Relasjoneproblemer

[Gjest Utlogget]

Jeg logger meg ut nå siden dette er forferdelig sårt for meg

Jeg er en kvinne i begynnelsen av 30 årene, jeg har hatt et langvarig forhold tidligere som har resultert i 2 barn.

Nå er det 8 år siden det ble slutt mellom meg og faren til barna. Vi fungerer godt mht til samarbeid og forholdet til både han og hans familie er helt greit.

Problemet er at jeg klarer overhodet ikke å få en kjæreste. Jeg møter menn, men de vil som regel ha utelukkende forhold basert på sex. Og på deres premisser. Nå tror ikke jeg at alle mennene jeg møter er drittsekker. Men det er ett eller annet jeg gjør som tydeligvis gjør meg utelukket som kjæreste.

Jeg har enormt store problemer med å snakke om følelser, tror rett og slett jeg er livredd for å bli avvist. Men samtidig er det jeg som holder alle disse forholdene gående (ikke flere om gangen)

Jeg blir fysisk kvalm av bare å tenke på å snakke med ham om hva jeg føler, men kan gjerne ha sex Jeg har overhodet ingen stolthet i disse situasjonene. Føler selvtilliten blir mindre og mindre for hvert eneste av disse forholdene. De gangene en mann er int over lengre tid enn 3 uker, mister jeg fullstendig interessen.

Jeg forstår det bare ikke, og aner ikke hva jeg skal gjøre med det.

Og det er ikke snakk om at en gang finner jeg den rette osv for jeg klarer bare ikke forholde meg til menn eller følelsene rundt forhold.

Vil legge til at jeg har mange venner, følger opp barna, jobber og har det greit økonomisk. Jeg er liksom ikke noen "outsider på andre områder"

Huff jeg er kjempelei meg nå, og bare gråter. Er redd for at jeg aldri skal finne ut av dette eller komme meg ut av mønsteret. Har absolutt ikke lyst å være alene resten av livet, men nå føles en kjæreste helt uoppnåelig

Blir veldig glad hvis noen har noen råd, eller kanskje noen andre har det slik selv?

[Gjest Gjest]

Det høres ikke greit ut dette nei. Vet ikke om jeg kan gi deg så veldig mange råd, men jeg skal fortelle om en mann jeg kjenner som har hatt det på samme vis.

Han ble redd hver gang et forhold ble for intimt og alvorlig. Denne personen oppsøkte en psykolog som anbefalte han å gå i gruppe terapi for å styrke egne føleser og det å kunne bygge nære relasjoner.. Dette har fungert bra, men slikt tar også tid.

Ikke sikkert dette er det rette for deg da du sier du har mange venner o.l men kjærlighetsrelasjoener er jo tross alt annet enn vennskap og da..

Uansett lykke til..

[Nabodama]

Du sier det er et eller annet som gjør at du blir utelukket som kjæreste.

I neste avsnitt, sier du at du ikke greier å slippe mennene innpå deg, at du mister interessen hvis et forhold varer mer enn tre uker.

Jeg tror du må jobbe med deg selv, mht til å snakke om følelser, selvtillit, det å slippe andre innpå seg. Det er vel der problemet ligger.

[Frk Johansen]

Jeg vil anbefale deg å ta et par timer hos en psykolog, kanskje det er noe i underbevisstheten din som gjør at du skyver menn unna deg eller noe som ligger langt tilbake i tid som du trenger hjelp til å få rettet opp/satt ord på. Har selv brukt psykolog et par ganger og det var utrolig bra. Det er ikke alltid at problemet ligger der vi selv tror, vi trenger av og til noen som kan stille oss spørsmål vi ikke har tenkt på selv men som man må besvare og dermed kan man jobbe med veien videre.

Ønsker deg lykke til!! Hadde også noen av de samme tankene når jeg var alene med to små barn, men var utrolig heldig og traff en flott mann som jeg nå bor sammen med.

[Gjest Ts]

Takk for svar

Psykolog er nok en god ide ja, jeg får spørre legen etter en henvisning.

Men jeg har googlet litt og lest litt rundt på nettet nå, og lurer på om jeg kan ha en personlighetsforstyrrelse...

Jeg har på en måte alle symptomene, men kun iforhold til menn og forhold. Ellers så kan det jo bare være at jeg har ekstremt tolerante venner

Jeg vet jo ikke, men ble veldig redd av å lese om de personlighetsforstyrrelsene. Det høres veldig alvorlig ut. Og jeg blir jo oppfattet som velfungerende på andre områder..

Ikke lett det te her, tror jeg må slutte å lese, ellers så finner jeg vel ut at jeg kan ha hva som helst

Men takk igjen for svar og klemmer, det hjelper litt det og

[Hobgoblin]

Det er ganske vanlig å finne seg selv igjen i symptomer på psykiske lidelser - og det betyr ikke at man er psykisk syk.

[Blåklokke]

Jeg synes IKKE at du skal tenke på merkelappen "personlighetsforstyrrelse" selv om det kan være en god idè å oppsøke en psykolog. Mange har bruk for det i faser av livet, det behøver slett ikke være noe man bør reparere hos seg selv, men det kan være nok å få nye innfallsvinkler på ting.

Og så kan du kort og godt vært uheldig med menn du har møtt ! Det er mye rart der ute, og med jobb, barn og full pakke som du har, har du kanskje ikke hatt tid/ overskudd til å være kresen nok i utgangspunktet.

Men du må ikke gi opp, og tro for all del ikke at det er noe feil med deg.

Ønsker deg alt godt !