Klarer aldri å slå meg til ro...

[Gjest Restless legs]

Jeg har nå alt det jeg mener skal til for å gjøre meg lykkelig. Jeg har en enstående samboer, hus og venner rundt meg. I tillegg har jeg en god familie og en bra jobb.

Likevel er det en lengsel i meg som alltid har vært der og alltid ødelegger...

Jeg har aldri klart å slå meg ordentlig til ro pga dette.

Det er en lengsel etter noe jeg ikke vet hva er, og den gjør meg til tider småsprø. Jeg klarer ikke å leve i nået og nyte alt det fantastiske som er rundt meg. Jeg er kjempeheldig som har alt det ovennevnte og det er jeg fullstendig klar over.

Men hvorfor har jeg alltid denne gnagende følelsen?!

Jeg har flytta på meg, opplevd forskjellig miljøer og forskjellige mennesker...

Jeg vil så gjerne bare kjenne, litt klisjeaktig kanskje, men en indre ro.

Jeg er ennå ikke 30 så veit jeg har god tid på meg (ikke at de over 30 ikke har tid ), men denne følelsen kan fort lede meg bort fra samboeren min. Har opplevd før at når den gngagende følelsen blir for ille så bryter jeg opp av et fast forhold for å være alene, orker ikke å forholde meg til et menneske på den nære måten når lengselen etter hva-det-nå-enn-er blir for stor.

Noen andre som er like håpløse som meg?

[Dalila]

Det er nok mange som har det som deg.

Å lese innlegget ditt var som å høre venninnen min fortelle... Hun har vært etablert flere ganger, men har alltid etter en tid følt at hun ikke "finner roen". Konstant på søken etter et eller annet som hun ikke finner og ikke kan definere. Nå har hun etter mange år funnet en mann som jeg kanskje tror hun kommer til å finne roen sammen med

Han er som henne, har vel levd et rastløst liv, men har nå roet seg betraktelig. De finner på mye sammen og har det jeg vil kalle et dynamisk forhold. Hennes tidligere partnere har vært både snille og greie, men har vel ikke helt klart å "matche" henne på uavhengighet, kommunikasjon og intimitet. I hennes nåværende forhold tror jeg de er veldig åpne rundt dette med rastløsheten, dermed blir det ikke en trussel på samme måte som det har vært før. Når hun trenger space, så får hun det, og omvendt.

Jeg har kjent henne lenge, og tror at rastløsheten har gitt henne muligheten til å bli godt kjent med seg selv, selv om jeg har sett at det har vært tøft for henne å leve med. Og hun har trengt å leve litt alene. Som sagt har hun nå følt seg og føler seg fremdeles mye mer stabil enn tidligere, og jeg ser på henne at hun har det bra. Kanskje er det sånn for enkelte mennesker. at fordi om man har det "greit" så er det meningen at man skal gå videre for å se hva mer livet kan bringe?

Jeg vet ikke, men håper for din del TS og alle andre som er som deg at du klarer å finne sjelefred til slutt. Tiden vil vise om min venninne har kommet i havn

[Gjest Restless legs]

Takk for svar.

Jeg blir så oppgitt over meg selv for jegh føler meg så utakknemlig. Jeg sjønner ikke hvor denne lengselen kommer fra, men den har vært med meg så lenge jeg kan huske...

Vil virkelig klare å ta vare på det jeg har nå... men kjenner den håpløse følelsen begynner å komme snikende.

[*Enigma*]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Har selv vært etablert i 2 langvarige forhold, og begge gangene ble jeg urolig, begynnte å lengte etter noe annet, selv om jeg visste at jeg hadde det trygt og godt. I ettertid har jeg jo sett at det var like bra at det gikk som det gikk.

Jeg leter alltid etter "det perfekte". Jeg blir aldri fornøyd, jeg går lei når et forhold har vart en stund. Kanskje ikke alle er skapt for å være i et fast forhold resten av livet, eller kanskje vi bare ikke har truffet "den rette" enda? Jeg håper i alle fall at jeg klarer å slå meg til ro for godt etterhvert, men for meg haster det ikke. Jeg tror roen vil komme når du virkelig har funnet ut hva du vil, men jeg ville tenkt meg veldig godt om før jeg brøt ut av et godt forhold.

[Nabodama]

Kjenner meg igjen i det du skriver. Har selv vært etablert i 2 langvarige forhold, og begge gangene ble jeg urolig, begynnte å lengte etter noe annet, selv om jeg visste at jeg hadde det trygt og godt. I ettertid har jeg jo sett at det var like bra at det gikk som det gikk.

Jeg leter alltid etter "det perfekte". Jeg blir aldri fornøyd, jeg går lei når et forhold har vart en stund. Kanskje ikke alle er skapt for å være i et fast forhold resten av livet, eller kanskje vi bare ikke har truffet "den rette" enda? Jeg håper i alle fall at jeg klarer å slå meg til ro for godt etterhvert, men for meg haster det ikke. Jeg tror roen vil komme når du virkelig har funnet ut hva du vil, men jeg ville tenkt meg veldig godt om før jeg brøt ut av et godt forhold.

←

Det trygge og gode var kanskje det motsatte av det du trengte?

Jeg kjenner meg også igjen i dette, men ser ikke det trygge og gode som et mål i livet. Heller det som utfordrer meg, og skaper liv. Jeg har innsett at jeg må ha flere prosjekter på gang for å ha det bra, og har ikke som målsetting å slå meg til ro.

Jeg vil heller utnytte de mulighetene jeg har til et mest mulig spennende liv.

Og et langvarig forhold til en mann, med hus og sånn, er ikke nødvendligvis svaret for meg.

Prøv å tenk litt alternativt, kjenn etter hva dere virkelig vil, det tror jeg mer på.

[Gjest Restless legs]

Det trygge og gode var kanskje det motsatte av det du trengte?

Jeg kjenner meg også igjen i dette, men ser ikke det trygge og gode som et mål i livet. Heller det som utfordrer meg, og skaper liv. Jeg har innsett at jeg må ha flere prosjekter på gang for å ha det bra, og har ikke som målsetting å slå meg til ro.

Jeg vil heller utnytte de mulighetene jeg har til et mest mulig spennende liv.

Og et langvarig forhold til en mann, med hus og sånn, er ikke nødvendligvis svaret for meg.

Prøv å tenk litt alternativt, kjenn etter hva dere virkelig vil, det tror jeg mer på.

←

Det er noe i det du skriver som virkelig treffer meg...

Jeg tror ikke jeg passer inni det A4 livet jeg lever nå om dagen. Jeg trivdes mye bedre med å flytte rundt og treffe nye mennesker og se nye steder.

Det avr det som gjorde meg tilfreds...

Hmmmmmm.... jeg har gitt meg selv noe å tenke over nå....

[Gjest Don Giovanni]

Jeg har nå alt det jeg mener skal til for å gjøre meg lykkelig. Jeg har en enstående samboer, hus og venner rundt meg. I tillegg har jeg en god familie og en bra jobb.

Likevel er det en lengsel i meg som alltid har vært der og alltid ødelegger...

Jeg har aldri klart å slå meg ordentlig til ro pga dette.

Det er en lengsel etter noe jeg ikke vet hva er, og den gjør meg til tider småsprø. Jeg klarer ikke å leve i nået og nyte alt det fantastiske som er rundt meg. Jeg er kjempeheldig som har alt det ovennevnte og det er jeg fullstendig klar over.

Men hvorfor har jeg alltid denne gnagende følelsen?!

Jeg har flytta på meg, opplevd forskjellig miljøer og forskjellige mennesker...

Jeg vil så gjerne bare kjenne, litt klisjeaktig kanskje,  men en indre ro.

Jeg er ennå ikke 30 så veit jeg har god tid på meg (ikke at de over 30 ikke har tid ), men denne følelsen kan fort lede meg bort fra samboeren min. Har opplevd før at når den gngagende følelsen blir for ille så bryter jeg opp av et fast forhold for å være alene, orker ikke å forholde meg til et menneske på den nære måten når lengselen etter hva-det-nå-enn-er blir for stor.

Noen andre som er like håpløse som meg? 

←

Jeg vil tippe du er verpesyk

[Gjest Gjest]

Jeg tror ikke jeg passer inni det A4 livet jeg lever nå om dagen. Jeg trivdes mye bedre med å flytte rundt og treffe nye mennesker og se nye steder.

Det avr det som gjorde meg tilfreds...

Du sier du var tilfreds, men var du produktiv? Var du student eller var du i full jobb? Hadde du fullt ansvar for ditt eget liv, eller kunne du komme hjem til mamma og pappa hvis noe gikk galt? Livet som produserende samfunnsmedlem og forelder er ikke en dans på roser slik som student- og ungdomstilværelsen ofte er. (Bare et innspill, du trenger ikke svare på spørsmålene )

[Nabodama]

Jeg vil tippe du er verpesyk 

←

Den var nå litt lettvindt, da:)

[Gjest Gjest 1]

Det trygge og gode var kanskje det motsatte av det du trengte?

Jeg kjenner meg også igjen i dette, men ser ikke det trygge og gode som et mål i livet. Heller det som utfordrer meg, og skaper liv. Jeg har innsett at jeg må ha flere prosjekter på gang for å ha det bra, og har ikke som målsetting å slå meg til ro.

Jeg vil heller utnytte de mulighetene jeg har til et mest mulig spennende liv.

Og et langvarig forhold til en mann, med hus og sånn, er ikke nødvendligvis svaret for meg.

Prøv å tenk litt alternativt, kjenn etter hva dere virkelig vil, det tror jeg mer på.

←

Det var også en interessant måte å vinkle det på!

Jeg kjenner meg igjen i Restless Legs og det er heldigvis mange svar på hva som er et lykkelig liv er og hva en skal strebe etter.

Veldig mange snakker om "å slå seg til ro". Hvorfor skal man egentlig det?

Endret 18. februar 2007 av Gjest 1

[Gjest Gjest]

Den var nå litt lettvindt, da:)

←

Synes ikke det. TS ønsker å kjenne en indre ro. Mange får en slik indre ro når de får barn. De føler at de får en ny mening med livet ved at de kan leve fullt og helt for et lite menneske.

[Gjest Gjest 1]

Livet som produserende samfunnsmedlem og forelder er ikke en dans på roser slik som student- og ungdomstilværelsen ofte er.

←

Jeg vil minne om at studenter også er produktive - uten innsatsen en gjør som student vil ikke samfunnet få tilbake det outcome som arbeidslivet drar nytte av når studenttilværelsen er over.

Barn-, ungdoms- og studieår er heller ingen dans på roser: hver fase har sin andel av utfordringer, problemer og bekymringer.

Barn/ungdom/student er ingen vente- og oppbevaringsfase i påvente av det ene som blir fremstilt som mest verdifullt og produktivt: den voksne forsørgeren som har "slått seg til ro"...

Endret 18. februar 2007 av Gjest 1

[Gjest Gjest 1]

Synes ikke det.  TS ønsker å kjenne en indre ro.  Mange får en slik indre ro når de får barn.  De føler at de får en ny mening med livet ved at de kan leve fullt og helt for et lite menneske.

←

Fint å få indre ro når de får barn men burde ikke idealet være å få en indre ro før man får barn?

Er det riktig å leve fullt og helt for et annet menneske?

Jeg synes et menneske bør etterstrebe mest mulig ro uansett barn eller ikke og det må da være mulig å leve for et lite barn og likevel også leve for seg selv med de drømmer og mål en har på egne vegne?

[Gjest Gjest]

Jeg vil minne om at studenter også er produktive - uten innsatsen en gjør som student vil ikke samfunnet få tilbake det outcome som arbeidslivet drar nytte av når studenttilværelsen er over.

Jada, jada...

Like relevant er det at spebarn er også produktive. De suger melk slik at de vokser og "samfunnet kan få tilbake samfunnet få tilbake det outcome som arbeidslivet drar nytte av når ammetilværelsen er over".

[Nabodama]

Det er noe i det du skriver som virkelig treffer meg...

Jeg tror ikke jeg passer inni det A4 livet jeg lever nå om dagen. Jeg trivdes mye bedre med å flytte rundt og treffe nye mennesker og se nye steder.

Det avr det som gjorde meg tilfreds...

Hmmmmmm.... jeg har gitt meg selv noe å tenke over nå....

←

Det har jo vært en tradisjon på at det er A4-livet som er målet, som passer for alle, og som er det vi burde jobbe mot.

Men så er det nok ikke alle som passer i dette, noen vil alltid si -Hva nå? Noen som ønsker seg et liv som er litt annerledes. Jeg tror vi bare må innse at ikke alle passer til det samme. Det som gjør naboen tilfreds med livet, kan være helt andre ting enn det som gjør meg tilfreds.

Jeg kjenner igjen det du sier, med at nå har du samboer, hus og hjem, men at du likevel mangler noe. Og det er vel det at livet på en måte står stille, du har liksom ikke mer å jobbe mot, bare nyte det du har.....og det blir feil for deg (og meg).

Jeg har selv endt opp med A4-livet, og har også, som du en tendens til å bryte ut, ønske noe annet. Ikke fordi A4-livet ikke er "bra nok", men fordi det ikke er det rette. Å leve A4-livet fører til at mange av mine drømmer for livet må legges til side, de drømmene er ikke forenlige med det "vanlige" livet.

Jeg er forresten i samme situasjon som deg, det er først nå det siste året at jeg har begynt å få klarhet i dette, og det er en lang prosess som ligger foran meg. Men jeg kan ikke la være å gjøre det som gjør livet godt for meg, det ville jeg angre på senere. Jeg har også kommet til et punkt i livet, hvor jeg virkelig har mulighet til å velge noe annet.

[Gjest Gjest]

Fint å få indre ro når de får barn men burde ikke idealet være å få en indre ro før man får barn?

Det blir da opp til enhver.

Er det riktig å leve fullt og helt for et annet menneske?

Det blir da opp til enhver.

Jeg synes et menneske bør etterstrebe mest mulig ro uansett barn eller ikke og det må da være mulig å leve for et lite barn og likevel også leve for seg selv med de drømmer og mål en har på egne vegne?

←

Det høres fint ut. For deg. Men ikke for alle.

[Nabodama]

Synes ikke det.  TS ønsker å kjenne en indre ro.  Mange får en slik indre ro når de får barn.  De føler at de får en ny mening med livet ved at de kan leve fullt og helt for et lite menneske.

←

Å få barn er ikke nødvendigvis svaret på alt.

Noen opplever også at det å få barn binder en enda mer til det konvensjonelle.

[Gjest Gjest]

Å få barn er ikke nødvendigvis svaret på alt.

Det er det ingen som har hevdet heller. Men det kan være en god løsning for noen.

[Gjest Don Giovanni]

Å få barn er ikke nødvendigvis svaret på alt.

Noen opplever også at det å få barn binder en enda mer til det konvensjonelle.

←

Mulig det var lettvindt sagt, men ikke lettvindt ment. Å få være noe for andre mennesker er ofte veldig givende. Å bli bundet opp er bare en av de tingene som skaper mening. Et menneske er faktisk avhengig av deg. Det er en sterk følelse, men også en god følelse. Og grunnen til at jeg grep til akkurat det svaret, er fordi jeg stort sett har vært slik TS har det hele livet mitt. Ble pappa som 35 åring, brukte etpar år til å forstå rollen, men har en helt annen ro i meg nå enn jeg hadde før. Og kvinner kjenner nok denne "trangen" sterkere enn oss menn. Jeg kjente ikke noe på det før jeg opplevde det selv. Men å få et barn er selvsagt ikke noe svar, men følelsen av å ønske ubetinget kjærliget, å ønske at noen trenger en, det er en følelse jeg veldig godt kan tro TS har, selv om hun ikke har definert det tydelig. Understreker KAN ha. Og slike ting er det jo det å få barn gir en. Det kan selvsagt også være at hun har en kunstner i magen hun ikke har fått uttrykket tidligere. Mange mennesker blir styrt av omgivelsene til å "bli noe", og dette "noe" er kanskje milevis fra ens egen preferanse og talent. Det kan også være et svar. At hun var verpesyk var som sagt noe jeg tippet på.

[Nabodama]

Det er det ingen som har hevdet heller.  Men det kan være en god løsning for noen.

←

Ja, hvis en føler at det er det som mangler.

Men jeg tror det blir feil hvis man har en generell følelse av noe som mangler i livet. Det å få barn bør være et ønske om akkurat det, ikke en av flere løsninger for å finne roen.