familie hvor jeg prøver for mye,for lite tilbake

[Gjest Gjest]

noen ganger slår det meg...hva er det jeg driver med???jeg setter familien min høyere enn alt annet.. absolutt alt, høyere enn en vakt på jobben, høyere enn venniner og høyere enn samboer. men det er slik jeg er, og mitt syn på familien. og jeg står for dette....

men, noen ganger begynner jeg å lure litt.....er dette bortkasta? jeg er veldig veldig glad i min familie! jeg gjør alt for dem.

jeg prøver å besøke dem ofte som jeg kan, jeg ville vel egentlig aldri flytte hjemmefra (selvom dette begynner å bli leeenge siden) men de synes nok det var på tide den gang. nå bor de for seg selv. jeg med min samboer. hadde vel egentlig ikke hatt noe problem med å flytte hjem igjen jeg, men tror kanskje ikke de hadde satt pris på det.

jeg vil så ofte som mulig være hos dem, bruke tid med dem, og være med dem. drar dit ofte etter jobb,og er der kveldene og ofte i helgene. de derimot har vel bare besøkt meg s¨å mange ganger som kan telles på en hånd i løpet av halvannet år. men de er ikke akkurat de som løper ned dørene til folk generelt heller.

det som fikk meg til å tenke litt nå, som gjorde at dette måtte ut et sted... var at jeg fikk en samtale fra pappa som var i sverige med mamma og hennes foreldre igjen. de satt på restaurant og spiste. og her sitter jeg, på en søndag hjemme alene og kjeder livet av meg. de vet at jeg ikke har god råd, og ikke reiser til sverige for å handle alene, pga jeg ikke har bil. dessuten jobber min samboer så han har sjeldent tid. jeg synes, at de kunne spurt om jeg ville ha blitt med.... hjulpet litt, samtidig som vi fikk tid sammen. for jeg savner nettopp det å finne på noe sammen dem..... jeg snakker ikke sånn åpent med dem direkte. jeg prøvde hinte til i telefonen at de måtte kose seg da, i likhet med hvordan jeg satt mutters alene hjemme og "koste" meg med sofaen og den kjedlige tvn!! men..

er jeg dum som tenker slik??? jeg vet at de også har et liv, og det uavhengig av meg.. men allikevell da...

[Gjest Gjest]

Det er du som er det nye livet, ikke foreldrene dine. La dem få fred og skap ditt eget liv slik at barna dine kan bli like glad i deg som du er i foreldrene dine.

[Gjest Gjest]

Ikke for å være frekk.... Men kan det være fordi du trenger å bli en selvstendig person? For meg høres det nærmest unaturlig å bruke så mye tid hos sine foreldre når man har flyttet ut og har samboer.

Familien min betyr mye for meg også. Jeg besøker dem når jeg kan og tar gjerne i mot besøk av dem. Men jeg har behov for å gjøre mine ting. Leve mitt liv.

[liv]

La nå foreldrene dine være litt kjærester da!

[Gjest niomi]

På tide å bli voksen, TS, og la foreldrene dine få kose seg alene nå. De har tross alt hatt barn i mange år, og de setter neppe særlig pris på at du fortsatt vil være et lite barn i stedetfor en voksen selvstendig person.

[Varda]

På tide å bli voksen, TS, og la foreldrene dine få kose seg alene nå. De har tross alt hatt barn i mange år, og de setter neppe særlig pris på at du fortsatt vil være et lite barn i stedetfor en voksen selvstendig person.

←

Signerer denne.

Går ikke an å sitte hjemme å "sutre" fordi foreldrene er ute å koser seg uten deg. Da skal du være glad på deres vegner at de endelig kan konsentrere seg om hverandre igjen.

[Karianne78]

Det er ikke de som skal være "familien" din, i første hånd nå - det er samboeren din som skal være det!

Hvor gammel er du forresten?