ADD eller AD/HD hos ungdom.

[Bellybutton]

Har en tenåringsønn med ADD som sannsynlig diagnose. Har noen erfaringer å dele med meg?

[mumietrollet]

hei jeg har 2 sønner 1 med adhd 1 med add han som har adhd er nå 20 han med add er 15 de er slitsomt med disse men man må aldri gi opp for de er mulig å hjelpe dem opp og frem i livet han med add har fått medesin som gir han en helt annen hverdag de fungerer veldig bra

[Gjest Gjest]

takk for svar. Kan du fortelle litt om hvordan den sønnen med ADD sin hverdag var og er nå? Hvordan fant de ut at det var ADD og hvilke problemer har han hatt i barne og ungdomsårene til nå?

På forhånd takk

[Bellybutton]

var meg ovenfor her ja.....

[Gjest Gjest]

hei ja må jo si at jeg slet lenge før legene hørte på meg. pga av hans bror med adhd mente de at problemene hans var pga av hans bror ,fikk diagnose da han var 13 konsentrasjonsvansker er jo et stort problem for dem ,å de gir igjen store problemer på skolen. angst og depresjoner å frustrasjon,som igjen utløser aggresjon de er i grunn de samme med adhd men dem er også hyperaktiv så jeg har slitt en del opp gjenom årene de kan jeg ikke nekte for nei. med 2 gutter med de her problemene er de mange tunge stunder. han har nå fått ritalin som er en gave fra himmelen! konsentrasjon blir mye bedre,de går å diskutere med han uten at han blir så sint at ting går i gulvet.stress er jo også en del av deres liv ,noe som ritalin demper disse barn trenger en strukturert hverdag og de må helst vite på forhånd hvordan dagen deres skal være de hjelper dem mye for å unngå stress.madesin alene er ingen løsning.mange klarer seg uten, han med adhd fikk jeg ikke medesin til der fikk jeg bare beskjed om å overlate til kriminalomsorgen når han blev eldre! ja, de er sant de finnes mange rare leger i psykiatrien. men jeg gav ikke opp å han er snart 21 år og han bor for seg selv med kjæreste han sliter til tider men jeg er å finne for han når han trenger backup . de er jo sånn med disse barn at dem trenger oss hele livet mere enn andre kansje vi må gi dem kart å kompass inimellom! kan i grunn skrive en hel bok til deg men du får heller spørre ,kansje vi kan snakkes på msn eller sms om du vil de er ok å få utveksle erfaringer å frustrasjoner som vi også får inimellom, man vil jo ikke at barnen ska ha det vondt å de sliter på den som står å ser på og ikke vet vad man ska gjøre . håper du fikk noe ut av dette og du må bare gi beskjed om du vil ha fortsatt kontakt men du må å huske at alle add eller adhd er like noen er mere utagerende enn andre . ha en fin dag!

[Bellybutton]

Takk igjen.

Har faktisk aldri engang tenkt tanken på ADD. Var ikke klar over hva det innebar. Men hverdagen vår har de siste snart 7 årene har inneholdt mye. Sinne, raseri, krangling, lsvært avt selvbilde, svært dårlig konsentrasjon til tross for utrolige evner rent teoretisk, stjeling, løgner, glemsomhet og tiltaksløshet. Jeg regnet nok bare med at han var usannsynlig vanskelig og svært tidlig i puberteten. Men det har bare økt i intensitet. 3-4 perioder med temelig dype depresjoner årlig. Han har sagt lenge at han ikke vet hva som er galt med ham, og at han ikke har det godt inni seg. Jeg har sett på det som en slags depresjon, men siden den kommer igjen og igjen ble jeg bekymret. Han har hatt månedlige samtaler med en psykisk helsearbeider gjennom helsestasjonen i over ett år, og dette har vært til stor hjelp for ham. Han har blitt flinkere til å utrykke seg ved hjelp av ord, og har vist en stor empati for andre etter dette. Har vært til inntaksvurdering i BUP, og psykologen der mente ganske sikert at dettte kunne være ADD eller Unipolar lidelse. Når hun ramset opp tegn, var det nesten skremmende. Vi venter på nærmere kartlegging gjennom både PPT og BUP. Har et godt samarbeid med PPT og Skole, så jeg har tro på at dette skal gå bra. Vil tro at dersom han blir diagnostiset ADD har han endel "rettigheter" ifht eksamen og skole fremover, og det beroliger meg jo litt. Selv ble han veldig lettet over psykologens antagelser, det var ikke bare han som var udugelig og giddaløs. Faktisk var det en grunn til alt dette. Håper bare ikke at han bruker dette som en hvilepute.

Han og jeg har et åpent og ganske kameratslig forhold, (vil jeg definiere det som da....) Vi har snakket åpent om alt som skjer med ham, og hva dette gjør med alle oss andre i familien. Han skjønner at vi vil hans beste, og etterhvert er det lettere å takle "anfallene" hans. Iallefall for meg som mor. Faren har det nok litt vanskeligere, men vi jobber med det. Også han syns det var lettere å ha en knagg å henge dette på. En slags unnskyldning for at han er som han er.... Men jaggu har det vært tøffe tider imelom. Jeg er i tillegg student, og må innrømme at studiene har vært enklere å takle enn hverdagen hjemme. Men jeg har samtidig forbannt meg på at jeg vil se tilbake på barne og ungdomsårene som noe annet enn et helvete.

Det er nesten så jeg får litt dårlig sammvittighet for at jeg ventet så lenge før jeg tok dette opp med lege. Periodene der alt har vært noe lettere har gjort at jeg har kommet meg ovenpå, og dermed tenkt "nå blir alt så mye bedre......", men nei. Før jeg har rukket og tenke på det har det vært på vei ned igjen. Men jeg har faktisk tro på at det skal gå lettere nå... Psykologen mente det burde være organisert et hjelpeapparat med medisinering, og opplegg innen skolestart i høst. Da går han inn i sitt siste år på U.skolen. La oss krysse fingrene for det.....

Kan du fortelle noe om evt bivirkninger av medisiner? Kjenner jeg er noe bekymret for at personligheten hans skal forvandles totalt. Hvordan er det evt dersom han i tilleg ekspreminterer med alkohol? (Gud, forby at han gjør det, men la oss være realistiske....)

Igjen..........Takk skal du ha..

[Gjest Gjest]

hei igjen! ja det du skriver er for meg en tydelig add ! får du diagnose har han krav på å få tilrette lagt undervisning på skolen, bærbar pc fra hjelpemiddelsentralen hvis han har vansker på den skriftlige undervisningen de fleste greier ikke å få ned alt med penn å papir . pc letter den delen til dem her vi bor har vi også alternativ skole på en gård der sønnen min er 3 dager i uken, der lærer dem fag i praksis noe som er mye enklere for dem. når de gjelder bivirkninger på ritalin har ikke han hatt noen første ukene kan dem miste litt matlyst men de er en overgang, søvn blir bedre fordi at dem hviler kroppen mens medesin virker ergo får dem sove på natten fordi uron er betydelig mindre på dagtid han tar en tablett kl 8 på morgenen å virkningen starter etter en halvtime, og de sitter i 12 timer. alkohol ska ikke blandes ska dem på fest må dem ikke ta medesin den dagen.synd nok så virker også alkohol beroligende på dem, dessverre så man må passe på at de ikke faller i den vanen. men vi kan jo ikke unngå at de prøver de som alle andre. også narkotika er jo en farlig bit for alle men spesiellt for disse barn de medesinerer seg selv om de ikke får hjelp.hadde problemer med den dldre gutten der ei stund men med mye slit dro jeg han opp derfra. gudskjelov! men fortvil ikke vi klarer å holde disse godguttene på føttene om vi bare ikke gir opp! kaller dem godgutter jeg for dem er egentlig helt utrolig snill å god å vil egentlig ingen noe vondt dem klarer bare ikke å styre kropp å sinn selv. fedre trur æ har vanskligere å godta at noe er galt med barna, vi mødre synes de er enklere når vi har en diagnose å gå utfra, de blir enklere å hjelpe barnen videre da . jeg følte de hvertfall sånn. jeg ble skilt fra faren deres for 3 år siden han hadde å har enda problemer å godta deres sykdom mange har de generelt altså, får ofte høre vilke umulige trollete håpløse bortskjemte unger jeg har. men jeg vet at dem er helt fantastiske egentlig! har også en sønn på 23 som ikke har add adhd hjelper deg gjerne videre om de er noe du lurer på hei så lenge