jeg er syk, men...

[Gjest oppgitt]

Jeg går hver dag med forferdelige smerter, har gått slik i lang tid nå. Er invalid på grunn av smertene. Jeg er samboer og vi har barn. Jeg leverer de i barnehagen, rydder og vasker her hjemme, lager mat, henter ungene,følger opp de så godt jeg kan til tross for smertene. Stuper i seng hver eneste dag så snart ungene er i seng. Jeg har et elendig sosialt liv pga smertene. Nå har det seg at ungene har vært syke og vært hjemme i mange uker, og jeg er utslitt og føler meg værre enn noengang.

Er det for mye forlangt at min samboer tar sin tørn her hjemme på ukedagene nå når ungene er syke? Jeg har spurt mange ganger, men det ender i en forferdelig krangel hver gang. Hadde jeg vært yrkesaktiv (skulle så gjerne vært det), så hadde han vært bare nødt til å ta sin del av sykedager. Men nå får jeg beskjed om at siden jeg er hjemme er dette min arbeidsdag. Nå skal det sies at han tar sin tørn her på ettermiddagen og på natta. Men det er jeg som gjør det meste her uansett. Jeg er forferdelig sliten av å ikke kunne få muligheten til å ta meg "inn", få tilbake mine krefter. Jeg har så lite å gå på fra før så jeg føler meg død her jeg går. Det har blitt sagt mye stygt ifra min samboer i disse kranglene, det har gjort meg sår og fortvilet.

[Gjest Gjest]

Æsj, for en samboer.

Du er syk, for faen.

[Gjest oppgitt]

[liv]

Selvsagt bør din samboer avlaste deg, han har 10 dager å ta av han og

[Gjest Blondie65]

Det faktum at dersom du hadde vært i jobb så MÅTTE han ha tatt seg av sin andel av de syke barna er faktisk det beste argumentet.

Jeg blir arg av menn som tror de har kjøpt seg en tjener som skal stå på døgnet rundt mens de er ute og gjør karriere i sin alt for viktige jobb.

Hva slags syn er det han har på deg når han ikke skjønner at du er for syk til å ta deg av barna hver dag? Tror han du faker?

[Gjest oppgitt]

Det faktum at dersom du hadde vært i jobb så MÅTTE han ha tatt seg av sin andel av de syke barna er faktisk det beste argumentet.

Jeg blir arg av menn som tror de har kjøpt seg en tjener som skal stå på døgnet rundt mens de er ute og gjør karriere i sin alt for viktige jobb.

Hva slags syn er det han har på deg når han ikke skjønner at du er for syk til å ta deg av barna hver dag? Tror han du faker?

←

Han er oppgitt og lei av hele situasjonen med at jeg er syk. Han er sliten av tanken på at verken han eller jeg vet når jeg blir frisk. Når det topper seg for han så sier han at han tror ikke at jeg har så vondt, og at jeg kun bruker sykdommen for det det er verdt Det gjør jeg virkelig ikke. Jeg gjør mitt ALLER BESTE hver eneste dag. De som jobber i barnehagen sier jeg er svart rundt øynene og at jeg ser ut som ei jente som kollapser snart. Jeg har fortalt han det, og da sier han at kanskje det hadde vært det beste, da hadde jeg blitt innlagt og at han da skulle fint klare alt med ungene. Men jeg vil ikke kollapse, jeg vil bare få hvile og litt ro. Jeg føler meg som en enorm belastning for samboeren min hver eneste dag. Jeg føler hver dag at livet mitt passerer som en karusell forbi meg, andre gjør sine ting og her går jeg. Da er det ekstra vondt å bli beskyldt for at jeg ikke har så vondt.

[Gjest Blondie65]

Jeg tror kanskje en tur til legen der din mann er med slik at han får høre hva du kan og bør og spesielt hva du ikke kan og ikke bør for øyeblikket.

Jeg forstår at han er lei av din sykdom. Det ER slitsomt å være pårørende også. Dog ikke så slitsomt som å være syk og ikke bli trodd.

[Gjest oppgitt]

Jeg tror kanskje en tur til legen der din mann er med slik at han får høre hva du kan og bør og spesielt hva du ikke kan og ikke bør for øyeblikket.

Jeg forstår at han er lei av din sykdom. Det ER slitsomt å være pårørende også. Dog ikke så slitsomt som å være syk og ikke bli trodd.

←

Jeg vet og skjønner at dette er en fortvilet situasjon for han også. Jeg har tilbudt han mange ganger å bli med til legen og snakket sammens, men han vil ikke. Legen sier utelukkende alltid når jeg er der at jeg må få min samboer mer på banen her hjemme. Og jeg tror det hadde gått inn til han mer om en lege fortalte det, enn hva jeg sier.

Jaja, det går seg vel til etterhvert. Livet skal ikke være enkelt.

Takk for råd.

[Gjest Gjest_gjest_*]

Kan det være en idè at du setter deg ned og skriver et brev? Hvord du får tenkte igjennom hvordan du legger frem ting, kanskje tenkte igjennom svarene du vet han vil komme med og komme de i forkjøpet? Fortelle hvordan DU føler det, uten å fokusere ¨på hva han ikke gjør? Blottlegg deg helt, fortell at du også forstår han, og at du har dårlig samvittighet overfor han med at du er syk, men at det ikke er noe du ønsker, en slik situasjon.

Og gi han brevet. Da får han lese det alene, og tenkt over det du skrive, uten å føle at han må forsvare seg med en gang. Han kan la den første rekasjonen gå over, og tenke litt mer igjennom det. Da er jeg sikker på at at dere får dere en god og oppklarende samtale etterpå.

Det er en vanskelig situasjon du er oppe i, og det er to sider av den siden dere er to, og det er viktig å vise forståelse begge veier.

Håper det ordner seg:-)

[Gjest baby-E]

Syns du absolutt kan forlange at han er hjemme. Han har jo sykt-barn-dager å ta av. Og som andre har sagt her; om du hadde vært i jobb, så hadde han jo vært nødt til å være hjemme med syke barn.

[Gjest Gjest]

Smerter er usynlige og hvis han ikke blir med til legen, så spør legen din om han kan skrive en lege-attest til mannen din om at du er 50 eller 80 prosent sykemeldt akkurat nå og må ha mest mulig hvile og avlastning.

Det burde være unødvendig, men hvis mannen din har en stressfull jobb glemmer han kanskje at du sliter eller så velger han å overse det fordi han også er sliten.

Du kan prøve å ringe kommunen og høre om du har krav på hjemmehjelp en stund som tar seg av husarbeid, matlaging og litt barnestell. Hvis mannen din tjener for mye, må dere betale litt for dette men det er verd et forsøk. Dette kan du også få en legeattest på at du har behov for.

Mannen din høres ekkel ut, men vi kjenner ikke hans situasjon og krangler har lett for å utvikle seg til personangrep.

Forsøk å se på løsninger.

Vil det hjelpe deg å få vaskehjelp en dag i uken?

Er hjemmehjelp et bedre alternativ?

Har mannen din mulighet til å være borte fra jobb, eller er det ingen andre der som kan overta hans jobb noen dager?

Har dere noen slektninger som kan hjelpe?

Hvis ett av barna var invalid ville dere hatt krav på helgeavlastning, men når det er mor som er syk tror jeg en hjemmehjelp er et bedre alternativ. Jeg vet om noen som har fått det daglig i barselperioden slik at mor fikk ro til å ta seg av den nyfødte mens hjemmehjelpen fulgte de andre barna opp og tok seg av husarbeid.

[Gjest oppgitt]

Smerter er usynlige og hvis han ikke blir med til legen, så spør legen din om han kan skrive en lege-attest til mannen din om at du er 50 eller 80 prosent sykemeldt akkurat nå og må ha mest mulig hvile og avlastning.

Det burde være unødvendig, men hvis mannen din har en stressfull jobb glemmer han kanskje at du sliter eller så velger han å overse det fordi han også er sliten.

Du kan prøve å ringe kommunen og høre om du har krav på hjemmehjelp en stund som tar seg av husarbeid, matlaging og litt barnestell. Hvis mannen din tjener for mye, må dere betale litt for dette men det er verd et forsøk. Dette kan du også få en legeattest på at du har behov for.

Mannen din høres ekkel ut, men vi kjenner ikke hans situasjon og krangler har lett for å utvikle seg til personangrep.

Forsøk å se på løsninger.

Vil det hjelpe deg å få vaskehjelp en dag i uken?

Er hjemmehjelp et bedre alternativ?

Har mannen din mulighet til å være borte fra jobb, eller er det ingen andre der som kan overta hans jobb noen dager?

Har dere noen slektninger som kan hjelpe?

Hvis ett av barna var invalid ville dere hatt krav på helgeavlastning, men når det er mor som er syk tror jeg en hjemmehjelp er et bedre alternativ. Jeg vet om noen som har fått det daglig i barselperioden slik at mor fikk ro til å ta seg av den nyfødte mens hjemmehjelpen fulgte de andre barna opp og tok seg av husarbeid.

←

Jeg har søkt om hjemmehjelp for 6 mnd siden, men ikke hørt noe. Jeg vet at dette er tungt for samboeren min også. Jeg er ufattelig glad i han, men jeg blir utrolig såret når han sier stygge ting til meg. Alt ifra at han skulle ønske jeg kollapset, at jeg må jobbe med innstillingen min, jeg innbiller meg smertene, smertene er en unnskyldning etc. Og dette er ting han sier ofte til meg. Ingen voksne legger seg klokken 19 hver dag og gråter frivillig pga smerter vel? Jeg vet at andre reagerer på hans oppførsel til tider, og at jeg ikke blir behandlet med omsorg og kjærlighet. Smertene er mye bedre å hanskes med når jeg er sammens med andre som faktisk ser MEG! Da er jeg den samme jenta som før, ler og smiler og prater om andre ting, og får smertene litt på avstand. Dette er en kneik vi kommer oss igjennom, det tror jeg. Men nå er det ekstra tøft når jeg har hatt syke barn hjemme hver dag i mange uker. Det ordner seg nok....

[Gjest vsn]

Huff. Jeg synes han virker hensynsløs.

Jeg er hjemme med ungene. Det betyr ikke at jeg skal ta alt husarbeidet. Det deler vi på. Min samboer må også ta seg av ungene når han kommer hjem (vi deler selvsagt på det). Han klager aldri. Jeg er heldig og vet det. Men jeg synes det skal være sånn. Jeg kan også gå ut å måkke frem bilen for han om morgenen når han skal på jobb. Føler ikke at jeg ofrer meg for han. Vi gjør ting sammen og for hverandre.

Du er i tillegg syk. Uforståelig for meg at han ikke tar hensyn til det.

[Gjest vsn]

Jeg har søkt om hjemmehjelp for 6 mnd siden, men ikke hørt noe. Jeg vet at dette er tungt for samboeren min også. Jeg er ufattelig glad i han, men jeg blir utrolig såret når han sier stygge ting til meg. Alt ifra at han skulle ønske jeg kollapset, at jeg må jobbe med innstillingen min, jeg innbiller meg smertene, smertene er en unnskyldning etc. Og dette er ting han sier ofte til meg. Ingen voksne legger seg klokken 19 hver dag og gråter frivillig pga smerter vel? Jeg vet at andre reagerer på hans oppførsel til tider, og at jeg ikke blir behandlet med omsorg og kjærlighet. Smertene er mye bedre å hanskes med når jeg er sammens med andre som faktisk ser MEG! Da er jeg den samme jenta som før, ler og smiler og prater om andre ting, og får smertene litt på avstand. Dette er en kneik vi kommer oss igjennom, det tror jeg. Men nå er det ekstra tøft når jeg har hatt syke barn hjemme hver dag i mange uker. Det ordner seg nok....

←

Jeg tror ikke du vil få hjemmehjelp. Du har jo en mann som burde hjulpet til hjemme.

Munnbruken hans er verre synes jeg. Man sårer ikke dem man er glad i. Tenk å si at han håper du kollapser Hva mener han med det? Er han så lei at han anser forholdet som over, bør han gjøre noe med det. Men er han kanskje redd for reaksjonene fra folk hvis han går fra deg når du er syk? Er det derfor han oppfører seg så jævlig mot deg? Kanskje han venter på at du skal hive han ut, så det ikke er han som sitter igjen som svarteper?? Bare tanker fra meg.

Jeg føler for å gi deg en . Håper det ordner seg!

Det er tøft med syke barn. Helt umenneskelig hvis man selv er syk. Blir forbannet på dine vegne nå.

[Gjest mata]

Unnskyld meg, men han høres ikke ut som en empatisk person. "Han ønsker at du skal kollapse" - da ville han klart å ta vare på barna osv mens du var innlagt...

Det var jeg som ga råd om hjemmehjelp som gjest over her.

Kanskje du ville hatt det bedre uten han? Har du tenkt over den muligheten? ...Du sier jo selv at smertene blir verre når han kjefter og beskylder deg for å skape deg syk...og ofte er det dette som skjer både med fysiske og psykiske plager.

Som alene-forsørger ville du fått mer hjelp enn du får av denne mannen.

Jeg gir ikke noen råd, for dette må du selv bestemme, men det virker ikke som han bidrar særlig til at du og barna skal ha det bedre. Han virker som den typen som er fornøyd med å ha en jobb han kan forsvinne til og ser seg ferdig med ansvaret nettopp pga. jobben og fordi han tjener mer enn deg...

Har du spurt han hvordan han skulle tatt være på barna hvis du ble så syk at du ble lagt inn? Hvis ikke så spør han (husk at det er han som skal svare, og du skal høre på hva han sier, så ikke gå i fella og forsvar deg, bare spør rett ut...)

I samme slengen kan du spørre han om hvordan han skal takle barna annenhver uke (delt omsorg) uten deg?

Det er kanskje dette han venter på, for å få en grunn til å gå fra deg, men du fortjener ikke å slite slik du gjør nå.

[Gjest oppgitt]

Unnskyld meg, men han høres ikke ut som en empatisk person. "Han ønsker at du skal kollapse" - da ville han klart å ta vare på barna osv mens du var innlagt... 

Det var jeg som ga råd om hjemmehjelp som gjest over her.

Kanskje du ville hatt det bedre uten han? Har du tenkt over den muligheten? ...Du sier jo selv at smertene blir verre når han kjefter og beskylder deg for å skape deg syk...og ofte er det dette som skjer både med fysiske og psykiske plager.

Som alene-forsørger ville du fått mer hjelp enn du får av denne mannen.

Jeg gir ikke noen råd, for dette må du selv bestemme, men det virker ikke som han bidrar særlig til at du og barna skal ha det bedre. Han virker som den typen som er fornøyd med å ha en jobb han kan forsvinne til og ser seg ferdig med ansvaret nettopp pga. jobben og fordi han tjener mer enn deg...

Har du spurt han hvordan han skulle tatt være på barna hvis du ble så syk at du ble lagt inn? Hvis ikke så spør han (husk at det er han som skal svare, og du skal høre på hva han sier, så ikke gå i fella og forsvar deg, bare spør rett ut...)

I samme slengen kan du spørre han om hvordan han skal takle barna annenhver uke (delt omsorg) uten deg?

Det er kanskje dette han venter på, for å få en grunn til å gå fra deg, men du fortjener ikke å slite slik du gjør nå.

←

uff, jeg er enig i noe av det du skriver. Jeg vil for alt i verden ikke dramatisere dette og krisemaksimere dette totalt. Men jeg ser og vet at min samboer ikke har empati for meg. Merkelig, men det er HAN jeg vil så gjerne få omsorg fra. Jeg elsker han rett og slett. Men jeg ser at jeg har det vondere fysisk når vi krangler, så ingen tvil om at psykisk velvære betyr mye. Jeg vet han er veldig glad i meg, men han er fortvilt og lei hele situasjonen. Det er når det topper seg for han at det kommer slike såre utsagn. Ungene elsker han, jeg elsker han, uff så vanskelig dette skal være

Jeg har kommet helt uforskyldt i en sak som har gitt meg en skade, og som følge av det så går jeg med smerter. Dette kan skje hvem som helst. Nå skjedde det meg, men jeg lurer til tider på hvordan han hadde taklet dette. Jeg gjør så godt jeg kan.

[Gjest mata]

Huff, jeg burde kanskje ikke skrevet at han mangler empati osv... men jeg har sett så mange rare forhold hvor den ene gir og gir, mens den andre tar og den som gir ikke til slutt har krefter til å gå ut av forholdet. (Derfor klarer jeg ikke holde kjeft selv om jeg ikke kan gi noen en oppskrift på en skikkelig løsning.)

Jeg tror jeg husker at du skrev i ditt første innlegg at du ikke har overskudd til å være sammen med venninner engang... Og at du savner dette...

Det er jo ikke rart, men hvorfor besøker ikke venninnene deg? Er det fordi de merket at han ikke liker at de kommer (det er lett å merke når man er uønsket, og i tillegg kan de være redd for å ta kontakt med deg hvis du er blitt plutselig handicapet, uten at de egentlig vil det selv... de er bare litt engstelige...)

Det er ditt ansvar, egentlig å ta kontakt med dine venner, familie osv, og det kan kanskje slite enda mer på forholdet mellom deg og din mann hvis du bare er alene med ungene deres?

Da får han dårlig samvittighet fordi du ikke har kontakt med andre enn han og barna, og blir enda mer sliten som en evig rund-dans for dere begge.

Problemer er til for å løses, men det er ikke alltid den løsningen man tror man ønsker seg er den beste. (klisje, men greit nok).

Du må tenke litt, for dette går ikke bare over helt av seg selv.

[Gjest mata]

Det høres ikke ut som krisemaksimering hvis det er slik du beskriver...

[liv]

Du har ikke mulighet til å reise bort en helg da? Bare slappe av helt stille og rolig. Og la mannen ta styret hjemme...

[Gjest Fjellsippa]

Nå vet ikke jeg hva som feiler deg, men du nevnte noe om en skade. Er det en mulighet for at legen din kan søke om opphold på et rekonvalesenthjem for deg en tre ukers tid? Eller et kurbad?

I så fall kan du reise bort med verdens beste samvittighet. Så får han ta seg av hjem og barn mens du er borte. Da får kanskje pipa en annen lyd når han ser hvor mye du faktisk bidrar med.