Stebarn som ikke hører...

[lisajo]

Jeg er samboer med en mann på 39 som har 2 gutter på 10 og 11 ifra tidligere ekteskap.

Dette forholdet endte med en litt brå skilsmisse.

Jeg har alltid behandlet de 2 guttene likt og alltid passet på å ikke gjøre forskjell.

Med han på 11 er forholdet knirkefritt og vi kan le og ha det gøy sammen.

Men han på 10 virker som har lagt meg for hat, han hører aldri på meg når jeg snakker til han. Han overser ting som jeg sier til han, eks: Vi var på juletrefest der de fikk hver sin bil av nissen. Han på 10 spurte meg om de kunne ta bilene ut av plasten og fikk svar at de kunne vente til de kom hjem fordi det var ikke så lenge til vi skulle dra. Han på 11 slo seg til ro med dette med en gang. Men han på 10 spurte faren som selvfølgelig sa at det var greit at de kunne åpne bilene(han hadde ikke hørt at jeg sa nei)

Han på 10 kikket på meg med et sleipt smil om munnen og man kunne tydelig lese tankene han "Ser du, jeg fikk lov av far?" Dette har skjedd flere ganger i ettertid at han spør faren etter at han har spurt meg.

Han skuler stygt på meg av og til og svarer meg alltid når jeg irrettesetter han.Jeg har blandt annet bedt begge to om å skifte sokker oftere da de lukter i beina, han på 11 gjør dette uten at jeg ber han om det. Men han på 10 går rundt å stinker. Og jeg må be han 3-4 ganger om å bytte før han gjør det. Jeg får da servert en hel del stygge blikk.

Jeg synes og til tider at han på 10 virker innesluttet og fjern og av og til virker det som han hører dårlig. Dette avskriver faren tvert når jeg nevner det.

Jeg må innrømme det at det er slitsomt å ha dem hos oss annenhver helg fordi jeg går på tå hev med tanke på mitt forhold til han på 10 år.

Jeg merker at tålmodigheten min er iferd med å ta slutt da barnet heller gjør helt motsatt av det jeg sier og motarbeider meg hele veien.

Har forsøkt flere ganger å ta dette opp med min samboer men han mener at ungene er helt vanlige og at jeg må gå litt i meg selv fordi jeg ikke er vant til barn. Så tar han seg alltid nær av at jeg tar opp negative ting ved det ene barnet hans.

Han mener jeg er overfølsom og pirker på hver minste ting.

Så min bønn til dere der ute er, hjelp meg!!

Er det noe jeg gjør feil?

Er det noe jeg kan gjøre annerledes?

Er det virkelig meg det er noe galt med?

alle råd, tips, oppmuntringer taes imot med takk!

Med vennlig hilsen Lisa

[Gjest allium]

http://www.geocities.com/histigerlily/disengage.html

[gaja]

Bruker du ditt virkelige navn som nick?! Det er virkelig en dårlig ide å legge ut så personlig info under fullt navn på en åpen nettside. Hva tror du ungene syns når de oppdager det du har skrevet om dem her?

[Gjest =tentacle=]

Det er ikke noe galt med gutten, det er helt naturlig for et barn å protestere mot at en ny person kan flytte inn i familien, ta mors plass hos far og begynne å sette grenser og stille krav til barnet.

At stebarnet ikke hører er helt greit, men at far ikke hører synes jeg ikke er greit. Jo lenger gutten får holde på uten at far korrigerer, jo mer innarbeider gutten sitt syn på at det ikke er nødvendig å respektere deg som voksenperson i huset, og det er jo også slik at ingen stiller med ubegrenset goodwill, heller ikke stemødre, og dette sliter på deg. Far bør innse at dette utvikler seg uheldig på sikt, og at han må engasjere seg i forhold til guttens holdninger.

[Gjest =tentacle=]

http://www.geocities.com/histigerlily/disengage.html

←

[Gjest Mayamor]

Samboer og jeg snakket mye om dette før vi ble ordentlig sammen. Barna fikk "velge" at vi ble kjærester. Alt gikk i slow motion. Alle var fornøyde. Tror dette har mye æren for at ting har gått så bra med oss alle sammen. Jeg er ikke moren til samboers tre barn, men de må lytte til hva jeg har å si på lik linje med at på skolen er det læreren som bestemmer, i korpset er det dirigenten, idretten er det treneren, osv.

Samme regler er det mellom sønnen min og samboer.

VET barna dette og det er klare retningslinjer - blir det mindre konflikter.

[Amalie_85]

Kan være at han ikke gjør det mot deg fordi det er deg, men fordi du har blitt pappas kjæreste og han vil egentlig at mor og far skal være sammen. Så det kunne ha vært hvem som helst som han hadde gjort det mot. Og at han spørr faren etter å ha spurt deg kan være at han vet faren har lettere å si ja. sånn er det her i huset, men da sier jeg bare at jeg har sagt nei så sier far nei og, så snakker han til sønnen sin at han må høre etter på det jeg sier og. Tror nok ikke du gjør noe direkte feil, men det kan hende 10 åringen ikke vet hvordan han skal håndtere situasjonen og lar det gå ut over den han har minst forhold til, deg. Er det mulig å snakke med gutten? Fortell han at du ikke vil ta hans mor plass, eller hva som helst. Kanskje visst du virkelig setter deg ned med han og vier han hele din oppmerksomhet så kommer det frem hva som plager han. Eller kanskje snakke med mor (visst det er aktuelt) at hun kan vite hva som plager sønnen hennes.

Skjønner hvertfall at det er vanskelig for deg.

Men jeg kjenner meg igjen på hvordan jeg var i forhold til stefaren min, og det hadde ikke noe med han som person å gjøre men rett og slett fordi jeg ble usikker og likte ikke hvordan ting var blitt.

Masse lykke til da

[Amalie_85]

Bruker du ditt virkelige navn som nick?! Det er virkelig en dårlig ide å legge ut så personlig info under fullt navn på en åpen nettside. Hva tror du ungene syns når de oppdager det du har skrevet om dem her?

←

er ikke sikkert det.

mange tror jeg heter Amalie.....

[Sagitarius 78]

Det jeg tenker er at kanskje du er for mye inne i bildet i disse helgene da barna er der?

Skulle du overlatt mye av reglene til faren, siden du jo ikke er moren deres, og ikke har noen rett til å bestemme over de? Jeg tenker det.

Jeg tenker at som stemor har du en annen rolle enn moren.

Du bor jo der tenker du, og har rett til å sette noen regler. Ja til en viss grad. Kanskje du skal forsøke å opprett en god kontakt først, i guttene sine tempo, og ikke blande deg så mye inn i oppdragelsen med det første (nå vet ikke jeg hvor lenge du har vært sammen med faren deres,det kan også ha litt å si)

lytt til det far har å si.

Kanskje er de sånn at du pirker mye på dem?

Prøv å ikke vær så fremtredende. I forhold til far og guttene er du tredje hjul påvogna. Sorry mac. Guttene er interessert i å ha kontakt med faren sin, og kanskje de føler at du er i veien. Kansjke de føler at du er i veien for kontakten de har med far. Og da lager de protester. det ser ut til at den eldste takler det bedre enn den yngste, og barn er forskjellige i måten de tenker og føler på, og de kan ha ulik strategi.

Jeg syns du skal backe ut litt. La faren være far når de er der. Sett deg selv i bakgrunnen, og ta små steg for å øke kontakt og tillit til guttene. Merker du en negativ vibb trekke deg tilbake. Kanskje du ikke trenger å være der hele helgen heller når de er der. La de få ordne opp selv.

Hvis de er viktig for deg å ha noen husregler mens de er der, ta dette opp med far på forhånd. Bli enige om noen regler som skal gjelde for alle, og noen kan være bare for guttene. Så prater dere sammen om disse reglene neste gang de kommer.

Du blir aldri moren deres. Du kan opprette et godt forhold til de men da må du vise respekt for dem først. Du må godta din rolle som kjæresten til faren. Da vil de komme til deg og ønske deg velkommen i deres familiekonstellasjon.

La faren være faren. er det noe som er viktig for deg i forhold til hygiene feks ta det opp med faren først. Så kan dere bli enige på forhånd før guttene kommer.

La faren kjøre løpet. det tror jeg du vil vinne på.

[kokkofjolla]

Hva om du setter 10 åringen i fokus, prioriterer ham en periode slik at du nærmer deg ham forsiktig.

Da ser han andre sider av deg også.

11 åringen skjønner nok dette hvis du forklarer ham hvorfor osv.

Oppdragelsen som en mamma er ikke din oppgave,han har allerede en mor og en far.

Du kan ikke automatisk kreve at han skal høre fordi du bor der og fordi du er voksen og kjæresten til far.

men som sagt tidligere så er det jo visse regler som må følges da.

men hvis din metode ikke funker så bruk noen av tipsene du har fått her inne.

Jeg har selv vært stemor og er det tildels enda,selv om faren og meg skilte lag så kommer den minste jenta (12 år ) til meg enda på overnatting og i ferier.

Og det er 5 år siden far og meg flytta fra hverandre.

[Annie]

Snakk med mannen din. Og få han til å forklare for 10 åringen hvordan det ligger ann. At du ikke er den nye moren deres og at du er der som en støtte for både far og barn. DERE må bli enige om hvordan dere skal reagere i ALLE sammenhenger. For om han på 10 finner ut at han får lov til mer av pappa enn av deg så er det lett å legge deg for hat.

Han, samboeren din, må også forklare for gutta hviklen posisjon du har i familien. At du er en voksen og at de må høre på deg, på lik linje som de må høre på faren. Det er DERES hus, og du er en voksen de må ta hensyn til og høre på.

Først når dette er gjort, kan du begynne å nærme deg 10 åringen. Det er veldig viktig at han ikke tror du er den nye moren, men at du er der i egenskap som samboer til faren dems.

Ønsker dere lykke til.

[kamela]

Det er ikke enkelt å være hverken forelder eller steforelder.

Neste gang han spør deg om å få lov til noe, (du kjenner taktikken nå- faren blir spurt hvis du sier nei og han sier sikkert ja), si ja hvis det ikke er helt urimelig så slipper du ergrelsen etterpå. Eller du kan henvise til faren uten å svare, slik at han tar avgjørelsen.

Det er naturlig at ungene reagerer på en ny partner. Kan faren ta opp sånne ting som sure sokker og personlige ting hvis faren mener det er nødvendig? Vi har jo forskjellige meninger om hva som er akseptabelt og ikke.

Ta tiden til hjelp, kan hende det er lurt å ikke tilbringe all tid sammen alle fire når ungene er på besøk, la dem få tid med faren alene.

Lykke til!