kommer ikke til å fortelle pappaen.

[tattoopia]

fikk en særdeles lite hyggelig telefon i går ettermiddag fra min tidligere samboer. jeg er gravid med en måned til termin. det er vel bortimot et halv år siden jeg ba han flytte ut.

å plutselig ringte han i går å forlangte å få tatt en farskapstest på sykehuset når gutten kommer til verden. først ble jeg så paff at jeg faktisk ble flirfull. men så ble jeg forbannet. denne ungen var alt annet enn uplanlagt å han vet utmerket godt når han ble unnfanget likevel så har han nå funnet ut at han skal vært hestkuk å lage bråk bare uker før fødselen.

jeg har lenge vært i tvil om jeg skal gidde å si ifra når fødselen starter fordi jeg ikke orker å ha han i nærheten av meg å ihvertfall ikke under en fødsel. men i går tok han plutselig veldig mange tunge avgjørelser for meg som jeg selv har vært usikker på hvordan jeg skal forholde meg til.

jeg bestemte meg da for at jeg ikke gidder å si til han at ungen er født. han mener jo at ungen ikke er hans så og han kommer til å benekte farskapet så da kan han jo likegodt vente til han får brev i posten fra myndighetene .

å alle avgjørelser ang navn felles foreldrerett besøksrett å slike ting blir jo ikke aktuelt før farskapet er avklart. jeg har gruet meg lenge til nettopp slike konflikter som kan oppstå etter fødselen og jeg har tenkt mye på hvordan min datter på fire vil takle å treffe han igjen. han behandlet henne ikke spesielt bra på slutten

jeg hadde to runder me han på telefonene i går i tillegg til at det haglet truende meldinger uten kvelden å det er faktisk første gang siden han flyttet at jeg har latt noe som han har sagt å gjort gå så inn på meg. har ikke sovet i natt og kjente meg som et vrak da jeg sto opp i morges. grunnen til at jeg synes det er så jævli med de blodprøvene er ikke at jeg har noe å frykte meg det er så forbanna unødvendig.

for han vet likegodt som meg hvem som er faren til ungen.

akkurat nå kjenner jeg at jeg er ufattelig forbannet.

lavmål fikk akkurat en helt ny betydning for meg. trodde ikke det var mulig å synke så lavt.

må bare lufte hodet mitt litt her.

[Frk Johansen]

Skjønner du synes dette er vanskelig på en måte men du får vel bare innstille deg på å skape et rolig og trygt hjem for din datter og babyen og ta resten av papirmølla med på kjøpet. Det kommer til å komme flere konflikter i årene fremover så prøv å legg det bak deg selv om jeg skjønner det er vondt nå som man helst skulle hatt en støttende partner i den siste tiden til termin.

Lykke til

[Gjest Blondie65]

Uten å kjenne din situasjon eller deres forhold veldig godt og ut i fra det lille du skriver her, så virker det som om han gjør dette bare for å utøve makt over deg. Det eneste og beste du kan gjøre er å heve deg over det - gi han de testene han vil ha og ferdig med det.

Jeg er litt enig med deg i at å involvere han voldsomt i en fødsel eller navneprosess er noe han har valgt seg selv vekk fra men det kan kanskje være greit å få det samme han serverte på telefon skriftlig slik at han ikke bruker mot deg senere at du ekskluderte han. Du vet hvis han ikke "husker" at han var med å unnfange ungen så er det jo vanskelig å "huske" en telefonsamtale senere også.

Send han et brev der du bekrefter at han har bedt om farsskapstest og der du bekrefter at det vil han få i samsvar med hans ønske. Skriv i slutten av brevet at dersom han - mot formodning - har ombestemt seg mht. til dette så vil du gjerne ha en skriftlig henvendelse der han avkrefter nødvendigheten av farsskapstesten.

Skriv dette mest mulig uten følelser - ala et forretningsbrev der du bare konstaterer gårsdagens telefonsamtale, gårsdagens krav og at dette brevet er en bekreftelse på at han har krevd en test og det vil han få.

At han er en eventuell tufs og at han utsetter deg for plager i svangerskapet holder du utenom. Ta kopi til deg selv.

Lykke til!

[ATV]

at han forlanger test er så sin sak, mange som er usikre og det er mange som har betalt for feil unge i mange år, men han kunne enta til et lit bedre tidspunkt kansje.

når det gjelder det andre så synes JEG du skal gi f i og innformere om noe før han spørr, han har gjort det klart at ungen er en lausunge i hansøyne og siden han mener den ikke er hans har han heller ikke noe krav om hverken og se ungen eller bli med på og bestemme noe før han eventuelt innrømmer at han er far eller at testen viser det.

lykke til med fødselen foresten

[Jyde]

Du kan jo oppgi far som ukjent etter fødselen, men det er kanskje dårlig gjort overfor barnet. Barn har rett til å kjenne sitt opphav, men hvis han har oppført seg dårlig mot din fire år gammel datter, setter jeg ett spørsmålstegn mot hvor egnet han er som far. Men likevel har barnet rettigheter som krav på evt. arv, bli kjent med sin far og sine besteforeldre.

Det var du som ba han flytte, så måten han oppfører seg på nå er vel en sort for hevn. Hvis han ikke er skikket til å ha samvær med barnet, kan du kontakte barnevernet og spørre om råd.

[Gjest vsn]

Du kan jo oppgi far som ukjent etter fødselen, men det er kanskje dårlig gjort overfor barnet.

←

Bra forslag! Jeg vil si det er bedre for ungen enn å vokse opp med to foreldre som ikke blir enige og som ikke klarer å samarbeide. Jeg ville ikke ført han opp som far.

Ikke ville jeg svart på tlf eller mld heller når han oppfører seg så dårlig.

Ønsker trådstarter lykke til!!

[Nelle]

Du kan jo oppgi far som ukjent etter fødselen, men det er kanskje dårlig gjort overfor barnet. Barn har rett til å kjenne sitt opphav, men hvis han har oppført seg dårlig mot din fire år gammel datter, setter jeg ett spørsmålstegn mot hvor egnet han er som far. Men likevel har barnet rettigheter som krav på evt. arv, bli kjent med sin far og sine besteforeldre.

Det var du som ba han flytte, så måten han oppfører seg på nå er vel en sort for hevn. Hvis han ikke er skikket til å ha samvær med barnet, kan du kontakte barnevernet og spørre om råd.

←

Dette forslaget synes jeg er helt hårreisende!!! Man oppgir ikke far ukjent dersom man vet hvem faren er! Det gjør man bare ikke!! Det er ikke snakk om "litt dårlig gjort overfor barnet her", det er snakk om helvetes jævlig dårlig gjort!! Jeg fatter ikke at noen i det hele tatt kan vurdere å gjøre noe sånt mot sitt eget barn, og stiller faktisk spørsmålstegn ved hvor godt egnet de som gjør noe sånt er til å være forelder!!

Til TS: Det er mulig han ber om farskapstest av den årsak at han ikke ønsker det skal bli noe konflikt rundt dette i ettertid - med tanke på foreldreansvar etc. Det beste du kan gjøre er å invitere til samarbeid fra første stund, så vil alt bli så mye lettere. Det har ingen hensikt å gjøre han til den store stygge ulven her - en sak har alltid to sider. Det er mulig han nå har det like vondt som deg, da han evt. lever i uvisshet med tanke på om han vil komme til å få se/være sammen med barnet sitt eller ikke. Slike følelser som har med ens egne barn å gjøre er MEGET sårbare - det gjelder ikke bare for mødre (deg i dette tilfellet), men også for fedre. Man kan heller ikke ta utgangspunkt i at fedre generelt sett har mindre følelser for barna sine enn hva mødre har - gjør man det er man rett og slett ufattelig snever, og har svært liten innsikt i menneskesinnet. Hva om det var deg som satt der og visste at ditt barn ville bli født om få uker - men uten å vite om du i det hele tatt ville bli oppnevnt som barnets mor eller ikke. Hva ville du ha følt?

Det er først og fremst barnet som må taes hensyn til her, og det beste du kan gjøre for barnet er rett og slett og heve deg litt over dine egne følelser i forhold til barnets far, og heller instille deg på samarbeid. Det gjelder også i de situasjonene hvor han eventuelt oppfører seg barnslig og/eller umodent overfor deg. Husk at som barnets far er dette en mann du er NØDT til å forholde deg til i MANGE år fremover (kanskje i hele resten av ditt liv), og du kan like gjerne begynne å gjøre en innsats for å få det til å funke allerede nå. Det er IKKE barnets feil at dere gikk fra hverandre, og du kan heller ikke legge all skylden over på mannen - selvom det kanskje er veldig fristende å gjøre nettopp det.

Forøvrig ønsker jeg deg all mulig lykke til med fødselen

[Jyde]

Du har misforstått innlegget mitt, Nelle. Jeg skrev at man kan gjøre det, men hva tror du barnets far ville gjort hvis trådstarter hadde gjort dette? Han ville likevel krevd en gen-prøve. Jeg skrev at av hensyn til barnet, så oppgir man navnet til barnefaren.

En annen ting er at noen går til sædbank i f.eks. Danmark og aldri får vite hvem som er barnefaren. Noen adopterer barn som aldri får møte sine bio.foreldre.

Men når man vet hvem barnets far er, mener jeg man må opplyse det av hensyn til barnet hvis ikke det er en helt ekstrem situasjon.

Jeg skrev kanskje litt rotete, men jeg regner med at ingen er så dumme at de ikke oppgir navn på barnefaren selv om han er litt på tuppa nå.

[Gjest vsn]

Jeg skrev kanskje litt rotete, men jeg regner med at ingen er så dumme at de ikke oppgir navn på barnefaren selv om han er litt på tuppa nå.

←

Nå? Hva om barnefaren er på tuppa i flere år fremover? Er det virkelig verd det? Jeg mener nei!

Men trådstarter kjenner fyren best, så hun finner nok ut av dette selv.

[Vihi]

Uten å kjenne din situasjon eller deres forhold veldig godt og ut i fra det lille du skriver her, så virker det som om han gjør dette bare for å utøve makt over deg. Det eneste og beste du kan gjøre er å heve deg over det - gi han de testene han vil ha og ferdig med det.

Jeg er litt enig med deg i at å involvere han voldsomt i en fødsel eller navneprosess er noe han har valgt seg selv vekk fra men det kan kanskje være greit å få det samme han serverte på telefon skriftlig slik at han ikke bruker mot deg senere at du ekskluderte han. Du vet hvis han ikke "husker" at han var med å unnfange ungen så er det jo vanskelig å "huske" en telefonsamtale senere også.

Send han et brev der du bekrefter at han har bedt om farsskapstest og der du bekrefter at det vil han få i samsvar med hans ønske. Skriv i slutten av brevet at dersom han - mot formodning - har ombestemt seg mht. til dette så vil du gjerne ha en skriftlig henvendelse der han avkrefter nødvendigheten av farsskapstesten.

Skriv dette mest mulig uten følelser - ala et forretningsbrev der du bare konstaterer gårsdagens telefonsamtale, gårsdagens krav og at dette brevet er en bekreftelse på at han har krevd en test og det vil han få.

At han er en eventuell tufs og at han utsetter deg for plager i svangerskapet holder du utenom. Ta kopi til deg selv.

Lykke til!

←

Slenger meg på denne. Ikke la ham ødelegge noe mer.

Søk om eneomsorgen for begge to. På den måten ligger alle avgjørelsene på barnas vegne i dine hender, og du kan inkludere ham i den grad du ønsker.

Allikevel mener jeg at du burde imøtekomme (eller iallfall ta deg tid til å høre) hans ønsker for barna (med mindre de er helt bak mål selvfølgelig), det kan jo tross alt hende han skjerper seg en dag og vil ta ansvar. Hvis/når den dagen kommer er det viktigste at dere, som tross alt er de eneste voksne i denne saken, klarer å samarbeide om det kjæreste dere har.

Det skal jo ikke gå utover forholdet mellom barn/far at dere ikke kan bli enige.

Håper virkelig det ordner seg for det. Lykke til med fødsel og avklaring

[Nelle]

Du har misforstått innlegget mitt, Nelle. Jeg skrev at man kan gjøre det, men hva tror du barnets far ville gjort hvis trådstarter hadde gjort dette? Han ville likevel krevd en gen-prøve. Jeg skrev at av hensyn til barnet, så oppgir man navnet til barnefaren.

En annen ting er at noen går til sædbank i f.eks. Danmark og aldri får vite hvem som er barnefaren. Noen adopterer barn som aldri får møte sine bio.foreldre.

Men når man vet hvem barnets far er, mener jeg man må opplyse det av hensyn til barnet hvis ikke det er en helt ekstrem situasjon.

Jeg skrev kanskje litt rotete, men jeg regner med at ingen er så dumme at de ikke oppgir navn på barnefaren selv om han er litt på tuppa nå.

←

Ble lettet nå, da jeg ser at jeg hadde misforstått deg.

Men det er jo noen som faktisk mener dette i fullt alvor. Hårreisende!!

[gaja]

Det eneste og beste du kan gjøre er å heve deg over det - gi han de testene han vil ha og ferdig med det.

Jeg er litt enig med deg i at å involvere han voldsomt i en fødsel eller navneprosess er noe han har valgt seg selv vekk fra men det kan kanskje være greit å få det samme han serverte på telefon skriftlig slik at han ikke bruker mot deg senere at du ekskluderte han. Du vet hvis han ikke "husker" at han var med å unnfange ungen så er det jo vanskelig å "huske" en telefonsamtale senere også.

Send han et brev der du bekrefter at han har bedt om farsskapstest og der du bekrefter at det vil han få i samsvar med hans ønske. Skriv i slutten av brevet at dersom han - mot formodning - har ombestemt seg mht. til dette så vil du gjerne ha en skriftlig henvendelse der han avkrefter nødvendigheten av farsskapstesten.

Skriv dette mest mulig uten følelser - ala et forretningsbrev der du bare konstaterer gårsdagens telefonsamtale, gårsdagens krav og at dette brevet er en bekreftelse på at han har krevd en test og det vil han få.

At han er en eventuell tufs og at han utsetter deg for plager i svangerskapet holder du utenom. Ta kopi til deg selv.

Lykke til!

←

Helt enig i dette - skriv et oversaklig brev og bekreft at han har bedt om farskapstest, og vil få det.

[Gjest allium]

Søk om eneomsorgen for begge to.

←

Men det er jo ikke nødvendig.

Det eldste barnet er ikke hans. Det yngste får hun automatisk både aleneomsorg og foreldreansvar for alene, med mindre de avtaler noe annet, siden de ikke bor sammen ved fødselstidspunktet.

Jeg er enig i at det er et godt råd å forholde seg korrekt og skriftlig.

Fødselen ville jeg ikke engang vurdert å ha ham med på. Tilbudet om å ha med en ledsager er der for at mor skal få støtte, ikke for at far skal få en opplevelse. Mor må kunne velge den hun synes støtter henne best i den situasjonen. Det gjør fødselen enklere, og er dermed bra for barnet også.

[tattoopia]

vil bare si at her er utroli mange støttende og gode ord. dagen i dag har vært helt pyton for å si det mildt. det har fra den dagen han dro herfra ikke vært aktuelt å ha han med på fødselen. han bare antar og regner med at jeg skal føye meg etter hans ønsker i ett og alt. jeg har gjort mitt for å opprettholde et godt samarbeid hele tiden uten at det går på vettet og prinsippene mine løs.

jeg er av den oppfatning av at han sliter med extremt store problemer psykisk i tillegg til at han har et alkoholproblem som han selv mener ikke eksisterer. men dette var en av grunnene til at han flyttet.

jeg har ingen problemer med at det blir foretatt en farskapstest i seg selv. men akkurat i mitt tilfelle så er det faktisk ikke nødvendig å det vet han å han gjør det kun for å jævles.

at han bevisst gjør dette for å sørge for at en tid som egentlig skal være fin kan utvikle seg til å bli ett helvete alt ettersom hvor mye han bestemmer seg for å rase.

jeg satt å tenke et senario i dag hvor han dukker opp på døra her hvor jeg bor å forlanger å se lillegutt. hva da. jeg hadde ikke sluppet han inn. han mener jo tydeligvis at det ikke er hans barn så da er det jo unaturlig å ville se en unge som ikke er hans. men han er strengt tatt ikke den skarpeste kniven i verktøykassa så han kunne fort ha funnet på å forlange noe slikt.

jeg tror rett å slett at jeg hadde ringt purken å fått han fjernet.

jeg har ikke lyst å utsette jenta mi for mere enn nødvendig å med det så mener jeg å omgåes han. han behandlet henne utrolig dårlig å det var nok det som var det avgjørende faktor for at jeg heiv han ut. pussig at et menneske kan skifte personlighet nesten fra en dag til en annen. men er man psykopat så er man det.

[Vihi]

Det eldste barnet er ikke hans.  Det yngste får hun automatisk både aleneomsorg og foreldreansvar for alene, med mindre de avtaler noe annet, siden de ikke bor sammen ved fødselstidspunktet.

←

Sorry, tenkte ikke godt nok gjennom det som sto. Du har selvfølgelig helt rett.

[Nelle]

vil bare si at her er utroli mange støttende og gode ord. dagen i dag har vært helt pyton for å si det mildt.  det har fra den dagen han dro herfra ikke vært aktuelt å ha han med på fødselen. han bare antar og regner med at jeg skal føye meg etter hans ønsker i ett og alt. jeg har gjort mitt for å opprettholde et godt samarbeid hele tiden uten at det går på vettet og prinsippene mine løs.

jeg er av den oppfatning av at han sliter med extremt store problemer psykisk i tillegg til at han har et alkoholproblem som han selv mener ikke eksisterer. men dette var en av grunnene til at han flyttet.

jeg har ingen problemer med at det blir foretatt en farskapstest i seg selv. men akkurat i mitt tilfelle så er det faktisk ikke nødvendig å det vet han å han gjør det kun for å jævles. 

at han bevisst gjør dette for å sørge for at en tid som egentlig skal være fin kan utvikle seg til å bli ett helvete alt ettersom hvor mye han  bestemmer seg for å rase.

jeg satt å tenke et senario i dag hvor han dukker opp på døra her hvor jeg bor å forlanger å se lillegutt. hva da.  jeg hadde ikke sluppet han inn. han mener jo tydeligvis at det ikke er hans barn så da er det jo  unaturlig å ville se en unge som ikke er hans. men han er strengt tatt ikke den skarpeste kniven i verktøykassa så han kunne fort ha funnet på å forlange noe slikt.

jeg tror rett å slett at jeg hadde ringt purken  å fått han fjernet.

jeg har ikke lyst å utsette jenta mi for mere enn nødvendig å med det så mener jeg å omgåes han. han behandlet henne utrolig dårlig å  det var nok det som var det avgjørende faktor for at jeg heiv han ut. pussig at et menneske kan skifte personlighet nesten fra en dag til en annen. men  er man psykopat så er man det.

←

Jeg må innrømme at jeg får litt motvilje mot å ta deg seriøst når du omtaler barnets far på denne måten - måten du snakker om han på er både umoden og lite innsiktsfull, og du fremstiller deg selv som "den som har rett", og at det er han som har skyld i alt som har gått galt. Det kan godt hende det er sant hva du sier, at han er en idiot uten bakkekontakt og at du blir så redd for han at du vil ringe politiet dersom han skulle dukke opp på døra. Drittslenging om andre mennesker er imidlertid, etter min mening, like mye lavmål som det du hevder han gjør av "lavmål-ting". Dersom du virkelig er et menneske som har havnet i en seriøst vanskelig situasjon på grunn av denne mannen som du omtaler som en psykopat, så vil det rett og slett være mye lettere for deg dersom du kunne begynne å oppføre deg litt nøkternt selv - da vil det også bli lettere for deg å bli trodd, tatt på alvor, og få den hjelpen du trenger fra de ulike instanser.

Når det skal være sagt er jeg selvsagt enig med deg i at det ikke er særlig lurt å ha han med på fødselen dersom du ikke ønsker dette selv. Her er det du som bestemmer - en fødsel er en krevende påkjenning, og som andre påpeker i denne tråden er det først og fremst den fødende som må gjøre det hun mener er riktig for henne, og det er ikke en far sitt behov for å "få en opplevelse" som bør settes i første rekke. Når han ber om å få være med kan imidlertid det være fordi han ønsker å signere papirer på farskap på sykehuset. Særlig hvis det er sant det noen sier her, at han ikke automatisk får dette hvis dere ikke bor sammen på fødselstidspunktet. Han stoler kanskje ikke på at du vil samarbeide med ham angående barnet i fremtiden?

Igjen - når det er sagt, så kan jeg også fortelle at grunnen til min skepsis er at jeg kjenner til en sak hvor barnemor driver barnefar til vanvidd. Hun gjør alt hun kan for å ødelegge all kontakt mellom han og barna, boikotter alt han forsøker med tanke på samvær, samarbeid osv. Årsaken til hennes handlinger er sjalusi, men da hun vet hun ikke kan spille på dette og fortsatt bli tatt seriøst, spiller hun på alt annet hva hun kan finne på. Beskyldningene hun kommer med er grunnløse, hårreisende og bærer rett og slett preg av galskap.

Det er ikke riktig av meg å sammenlikne andre med denne situasjonen selvsagt, i og med jeg hverken kjenner f.eks deg eller din x. Men jeg har iallfall forklart deg årsaken til at jeg umiddelbart blir litt skeptisk når noen går så hardt ut mot sin x og nærmest hagler ned beskyldninger om både det ene og det andre.

Ønsker deg fremdeles lykke til med fødselen og den lille, og håper ditt forhold til barnefaren kan bedre seg litt i fremtiden så dette ikke blir så slitsomt for dere (og for barnet).

[kokkofjolla]

Joda det finnes flere av den sorten,men stå på ditt.

Lavmål er vel bare forordet.

Jeg lå på intensivet etter keisersnitt,ungen min var en time gammel,jeg ligger der lam fra skuldrene og ned og barnefar kommer å sier: jeg vil ha blodprøve.

Dette var lavmål dette,jeg var sliten,hadde vondt,var lam også sa han : ikke gråt da,andre kan se og det er så flaut.

Blodprøve ble tatt endel uker senere og han var selvfølgelig faren.

[Gjest Hilde K S]

Faren har bedt om en farskapstest. Er det ikke bare å gi ham det, da? Det er jo bare en blodprøve.

[Ninakanin]

Var jeg deg ville jeg tatt en farskapstest. På meg, med den lille informasjonen jeg har om situasjonen, virker det som han vil ta bort hele grunnlaget for evige krangler. Har man tatt en farskapstest, diskuterer man på et ekte grunnlag. Om det finnes tvil i hjertet hans om hvem faren er, så er det likegreit å bare få det gjort!

Da slipper dere å krangle unødig, men være vokse mennesker og kommunisere sammen om hva som er best for dette helt nye mennesket som skal inn i verden på grunn av dere to. Hva dere bestemmer dere for har jeg ingenting med, men jeg har lite til overs for folk som tenker "min kropp, mitt barn" i slike situasjoner. Det er faktisk et helt nytt individ inni magen din, som du sammen med en eller annen har satt igang. Du eier ikke barnet, du gir det bare livet.

[tattoopia]

som jeg har sagt før å jeg gjentar meg selv. jeg har ikke noe problem med selve blodprøven men motivet bak den.

det har overhodet ikke noe med at han betviler farskapet å gjøre men det faktum at han ikke tolerer å ikke bli satt på en pidestall til enhver tid.

jeg sier ikke at han har skylda i ett og alt som gikk galt i forholdet vårt, for jeg er da vitterlig klart over at man er to i et forhold. men når et menneske får deg til å føle deg så utrolig liten når man tar opp ting som faktisk er seriøst og i stede for å gjøre en innsats for å få ting til å fungere så ignorerer han deg fullstenig å går heller ut å røyke så han skal slippe å høre på når jeg tar opp en såpass alvorlig ting som alkoholisme som påvirker hele livet til alle rundt også og ikke bare den det gjelder.

jeg sitter med den oppfatningen av han at han selv tror han er fullstendig ufeilbar og prøver å finne på alle mulige unnskyldninger til hvorfor jeg heiv han på dør en de tingene jeg faktisk prøvde å rette opp i mens det ennå var mulig. å når jeg tenker etter på hvordan han har omtalt sin tidligere samboer så må jeg jo bare si at det er usedvaniig mye som skurrer.

jeg er ikke fysisk redd han fordi jeg har strengt tatt styrke nok til å ta igjen på det punktet. det jeg synes er skremmende er den effekten han har på min datter.

han har ikke vært her i byen på et halvt år og det eneste min datter noen gang har spurt etter han var dagen etter at han dro da hun sto opp. ellers så har hun ikke nevnt han med et ord. ungen ble totalt forandra den dagen han dro å det samme gjelder meg selv.

jeg garanterer at dere som har opplevd at ungen deres sliter med ting og har det vondt inni seg vet hvor jævli det er.

det er ikke bare bare for en 3 åring å forklare hvorfor ting er som de er. men min datter ble utagerende og veldig agressiv noe hun ikke har vist tendenser til hverken før eller siden.

jeg å jenta mi prøver å se frem til å få en liten baby gutt i huset å jeg er vel viten om at det kommer til å blir tøft nok som det er uten at vi trenger å få ytterligere helvete fra en psykopatisk fyr som ikke ser seg selv i det hele tatt.