Hva bør man ha på plass i livet...

[Ninakanin]

Min kjære er VELDIG klar for å få barn, og skulle helst sett at magen min var stor og god med minst to inni allerede nå...

Men nå bor vi i en liten leilighet midt i byen, han begynner i ny jobb på mandag, og selv har jeg jobbet i min i bare et halvt år. Vi har kjøpt en tomt, og har tenkt å spare til hus. Vi har en bruktbil, og haugevis med dyr Pluss at begge har ca 130.000 i studielån.

Hva bør vi helst ha på stell før jeg eventuelt napper ut spiralen?

Selv vil jeg helst vente til huset er på plass, på grunn av at det rett og slett er for trangt her sånn det er nå.

Men hva sier dere? Hvilke erfaringer har dere på hindre og løsninger på planlagte og "plutselige" graviditeter?

Jeg kan heller ingenting om regler og bidrag til permisjoner og lønna permisjon og slike ting...

Jeg vet bare at jeg vil ha barn i magen miiiiiiiin

[Samba]

Tja....

Jeg har erfaringer fra å være omtrent i den situasjonen du er nå, og få barn, samt være i en helt annen ende av skalaen (10 år senere) og få barn. Jeg kan forsikre deg om at det går helt greit begge deler.

Folk venter lenger og lenger med å få barn, alt skal være på plass; utdannelse, jobb, hus, bil, penger på bok osv osv. Helt greit det altså, å ha det trygt og stabilt og alt på plass, men det går ann å få baby i leid leilighet som ikke er spesielt stor, med gammel bil og studielån.

Når jeg tenker på sånn jeg har gjort det så synes jeg nok at jeg var litt for opptatt av at alt skulle være i orden før vi skulle få baby. For når vi endelig var klare, så tok ting litt lenger tid enn jeg hadde "beregna". ...og jeg kjente den biologiske klokken tikke.... DA angret jeg på at jeg hadde vært så nøye på at alt måtte "være på plass".

Det jeg tenker er viktigst er at man har funnet en partner som man vet at man kan se for seg resten av livet sammen med. Og så tror jeg så absolutt det er en fordel at man har vært sammen en stund, kjenner hverandre godt, og har fått tid som kjærester før man blir foreldre.

[Gjest Vintersol]

Min mening er at det aldri "passer" å få barn, det er alltid noe som bør komme på plass først...

Først er det studier, så skal en ha fast stilling, så kommer bolig, og en økonomisk buffer, så må det passe i forbindelse med jobb,...mm...

Dette er selvfølgelig det ideelle, men om en skal vente til ALT er på plass, da kan du vente til du blir pensjonist. Da har du tid, er ikke lenger yrkesaktiv, boligen er gjeldfri, du har modenheten og erfaringen som kan komme barnet til gode, og alt ligger til rette for å gi et barn den optimale oppvekst.

Det viktigste som må være på plass mener jeg er at forholdet mellom foreldrene er stabilt, en bør ha en inntekt som holder til å dekke det mest nødvendige, og vilje til å sette seg selv litt til side for en periode i livet!

Alt annet ordner seg alltid på ett eller annet slags vis.

[Scorpina]

For oss var "det viktigste" at vi hadde tak over hodet, og peng på bok - for å si det sånn - før vi begynte med å reprodusere oss selv...

Altså, en ok bolig, økonomi til å få/ha barn (les: fast jobb) og en kurant bil. Alt annet tok vi sånn "på sparket" egentlig. Og ja, vi BEGGE ønsket å få barn. Lån må man jo ha i dag, åkkesom, så det kan man jo ikke komme bort fra. Cluet er jo at man klarer å håndtere lånet og faste utgifter.

Unger koster penger, forsåvidt. Men, utstyr og klær til en baby trenger ikke nødvendigvis bli svindyrt. Man KAN handle brukt. Pengene begynner "rulle" med å ha barn når de blir skolebarn. DA koster det! Div utstyr, ski, sykkel, skøyter, andre fritidsaktivteter etc etc...

Ang permisjoner. Du har krav på "foreldrepenger" (som det nå heter) hvis du har hatt skattbar inntekt 6 av de 10 siste månedene i svangerskapet. Du kan velge mellom tidskonto, 80% eller 100% permisjon. 80% tilsvarer 54 uker, 100% tilsvarer 44 uker. (altså, 80 el 100% av din brutto inntekt) Sjekk også på nav.no

Lykke til

[Gjest prestekrage]

Ja si det- hva en tror en trenger kontra hva en faktisk klarer seg bra med er to vidt forskjellige verdner etter min erfaring...

Da vesla ble "påbegynt" hadde jeg/vi

-to inntekter i faste jobber

- bil

- hus

etc etc

Nå- 6 år seinere (samlivsbrudd da vesla var nesten 3) synes jeg selv at jeg klarer meg veldig bra med dette utgangspunktet:

- en gjennomsnittlig inntekt (fast)

- ikke bil (men tar lappen nå)

- leid bolig

- midt i utdannelse (på fritiden)

(Men så er jeg en av de forferdelige menneskene som må benytte barnehagens åpningstid da......)

Men- helt ærlig- avventer evetuell "produksjon" av nr 2 til jeg har "full pakke", er jo lettere å ha noen å dele alt med (både det gode og vonde).

[Ninakanin]

vel.. vi eier jo tomta. og leiligheten vi bor i. og vi gifter oss i februar 2008. fast inntekt har vi begge to.. men vi har litt smågjeld som vi vil kvitte oss med, og jeg vil gjerne ta lappen først.

Men vet dere hva? når første spadetak begynner på huset, da napper jeg ut proppen og håper på det beste for det ser jo ut til at vi er rimelig "der" når det gjelder hva som bør være på stell!

[Scorpina]

Krysser finger og tær for at smått'n sitter når proppen er tatt ut

Endret 2. mars 2007 av Scorpina

[Ninakanin]

ja jeg håper det

har litt tvangstanker på at jeg er steril av en eller annen grunn, så jeg gleder meg til å lage barn... åååårh det er så fantastisk at man kan lage en blandings av en selv og den en elsker høyere enn livet selv!!!

[Gjest Peachbud]

Aldersmessig er du jo i en veldig god alder for å bære fram barn. Og viss dere ønsker dere 3-4 barn, lønner det seg å starte relativt tidlig.

[Ninakanin]

Jeg er av den formening at det som MÅ være på plass før man får barn, er hodet.

Bortsett fra det spiller bolig, mann, utdannelse, økonomi og bil fint liten rolle. Alt det kan gå seg til etterhvert, og det spiller vel strengt tatt større rolle for foreldrene/forelderen enn for barnet.

Men det absolutte kravet er altså at man selv er klar for ansvaret det innebærer- med alle fasetter.

Edit: la til noe

←

årh helt enig

men for meg er det så selvsagt at jeg tok det ikke med

blir litt sånn "man må åpne døra før man går igjennom den"-greie

min kjære blir en god far. han er distrè, men kjærlig, trofast, bestemt og stabil og rettferdig i oppdragelse (har valp sammen) samt på andre områder, ansvarsbevisst og utrooolig god til å lytte og kommunisere når jeg får frem at han ikke har fått med seg noe vesentlig

[Ninakanin]

Aldersmessig er du jo i en veldig god alder for å bære fram barn. Og viss dere ønsker dere 3-4 barn, lønner det seg å starte relativt tidlig.

←

ja jeg kranglet alltid med eksen om at jeg ville ha tre mens han ville ha to. max to.

men min kjære overgår meg, han vil ha fire sier han

tenker også på at vi må komme i gang snart... satser på tvillinger så blir jeg fortere ferdig

[fil]

Ting som var viktig for meg da jeg ønsket å få barn var at

- jeg hadde vært sammen med kjæresten min lenge og var sikker på at det var han jeg ville satse på

- at jeg var ferdig med utdannelsen

Da ungen kom hadde jeg akkurat hatt 1 års vikariat og var dermes sikret en grei mammaperimisjon. Mannen min hadde fast jobb.

Ellers leide vi en liten leilighet. Hadde mange hundre tusen i studielån og ingen egenkapital. Bilen var en gammel Toyota til 20 000,-. Alt av møbler ble kjøpt/fått brukt.

Det meste av babyutstyr ble også kjøpt brukt; barnevogn, seng, bilstol, tripp-trapp.

Ting går seg til. Det viktigste er vel at dere er i et forhold som begge vil satse på.

Nå 10 år etterpå er vi fortsatt sammen, har fått 3 unger og eget hus. Begge er i fast jobb og økonomien er en annen.

Endret 3. mars 2007 av fil

[Heidipia]

Det ideélle er vel å ha vært sammen en stund og ha det økonomiske i grei stand, men er ikke bestandig det blir slik.

Jeg var sikker på at min kjære var mannen i mitt liv etter veldig kort stund, og vips var vi gravide. Før det var gått et år hadde vi fått vårt lille mirakel.

Vi kunne selvfølgelig ha gått på en skikkelig smell (kjente hverandre ikke så godt, bodde ikke sammen da frøkna ble lagd og var fra hver vår kant av landet).

Men vi er i dag gift på fjerde året og barn nr tre er på vei.

Jeg tror at hvis alt kjennes riktig ut så er det som regel det. Tenk med hjertet ikke med hodet. Hvis begge ønsker seg et barn er det det som er viktig! Et barn bryr seg ikke om dere bor i en liten leilighet eller i et stort flott hus, eller om det ligger i en vogn som er brukt eller ny.....

[Gjest Dallandra]

Det vil aldri passe helt perfekt. Man må bare bestemme seg for at man vil ha barn. Nå. Alt det andre ordner seg!

[Gjest Dalwhinnie]

Det viktigste sitter i hodet, enig med Nigo San der. Selv har jeg vært i et forhold hvor alt lå til rette for å få barn - stort hus, langvarig forhold, trygge, godt betalte jobber etc - uten å våge å få barn.

Når jeg til slutt våget å få barn, var det fordi jeg hadde funnet en jeg våget å bli foreldre sammen med. En jeg vet stiller opp for ungen selv om det skulle gå skeis med oss som par. Det er viktig for meg.

Av ytre ting, så hadde én av oss fast jobb og vi bor i en liten leilighet med ett soverom i 5. etasje uten heis. Og det er faktisk godt nok. En baby trenger ikke stort hus etc. Det er det foreldrene som trenger.

Endret 3. mars 2007 av Dalwhinnie

[momo]

Jeg ble gravid på p-pillen når både jeg og mannen var studenter, vi bodde i en liten leid leilighet, bil hadde vi ikke. Så det var jo ikke den mest ideele situasjonen, men det var ikke et alternativ og ta abort, da vi ønsket oss barn, var bare tidspunkte som var litt ugunstig.

Det gikk kjempebra det, vi kjøpte en veldig godt brukt bil og vi fortsatte og bo i den lille leiligheten, mannen fortsatte og studere, jeg måtte slutte da jeg ble så syk i svangerskapet.

Alt går om man bare ønsker det.

Når jenta vår var ca 1 år var mannen ferdig utdanna og vi kjøpte hus og nyere bil.

[Gjest Eir]

Jeg mener at det viktigste er at man har ett stabilt forhold, og at begge ønsker det. Så er det greit om begge to har en jobb, og stabilt tak over hodet. At man har dyr er jo bare positivt, og bruktbil ser jeg ikke helt hva har med saken å gjøre.

[L@dy]

Når vi fikk barn, dvs når jeg ble gravid var jeg arbeidssøkende(arb.ledig), leid leilighet, sambo hadde jobb og litt smågjeld. vi bor fortsatt i samme leilighet, men den viktiste forandringen er at jeg har fått meg jobb, riktginok ett vikariat, men med gode muligheter for fast. Må innrømme det å ikke ha noe jobb å gå til etter permisjon, samt ikke akkurat den største inntekten det var til tider tungt. Men vi klarte oss allikevel. Konklusjonen min er at har en det bra med hverandre, ønsker barn, en har ett sted å bo (om det er leid eller kjøpt) OG en jobb, så blir det bra. Men kommer det en til, SÅ vil jeg ha det litt mer på "stell", dvs, fast jobb, større sted å bo og helst at vi eier hus/leilighet selv. Det vil nok gå seg til da etterhvert.

Lykke til!

[Deidre]

Jeg synes nå det virker som om dere er godt på vei til å bli klare for familieforøkelse.

Jeg ville ventet slik at dere ikke risikerer at dere får barnet før dere har flyttet inn i huset deres, i alle fall.

[India]

jeg tror ikke det er mange som klarer å planlegge barn når det passer best og alt er i orden,for det vil alltid være en grunn til å vente..

tror ikke man trenger å ha det "perfekt" for å få et barn..

det man trenger er et ønske om barn, og det er mye viktigere for et barn at foreldrene er der for en- gir masse kjærlighet og omsorg enn at man skal ha det perfekte hus,jobb,økonomi osv..