til alenemødre:

[Gjest Gjest_gjest_*]

hei...

jeg bare lurer på hvordan man takler å være alenemor? Jeg og sambo har ei datter på 2 år, men nå i det siste føler jeg at følelsene bare har blitt borte.. er litt redd for å snakke med han om det... vi er ikke akkurat de som prater så veldig mye om akkurat det emne...eller andre emner når jeg tenker meg hardt om...forholdet har bare blitt til en vanesak..kjempe kjedelig forhold!! Også har tanken streifa meg om hvordan ville livet vært som singel og alenemor?? Han er snart 30 og jeg 22..JEG VIL LEVE LIVET!! og det har han allerede gjort.." Det var sånn jeg gjorde når jeg var på din alder, noe du aldri kommer til å oppleve!" greide han å prestere å si...

Jeg trur innerst inne at han snakka før han tenkte..men allikevel!!

vil bare høre andres mening her..

klemz

[Fibi]

For å si det slik: du har uendelig større sjangser til å "leve Livet" med samboer enn som alenemor. Hvis det ikke er fylla annehver helg du mener når du skriver "leve livet".

På den annen side er jo ikke det noen grunn til å bli i et forhold.

Men jeg anbefaler deg på det sterkeste å prøve å få forholdet ditt til å fungere, alle forhold er kjedelig innimellom. Og tro meg, det er ganske kjedelig å sitte hjemme kveld etter kveld også.

Du bør tenke grundig gjennom hva du ønsker deg av opplevelser og hvordan du ønsker å leve. Det meste kan kombineres med barn. Men samboeren din må selfølgelig sammarbeide.

Jeg var i nøyaktig samme situasjon som deg en gan. Det som hjalp den gangen var at vi begge ble mer aktive, reiste på turer i helgene, da sammen med både barn og venner. Leide kano en dag, gikk i fjæra og brente bål en annen. Vi prøvde også å være flinke å invitere venner på besøk slik at vi også fikk voksentid. Det er også viktig at det er rom for litt alenetid, som en bytur med venninner osv.

Hvis det er "større" ting du ønsker deg går det an det og.

Et par jeg kjenner har reist nesten verden rundt med barn, det handler om prioriteringer, planlegging og å legge til rette.

Men som sagt samboeren din må spille på lag med deg her, og det høres ikke ut som om han skjønner at dette plager deg. Du får prøve å snakke med ham igjen. Forsøk å unngå en sutresamtale der du kjeeeeeder deg, men kom med innspill til ting du ha lyst til.

[Gjest Gjest_gjest_*]

For å si det slik: du har uendelig større sjangser til å "leve Livet" med samboer enn som alenemor. Hvis det ikke er fylla annehver helg du mener når du skriver "leve livet".

På den annen side er jo ikke det noen grunn til å bli i et forhold.

Men jeg anbefaler deg på det sterkeste å prøve å få forholdet ditt til å fungere, alle forhold er kjedelig innimellom. Og tro meg, det er ganske kjedelig å sitte hjemme kveld etter kveld også.

Du bør tenke grundig gjennom hva du ønsker deg av opplevelser og hvordan du ønsker å leve. Det meste kan kombineres med barn. Men samboeren din må selfølgelig sammarbeide.

Jeg var i nøyaktig samme situasjon som deg en gan. Det som hjalp den gangen var at vi begge ble mer aktive, reiste på turer i helgene, da sammen med både barn og venner. Leide kano en dag, gikk i fjæra og brente bål en annen. Vi prøvde også å være flinke å invitere venner på besøk slik at vi også fikk voksentid. Det er også viktig at det er rom for litt alenetid, som en bytur med venninner osv.

Hvis det  er "større" ting du ønsker deg går det an det og.

Et par jeg kjenner har reist nesten verden rundt med barn, det handler om prioriteringer, planlegging og å legge til rette.

Men som sagt samboeren din må spille på lag med deg her, og det høres ikke ut som om han skjønner at dette plager deg. Du får prøve å snakke med ham igjen. Forsøk å unngå en sutresamtale der du kjeeeeeder deg, men kom med innspill til ting du ha lyst til.

←

jeg har jo selvfølgelig lyst å få tilbake de følelsene jeg hadde for han!! Noen dager har vi det bra, andre dager så har ikke jeg det like bra...Ser ut som at sambo alltid er fornøyd. Vi krangler lissom ALDRI mer!!! Man må jo krangle litt i et forhold..Vi krangla en del før, men nå virker det som at vi alltid er enig?! Er det da man i bunn og grunn har det bra eller omvendt?!

Jeg prøver å dra i gang noen sånne; skal vi finne på noe til helga? Nei, jeg må hjelpe bruttern med å pusse opp..nei jeg må jobbe..nei jeg skal kanskje begynne å pusse opp nede...han er en slik person som gjerne vil hjelpe andre! Så jeg tror egentlig at han "glemmer" oss litt.. Og det er jeg så drit lei! For det første så trenger dattera vår det, at vi nemlig gjør noe sammen, for det andre så trenger vi det. VI har ikke noe familieliv..Jeg har sagt det til han at vi har det forbanna kjedelig! DA bare ler han det bort..Han er vel kanskje ikke så nøye med det da..han har det vel sikkert bra da!

Det jeg mener med å leve livet er ikke helgefyll. Det har det blitt nok av. Men det er nok bare det at jeg begynner kanskje å bli litt sliten..trenger litt tid for meg selv..ikke nødvendigvis for å tenke over forholdet, men bare ha litt tid for meg selv! Ukedagene går så kjapt så jeg rekker nesten ikke å puste før neste uke begynner..det går i ett hele tida. Og de samme gamle triste greiene..

Jeg er jo kjempe glad i gammern min Jeg vil jo gjerne at detta skal fungere...men så er det singel tilværelsen.. Jeg trur innerst inne at det ikke er noe for meg.. Men man blir fort bitt av basillen. Nesten alle på jobben er single og ikke no barn, og de dater folk og drar ut og har det moro. Jeg begynner nesten å savne ungdomstida mi Men man får jo ikke gjort noe med det nå

Jeg har jo mulighet til å dra ut nesten hver helg så det skal jeg ikke klage på! Jeg veit lissom ikke hva jeg vil...hvorfor er livet så J***** komplisert?

[Gjest vsn]

Vi krangler lissom ALDRI mer!!! Man må jo krangle litt i et forhold..Vi krangla en del før, men nå virker det som at vi alltid er enig?! Er det da man i bunn og grunn har det bra eller omvendt?!

i

←

Kan selvfølgelig bare svare for meg selv.... Vi krangler så og si aldri. Kan telle på en hand hvor mange ganger vi har kranglet på 4,5 år. Vi har det kjempebra ilag. Kunne ikke vært bedre!

Man må altså ikke krangle i et forhold.

[Gjest Gjest]

kanskje jeg er en sånn kranglefant da ?? Hehe...Vi har selvfølgelig noen strofer som vi kommer med, men det går like fort over igjen! Det er akkurat sånn som det var under graviditeten..HVORFOR KAN HAN IKKE BARE BLI SUR?!!? Han skjønte jo det at han måtte bare jatte med...å herregud så sinna jeg blei!! Men det var hormoner da

Jeg må ha litt krangling..Ikke mye bare litt..Men nå er det sikkert et par år sia vi krangla sist , og vi har vært sammen i 5 år! Få ut frustrasjonen lissom...

[Gjest Peppa]

Hva om du satt deg ned og sa at dere bør snakke litt alvor sammen, fortell han at du trenger noe nytt i tilværelsen. om ikke for dere to alene, men finn på noe annet ei helg, for datteren deres skyld, dra på badeland eller en annen fornøyelsespark.

Alle forhold kan bli litt treige innimellom, ihvertfall om man jobber og har hus å pleie.

Og når alle på jobben omkring deg er single og "nyter" livet, så er d ikke sikkert de gjør d egentlig. hva tror du de tenker når du forteller at du skal hjem å spise middag med din mann og din datter?

tror nok at de vil misunne deg litt. Gresset er enkelte ganger grønnere på den andre siden. Det gjelder for de som står på hver sin side av gjerdet!

Å bli alenemor er kanskje godt for en stund, å samle tankene sine ,å ha litt avstand, men du vil nok kanskje merke at det kan være tungt å være ensom om det meste.

Ta deg en prat med mannen, hør hva han mener dere skal gjøre. spør om han er interessert i å reise bort ei helg med sammen med dere?

Viss ikke, kan du jo spørre en av de single vennene dine om de vil være med deg og jenta di en tur?

[Gjest vsn]

Ja, kanskje du er det?

Ellers skjønner jeg godt at du føler du går glipp av noe.

Jeg var sammen med eksen min i 6 år. Den første for meg. Etterhvert begynnte jeg å lure på hvordan det var å ha sex med andre osv osv. Vi passet heller ikke sammen. Ulik humor, han var virkelig gjerrig (han ville aldri gå ut å spise hvis ikke jeg betalte).

Var singel i 3 år, og fikk virkelig rast fra meg. Har prøvd mange forskjellige og vært skikkelig gal

Så nå føler jeg at jeg har slått meg til ro med samboeren min. Ingen andre som frister. Vi har det veldig bra ilag.

Jeg tror man må rase litt fra seg før man kan klare å slå seg til ro.

[Villemarie]

Du fremstår i alle fall som fryktelig umoden her.

Hva om du lar faren få hovedomsorgen for deres elles barn, så kan du jo leve livet ditt som du vil?

[Gjest Gjest]

Du fremstår i alle fall som fryktelig umoden her.

Hva om du lar faren få hovedomsorgen for deres elles barn, så kan du jo leve livet ditt som du vil?

←

Hæ, umoden? Jenta er 22 år, helt normalt å fundere over ting og tang da.

Virker som en pussig skrue du, Villemarie.

[Gjest Gjest_gjest_*]

jeg bør nok bare ta til fatning og bare si at vi må prate sammen!! Å herregud..får en klump oppi halsen jeg..Hva om det faktisk ender med at vi gjør det slutt?? Jeg får ta det da Jeg har skjønt hvor viktig det er å finne på ting sammen, men det trur jeg ikke han andre har..HERREGUD!! Skjønnern ikke hvor kjedelig vi har det?!?

Det hadde jeg ikke tenkt over faktisk, at de faktisk kanskje misunner meg litt

THX Men jeg misunner jo de litt også da...Jeg skjønner nok ikke hvor bra jeg egentlig har det.

Umoden? Jeg har vært selvstendig siden jeg var 14 år så kom ikke med den! Og hvem har sagt at jeg ikke vil se dattera mi?? Det er bare det at jeg trenger litt tid for meg selv en gang i blant. Er det det du kaller umodent?

Jeg og noen venner skal til utlandet en helg nå i begynnelsen av april så det gleder jeg meg vilt til! Selv om det ikke blir mye slappe av tid, så skal jeg ihvertfall kose meg

Det trenger jeg.. Er sliten av å tenke så innmari på detta. Det går utover dattera mi detta humøret mitt Stakkars.. Bare kjefting! Men nå har hun kommet i den fasen der hun gjør alt hu ikke får lov til, og jeg blir så sliten... Telle til 10 er en fin ting

[Gjest vsn]

Telle til 10 er en fin ting

←

Joda, men av og til må man telle til både 30 og 60

Spesielt jeg som har flere unger.

Av og til har jeg lyst å ta den ene og banke den andre med, hehe.

[Gjest Gjest]

unger ja..de er et kapitel for seg selv;) Jeg har jo bare ei, men det blir nok leeeeeenge til jeg får meg noen flere! Vel..de dagene jeg føler at alt er kjempe bra så frister det med en til, men så tenker jeg meg om, og da ere nei.. Noen år kanskje..Jeg har tross alt ikke dårlig tid Jeg får nok bare ta et problem om gangen, så får vi se hva som skjer For i bunn og grunn så er livet herlig

Man må bare ha de rette innstillingene;)

[Gjest Gjest]

hei...

jeg bare lurer på hvordan man takler å være alenemor? Jeg og sambo har ei datter på 2 år, men nå i det siste føler jeg at følelsene bare har blitt borte.. er litt redd for å snakke med han om det...  vi er ikke akkurat de som prater så veldig mye om akkurat det emne...eller andre emner når jeg tenker meg hardt om...forholdet har bare blitt til en vanesak..kjempe kjedelig forhold!! Også har tanken streifa meg om hvordan ville livet vært som singel og alenemor?? Han er snart 30 og jeg 22..JEG VIL LEVE LIVET!! og det har han allerede gjort.." Det var sånn jeg gjorde når jeg var på din alder, noe du aldri kommer til å oppleve!" greide han å prestere å si...

Jeg trur innerst inne at han snakka før han tenkte..men allikevel!!

vil bare høre andres mening her..

klemz

←

leve livet som alenemor??? sørs hva du mener med å leve livet+

Alenemortilværelsen kan virke fristende når det røyner på som verst,men tro meg, det er ikke lett.

Forhold går i bølgedaler,man svever ikke hele tiden.

Klarer du ikke å ordne opp i forholdet for å få det på gli nå, så skal jeg love deg at det blir ikke bedre når du blir alene.

man tar et valg i livet. velger man å få barn så tidlig som du, så går man glipp av noe. man kan ikke si at nå vil eg leve livet når man får summet seg.

tenk over at du skal klare alt alene fra morgen til kveld med barn. Økonomien skal du takle alene. ta det ikke for gitt at han skal stå klar når du vil leve livet.

trøsten er at du er ung og har mulighet til å leve livet da ungen er voksen

[Gjest Gjest]

Jeg lurer også på hva du mener med å "leve livet". For uansett hvor forpliktende og begrensende et forhold er, så er det ingenting mot å være enslig mor. Da kan du snakke om lite fritid og lite penger til å gjøre akkurat det du vil.

[Lizzee]

Umoden? Jeg har vært selvstendig siden jeg var 14 år så kom ikke med den! Og hvem har sagt at jeg ikke vil se dattera mi?? Det er bare det at jeg trenger litt tid for meg selv en gang i blant. Er det det du kaller umodent?

Jeg og noen venner skal til utlandet en helg nå i begynnelsen av april så det gleder jeg meg vilt til! Selv om det ikke blir mye slappe av tid, så skal jeg ihvertfall kose meg

Det trenger jeg.. Er sliten av å tenke så innmari på detta. Det går utover dattera mi detta humøret mitt Stakkars.. Bare kjefting! Men nå har hun kommet i den fasen der hun gjør alt hu ikke får lov til, og jeg blir så sliten... Telle til 10 er en fin ting

←

Du ønsker tid for deg selv... Har selv vært alenemor og ja man får jo tid for seg selv annenhver helg når barnet er hos faren. Eller annenhver uke om man velger delt omsorg. Men skal du ønske deg en alenemorsituasjon bare fordi du ønsker litt tid for deg selv? Da må du tenke på hva du får med på kjøpet... Dårligere økonomi, til tider krangler med barnefaren pga. samvær og bidrag osv (men nå skrev du vel at du savnet litt krangler... så det er kanskje greit for deg?), være mye alene med ansvar for barnet ditt...

Du gleder deg til utenlandstur med venner nå. Ikke sikkert du får råd til slike turer hvis du skal være alenemor.

Tror du bare sitter litt fast i hverdagen din jeg. Du kan finne på ting og få tid for deg selv, selv om du ikke går fra samboeren din!!!