Kunne du vært sammen med en psykisk

[Gjest Gjest]

Hei!

Kunne dere vært sammen med noen som var psykisk syk?For eks en som haddde angst eller depresjon? Hva med en som hadde diagnosen schizofreni, hvis han var noenlunde velfungerende men hørte litt stemmer og sånn innimellom?

[Gjest Vidvandre]

Jeg kunne det, hvis jeg elsket personen og han elsket meg.

[Gjest Gjest]

Nei.

[aline]

til en viss grad, det hadde kommet helt an på graden og hva vedkommende gjør i forhold til forbedring etc.

sliter med angst selv og har vært deprimert i to runder, har på EN måte "nok" med min angst..... på en annen side, jeg vet også hvor velfungerende man kan være og ville ikke latt være å bli kjent med en som virket super pga angst eller depresjon før jeg visste litt mer. Andre psykiske lidelser, som å høre stemmer etc.. litt usikker der gitt, hadde nok vært riiimelig skeptisk ja.

[Gjest Gjest]

Alt går. Samboeren har perioder med angst/depresjon, jeg har det + muligens borti psykose til tider. Jeg vil si at det er angsten og depresjonen som er vanskeligst å håndtere i et forhold.

Men her er det aldri snakk om voldelige og farlige vrangforestillinger, det er stort sett bare merkelige ting jeg ser og hører. Hadde det vært snakk om noen som plutselig kunne tro jeg var en leiemorder fra KGB som måtte drepes med øks så hadde jeg blitt mer urolig, det holder å ha en slik person i omgangskretsen, i et forhold tror jeg at jeg hadde blitt overnervøs.

Så jeg heller nok mot heller en “fredelig” utgave av schizofreni enn angst/depresjon. Men om jeg kunne valgt fritt, så ville jeg nok helst hatt et “normalt” forhold, men jeg får bare innse det, jeg er ikke normal

[Kosemose]

Tror jeg må skille mellom at en jeg allerede var glad i utviklet sykdom og det å bli interessert i en som var psykisk syk. For hvis en jeg allerede var sammen med og glad i ble syk ville jeg selvfølgelig støttet så godt jeg kunne. Om kjærligheten hadde holdt hvis personen ble drastisk forandret vet jeg jo ikke, det er mulig psykisk sykdom ville tæret på kjærligheten?

Når det gjelder å gå inn i et forhold med en som er psykisk syk så tror jeg at jeg ville hatt sperrer mot å involvere meg for mye følelsesmessig i et menneske med store personlige problemer.

Men dette blir veldig hypotetisk og egentlig vet jeg ikke hva/hvordan jeg ville tenkt/reagert.

[minienthe]

for å være brutalt ærlig, nei... jeg trenger en velfungerende mann som takler hverdagen

[Gjest Gitte]

Ja det kan jeg. Han var åpen om problemene sine helt fra starten av, og jeg har forklaringer og svar på alt jeg har lurt på. Han jobber aktivt med problemene sine og har godt forhold til både fastlegen sin og en psykolog.

Faktisk, jeg merker ikke at han er noe annerledes enn meg. Han har angst, men ikke depresjoner. Jeg merker aldri at han er "psykisk syk". Han er velfungerende i skole og jobb, sosial, snill og morsom. Jeg er glad for at han er så åpen om det, og jeg prøver å støtte han som best jeg kan, uten å spørre eller grave for mye. Om han vil snakke om det er jeg her, hvis ikke er det greit. Og det vet han.

Endret 16. februar 2007 av Gitte

[aline]

jeg trenger en velfungerende mann som takler hverdagen

←

det finnes plenty velfungerende mennesker som takler hverdagen, men som likevel har/sliter med angst (og tidvis depresjon).

Det er ikke alle med angst man merker noe på, og det er ikke alle med angst (og depresjoner) man vil oppleve som særlig annerledes i hverdagen en andre uten problemer, derfor stiller jeg forbehold om graden av psykiske "greier".

edit: ikke meningen å si at du gjør feil ved å velge vekk de med psykiske problemer, det var kun ment som en kommentar til akkurat til den setningen jeg siterte.

Endret 16. februar 2007 av aline

[Gjest Gjest]

Hvis hun "fikser" sin psykiske lidelse på egen hånd, kan det nok gå. Det vil si at det ikke gjør meg noe om hun blir fjern eller om hun blir trist og trenger trøst. Men hvis hun blir kranglete, manisk eller blir en belastning for meg på andre måter, ville jeg ikke kunnet leve i et slikt forhold.

I tillegg, siden jeg vet så lite om hvordan slike lidelser kan utarte, spiller jeg safe og unngår potensielle partnere som sier de har psykiske problemer.

Det er visst 10% av norske kvinner i en viss alder som har gått til psykolog (min erfaring med nettdating skulle tilsi at det er langt flere...) Hvis jeg får vite at en kvinne har gjort det, tar jeg det absolutt ikke som et positivt tegn, men det er ikke avgjørende.

[minienthe]

det finnes plenty velfungerende mennesker som takler hverdagen, men som likevel har/sliter med angst (og tidvis depresjon).

Det er ikke alle med angst man merker noe på, og det er ikke alle med angst (og depresjoner) man vil oppleve som særlig annerledes i hverdagen en andre uten problemer, derfor stiller jeg forbehold om graden av psykiske "greier".

edit: ikke meningen å si at du gjør feil ved å velge vekk de med psykiske problemer, det var kun ment som en kommentar til akkurat til den setningen jeg siterte.

←

ja jeg skjønner tanken din men det jeg legger i uttrykket "velfungerende" her er vel mer i retning "frisk".

jeg vil ikke kunne fungere i et samliv med en som har psykiske problemer i den grad at det faktisk har blitt en diagnose ut av det (alle har lov til å være deppa/redde i blandt men utover det), har vært i den type forhold før og jeg vil ALDRI inn i det igjen... for min del er det faktisk såpass at f.eks hvis jeg var gift og mannen min etter flere års samliv utviklet en diagnose så ville jeg sterkt vurdert skilsmisse.

fysiske tilstander derimot plager meg lite.

[momo]

Vet virkelig ikke. Det hadde kommet an på veldig mye, hvor bra personen hadde taklet det. Men jeg hadde vært veldig skeptisk til og gå inn i et sånnt forhold.

Har prøvd det en gang og det gikk ikke bra, jeg ble selv deprimert av og være sammen med en som bare hadde det fælt og alt var bare negativt.

Men hadde mannen min blitt psykisk syk, så hadde sefølgelig jeg støtta han så godt jeg bare kunne. Men jeg hadde jo og krevd at han skulle få hjelp og behandling.

[liv]

Jeg har en mann som perodvis sliter, han fungerer greit i hverdagen, men sliter litt med fortiden som har innhentet han litt. Vi klarer oss fint vi, når han har en liten depresiv periode så snakker vi oss igjennom det, han får litt mer armrom og får ta det litt med ro. Han har fått henvisning til psykolog for å se om han kan få hjelp til å legge fortiden bak seg.

[Kosemose]

det finnes plenty velfungerende mennesker som takler hverdagen, men som likevel har/sliter med angst (og tidvis depresjon).

Det er ikke alle med angst man merker noe på, og det er ikke alle med angst (og depresjoner) man vil oppleve som særlig annerledes i hverdagen en andre uten problemer, derfor stiller jeg forbehold om graden av psykiske "greier".

edit: ikke meningen å si at du gjør feil ved å velge vekk de med psykiske problemer, det var kun ment som en kommentar til akkurat til den setningen jeg siterte.

←

Så vidt jeg vet er noen av kriteriene for å få slike diagnsoer at problemene går utover personens sosiale fungering og dagligdagse liv. Man er jo ikke syk hvis man ikke er syk. ? Er man klinisk deprimert tror jeg det skal godt gjøres å leve normalt uten at depresjonen går utover noe.

[Gjest Gjest]

Det er visst 10% av norske kvinner i en viss alder som har gått til psykolog (min erfaring med nettdating skulle tilsi at det er langt flere...)  Hvis jeg får vite at en kvinne har gjort det, tar jeg det absolutt ikke som et positivt tegn, men det er ikke avgjørende.

←

Det er jo forskjell på å gå til psykolog og å være psykisk syk, og ikke minst å BURDE gå til psykolog eller oppsøke hjelp...

For min egen del ville det kommet an på hvordan vedkommende var som person. Noen psykisk syke er veldig manipulerende i den forstand at de velter skyld og ansvar over på partneren om de får lov, mens andre er veldig reflekterte i forhold til sykdommen, og/eller fungerer bra "nok".

Det skal sies at jeg alltid har skygget banen når gutter setter seg ned ved siden av meg på byen og starter samtalen med å fortelle om sine psykiske problemer, og om ikke jeg også har noen..? Men om jeg hadde blitt kjent med en på en mer naturlig måte, likt han godt nok og kunnet regne med at lidelsen ikke ville gå utover meg i særlig grad, så ville det vært noe annet.

Så, endel forbehold.

[Hobgoblin]

Jeg er enig med Kosemose: Hvis min kjære hadde blitt psykisk syk, hadde jeg støttet ham. Men jeg hadde tenkt meg om både 4 og 5 ganger før jeg innledet et forhold med en psykisk syk.

Dette er ikke fordi jeg har fordommer mot psykisk syke, men fordi møter en del psykisk syke ijobben, og jeg ser hvor stor "plass" sykdommen krever i livet. Jeg ville derfor vurdert: Er det også plass til meg i hans liv, eller er plassen dominert av sykdommen?

[aline]

ja jeg skjønner tanken din men det jeg legger i uttrykket "velfungerende" her er vel mer i retning "frisk".

jeg vil ikke kunne fungere i et samliv med en som har psykiske problemer i den grad at det faktisk har blitt en diagnose ut av det (alle har lov til å være deppa/redde i blandt men utover det), har vært i den type forhold før og jeg vil ALDRI inn i det igjen... for min del er det faktisk såpass at f.eks hvis jeg var gift og mannen min etter flere års samliv utviklet en diagnose så ville jeg sterkt vurdert skilsmisse.

fysiske tilstander derimot plager meg lite.

←

skjønner godt at man får motforestillinger etter dårlige erfaringer altså, men angst er ikke sånn sett en "sykdom" for alle.

Så vidt jeg vet er noen av kriteriene for å få slike diagnsoer at problemene går utover personens sosiale fungering og dagligdagse liv.  Man er jo ikke syk hvis man ikke er syk. ? Er man klinisk deprimert tror jeg det skal godt gjøres å leve normalt uten at depresjonen går utover noe.

←

kommer an på hva slags diagnose du tenker på, angst trenger ikke gå utover personens sosiale fungering i sin helhet eller dagligdagse liv f.eks.

har selv diagnosen angst, IKKE sosialangst, og jeg kan gjøre mye til tross for angsten min. Ikke alltid, i dårlige perioder kan jeg ikke gjøre alt, men de kommer kanskje en gang i blant, gjerne med flere års mellomrom. så hverdagen blir liksom ikke ødelagt.

og, det finnes mange som meg, som altså har diagnosen uten at det er noe du noensinne ville sett på vedkommende eller merket.

[Gjest =tentacle=]

Angst og depresjon kan gå hvis graden er tolerabel. En med invalidiserende angst eller veldig alvorlig depresjon av lang varighet som ikke lot seg behandle/selvmordstruet ville jeg ikke innledet et forhold til. Om jeg hadde orket å bli, eller orket å gå fra en som utviklet disse lidelsene i løpet av forholdet, vet jeg ikke. Annen tung psykiatri ville jeg ikke tatt sjansen på. Dette fordi jeg har noe i familien min, og det er tøft nok i perioder. Jeg ønsker meg også familie selv, og at barna da skulle kunne være arvelig disponert fra begge sider, eller leve med belastningen i at en forelder kan ha svært alvorlige sykdomsperioder opp gjennom oppveksten deres, vil jeg prøve å unngå.

[Kosemose]

har selv diagnosen angst, IKKE sosialangst, og jeg kan gjøre mye til tross for angsten min. Ikke alltid, i dårlige perioder kan jeg ikke gjøre alt, men de kommer kanskje en gang i blant, gjerne med flere års  mellomrom. så hverdagen blir liksom ikke ødelagt.

og, det finnes mange som meg, som altså har diagnosen uten at det er noe du noensinne ville sett på vedkommende eller merket.

←

Joda, men hvis en person har en type angst som ikke på noen måter får konsekvenser i forhold til det å leve og fungere normalt i fht jobb, sosialt og samliv, så er det vel ingen sak? Når jeg sier at jeg ville vært skeptisk til å bli kjæreste med en med slike diagnoser som ts nevner er det jo ikke pga selve diagnosenavnet, men pga hva som ligger til grunn for diagnosen. En potensiell kjæreste kan jo ha alle merkelapper i verden, når det kommer til stykket er det jo hvordan vedkommende fungerer som har noe å si for om jeg ville vurdert et forhold eller ikke.

Er man symptomfri spiller det ikke så stor rolle. Dvs jeg ville kanskje tenkt meg om litt med tanke på arvelighet og evt barn.

Endret 16. februar 2007 av Kosemose

[Gjest glamourgirl]

Vil bare kommentere gjest over som sier at han holder seg unna jenter som går til psykolog. Det er en stor forskjell på å være klar over at enkelte ting i livet trenger en noen å prate med om, som det å ha en psykisk lidelse.

Som Aline sier det er forskjell på disse også. Noen har et godt liv med kun perioder med symptomer, andre sliter hele tiden.

Jeg hadde for egen del ikke ønsket (i utgangspunktet) å ha et forhold til et menneske med en tyngre lidelse. Men det er helt klart forskjell på å gå inn i et forhold med en som er syk, og å være i et forhold med en som blir syk.