Hva er det som skjer med meg?

[Gjest Gjest]

Hei..

I dag våknet jeg opp og bare hadde en vond følelse i meg.. Føler bare at livet mitt er håpløst og jeg gruer meg til alt, til og med det som jeg vet at jeg egentlig liker å drive med. Gidder ikke begynne med noe heller, så da blir jeg bare sittende i og sture i mine egne tanker.. Det er egentlig ingen grunn til at jeg skal ha det håpløst, jeg vet jo egentlig at jeg har det bra. Likevel, denne følelsen av håpløshet kommer stadig vekk snikende. Det er som om man går og gruer seg veldig til noe, men jeg har egentlig ingen ting å grue meg til og ikke går det vekk heller.. Jeg er egentlig en glad person, men noen dager klarer jeg ikke å gjøre annet enn å bare tenkte negativt. Klarer på en måte å vri alt det positive i livet mitt til noe negativt på sånne dager, og det som i utgangspunktet er utfordringer blir heeelt håpløst og uoverkommelig.

Er det noen som har opplevd det samme og som evt har noen tips til hva som kan hjelpe? Jeg er så lei av å ha det sånn.. Har prøvd alt det "vanlige", trene, komme seg ut, være med venner osv, men dette hjelper bare der og da.. Kjedelig å kaste bort livet på å ha det sånn som dette, men jeg klarer ikke å legge det bak meg.

[Gjest gjesta]

Det høres ut som du kanskje kan ha en depresjon. Du bør bestille deg en time hos fastlegen din og fortelle hvordan du har det, så får du råd om hva du bør gjøre videre.

[Sukkersøta]

Henger meg på det som ayrabeth sier.

Høres ut som en depresjon. Husk at det finnes masse hjelp å få.

Har selv vært ganske så deprimert, i perioder så svart at jeg ville gi slipp på livet.

Kjenner i gjen det du beskriver nå. Har det slik selv.

Kom deg til legen. Fortell hvordan du har. Ikke kvern på denne håpløsheten/tristheten alene. Du vil bare trykke deg selv ned og komme inn i en ond sirkel, og ting vil virke vanskeligere enn de er.

Har du noen som du er trygg på? Venninne, samboer eller noen andre?

Snakk om det.

Tror det er viktig at du fortsetter som du har gjort med å holde på daglige rutiner, som trening, venner etc. Om det ikke gir det noe, så gjør det uansett. Men ikke press deg selv.

Av erfaring blir det verre om en går med det alene.

fra meg

Endret 3. mars 2007 av Sukkersøta

[miow]

"høres ut som en depresjon".

Ja, det kan høres ut som det, men det trenger slettes ikke være det heller. Du sier du våknet opp i dag og hadde det sånn, altså er ikke dette noe du opplever ofte? Jeg kjenner meg innmari godt igjen, og jeg har hatt det slik flere ganger. Mulig jeg har en depresjon for alt jeg vet, men aldri blitt diagnosert med dette. Sånne følelser er grusomme, men noe som mange opplever uten at de er "syke" eller "deprimerte". Vi skal i alle fall være forsiktige med å bruke depresjon som diagnose, selv om du selvfølgelig kan føle deg deprimert innimellom!

Hvis du orker så er det et godt tips å være sammen med noen du stoler på, og evt gråte som bare det for å få ut det som tynger deg. Du kommer deg før eller siden ut av det, HELT sikkert

[Gjest Gjesten]

Nei, det treng ikkje vere det, og du bør komme deg til legen slik at det kan utelukkast, evt behandlast. Du kan vere på grensa til utbrendt, sliten osv også. Uansett så kan det hjelpe å snakke med legen. Og om det skulle vere ein depresjon, så er det ikkje verdens undergang, og maaaange blir heilt friske med litt hjelp og tid.

[Grønn]

Heisann! Det der hørtes veldig gjenkjennelig ut. Det er farlig å gi deg en diagnose her og nå, men det kan være at du har fått en mild depresjon, og har utviklet angst. Det kan også være at du er veldig sliten og litt utbrent. Dette er ikke så uvanlig, og er mulig å få hjelp til. At du gruer deg til ting du vanligvis liker å gjøre, er noe jeg kjenner meg veldig godt igjen i. Angst er veldig vanlig, og de fleste får det en eller annen gang i livet. Det trenger ikke være varig, det kan bare være fordi du er veldig sliten akkurat nå.

Kanskje du er litt påvirket av årstiden også? Mange har lett for å få såkalte vinterdepresjoner, når det er så mørkt og kaldt som nå.

Ikke gi opp, fortsett å tren og kom deg ut, det er veldig flott at du har prøvd å gjøre dette. Det kan bli enda verre hvis du slutter å gjøre disse tingene, og sirkelen kan bli nesten umulig å bryte ut av.

Har du en god venn eller to, som du kan snakke litt med? Jeg tror nok det er viktig å ikke være alene om dette.

Kanskje det er lurt å bestille en time til legen, fortelle han/henne om hvordan du har det. Kanskje du kan få en sykemelding så du får hentet deg inn litt? Du får nok bekreftet at det ikke er uvanlig å ha det sånn som du har det nå.

Ellers tror jeg det er viktig å tenke: Hva er viktig for MEG? Hvem er jeg, hva liker jeg å gjøre, hva gir meg noe? Ikke tenke så langt framover i tid, ta dag for dag, prøve å være bevisst her og nå. Ikke stress med alt du BØR gjøre, men prøv å finn tilbake til hva du vil, hva du brenner for. Ikke press deg selv for hardt til ting som er altfor vanskelig, ting som ikke gir deg mening. Ikke krev for mye av deg selv.

Dette er mine tanker, og jeg er ingen ekspert, men jeg har det sånn selv, og disse tingene i forrige avsnitt har vært viktige for meg, for at jeg kunne hente meg inn igjen.

Det er ikke så rart at man kan oppleve meningsløshet, hvis man glemmer å kjenne på de tingene som er viktig for en, men istedet stresser avgårde med alt man føler er forventet av en. (Nå sier jeg ikke at dette gjelder deg, men det er bare et eksempel.)

Håper du finner tilbake til deg selv igjen. Dette er mer enn mulig å komme ut av.

Lykke til.

[Zandrine]

Hei du:)

Kjenner meg veldig igjen i det du skriver. Følelsen av håpløshet, og det at noen dager er vanskelige. Selv har jeg slike dager innimellom. Vet ikke hvorfor. Den ene dagen kan være helt fin og normal, og plutselig en dag føler jeg meg tom og lei meg uten at jeg vet hvorfor. Bare synes synd på meg selv, og har kun lyst til å være for meg selv med tankene mine. Ofte på de dagene kan jeg lure på meg selv, hvorfor jeg ikke kan være lykkelig, osv (selv om jeg dagen etter kan føle meg helt fin). Vet ikke om du har noe av det samme?

Kan hende du bør snakke med noen om problemet? En nær venn, familiemedlem eller en psykolog for eksempel? Selv har jeg har aldri oppsøkt profesjonell hjelp for det, jeg har lært meg at slike dager kommer bare. Så lenge ikke de kommer så ofte går det greit. Jeg vet ikke hvor ofte du får det?

Tipsene over med å tenke på hva du vil, osv, er veldig fine synes jeg. Ta vare på deg selv:) Ikke press deg selv. Selv synes jeg det ofte kan hjelpe å gå en tur, få renset tankene, høre på musikk, gråte, eller lignende.

[Gjest Gjest]

Du... går ikke tilfeldigvis på p-piller eller lignende hormonell dritt? Kjenner igjen det du beskriver. Depresjonene started etter ca. to måneder på piller og det tok meg åtte måneder å innse at pillene var grunnen.

Bare kom til å tenke på, inspirert av mange andre tråder der folk klager på leger som overser hormonell ubalanse.

Ellers får du selvfølgelig en