Skal jeg bare gi opp?

[Gjest fortvilet]

Jeg og min kjære har vært sammen i snart 1 og 1\2 år, og har bodd sammen de siste 6 mnd.. Ting har jo gått litt opp og ned, men de siste 3-4 mnd føler jeg at alt bare har gått nedover..

Jeg er ei jente som krever mye oppmerksomhet - ikke av den "alltid være midtpunkt og skrike høyest" typen, men jeg trenger å vite at folk rundt meg er glade i meg, og at de bryr seg om meg. I ett kjæresteforhold vil det da si at jeg trenger kos, jeg trenger ros og jeg trenger en som bryr seg om hva som foregår i livet mitt.. det gjør ikke min samboer. Jeg kan ikke huske sist han tok på meg , jeg kan ikke huske sist han sa noe positivt om meg.. Han er flink til å høre etter når jeg forteller om hva som har skjedd på jobben osv, men det er liksom det..

Jeg har følt at mine følelser for ham har blitt svakere, mye pga det nevnt over, og dette har jeg tatt opp med ham flere ganger.. hans standarddsvar er da "maser du om dette nå igjen ?" "jeg syns vi har det fint jeg" "du får slå opp med meg da, hvis det er så fælt".. jaha. Jeg er utrolig glad i gutten, og har absolutt ikke lyst til å bare gi opp forholdet.. selv om det frister veldig nå, tenker så mye på dette at det går utover studier osv..

Dette ble litt ett "tømme-tankene" innlegg, men i tillegg håper jeg på at noen kanskje har noen tips til meg? Ett eller annet vi kan gjøre for å få ting bedre, noe jeg kan si til ham for å få ham til å innse det? Har sagt rett ut at "hvis ikke ting blir bedre så orker jeg ikke mer", da sier han "Ok, jeg vil aldri slå opp med deg men hvis du vil slå opp med meg så får du bare gjøre det".. Vet ikke om det bare er noe han sier eller hva det nå er jeg.. Han er forsåvidt en inneslutta type, som sjelden viser følelser, men det får da være grenser.. Sexlivet vårt er for tiden ikke-eksisterende, og vi krangler nesten aldri lenger engang.. akkurat som om vi ikke gidder å bry oss, og det gjør så jævlig vondt at jeg vet ikke hvor jeg skal gjøre av meg..

Så, om noen snille sjeler her har noen gode råd å komme med i den ene eller andre retning, så rop ut! Er forresten bruker her, men følte for å være anonym når jeg skriver dette..

[Gjest Ikke innlogget]

Å føle at man ikke blir satt pris på er en fryktelig guffen følelse. Å føle at man samtidig hele tiden stanger hodet i veggen er like vanskelig. Du sier lite om hvordan forholdet fungerer mellom dere ellers, men slik jeg oppfatter det, så er gnisten og den gjensidige interressen mellom dere mer eller mindre borte.

Likevel, når alt kommer til alt, så er jeg rimelig sikker på at typen din ikke er fullt så likegyldig til det hele som du innbiller deg. Lufter du tankene dine ovenfor han på en måte som gjør at det synker inn, så tror jeg nok du vil få en reaksjon. Denne reaksjonen vil kunne nok kunne slå begge veier, men det er i grunnen en sjanse du bare må ta.

Poenget er at at du må ta initiativet til en oppklarende samtale på egenhånd. I hvert fall så lenge han ikke er i stand til å ta initiativet til den den selv. Jeg vet det er jævlig trist å måtte legge føringer for noe som burde være et felles ansvar, men du bør se på det som å ta grep om din egen lykke og din egen fremtid.

Jeg skal imidlertid ikke legge absolutt all skyld og ansvar over på han her. Det er mulig han har sitt å si om hvordan forholdet fungerer - uten at han er i stand til å uttrykke det på en god måte. Selv om gutter i mange tilfeller kanskje ikke er like gode til å ordlegge seg og utrykke seg, så betyr ikke det nødvendigvis at de er følelsesløse. Man kan like det eller ikke, men mange gutter har rett og slett ikke lært kunsten å uttrykke det de aller helst vil si. I stedet buser man ut med utsagn som kan virke lite gjennomtenkte, sårende og likegyldige.

Finn en atmosfære og en situasjon som du vet fungerer for dere begge og ta samtalen derfra. Basert på den lille informasjonen du har gitt, så er det det eneste rådet jeg kan gi deg.

Lykke til.

[Gjest fortvilet]

Tusen takk for svar.. du treffer bra i en del av det du sier, føler at det ikke er noe gnist mellom oss lenger.. men samtidig betyr han uendelig mye mer for meg enn hvem som helst andre , så jeg klarer ikke helt å forstå hvordan mine egne følelser egentlig er.. er så redd for at jeg skal gi opp, også i ettertid forstå at jeg faktisk har latt "mannen i mitt liv" unnslippe bare fordi jeg skal være så kravstor..

Må prøve å ta en prat med ham i kveld.. Er bare så lei av å alltid være den som bringer opp det ubehagelige, nå er vi i en situasjon der ting funker greit, vi snakker sammen som venner og krangler ikke.. føler det kan bli mer konflikt hvis jeg "skal mase om det der igjen"..

vi har i tillegg 3 mnds oppsigelsestid, og ingen av oss har råd til å betale husleia alene.. så det er vanskelig å gjøre noen klar endring i vår status så lenge vi må fortsette å bo sammen..

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Dette var rart, akkurat som å lese om meg selv. Flere ganger har jeg gitt opp forholdet til samboeren min, men angrer sporenstraks fordi jeg er så utrolig glad i han. Desverre gir han meg ikke alt jeg søker, men er redd det bare er meg som er kravstor.

En ting som fungerer for meg er å forestille min drømmemann, og så tenke hva du ville krevd i et forhold av han. Ville du forvente at han skulle høre på deg hele tiden? Ville du forvente et velfungerende sexliv? Om du ville tolerert mer av drømmemannen enn av din nåværende kjæreste er det nok du som er kravstor, men om du ville tollerert like mye eller mindre er kanskje ikke kjæresten din den rette for deg...

[Gjest Tanita]

Jeg er glad for at min samboer alltid gir meg klemmer, koser og holder rundt meg - daglig sier at han elsker meg og sier gode ord og gir komplimenter. Men folk er forskjellige og har forskjellige ønsker. Jeg kunne aldri vært sammen med en som tar så stor avstand i et samboerforhold. Var han slik fra begynnelsen av?

[Gjest Gjest]

i starten, når vi var typisk nyforelskede var han jo verdens skjønneste, ga meg nesten all oppmerksomheten som jeg "trenger".. visste jo allerede da at han ikke er fyren som kysser meg i full offentlighet, for å si det på den måten, men det var bra nok for meg at han lå og holdt rundt meg hele natta liksom..

jeg føler forsåvidt at jeg "skaper" problemet litt selv også, fordi jeg er en person som gir mye komplimenter (det er ikke ett problem altså ) , og som dermed får mye ros/komplimenter tilbake.. fra alle andre enn ham..

[Gjest Gjest]

trådstarter som skrev det over forresten..

[Gjest søt]

Oi, dette var som å lese om meg.. Det eneste forskjellen nesten er at sex-livet vårt er bedre enn noen gang.. Mens forholdet er litt labert.. Har tenkt tanken på å kanskje gå ifra han, men dette er gutten i mitt liv.. Tror bare forelskelsen er over, og han og jeg har blitt et "vi".. Idag skal vi på date sammen, og igår var vi i svømmehallen. Prøv å gjør noe sammen, gå turer, kino date eller noe..

Jeg kunne aldri tenkt meg andre enn han jeg har hjemme. men noen ganger så må må slå på stortromma for at det skal fungere. Er ikke alltid han gjør det, men virker som han liekr at jeg gjør det, så da gjør jeg det for oss:)

Lykke til!