds" i denne tråden?

Jo flere innspill jo bedre!

[org]

Det er jo like egoistisk, eller like lite egoistisk å føde barn?

[Tiger]

Glemte å si takk for linken, Sun Mei. Jeg har vært inne på den siden tidligere, men jeg synes den er litt rotete... Sikkert bare en vanesak :rosasmil:

[Sun Mei]

Jeg ønsker meg barn, men setter spørsmålstegn ved om det er for egoistisk å adoptere kun for egen del? Man vil jo alltid tenke barnas beste -for ALLE barn, så er det da bedre at jeg lever med mitt savn enn å bruke så mye penger på å hente et barn hit -penger som evt kunne blitt omdisponert? På en annen side vet man jo at det er mer enn mat, klær og en seng som barn trenger; -nærhet.

Jeg adopterer ikke av veldedighet -det utøver jeg via andre kanaler, bla ved å ha to fadderbarn 

←

Fint Da kom det bedre frem hva du tenker rundt det hele

Men jeg foreslår at du stikker innom FUBforum - der treffer du mange som har adoptert og som kan svare på mye av det du tenker på.

I tillegg kan du se litt på disse sidene:

http://www.adopsjonsforum.no/

http://www.adopsjonsnett.com/adopsjon/

http://www.inoradopt.no/

http://www.kinaforeningen.no/adopsjon/index.html

http://www.verdensbarn.no/

http://www.corebeing.no/adopsjon/

Der vil du nok finne en del svar og enda flere spørsmål

Lykke til

[Sun Mei]

Glemte å si takk for linken, Sun Mei. Jeg har vært inne på den siden tidligere, men jeg synes den er litt rotete... Sikkert bare en vanesak  :rosasmil:

←

De har nettopp lagt om sidene sine og det er mange som har vært der en stund som er enig med deg i at det er litt rotete

[Gjest Frysepulver]

Vel, hun har følt tilhørighet alltid. I voksen alder fikk hun kontakt med sin biologiske familie, blant annet tre helsøsken, men det er jo "mamma og pappa" som er familien hennes, ikke minst tanten hennes som vi barna ser på som en mormor fordi vår mormor døde tidlig. Har mye kontakt med særlig ett av helsøsknene og hun og hennes mann ser vi på som familie (og datteren da).

Min mor har alltid visst at hun var adoptert og det er nok viktig, selv om hun var hvit og liknet sin adoptivfamilie - mobbegrunnlaget forsvant liksom med en gang.

De adoptivbarna jeg kjenner med en annen hudfarge har jeg ikke registrert at blir mobbet, jeg kjenner både voksne og barn

[Gjest gjesta]

Min onkel har to adoptivbarn fra et ikke-vestlig land, et fosterbarn fra Norge og en ektefødt, og de kom i den rekkefølgen.

Jeg har aldri sett på de som noe annet enn mine søskenbarn, og jeg har vært utrolig stolte av å ha de og ble rasende hvis noen hentydet at de var brune.. For det er de to eldste jeg har hatt med å gjøre, da de er nærmere min alder spesielt den eldste har jeg hatt et godt forhold til.

De bor et helt annet sted i landet, og derfor hadde vi alltid vinterferie ulikt og da ble vi med hverandre på skolen Og som han eldste sier, han har aldri opplevd noe negativt hverken i forhold til andre barn, voksne eller i sin egen familie hvordet kom flere etterhvert. De gjør ikke forskjell på barna sine, og det har aldri vært noe problem for han å vokse opp i en så "blandet" familie.

Ingen av de har ønsket å kontakte sin biologiske familie heller, da de føler at de ikke har noe med de å gjøre, bortsett fra at de ble gitt livet..

[Gjest Jenna88]

Hei.

Jeg er adoptert fra India og kom til Norge da jeg var 3 måneder gammel. Jeg stortrives med livet mitt her; har verdens flotteste foreldre, en fantastisk bror og gode venner.

Jeg har vokst opp med trygge og gode rammer, foreldre som alltid har snakket til meg om India, og dermed gjort meg trygg på at jeg har to land, både Norge og India.

Jeg har aldri følt at jeg ikke passer inn i familien, snarere tvert imot. Min nå avdøde farmor var alltid svært påpasselig med å fortelle broren min og meg "at hun elsket oss like høyt som alle de andre barnebarna sine". Selv har jeg aldri følt meg annerledes, men det har jo vært godt å få bekreftet dette.

Personlig har jeg ikke opplevd mye rasisme. Noen småkommentarer i ny og ne, men ikke større enn at jeg, i samarbeid med skole og foreldre har klart å komme gjennom det ganske greit. Jeg har mange venninner med lignende erfaringer. Kanskje er vi heldige, men undersøkelser viser at det stort sett går greit med de fleste adopterte.

Jeg kunne i alle fall IKKE tenkt meg et liv andre steder enn her. Det er her jeg hører hjemme. Sånn er det med den saken. :-)

Har i mange år hatt veldig lyst til å adoptere et (eller flere) barn fra et annet land. Nå som det kanskje begynner å bli mer reelt, har jeg begynt å vurdere tanken litt mer kritisk; er det beste for barna å bruke 100 000 på å få de hit til Norge, eller ville det vært bedre å bruke 100 000 på tiltak i barnets hjemland?

Et annet spørsmål som jeg synes er vanskelig, er om barnet vil føle den samme tilhørigheten til familien som ektefødte barn, eller om de alltid vil føle seg litt fremmed. Man vil jo alltid skille seg ut på familiebildet, samtidig som man ofte "arver" mange andre ting, som verdier og interesser, av foreldrene uansett hvordan man kom inn i familien. Vil det være nok til å føle seg 100% som et barn av familien?

Hva med rasisme? Skal jeg bringe et barn, som ikke kan snakke egen sak, til Norge for så å oppleve å bli stigmatisert?

Noen som har noen tanker eller egne erfaringer om disse tingene?

(Det er her snakk om at barnet vil vokse opp med ektefødte søsken).