Hvordan "skapes" skoleflinke barn ?

[Far til 2]

For en gangs skyld skal jeg ikke diskutere barns rettigheter mht samvær , men isteden hva som gjør barn skoleflinke.

Hos oss har vi vært i en situasjon hvor et av barna har hatt store problemer med å komme opp på et gjennomsnittsnivå (dvs har vært blandt de dårligste i klassen). Men da dette barnet kom hjem fra skolen for noen dager siden med den beste prøven av alle (i matte) var gleden til barnet (og meg selv ) helt utrolig. Å endre kompetansen fra en av de dårligste til en av de beste iløpet av ca 18 mnd var noe jeg trodde var umulig, og stoltheten til barnet (og pappan ) er enorm.

Ettersom foreldresamtalen ikke skal være på en god stund enda, dro jeg bort på skolen for å snakke med læreren. Jeg snakket faktisk med 2 av dem (forskjellige fag) og fikk beskjed om at barnet utvilsomt var blandt de beste i alle fag. Hovedlærer (som også hadde barnet på forrige klassetrinn) var overasket og imponert over den enorme forbedringen. Matte-læreren har bare hatt barnet som elev i 7 mnd og var ikke like overasket.

Forrige uke var barnet syk, men ringte meg og ba meg sende noen egenkomponerte matteoppgaver som barnet kune løse mens jeg var på jobben. Det tror jeg er første gang

Men det jeg egentlig ønsker å få tilbakemelding på er hva dere andre tror kan være med på å skape skoleflinke barn. Nå er ikke dette med å være skoleflink blandt mine kjepphester ettersom jeg er av den tro at interessen skaper flinke barn. Hva som er interesant er vanskelig å styre (om det hade vært et mål). Å være "skoleflink" har ingenting med intelligens å gjøre slik jeg ser det.

Selv har jeg ikke gjort noe spesielt. Vi har snakket litt om yrkesvalg (i den grad det er realistisk for barn på barnetrinnet) og hva som kreves innefor de forskjellige fagene. Jeg har forsøkt "å være tilstede/tilgjengelig" når leksene gjøres. Jeg har forsøkt å oppmuntre (og trøste når det har vært behov for det). Men de enorme forbedringen er det barnet selv som har stått for.

Det finnes sikkert noen forskningsrapporter på hva som skaper skoleflinke barn. Men jeg er mer interesert i hva "grasrota" mener. Sunt bondevett er ikke å forakte.

Jeg ønsker innspill, for resultatene barnet har oppnådd den senere tiden kan være like mye flaks som målrettet arbeid.

Hva mener dere ???

[Hu i Svingen]

De skapes i senga som alle andre.

Sorry, kunne ikke dy meg.

[Gjest Blondie65]

Gratulerer til dere begge.

Jeg tror ikke noe på at det er flaks. Jeg tror mer på at det er et målrettet arbeid som gir resultater - tilstedeværelse med leksene, interesse fra forelder i hvordan det går på skolen. Barnets forståelse for hvorfor man må lære kjedelige fag (yrkesvalg og slikt ...).

Samtidig skal man være klar over at man alltid kan få barn til å yte sitt beste, men ikke alle barn kan greie toppkarakterer i alle fag. Det er likevel viktig å oppmuntre barnet for den innsatsen det faktisk gjør - og skryte av en D som om det var en A dersom det er en forbedring fra E.

Det er viktig å ikke si ting som "skjønner ikke hvorfor dette er så vanskelig for deg - søsteren din var mye flinkere". Isteden skal man behandle barnet som det individet det er og dets forutsetninger.

(Jeg snakker selvsagt på generelt grunnlag her - sier ikke så mye om hva du har gjort og slikt).

[Prinsesse på erten]

Min erfaring er at foreldre som henger over barna med et evinnelig mas om lekser og skole virker mot sin hensikt.

[Prinsesse på erten]

En forandring som det du beskriver, kan jo tilskrives at barnet endelig har innsett betydningen av skoleresultater. Det kan ha skjedd av seg selv, eller ved påvirkning. Who knows. Bra er det uansett!

←

Eventuelt har h*n oppdaget at matte er gøy!

Endret 21. februar 2007 av Prinsesse på erten

[Far til 2]

Eventuelt har h*n oppdaget at matte er gøy!

←

Da har h*n i tilfelle oppdaget at "alle" fag er gøy ettersom kompetansen har blitt vesentlig bedre i alle fag.

Jeg kan ikke huske at jeg selv syntes alle fag var morsome

[Prinsesse på erten]

Da hadde jeg blitt bekymret

Neida, men du har rett i at det kan hende barnet selv har oppdaget gleden ved å lære. Og ingenting er vel bedre enn det!

←

Mitt poeng er at interesse for faget stort sett er den eneste sikre veien til gode resultater. Trusler fra foreldre og lærere hvis gode resultater ikke oppnås er ikke veien å gå.

[Thomasine]

Mange forutsetninger som må ligge til rette, tror jeg...

Noen av de - i villkårlig rekkefølge:

* interesse for viten

* foreldre/foresatte/andre voksne som er tilstede og veileder/hjelper til når de trenger/ønsker hjelp

* miljøet rundt barnet (f.eks. er det lettere for barnet å tilegne seg/lete etter informasjon om forutsetningene ligger til rette for det i nærmiljøet - i form av Internett-tilgang, leksika, annen litteratur i hjemmet. Voksenpersoner som selv leser og interesserer seg er også et pluss )

* vennene ( har man venner som bare vil se på Disney og spille Playstation, er sjansen stor for at en selv bare vil gjøre det større. Har man derimot venner som liker seg på biblioteket, liker å søke på Internett etter fakta, og bryr seg litt om verdenen - ikke bare tegneserieverden (!) er muligheten kanskje anderledes...)

Det var det jeg klarte lire ut av meg nå...

Sikkert masse mere som er et pluss, og så må man tenke på "løvetannbarna" http://no.wikipedia.org/wiki/L%C3%B8vetannbarn som klarte seg bra på tross av foreldrene...

[Prinsesse på erten]

Da har h*n i tilfelle oppdaget at "alle" fag er gøy ettersom kompetansen har blitt vesentlig bedre i alle fag.

Jeg kan ikke huske at jeg selv syntes alle fag var morsome 

←

Ja, hvorfor ikke. Jeg tror også at kunnskapstøst i ett fag avler kunnskapstørst i andre fag. Hvis h*n brått oppdaget at et fag som tidligere var kjedelig ikke er så ille, kan det være at h*n underbevisst gir andre andre fag en sjanse.

Jeg syntes stort sett alle fag var gøy. Men jeg var vel sikkert ganske unormal.

[Far til 2]

...

...

I noen tilfeller løser det av seg selv, som i denne solskinnshistorien- men jeg tror det er mange foreldre som river seg i håret pga dette...

←

Derfor er det også så fint å få en del tilbakemeldinger rundt dette, og kansje være med på å opprettholde eller "skape" en interesse som barnet tror ikke finnes.

Jeg har selv vært blandt de "fotvilede foreldrene" og lurt på hva jeg skal gjøre. Men for å finne ut mer om problemstillingen måtte jeg følge opp barnet nærmere. Se hvilke typer problemer som fantes og kansje litt om årsaken til at "lekser var så forferdelig".

Men lenger kom jeg ikke. For i øyeblikket er "problemet" løst, og jeg har ikke gjort noe som helst. Derfor er det også så viktig for meg å få tilbakemelding på hvordan andre ser mulige løsninger .

[Prinsesse på erten]

Trusler, og evt betaling, synes jeg er dårlige virkemidler for å få barnet til å gjøre en innsats. I tillegg til at denne typen reaksjoner ofte kommer fra foreldre som ofte har "gitt opp", evt skal mase seg til gode resultater.

←

Det er likevel skremmende mange foreldre som bruker enten:

- metode a): "Hvis du får gode karakterer i matte til sommeren skal du få den mopeden du har ønsket deg så lenge".

- metode b): "Hvis du ikke får gode karakterer i matte til sommeren så får du IKKE den mopeden du har ønsket deg så lenge".

[Far til 2]

Dessverre har jeg også hørt om foreldre som gir barn penger helt ned på småbarns trinnet (1-3 klasse) for å gjøre lekser.

Men hvor går grensen ? Jeg er kansje ikke så mye bedre selv når ungene kommer hjem med flotte prøver, og ved mange (litt for mange ?) anledninger har det blitt til at jeg har tilbudt dem å gå ut å spise på restaurant hvor de selv kan velge hva de vil ha. Dette er også en form for "pengegave", men jeg tror ikke barna føler det slik. Å kjøpe en leke for pengene hadde nok blitt sett på som en "premie".

Foreløpig synes det som om bare det "å være tilstede" er nok for dem til å gjøre leksene ordentlig. Vise interesse for fagene og oppgavene de får, og spille på lag når de trenger mer informasjon. Sette seg ned å gå gjennom leksene med dem, uten å nødvendigvis å påpeke alle skrivefeil, samt gi ros for de tingene en synes ser bra ut.

Jeg synes fortsatt ikke jeg har funnet "oppskriften" for skoleflinke barn, men må nok bare fortsette i samme spor og se om interessen holder seg.

[Thomasine]

Dessverre har jeg også hørt om foreldre som gir barn penger helt ned på småbarns trinnet (1-3 klasse) for å gjøre lekser.

Men hvor går grensen ? Jeg er kansje ikke så mye bedre selv når ungene kommer hjem med flotte prøver, og ved mange (litt for mange ?) anledninger har det blitt til at jeg har tilbudt dem å gå ut å spise på restaurant hvor de selv kan velge hva de vil ha. Dette er også en form for "pengegave", men jeg tror ikke barna føler det slik. Å kjøpe en leke for pengene hadde nok blitt sett på som en "premie".

Foreløpig synes det som om bare det "å være tilstede" er nok for dem til å gjøre leksene ordentlig. Vise interesse for fagene og oppgavene de får, og spille på lag når de trenger mer informasjon. Sette seg ned å gå gjennom leksene med dem, uten å nødvendigvis å påpeke alle skrivefeil, samt gi ros for de tingene en synes ser bra ut.

Jeg synes fortsatt ikke jeg har funnet "oppskriften" for skoleflinke barn, men må nok bare fortsette i samme spor og se om interessen holder seg.

←

Jeg tror ikke du finner èn "oppskrift" som passer alle barn...

Individuelle barn trenger individuelle veiledninger og individuell opplæring. Noen barn/mennesker foretrekker å se ting (visuell). For dem vil det å høre på et foredrag som blir lest opp funke dårlig. Andre barn/voksne har en auditiv preferanse og lærer best når de kan høre. Andre igjen lærer best ved å gjøre ting praktisk. Man må ta hensyn til hvilken sansekanalen barna lærer best.

Tror jeg...

[Liskat]

I min familie er vi tre barn, alle har alltid ligget godt over gjennomsnittet, fra barneskolen til universitet/høyskole. Far har alltid hatt relativt bra jobber, mor er husmor utdanning, de ble skilt og begge er gift på nytt gjennom oppveksten vår.

Foreldrene våre har gjort nada for oss, vi er oppdratt til å være selvstendige, ta egne valg og tenke selv. Jeg tror ikke noen av oss brydde seg mye med lekser, vi har hatt lett for å ta til oss kunnskap.

Jeg støtte ikke på problemer i skolen før jeg kom på universitetet og plutselig bare hadde en masse å lese innen eksamen, den gamle metoden med å følge med i timen og å kikke over stoffet i et par timer kvelden før funker ikke lenger. Men jeg ligger fremdeles godt over gjennomsnitt.

Min erfaring er at mange av de som har foreldre som blander seg opp i alt er de som sakker akterut. Jeg har gått i klasser med veldig dårlig snitt, med mange foreldre som deltar aktivt og nærmest overvåker ungenes skolegang. Det er disse som alltid har hatt flest problemer med karakterene. De som har hatt foreldre som meg, som ikke har blandet seg så mye opp i det, men overlatt ansvaret til ungene, er stort sett de som har hatt gode karakterer. Men det er store variasjoner, så klart. Men det blir litt som høna og egget det å skulle finne ut av årsakssammenhengen her.

[Fibi]

Jeg har to veldig skoleflinke barn, og det har de arvet av meg

Jeg tror det viktigste er å ha en positiv holdning til, og være interesert i skolen. Jeg sitter alltid sammen med barna mine når de gjør lekser. For min del er det viktigere at de opparbeider gode arbeidsvaner enn at de er best i klassen. Jeg er sikker på at gode arbeidsvaner er det viktigste for de aller fleste, når det kommer til hvordan de klarer seg etterhvert som skolen blir mer krevende.

Det er mulig jeg bare er heldig, men jeg har forsøkt å "lure" inn feks matte helt fra de gikk i barnehagen ved å lære å telle penger, regne sammen forskjellige poengsummer, bake osv.

Det samme med andre fag, vi ser i atlas når vi skal på ferie feks. Da synes barna gjerne samfunnsfag er mer spennende når det kan relateres til noe virkelig. Jeg tror det har mye å si for interesse/ikke interesse.

Nå går ikke jeg rundt hele dagen å tenker på at jeg MÅ ha skoleflinke barn. selv om det sikkert høres sånn ut Jeg synes faktisk det er veldig gøy selv.

Jeg tror de aller fleste kan få veldig gode resultater, men det er jo stor forskjell på hvilken arbeidsmengde det krevers av det enkelte barn.

For min del er det ikke et mål at barna skal være best i klassen, det er selvsagt hyggelig. Men det er viktigere for meg at barna trives på skolen, har venner, og gjør det "greit" faglig.

selv om barna mine er veldig flinke, har jeg noengang satt begrensninger for sønnen min, fordi det har blitt for mye lekser. Mens andremann gjerne har blitt "tvunget" til å gjøre såkalte frivilige lekser.

Man må se barnet an. Alle har foskjellige forutsetninger og blir det for mye for dem og de føler de ikke strekker til blir såklart skolen en negativ opplevelse.

Endret 21. februar 2007 av Fibi

[Fønix]

Gratulerer, Far til 2! Dette må være utrolig kult både for barnet ditt og deg.

Hvis barnet har gått fra å være blant de dårligste i klassen til å være blant de beste i alle fag, tror jeg nok du kan utelukke flaks som forklaring.

Jeg har ikke barn i skolealder, og dermed ingen direkte erfaring med det du spør om. Men jeg var selv veldig skoleflink. Og jeg har aldri vært i tvil om at hovedårsaken var interesse. Den som først og fremst skal ha æren for interessen min, er faren min. Han dyttet ikke så mye konkret fagkunnskap inn i meg. Men han lærte meg det aller viktigste. Nemlig å sette pris på kunnskap. At det er gøy å kunne ting. Og det gjorde han ikke bare ved å fortelle meg det, men ved å demonstrere det. Han har alltid hatt en voldsom kunnskapstørst (som han fortsatt har i dag). Jeg husker f eks at han bestemte seg for å lære spansk da jeg var syv eller åtte år gammel. Jeg spurte ham om han skulle til Spania. Neida, men det er gøy å kunne spansk, svarte han. Kveld etter kveld satt han med spanskbøkene sine. Og slet nok minst like mye som jeg gjorde med det lille jeg hadde av lekser på den tiden. Det var inspirerende.

Jeg tror jeg har arvet noe av kunnskapsgleden hans og forsøker å formidle den videre til sønnen min. Når sønnen min spør meg om noe jeg ikke vet, går vi alltid og slår opp. Enten i leksikon eller på nettet. Da pleier jeg å si at det var fint at han spurte om akkurat det. For da kan vi finne ut av det og lære noe vi ikke visste da vi sto opp i dag.

Interessen tror jeg kan stimuleres på mange måter. Men her som ellers i livet, er det nok en viss sammenheng mellom liv og lære. Jeg tror ikke det nytter å forklare ungene at kunnskap er stas hvis man gir faen i det selv. Jeg har en idé om at hovedforklaringen på at akademikere avler akademikere har mer med det å gjøre enn med det genetiske.

Selv prøver jeg å stimulere uten å presse. Sønnen min er en temmelig gjennomsnittlig seksåring når det gjelder ferdigheter han vil trenge på skolen. Med ett unntak. Han er voldsomt glad i matte. Alt som har med tall og regning å gjøre. Med en gang jeg merket den interessen, forsøkte jeg å stimulere den videre. Blant annet ved å finne på leker som krever at vi må regne ut ting. Og det funker. Han synes det er kjempegøy og jeg merker at han blir flinkere for hver eneste uke. Lærerkompiser av meg mener at han nå ligger på et nivå mellom tredje og fjerde klasse. Bokstaver har derimot foreløpig ikke interessert ham noe særlig. Så der holder han i høyden et nivå som ligger litt under snittet av sine jevnaldrende. Det har så vidt blitt kommentert av noen av barnehagens pedagoger. Men jeg føler på ingen måte at det er noe å stresse med. Man kan ikke lære alt på en gang. Det viktigste er etter min mening at man synes at læring og kunnskap er gøy. Og det er det ingen tvil om at sønnen min synes. At han velger å fokusere på matte akkurat nå, synes jeg både jeg og barnehagepedagogen skal respektere.

Dette innlegget ble lenger enn planlagt, men likevel en liten kommentar på slutten: Du spør hvor grensen går for å gi barn penger for å gjøre lekser (eller å komme hjem med gode prøver). For meg er det enkelt. Grensen går med en gang. Jeg ville aldri finne på å premiere sønnen min for noe sånt. Allerede nå, før han har begynt på skolen, er det viktig for meg å formidle til ham at læring er noe han gjør for sin egen del, ikke for min. At han får betalt i noe som er mye mer verdifullt enn penger og leker - nemlig kunnskap. Og den er bare hans. Det er hans premie. Hans kapital. Jeg bruker selvfølgelig ikke sånne ord, men budskapet er det samme. Og jeg sier ikke dette verken fordi jeg er gjerrig eller fordi jeg ønsker å opptre korrekt. Jeg sier det fordi det er sant. Å gi ham inntrykk av at han tilegner seg kunnskap for min skyld, ville være å gjøre ham en gedigen bjørnetjeneste.

[Far til 2]

...

...

...

Å gi ham inntrykk av at han tilegner seg kunnskap for min skyld, ville være å gjøre ham en gedigen bjørnetjeneste.

←

Jeg er enig i alt du sier. Men jeg vet ikke hvordan det skal formidles videre til barn på skolens barnetrinn.

Da jeg selv studerte hadde jeg en total mangel på å huske det jeg leste .

Derfor måtte jeg FORSTÅ DET. I ettertid tror jeg dette var en fordel for meg ettersom det ikke fantes noen lettvint måte til gode karakterer. Idag har mange av mine medstudenter glemt mye av det vi en gang skulle kunne. Men som det er sagt tidligere i tråden har mennesker forskjellige måter å lære på.

Å finne ut hva som trigger egne barn's ønsker om kunnskap er en stor utfordrng for foreldrene. Jeg har bl.a. tatt tak i barna`s interesser (hobby og andre ting som opptar dem til daglig) og forsøkt å ta opp problemstillinger som matte, språk, "geografi", etc, etc i deres daglige liv. Om noen utlendinger (engelsktalende) sier noe på TV spør jeg om de forstår det. Og barna konkurere seg imellom om å oversette raskest om det ikke er tekstet. Tilsvarende i matte og andre fag. Et av barna sier det skal bli flyver (litt tidlig å bestemme yrke, men OK.. ) dermed har vi snakket om matte og på den måten kommet inn på "vei/fart/tid", men også engelsk og skriftlige meldinger har vært tema. Jeg måtte begynne VELDIG forsiktig. For vanskelige oppgaver ville sansynligvis tatt fra den enhver form for selvtillit.

På tross av dette er jeg veldig usikker på hva som er "riktig" måte. Å sette seg ned med dem når leksene gjøres, være "tilstede"/tilgjengelig, snakke om deres hobbyer/interesser, etc, etc kan alle sammen være til hjelp, men også motarbeide deres selvstendige måte å tenke på. Jeg vil nødig ødelegge den forbedringen som har vært. Derfor er det også så fint å få tilbakemeldinger om hvilke erfaringer andre sitter inne med.

[Gjest niomi]

Jeg tror at den viktigste suksessfaktoren for å barn til å gjøre det så bra som mulig, og finne lærelysten, er selvtillit. Selvtillit innen de ulike fagene, dvs. mengder med ros når noe nytt læres.

Selv var jeg veldig skoleflink - var vel bare to fag jeg ikke likte, og det var gym og sløyd - min bror slet mer. Spesielt med matten. Han klarte ikke å knekke koden for relafagsmatte (samfunnsfagsmatte som statistikk og sannsynlighet var enkelt), og han fikk ikke nødvendig oppfølging, oppmuntring og feedback fra læreren. Bare dårlige karakterer. Og han jobbet mye. Mine foreldre hadde ikke forutsetninger til å kunne hjelpe han særlig fra ungdomsskolen og opp. Selv studerte jeg til sivilingeniør, og reiste hjem en helg i måneden, slik at jeg og min bror kunne ha "mattehelg". Etter hver slik helg steg selvtilliten hans, for jeg fant andre måter å relatere stoffet til hans hverdag på, og karakterene gikk sakte med sikkert oppover. Han var såvidt ståkandidat i 8. klasse, og fikk 4 på eksamen i 10.

Men den store gleden med matte fant han ikke, og feiret stort den dagen han var ferdig med realfagene i 1. allmenn.

[Gjest =tentacle=]

Dessverre har jeg også hørt om foreldre som gir barn penger helt ned på småbarns trinnet (1-3 klasse) for å gjøre lekser.

Men hvor går grensen ? Jeg er kansje ikke så mye bedre selv når ungene kommer hjem med flotte prøver, og ved mange (litt for mange ?) anledninger har det blitt til at jeg har tilbudt dem å gå ut å spise på restaurant hvor de selv kan velge hva de vil ha. Dette er også en form for "pengegave", men jeg tror ikke barna føler det slik. Å kjøpe en leke for pengene hadde nok blitt sett på som en "premie".

←

Dette er ikke en pengegave, men en feiring av et flott resultat Jeg tror det er kjempelurt å kjenne på den gode følelsen av suksess, og ikke la måloppnåelsen bli forbigått i stillhet etter alt strevet. Oppriktig ros for god (og kun god) innsats tror jeg er det viktigste man kan bidra med som forelder der.

Ellers tror jeg at det er veldig mange komponenter som legger grunnen for hva slags kapasitet barnet maksimalt kan oppnå, alt fra gener, kosthold, stimulering, forventninger fra omgivelsene, egne interesser, minimering av belastende miljøfaktorer osv. Men kanskje de viktigste faktorene som bestemmer om barnet kommer til å utnytte sine ressurser eller ikke, er troen på at innsats betaler seg (i motsetning til at gode resultater er flaks eller kun avhengig av konstante forhold som f.eks intelligens) og å føle glede ved å utfordre seg selv og jobbe mot et mål en selv opplever som viktig.

[Gjest Lovely]

Kjempefin tråd far til 2

Her er skrevet mye bra som satte tankerekka i gang

Jeg har to barn som alltid har tatt til seg kunnskap greit, fulgt "normalkurven" hvis man kan si det sånn. Vi foreldre har ikke gjort noe spesiellt for å fremme dette, uten en normal interesse for hva barna driver med og bryr seg om.

Men for 1 års tid siden begynte vår eldste å slite litt med konsentrasjon, og en stund etter at hun startet i ungdomskolen ble skolearbeidet et stort problem.

Dette var et delt problem: Frustrasjon over den ekstra arbeidsmengden i ungdomskolen slik at hun ikke lenger rakk å gjøre alt på skolen men faktisk måtte gjøre lekser utenom skoletid

Denne klassen var faktisk ikke godt nok forberedt til ungdomsskolen heller.Og etpar hendelser rundt henne, blant annet det at far flyttet og konflikt rundt dette + konflikt med en venninne.

Jeg tenker at trygghet, harmoni, og forberedelser på hva som kommer kan skape "skoleflinke" barn, da får de ihvertfall de beste forutsetninger

Nå som vi har tatt tak i problemene har min datter fått tilbake konsentrasjonsevnen igjen og både vi og hun er fornøyd Vi har hele tiden sagt at det er ikke nøye med karakterene så lenge hun har gjort sitt beste utifra de forutsetninger hun har