Gift før barn

[Loquita]

Jeg overrasket meg selv da jeg dagdrømte om fremtiden for noen dager siden...

Jeg har et relativt avslappet forhold til det meste som gjelder sex, samboerskap osv, og er heller ikke en religiøs person på noen måte. Jeg har aldri vært opptatt av tradisjoner, og har nok ofte vært positiv til liberale og utradisjonelle løsninger. Folk må få gjøre som de vil, litt sånn Kardemomme By. Jeg har i den forbindelse aldri tenkt noe over det å få barn før man er gift. Tenker heller i retning: "så lenge barnet har et stabilt hjem og to foreldre som er glade i hverandre, så spiller det vel ingen rolle.. osv"

Men da jeg og kjæresten min dagdrømte litt sammen om fremtidige barn o.l., slo det meg plutselig som en selvfølge at jeg gjerne vil være gift før jeg eventuelt får barn. Jeg ble rett og slett overrasket over mitt eget utsagn idet ordene datt ut av munnen min. Jeg kjenner flere som har barn uten å være gift, og jeg har da aldri tenkt over det en gang...

Får bare følelsen av at mange (kanskje spesielt menn?) blir redd av tanken på å gifte seg, mens tanken på å få barn liksom ikke er like skummel?! Man blir jo uansett bundet til vedkommende for resten av livet på en eller annen måte- eller? Dersom man ikke kan se for seg et liv sammen, hvorfor planlegge å få barn sammen?!

(Nå mener jeg kun planlagt svangerskap, da jeg selvsagt har full forståelse for at man kan få barn i alle mulige livssituasjoner uten at det er planlagt).

Jeg har ikke noe klart standpunkt i saken, men blir bare mer forvirret jo mer jeg tenker på det.

Hva tror dere? Hadde jeg kanskje bare et konservativt og viktoriansk øyeblikk, eller er det et snev av fornuft i det?

[Wayah]

Hmmm... Slik det er for oss(og det gjelder som kjent ikke for alle), så går det litt på forpliktelses- og modningsnivået. Hvis en først har forpliktet seg til å leve sammen som gift så er det litt tryggere å få barn på en måte.

For oss ga den prosessen vi gikk gjennom fra forlovelsen og frem til bryllupet en bekreftelse på at vi ønsket å leve sammen resten av livet og skape en familie sammen, noe som kanskje har klargjort oss bedre for å få barn.

Det er forholdsvis lett å flytte sammen og bli samboere, en trenger liksom ikke gjøre noe stort ut av det. Når en gifter seg har en muligheten til å tenke ordentlig gjennom ting, hvis du forstår

Litt viktoriansk, jada, men jeg mener jeg ser fornuften også jeg.

[Mrs B]

Vi venter med barn til etter vi er gift, men det er ikke fordi vi er kristne. Har noe med tradisjon å gjøre, men også der vi har vært i livet fram til nå. Vi kunne fint ha klart å oppdra et barn sammen (har vært sammen i 6år), men lysten på å reise og være fri har gjort det til at vi har ventet. Nå har vi endelig bestemt oss for å gifte oss, så da blir det naturlig å vente til etter bryllupet.

Tror ikke de fleste i dag er opptatt av at man i seg selv må være gift, men stabiliteten av å være mann og kone i et forhold gjør nok at noen venter. Og hvis man først har et par barn, blir det nok for mange mer ork og økonomisk vanskeligere å gifte seg spesielt med små barn. Det har iallefall jeg tenkt mye på!

[onyx]

Jeg er ikke gift og har heller ikke barn, men den dagen det blir aktuelt med barn så har min samboer fått klar beskjed om at da skal vi gifte oss. Det er rett og slett praktiske og juridiske grunner som ligger bak. Jeg har null behov for romantiske greier, stor fest og masse gaver, en tur innom et kontor holder lenge for meg.

[Gjest Gjesta]

Vi gifter oss før vi får barn. Ikke fordi vi har noen moralske betenkeligheter med å få barn først, men rett og slett fordi vi ble klare for å gifte oss før vi begynte å tenke på barn...

Men vet det er noen menn som heller får barn enn å gifte seg. Fordi de synes at et ekteskap er så forpliktende. Det er utrolig tullete spør du meg. Har du valgt å få barn med noen må du ha et forhold til den andre forelderen gjennom hele livet. Har du vært gift, men uten barn er det bare å gå den dagen skilsmissen er i orden.

Må innrømme at jeg er glad vi gifter oss før vi får barn da Gjør oss liksom enda mer en familie enn vi allerede er

[Susannah]

Jeg er visst litt victoriansk jeg også, for "den rette rekkefølgen", hvis en har valget, er å gifte seg først og så få barn. Det gir mer trygghet på en måte, både juridisk og følelsesmessig.

Å blir samboere krever jo at en tenker gjennom ting, men ikke på samme måten som når giftermål kommer inn i bildet. At vi er litt naive som er en generasjon av oppvoksende skilsmissebarn, er en annen ting. Men det skal jo gå bra for oss - lenge leve kjærligheten!

[Cognizance]

Jeg vil også tenkt at jeg vil gifte meg før jeg eventuelt får barn. Det handler om å forplikte seg til å leve sammen, før man setter felles barn til verden. Det juridiske har jeg ikke satt meg inn i.

[Gjest Gjest]

Jeg er av den meningen at det er like vanskelig å forlate jenta mi nå som vi er samboere, enn om vi hadde vært gift. For meg er det å være gift bare en juridisk ting.

Om man gifter seg så er man på ingen måte forpliktet til å holde sammen, selv med barn. Om et par holder sammen bare fordi de har unger kan det gi mer problemer for ungene, enn om de faktisk skiller lag. Unger får med seg mer enn det foreldrene faktisk fatter...

Må bare presisere at jeg er fra en familie med sterke bånd og uten skilsmisser.

[Gjest Talula]

Får bare følelsen av at mange (kanskje spesielt menn?) blir redd av tanken på å gifte seg, mens tanken på å få barn liksom ikke er like skummel?! Man blir jo uansett bundet til vedkommende for resten av livet på en eller annen måte- eller? Dersom man ikke kan se for seg et liv sammen, hvorfor planlegge å få barn sammen?!

(Nå mener jeg kun planlagt svangerskap, da jeg selvsagt har full forståelse for at man kan få barn i alle mulige livssituasjoner uten at det er planlagt).

←

Dette har jeg lagt merke til også. Ihvertfall når det gjelder de som synes ekteskap er for forpliktende, men de kan godt få barn, det forstår ikke jeg.

Selv ønsker jeg å være gift før jeg får barn. Det har med det å forplikte seg overfor hverandre, tradisjon og religion, og det juridiske aspektet å gjøre.

Jeg synes ikke det er det minste viktoriansk

[Gjest mamma til 4 små troll]

Vi ble samboere og fikk veldig kjapt førstemann, deretter kom andremann, veldig tett på. Da hadde vi kjøpt oss hus og vi hadde masse studielån og huslån. Vi bestemte oss for å gifte oss for å sikre hverandre hvis noe skulle skje med en av oss. Skikkelig uromantisk men det ble en fin dag hos byfogden likevel. Og etterpå kom det to småtroll til i familien vår

Uansett må man gjøre det som føles rett. Jeg har alltid vært ei jente som har ment at jeg skal gifte meg først , men det ble ikke slik. Men er meget fornøyd med hvordan det ble likevel.

[la Flaca]

Ja, for meg var det ikke noe alternativ - jeg ville være gift før jeg fikk barn. Mannen min var også fast bestemt på det. Mulig han ikke hadde vært så opptatt av akkurat det hvis han ikke "slumpet til å bli pappa" i ungdomsårene. Denne gangen ville han ihvertfall at alt skulle være planlagt, og det var det visst litt viktig at resten av verden visste også.

[Philippa]

Jeg vil gifte meg før jeg får barn, ettersom det å få barn er en større forpliktelse enn ekteskap.

[Antoinette]

Det blir ikke aktuelt med barn før ekteskap her i gården heller.

[Gjest Frk Åberg]

Det virker som det er en del som tenker sånn, men at alt ikke like lett lar seg planlegge...

Vi er også av samme oppfatning. Vil være gift før vi får barn. Er ikke ultratradisjonelle, men liker det best sånn likevel. Får også noen ganger inntrykk av at hvis man først har fått barn som ugift, blir det vanskeligere å gifte seg, bl.a. av økonomiske grunner? Og at andre ting blir viktigere når man får barn. Mener også at det å få barn er mye mer forpliktende enn å gifte seg (selv om det selvsagt er forpliktende, så er man ikke tvunget til å forholde seg til hverandre resten av livet om man skulle gå fra hverandre), så skjønner meg ikke på de som er klare for å planlegge barn, men syns det blir for forpliktende å gifte seg.

[Arkana]

Vi ønsker også å være gift før vi får barn, og som onyx synes vi det praktiske og juridiske er det som veier tyngst. Følelsene for og forpliktelsen overfor hverandre (vi tar ikke lettere på forholdet vårt nå som samboere) vil ikke forandre seg, men den ekstra tryggheten juridisk sett er veldig viktig.

[Loquita]

At vi er litt naive som er en generasjon av oppvoksende skilsmissebarn, er en annen ting. Men det skal jo gå bra for oss - lenge leve kjærligheten!

←

Mener du at oppvoksende skilsmissebarn er naive? Eller mente du at det er ironisk? Jeg tror kanskje jeg misforstod denne setningen?!

Jeg er selv et "oppvoksende skilsmissebarn", men jeg føler ikke at det har bidratt til å gjøre meg naiv på noen måte. Snarere tvert imot... Når man opplever at sine foreldre skiller seg, er det jo naturlig å tenke at "dette vil jeg aldri at mine egne barn skal gjennomgå." Kanskje derfor jeg føler at jeg må ha et så stabilt liv som mulig (ekteskap osv.) før barn eventuelt blir aktuelt for meg.

Mange som nevner at det juridiske ved ekteskap i forhold til barn er ganske viktig, noen som kan utbrodere litt om dette?

[Gjest Talula]

Mange som nevner at det juridiske ved ekteskap i forhold til barn er ganske viktig, noen som kan utbrodere litt om dette?

←

En klar fordel med ekteskap er iallefall at man arver hverandre, noe samboere ikke gjør. Man har også rett til å sitte i uskifte hvis den ene skulle dø, noe samboere ikke har, og det er jo en viktig rettighet. Det er klart at arverett kan man avtale seg til i samboerskap, men ikke minstearv, og heller ikke uskifte. Det var det jeg kom på i øyeblikket ihvertfall..

Endret 27. februar 2007 av Talula

[Arkana]

Mange som nevner at det juridiske ved ekteskap i forhold til barn er ganske viktig, noen som kan utbrodere litt om dette?

←

Jeg tenkte nok kanskje mest på dette i forhold til oss som par. F.eks. arv, mulighet til å sitte i uskiftet bo hvis den ene dør, hvis den ene er uten arbeid får den andre skatteklasse to, og når man er gift blir jo også mannen automatisk ansett som barnefaren, som samboere må man vel så vidt jeg vet faktisk skrive under på et papir om dette (kanskje en bagatell for mange), hvis man ikke kan få barn selv og ønsker å adoptere krever de aller fleste land at man er gift og ofte at man har vært gift noen år også. Det er i det hele tatt mange rettigheter og fordeler som kommer automatisk som gift, mens det blir mye ekstra papirarbeid hvis man vil ha dette som samboere, og selv da vil man aldri få like mye. (Og det er forsåvidt greit, jeg synes det skal være forskjell på samboere og gifte.)

Endret 27. februar 2007 av Arkana

[Susannah]

Mener du at oppvoksende skilsmissebarn er naive? Eller mente du at det er ironisk? Jeg tror kanskje jeg misforstod denne setningen?! 

Jeg er selv et "oppvoksende skilsmissebarn", men jeg føler ikke at det har bidratt til å gjøre meg naiv på noen måte. Snarere tvert imot... Når man opplever at sine foreldre skiller seg, er det jo naturlig å tenke at "dette vil jeg aldri at mine egne barn skal gjennomgå." Kanskje derfor jeg føler at jeg må ha et så stabilt liv som mulig (ekteskap osv.) før barn eventuelt blir aktuelt for meg.

←

Tror jeg omformulerer litt, ser at den var litt dårlig, den setningen. Det jeg mener egentlig, er at på en måte er det litt rart at vi "skilsmissebarn" har sånn tror på at forhold kan/skal vare. Det er nesten litt rart at vi tør å gifte oss i det hele tatt, med tanke på skilsmissestatistikkene de foregående tiårene!

Men jeg tenker vel litt som deg; jeg vil gjøre alt jeg kan for å unngå at det samme skjer med mine eventuelle barn. Og da virker i allefall et ekteskap som en fornuftig løsning, da "har man på papiret" hva man har forpliktet seg til også.

[Loquita]

Tror jeg omformulerer litt, ser at den var litt dårlig, den setningen. Det jeg mener egentlig, er at på en måte er det litt rart at vi "skilsmissebarn" har sånn tror på at forhold kan/skal vare. Det er nesten litt rart at vi tør å gifte oss i det hele tatt, med tanke på skilsmissestatistikkene de foregående tiårene!

Men jeg tenker vel litt som deg; jeg vil gjøre alt jeg kan for å unngå at det samme skjer med mine eventuelle barn. Og da virker i allefall et ekteskap som en fornuftig løsning, da "har man på papiret" hva man har forpliktet seg til også.

←

Da skjønner jeg hva du mener. Ja, det var jo litt derfor jeg overrasket meg selv også. Man skulle jo tro at oppvoksende skilsmissebarn hadde et mer kynisk forhold til ekteskap...