Samlivet er dødt

[Gjest Velger å være anonym nå]

Det er tungt å skrive dette, men jeg prøver å finne ut av mine egne, kaotiske tanker.

I helga var jeg sammen med en venninne, og det ble et par glass rødvin og etterhvert dypere samtale.

Jeg er gift og har tre unger. De siste 10 årene har forholdet vårt vært preget av en del bølgedaler, men vi har slitt oss gjennom det og ikke involvert noen utenfra. Kanskje dumt, ser jeg nå i ettertid. Årsaken til krangler og utrivelighet har vært at mannen er voldsomt sjalu, noe som forsterker seg når han drikker. Jeg er ikke noen flørtete person, og jeg danser sjelden med andre. Alkohol er jeg måteholden med, for jeg blir så dårlig dagen etter. Når vi er på fest, danser han gjerne med andre enn meg, har andre på fanget, klemmer og kysser på kinnet. Jeg har ikke noen store problemer med det, men synes det er unødvendig at han sitter og stryker andre oppover lårene rett foran meg. Slike ting husker han aldri, sier han, for ofte drikker han veldig mye på fest. Når vi kommer hjem fra fest kan han finne på å bli rasende hvis jeg legger meg til å sove. Eller han skal diskutere et eller annet, noe jeg etter flere forsøk ikke gidder lenger, for da er han alltid så full at han ikke går an å diskutere med. Diskusjonstema er som regel et eller annet gedigent overtramp jeg har gjort den kvelden, f.eks. sovnet før han kom og la seg, danset med noen andre, snakket med andre menn osv. Argumentene hans er som regel like rasjonelle som temaet. Når jeg ikke orker å diskutere, fortsetter han sin enetale, verre og verre. Jeg er helvetes forbannede fitte, feit, stygg og dum, ingen orker å se på meg, og ingen har lyst på meg, alle synes jeg er teit, ikke rart jeg ikke får meg noen ny jobb så dum som jeg er, jeg er lat og arbeider for lite og tjener for lite, han jobber vanvittig mye og jeg forlanger det av ham, ikke rart han må se på andre som har ei sånn kjerring osv. Mange ganger har ungene våknet av dette. Men det verste var en gang vi hadde noen vennepar på besøk og han begynte på dette viset med folk tilstede. Da hadde jeg danset med en av vennene våre, etter at jeg hadde vært og tatt med min egen mann på dansegulvet flere ganger, og han hadde også danset med andre. Hver gang dette har skjedd, husker han ingen ting når han står opp utpå dagen, og han angrer bittert når jeg forteller ham hva som har skjedd. Han har lovet å slutte og drikke, og han har lovet å gå i terapi for dette. Men ingen av delene har skjedd.

Jeg har ikke øst dette ut over noen av mine venninner, for jeg synes det er for mye forlangt at de skal forholde seg til dette, siden de fleste er felles venner av oss. Men nå i helga fortalte jeg i store trekk det jeg har skrevet her til ei venninne. Hun ble stum og visste ikke hva hun skulle si, men hun sa at sånn kunne jeg ikke ha det. Det ser nesten ut som jeg er feilfri når jeg leser det jeg har skrevet, men det er ikke det det handler om. Til daglig har vi det greit, vi er bare helt vanlige mennesker. Men det er dette som koker over når han drikker som har litt etter litt drept mine følelser for ham. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal komme ut av det. Jeg har en revmatisk sykdom, og har akkurat overskudd til jobb, hus og unger. Det ble helt klart for meg i helga at jeg orker ikke å kjempe for forholdet mer, jeg vil ut. Men jeg aner ikke hvordan jeg skal begynne og hvordan jeg skal orke det. Vel, vel. Å få satt ord på en del saker og ting var en begynnelse...

[Gjest Gjest]

Det høres slitsomt ut og du skal ikke finne deg i deette. Jeg kunne jo foreslått at dere skal melde dere på dansekurs, men det er ikke et humoristisk svar du vil ha nå.

Be han lese det du har skrevet her inne, hvis du enda vil gi forholdet en sjanse. Hvis alle dine følelser er over, så fortell han det og be han flytte, men du kan ikke forlange at han skal flytte på dagen.

Dere blir i alle fall nødt til å bli enige om boligen som dere eier, samvær med barna deres men hvis du er ferdig med forholdet så be han flytte og fortell han grunnen. Hvis han nekter å flytte, har du kanskje en familie eller en venninne du kan bo hos til du finner en leilighet?

Du har jo fortalt han om problemet, men nå får du bestemme deg. Han har jo det kjempefint som drikker seg så full at han ikke husker hva han har sagt osv...

(selvfølgelig har han det ikke fint, men hans utkontrollerte sinne når han har drukket og kjeftet og bråket, har allerede gått utover barna deres)

Du kan jo sette hardt mot hardt og be han legge seg inn på en klinikk, men en stor prosent av de som blir sendt dit av sine samboersker, sprekker etter kort tid...

[Gjest Gjest]

Jeg ville stilt et ultimatum. Har han ikke oppsøkt hjelp innen et visst tidspunkt, er forholdet over. Men dette hjelper kun hvis du også gjennomfører det. Tomme trusler hjelper ikke. Du må i så fall også avslutte forholdet, og å skyve frister hjelper ikke.

Kontakt også gjerne et familierådgivningskontor for din egen del, og fortell ham i så fall det.

[Nelle]

Jeg er helt enig i at slik kan du ikke fortsette å ha det.

Er du helt bestemt på å bryte ut?

Hvis du bare er 95% sikker, kan du jo forsøke noe...

Neste gang dette skjer, hva med å filme han mens han holder på? Eller, hvis du ikke vil at han skal se at du filmer det, hva med å ta det opp på bånd? En kassettspiller er lett å gjemme bak sofaen eller under senga.

På denne måten kan du virkelig vise ham dagen etter at "Sånn oppfører du deg mot meg når du har drukket, og det orker jeg ikke lenger - derfor ønsker jeg å bryte ut av forholdet".

Det er synd du ikke kan filme han mens han er ute blant andre, slik at du kan vise han hvordan han (og hvordan du selv) faktisk oppfører seg - andre damer på fanget etc. Alternativt kan du ha med deg et lite fotoapparat, og ta bilder. Det er jo liksom mer legitimt når man er på fest - alle tar jo bilder når de er på fest, og andre folk vil ikke reagerer like mye. Eller, hvis du filmer, kan du jo bare passe på å filme masse andre folk også, så det ikke blir så påfallende at du bare filmer typen.

Dernest er det så mye lettere å konfrontere han med tingenes tilstand. Det blir jo håpløst slik det er nå, i og med han alltid bare sier at han ikke husker.

Ønsker deg iallfall lykke til. Du må bare ikke fortsette å finne deg i dette.

Klem fra Nelle

[MsRP]

At noen kan få seg til å si noe sånt!! Greit nok at han var full, men han har jo overhodet INGEN respekt for deg!! Jeg vil råde deg til å komme deg unna mens selvrespekten din ennå kan reddes...

[Gjest TS]

Takk for alle svar og forståelse!

Jeg er nok helt sikker på at jeg vil ut. Jeg orker ikke å prøve noe mer. Han har lovet bot og bedring så mange ganger, og det hjelper fint lite for min del at han ber om tilgivelse etterpå og sier han ikke mente et ord og at jeg ikke skal tenke på det. Det er j***** lett å si, men sånne utsagn knekker selvtilliten og selvrespekten litt etter litt. Dessuten er jo dette noe han innerst inne mener, sånne ting kommer ikke fram gang etter gang uten at det er noe som ligger bak. Men jeg gruer meg sånn til å ta fatt, jeg kjenner det knyter seg overalt, akkurat slik som når jeg vet at han kommer til å begynne en av tiradene sine. Uffameg, det er nesten lettere å utholde situasjonen som den er, enn å skal bryte ut og starte på nytt. Det kommer garantert til å bli skyllebøtter og trygling om hverandre, og jeg er en fredelig person som avskyr krangler og ufred. Men det er godt å få lette på tankene og få ut noe her, siden jeg ikke ønsker å blande noen venner inn i det.

[Nabodama]

Fokuser på livet etter bruddet, og se på selve bruddet som noe du må gjennom for å få det bedre.

Tenk på alle muligheter du får etterpå, du vil jo være fri til å gjøre akkurat det du vil!

Lykke til!

[Gjest Rosemor]

TS, jeg skjønner din situasjon så godt, da jeg selv har vært der. Dermed vil jeg gi deg noen råd øst ut fra mine egen erfaringer.

Du bør snakke med noen. Grunnen til dette, er at det gjerne er stoltheten som gjør at du ikke ønsker å involvere andre. Men enkelte ganger, og spesielt ved store omveltninger trenger man hjelp fra andre, man kan være sårbar. Det er en del av prosessen.

Vil du ikke involvere venner, så kan du ta kontakt med familierådgivningskontoret der du bor.

Jeg gjorde dette under mitt brudd. mest for å ikke bli overveldet av alle praktiske omveltningene som nå kom. Jeg trengte noen som kunne hjelpe i denne prosessen.

Hvordan gå frem. Flytte, eller ikke flytte. Samvær med barna ol.

Min eksmann var aldri enig i avslutningen av vårt forhold og forsøkte flere ganger å stikke kjepper i hjulene, ved å bruke barna.

Da var vi begge på møte hos familierådgivningskontoret og satte opp samværsavtale der.

Jeg valgte å flytte ut av huset vårt, noe jeg ofte anbefaler andre i liknende stiuasjon. Det gir deg en unik sjanse til å starte på nytt. Finn et koselig sted du garantert vil trives. Ikke kast deg på det første du kommer over, fordi du vil ut av huset før du ombestemmer deg, men bruk tid! Så innreder du og gjør forandringer du ikke tidligere kunne gjøre pga av din ektemann. Gjør prosessen til din egen. Du skal starte ett nytt liv. Gjør det på en måte som involverer hele deg.

Det er viktig å ikke presse seg gjennom bruddet smertefullt for så å håpe å våkne opp en dag uten vonde følelser eller anger. Akspeter det og vær i din egen prosess. Gråt når du vil gråte, le når du vil le. Lev på kanten. Og føl og vær sårbar. Finn noe du liker å gjøre. Jeg hadde alltid drømt om å male og meldte meg på malekurs . Det hjalp meg betraktelig.

Fyll livet ditt med hobbyer og saker som gjør deg glad!

Og for all del. Snakk mye med barna om det som skjer. La de delta i prosessen. For den angår de like mye som deg og din mann. Blir det for mye , så la noen andre ta over. barn syns gjerne det kan være lettere å snakke med andre enn de saken gjelder. Mine barn har hatt sin mormor som ankerpunkt i prosessen. Hun er nær, men ikke for nær. Og hun er ikke så følelsemessig engasjert som meg.

Finn noen som kan være barnas luftehull. De trenger det!

(og du kan ikke fylle alle rollene)

Du starter reise inn i en ny verden. Gled deg over det og gi deg selv ros for dine valg. Du må ta vare på deg selv og det er derfor du har tatt det valget du nå har tatt. Du har en sykdom og dermed er det enda viktigere å være god mot seg selv!

God reise:)