Hjelp!

[Gjest Fortvilet]

Jeg skal gifte meg om 4 måneder og for to dager siden fikk jeg et akutt anfall av kalde føtter og nå er jeg helt fortvilet!!

Jeg har vært sammen med kjæresten min i nesten 10 år og har aldri tvilt på at han er den rette for meg. Jeg var overlykkelig når han fridde og har så langt synes at det har vært så morsomt å planlegge bryllup.

Men for to dager siden, slo det ned en tanke i meg som lynfra klar himmel. Hva hvis jeg plutselig ikke vil? hva hvis jeg plutselig slutter å elske ham? Hva hvis?

Vi holder nå på å gjøre i stand invitasjonene, jeg vet ikke om det er det som gjorde utslaget. Men plutselig så jeg for meg stå brud og være usikker..

Dette kan kanskje også ha en sammenheng med en ny kollega vi har fått på jobben. Vi kommer godt overens og jeg vet at han ser opp til meg på mange måter. Men jeg er ikke forelsket i ham, ikke betatt heller - men litt fascinert kanskje. Han har akkurat kommet ut av et lang samboerforhold.

Hjelp! Jeg er helt fortvilet. Jeg har aldri tvilt på forholdet vårt før. Jeg har alltid følt meg som verdens heldigste som er sammen med X: han er snill, god, sexy, pen - og jeg elsker ham av hele mitt hjerte!!

Men nå raser det altså en sånn merkelig usikker følelse i kroppen min og den gjør meg både deprimert og lei meg... Jeg har jo bare følt det sånn i 2 dager. Er det normalt å tenke slike tanker? Går de over? X kommer hjem fra seminar med jobben i kveld, og jeg er så redd for at han skal forstå at noe er galt. Jeg vet at han elsker meg over alt på jord og at han hadde blitt knust hvis han vet at jeg nå tenker de tankene jeg gjør..

Hjelp! (beklager rotete innlegg)

[pellegrino]

Sånn kan man tenke enten man gifter seg etter kort eller lang tid som kjærester. Også er det nå engang sånn at utansett om man har vært sammen kort eller lang tid, finnes det ikke et fnugg av garanti for at man kommer til å forbli gift. Ut fra statistikken ser det sånn ut, ihvertfall.

Kan nok ikke gi deg noen råd, men stol på deg selv! Kunne du for eksempel tenke deg å leve resten av ditt liv uten din kjære ved siden av deg om morgenen?

[Gjest Gjest]

Jeg giftet meg med drømmemannen min etter åtte år sammen. Jeg hadde også mine øyeblikk, men det tror jeg er helt naturlig. Alle tenker slik noen ganger. Noen ganger før man har giftet seg, noen ganger før og noen ganger etterpå...

Tenk tilbake i tid, har du aldri tvilet før? Det tror jeg i så fall ikke på.

Jeg fikk nesten angst da vi skulle signere navne-endringspapirene... Jeg fikk gråteanfall.. Mannen min sa at dette tror jeg ike vi kan gjøre akkurat nå, så du bare beholder navnet ditt så ser vi helle rom du skufter mening senere.. Jeg klarte ikke tanken på å gi fra meg en del av identiteten min... Det var mine kalde føtter tror jeg... Men jeg kommer ikke til å bytte navn ever tror jeg....

Lykke til, dette går helt sikkert bra!!!!!!! Og husk å nyte dagen i fulle drag, den er over før du aner det!!!

[Gjest Gjest]

Takk for svar.

Jeg kan virkelig ikke se for meg å være sammen med noen andre enn ham. Jeg elsker ham og nettopp derfor føles det så vondt at jeg plutselig fikk kalde føtter.

Jeg husker at jeg var usikker, men det var kanskje 5 år siden sist. Jeg har alltid følt meg heldig som har vært hundre prosent sikker på at jeg har funnet drømmemannen min..

Jeg håper virkelig at dette går over!! Jeg skulle bre ønske at jeg kunne gifte meg i morgen, slik at det ikke var noe mer og tenke på..

Problemet er at jeg er en person som lever med alle følelser utenpå kroppen, og jeg vet at X kommer til å merke at noe er galt når han kommer hjem i kveld.. Jeg lyver aldri for ham og derfor gruer jeg meg så fælt hvis han spør hva det er..

Har jo hørt at det er helt normalt å føle slik innimellom, jeg får prøve å slå meg til ro med at det går over av seg selv.