Hva tror dere skjer etter døden?

[Elastika]

Hva tror dere skjer etter at vi sovner inn?

Jeg tror at vi kommer til et bedre sted, og får møte "våre" igjen. Ikke som mennesker, men som "noe annet". Men at vi kan få sjansen til å bli født på ny. som et helt nytt menneske. Har jo hørt om de som husker litt igjen fra sitt forrige liv. Og har hørt at det babyer drømmer når de er små er fra sitt forrige liv, men at vi glemmer etterhvert som vi vokser til. De har jo ingen livserfaring, og noe drømmer de jo? Høres sikkert helt sprøtt og vilt ut, men hvem vet??

Vet mange som tror at etter døden, så er det ikke mer. Jeg tror det må være noe mer.

[timtam]

Jeg har aldri trodd at det er noe som skjer etter døden, og derfor har jeg også alltid vært redd for døden. Den virket så absolutt... Jeg mistet ingen jeg var glad i før jeg var godt over 20 år, da døde mormor. Det som var så godt da, var at det ikke føltes så absolutt. Mormor er død, og jeg tror ikke hun lever videre noe annet sted, men hun er så absolutt en del av meg, mine minner, min familie. På den måten er hun her fremdeles, og jeg hadde ikke trodd jeg skulle føle det så sterkt. Hun er ikke borte Jeg savner henne så klart voldsomt, men ja, hun lever videre inni meg, føler jeg. Vanskelig å forklare på en god måte...

[Gjest lolle]

Jeg tror vi kommer til himmelen

[Kayli]

Jeg tror at vi blir det vi var før vi ble født - ingenting. Har ingen tro på evigheten, gjenfødsel eller himmelriket.

Skulle jeg bli alvorlig syk en gang, kan det nok hende jeg forandrer mitt syn på dette. Jeg har stor forståelse for at mennesker som vet de skal dø finner trøst i tanker om en slags videre eksistens.

[Elastika]

Jeg tror heller ikke på evigheten, ingen lever evig. Men syns det er en trøst i sorgen å tenke på at farmor er der som min farfar er nå. Og at de er sammen igjen.

Jeg velger å tro at sjelen vår reiser videre, til himmelen. Det som ligger igjen er bare "huset".

Men for all del, jeg respekterer dere som tror at når vi dør er det ingenting mer.

Syns bare det er så trist å gå og tenke på det, at når vi dør så er det ikke mere.

[timtam]

Men for all del, jeg respekterer dere som tror at når vi dør er det ingenting mer.

Syns bare det er så trist å gå og tenke på det, at når vi dør så er det ikke mere.

←

Jeg skjønner akkurat hva du mener. Det var sånn jeg følte det før mormor døde også. Jeg fant ro med min tankegang, men at andre tenker anderledes har jeg all respekt og forståelse for Jeg har en familie med et helt annet syn på dette enn meg. De mener at man kommer til himmelen.

Utifra det jeg leste i en annen tråd hadde du nettopp mistet farmoren din. Jeg synes så synd på deg, kondolerer

[Sindee]

Jeg tror det finnes noe etter døden.

Det må det gjøre.

Jeg vil at det skal gjøre det.

Jeg har mistet barn, tante, bestefedre, mor, søskenbarn, hund, og jeg liker å tenke på at de alle sammen er et sted der de har det godt. Kanskje de tar seg en tur til vår dimensjon og hilser på av og til, og kanskje venter de på meg når det blir min tur til å vandre over til den siden.

Da jeg mistet barnet mitt, fikk jeg en bok som heter "Sommerlandet" som jeg liker å lese i av og til.

Og så ser jeg på Ghost Whisperer og ønsker at det er slik som hun ser det.

Moren min døde for snart to måneder siden, og savnet er stort og åpent og blødende fremdeles. Jeg liker å tenke på at hun ikke helt har gått over til den andre siden enda, og at hun stikker innom av og til for å se hvordan jeg har det. Da ser hun art jeg sørger over henne og at jeg VAR glad i henne. Men hun ser også at jeg ikke lar dette knekke meg, jeg fortsetter med livet mitt selv om sorgen gjør vondt.

Og når hun krysser over, får hun treffe sitt første barnebarn igjen, og så oppdaterer de hverandre om alt som har skjedd de siste tolv årene.

Ja, sånn er det.

Sånn ønsker jeg at det skal være.

Det betyr at jeg får treffe datteren min igjen en dag...

[Søtnos]

Jeg tror det finnes noe etter døden.

Det må det gjøre.

Jeg vil at det skal gjøre det.

Jeg har mistet barn, tante, bestefedre, mor, søskenbarn, hund, og jeg liker å tenke på at de alle sammen er et sted der de har det godt. Kanskje de tar seg en tur til vår dimensjon og hilser på av og til, og kanskje venter de på meg når det blir min tur til å vandre over til den siden.

Da jeg mistet barnet mitt, fikk jeg en bok som heter "Sommerlandet" som jeg liker å lese i av og til.

Og så ser jeg på Ghost Whisperer og ønsker at det er slik som hun ser det.

Moren min døde for snart to måneder siden, og savnet er stort og åpent og blødende fremdeles. Jeg liker å tenke på at hun ikke helt har gått over til den andre siden enda, og at hun stikker innom av og til for å se hvordan jeg har det. Da ser hun art jeg sørger over henne og at jeg VAR glad i henne. Men hun ser også at jeg ikke lar dette knekke meg, jeg fortsetter med livet mitt selv om sorgen gjør vondt.

Og når hun krysser over, får hun treffe sitt første barnebarn igjen, og så oppdaterer de hverandre om alt som har skjedd de siste tolv årene.

Ja, sånn er det.

Sånn ønsker jeg at det skal være.

Det betyr at jeg får treffe datteren min igjen en dag...

←

Uff, nå begynte jeg å gråte.... Trist at du har gått igjennom så mye.... Kan ikke forestille meg den sorgen det må være å miste et barn.

Håper du har mange nære rundt deg som du kan snakke med!

Er det lenge siden du mistet datteren din(du trenger ikke svare hvis det blir for pesonlig altså)

Jeg vet egentlig ikke helt hva jeg tror, men ser også på Ghost whisperer og håper det er noe i det... At man møtes igjen...

[Elastika]

Jeg tenker også som så at med så mange som har "sett" og opplevd saker og ting så må det være noe mer..

Jeg er også fast bestemt på at det var farfar jeg så etter hans død, men jeg tror det var før begravelsen. Jeg så han i et vindu i huset der han bodde, og der er det umulig å stå og se ut for det er så høyt fra gulvet. Jeg så ansiktet hans. Fredelig, og ikke skummelt i det hele tatt.

Og forrige onsdag, da vi så farmor i kista (hun skulle begraves dagen etter) følte både jeg og tante min at hun var tilstede i det rommet. Akkurat som om hun ville se oss en siste gang før hun "reiste videre". Høres sikkert snålt ut, men vi var jo to som følte det.

Jeg synes iallefall det hjelper i sorgen, og tro at vi får en slags videre eksistens etter vår død.

Syns det er trist å tenke på at etterpå blir vi det vi var før vi ble født, ingenting.

Når det er så mange "bevis" på at det er noe annet. Tenker på de som har sett noen gå igjen o.l. Er dere med?

[Elastika]

Utifra det jeg leste i en annen tråd hadde du nettopp mistet farmoren din. Jeg synes så synd på deg, kondolerer 

←

Tusen takk

[Elastika]

Jeg tror det finnes noe etter døden.

Det må det gjøre.

Jeg vil at det skal gjøre det.

Jeg har mistet barn, tante, bestefedre, mor, søskenbarn, hund, og jeg liker å tenke på at de alle sammen er et sted der de har det godt. Kanskje de tar seg en tur til vår dimensjon og hilser på av og til, og kanskje venter de på meg når det blir min tur til å vandre over til den siden.

Da jeg mistet barnet mitt, fikk jeg en bok som heter "Sommerlandet" som jeg liker å lese i av og til.

Og så ser jeg på Ghost Whisperer og ønsker at det er slik som hun ser det.

Moren min døde for snart to måneder siden, og savnet er stort og åpent og blødende fremdeles. Jeg liker å tenke på at hun ikke helt har gått over til den andre siden enda, og at hun stikker innom av og til for å se hvordan jeg har det. Da ser hun art jeg sørger over henne og at jeg VAR glad i henne. Men hun ser også at jeg ikke lar dette knekke meg, jeg fortsetter med livet mitt selv om sorgen gjør vondt.

Og når hun krysser over, får hun treffe sitt første barnebarn igjen, og så oppdaterer de hverandre om alt som har skjedd de siste tolv årene.

Ja, sånn er det.

Sånn ønsker jeg at det skal være.

Det betyr at jeg får treffe datteren min igjen en dag...

←

Vet ikke hva jeg skal si...