Forandre eller akseptere ham som han er?

[Gjest Pip pip]

Når skal kvinner forstå at de ikke kan forandre mannen? Hørt den før? Det har i alle fall jeg, også fra min egen mann. Ofte, når jeg tar opp ting jeg ønsker at vi i felleskap skal prøve å forandre på mht forholdet vårt, får jeg høre at jeg ikke må forvente at han skal være noen annen enn den han er. Han ønsker at jeg skal akseptere ham slik han er. Er ikke det bra nok for meg, får jeg heller stikke liksom. Jeg har jo i grunnen forståelse for det, men jeg mener likevel det må gå an å påpekte sider ved den andre man synes det er vanskelig å leve med. Kanskje ikke nødvendigvis for at disse skal forandres, men i hvertfall "for å snakke om det", slik at man får innsikt i hvordan man påvirker hverandre gjensidig. F. eks:"Jeg synes det er vanskelig når du alltid blir taus når jeg forsøker å ta opp ting. Jeg blir usikker og lei meg da. Jeg savner at du deler tankene dine med meg. Noe jeg kan gjøre for at det kan bli lettere for deg? Er det noe ved meg som gjør at det blir vanskelig for deg?". Har skjønt at jeg aldri må si ting som "du ER si og sånn", da steiler han helt. Han mener man kan forandre på vaner, f. eks uvaner som å glemme å avbestille bøker fra bokklubben, ikke skylle bort skjeggstubbene fra vaskeservanten etter å ha barbert seg ol, men mener jeg ikke kan forvente forandringer mht måte å snakke på, hvor åpen og lukket han er osv. Der er bare slik han er. Men hvor går grensa mellom vaner og mer stabil personlighet? Jeg synes dette er vanskelig. Personlig tør jeg påstå at jeg ikke synes det er så ille om han påpeker noe ved meg som han synes det er vanskelig å forholde seg til. I en eller annen samlivsbok leste jeg at "mannen forandrer seg av seg selv når han føler seg akseptert som den han er". Men det kan jo bli lenge å vente da, og mye frustrasjon. På den annen side, blir det så mye frustrasjon at det blir helt ulevelig for en, er han kanskje ikke rett type heller? Vil gjerne ha innspill på dette, også fra menn!:-).

[Gjest Gjest]

F. eks:"Jeg synes det er vanskelig når du alltid blir taus når jeg forsøker å ta opp ting.

Det er fordi jeg ikke har noen interesse av å snakke om slikt og fordi jeg ikke vil såre deg ved å si at jeg synes slike samtaler faktisk er noe tull.

Jeg blir usikker og lei meg da.

Du legger altså skylden på min personlighet for at du blir lei deg.

Jeg savner at du deler tankene dine med meg.

Som de fleste menn er jeg mer resultatorientert enn deg. Jeg deler bare tanker for at vi sammen skal kartlegge flere muligheter før vi utfører en konkret handling. Å snakke om ting bare for å snakke om dem, gir ikke meg noen mening.

Noe jeg kan gjøre for at det kan bli lettere for deg? Er det noe ved meg som gjør at det blir vanskelig for deg?".

Ja, ikke snakk om disse metafysiske tingene. Dette kan du mye bedre enn meg og derfor blir jeg usikker og lei meg. Jeg vet du kommer til å "vinne" diskusjonen og jeg er redd for at du skal bruke seieren mot meg senere. Kan du ikke bare forholde deg til hvordan vi skal løse de konkrete problemene vi møter i hverdagen?

[Gjest Gjest]

Kvinnfolk snakker mannen i hjel - og overanalyserer hvert minste øyeblunk.

Hvis kvinner hadde sluttet å bruke 90% av vår tid sammen på å snakke så ville vi fått det veldig fint sammen.

[Gjest Gjest]

Ha, ha! Men kan ikke dere menn tilpasse dere oss kvinner også da? Aner dere hvor viktig det er for oss å bare få lov til å "snakke om det" innimellom? Vet dere hvor mye sex dere går glipp av hvis dere ikke gidder det? Og du: "Kan vi ikke bare forholde oss til de konkrete problemene vi møter i hverdagen..." Innebærer ikke det snakk da?

[Gjest Gjest]

Men hva med å føle at kvinnen vil forandre dere bare fordi hun vil snakke om ting hun strever med....

[Gjest Gjest]

Ha, ha!   Men kan ikke dere menn tilpasse dere oss kvinner også da? Aner dere hvor viktig det er for oss å bare få lov til å "snakke om det" innimellom?

Greit, vi kan møtes på halvveien. Du kan snakke om deg selv, men du kan ikke snakke om meg.

Vet dere hvor mye sex dere går glipp av hvis dere ikke gidder det?

Å bruke sex som press- og lokkemiddel kan få uønskede konsekvenser.

Og du: "Kan vi ikke bare forholde oss til de konkrete problemene vi møter i hverdagen..." Innebærer ikke det snakk da?

←

Jo, men det er ikke snakk om det jeg anser som min personlighet. Hvis ditt konkrete problem er min personlighet, vel da...

[Gjest Gjest]

Men hva med å føle at kvinnen vil forandre dere bare fordi hun vil snakke om ting hun strever med....

←

Hvordan du enn snur og vender på det, er det å være taus og innesluttet en del av min personlighet. Hvis du ønsker at jeg skal forandre meg, trenger jeg et incentiv. Mer sex er forsåvidt en grei belønning, men jeg liker ikke å "kjøpe" sex på den måten. Hva annet har du å tilby meg for at jeg skal vrenge sjelen? Blir vi rikere? Får vi færre problemer i hverdagen? Poenget er at jeg sterkt misliker å utlevere mine tanker, derfor holder jeg dem for meg selv inntil jeg ser at jeg har noe å tjene på å forandre meg.

[regine]

man får vel færre problemer i hverdagen ved at BEGGE er villige til å jenke seg? Dvs at siste gjest faktisk "gidder" å snakke med sin partner, samtidig som partneren ikke forventer bare snakk.....

For meg blir det like dumt når det sies at "jeg er mann = jeg er slik og sånn = live with it" som når kvinner gjør det. Skal vi kunne leve sammen så MÅ faktisk begge parter være villige til å se seg selv og sin oppførsel også i forhold til den andre.

Hvis det at jeg gjør x eller reagerer y på ting som min partner gjør, så forventer jeg at han tar hensyn til det. På samme måten som JEG vil ta hensyn til han når situasjonen er omvendt.

Forhold hvor det kun er den ene som forventes endre seg/strekke seg, ser iallfall ikke jeg som liv laga.

[Gjest Gjest]

Greit, vi kan møtes på halvveien.  Du kan snakke om deg selv, men du kan ikke snakke om meg.

Herregud, vi er jo sammen. Og mye handler om deg og meg sammen! Hvordan jeg har det henger sammen med hvordan jeg har det med deg...

Å bruke sex som press- og lokkemiddel kan få uønskede konsekvenser.

Det var ikke det jeg mente. Ville ikke finne på det. men kan ikke benekte at jeg får innmari lyst etter en real prat. Er vel ikke å "bruke" sex som belønning/lokkemiddel det?

Jo, men det er ikke snakk om det jeg anser som min personlighet.  Hvis ditt konkrete problem er min personlighet, vel da...

Spør, som TS: Hvor går grensa mellom vaner og personlighet?

←

[Gjest Gjest]

man får vel færre problemer i hverdagen ved at BEGGE er villige til å jenke seg? Dvs at siste gjest faktisk "gidder" å snakke med sin partner, samtidig som partneren ikke forventer bare snakk.....

Jeg forventer å bli respektert når jeg sier at jeg ikke vil snakke om ting, spesielt når det gjelder ting som går på min personlighet.

Dette er min intimitetsgrense, og den er per definisjon ikke gjenstand for diskusjon.

Hvis jeg er taus når det gjelder praktiske ting i forholdet, har du all rett til å anklage meg, men ikke for å ikke utlevere meg selv.

[Gjest Gjest]

Herregud, vi er jo sammen. Og mye handler om deg og meg sammen! Hvordan jeg har det henger sammen med hvordan jeg har det med deg...

Da må du med en eller annen gulrot få meg til å ønske forandre meg.

kan ikke benekte at jeg får innmari lyst etter en real prat.

Etter litt mer ettertanke er jeg enig med deg at det er greit å bruke sex som lokkemiddel i den forstand at man får erfare at det blir mer og bedre sex dersom man snakker sammen (hvis det var det du mente, da).

Spør, som TS: Hvor går grensa mellom vaner og personlighet?

Samme sted som grensen mellom ordene fysisk og psykisk kanskje?

[Gjest Gjest 1]

En kan ikke forandre mannen sin. What you see is what you get.

Liker du det ikke, finn en ny, ville jeg ha sagt.

[Gjest Fjellsippa]

Det er fordi jeg ikke har noen interesse av å snakke om slikt og fordi jeg ikke vil såre deg ved å si at jeg synes slike samtaler faktisk er noe tull.

Å snakke om ting bare for å snakke om dem, gir ikke meg noen mening.

←

I et forhold handler det ikke bare om deg, men om to stykker som inngår i en relasjon. Hvis du bare er interessert i det som gir deg mening bør du kanskje være alene. Eller er det bare godene du kan hente ut av et forhold du er interessert i? I så fall kan jeg fortelle deg at du vil få mye mer hvis du er villig til å gi litt. Og da mener jeg gi av deg selv og dine tanker.

[Gjest Gjest]

I et forhold handler det ikke bare om deg, men om to stykker som inngår i en relasjon.

Et forhold handler om to personer, men man bevarer seg selv og sin person også. Å kritisere partneren for å ikke ville snakke om personlige ting, anser jeg som respektløst. Og det er partneren selv som bestemmer hva som er for personlig til å snakke om. Lev med det, forsøk å få ham til ønske å endre seg eller gå videre.

[Gjest pip-pip]

"Gjest": Forslag mottas med takk!! (Mht. at jeg må finne en annen måte å få deg til å ønske å forandre deg på...). True med å gå, eller?

[Gjest Gjest]

Da trengs det mer info om hvilke ting han ikke vil snakke om...

Men du kan jo begynne med å gi ham alternativer han må velge mellom. Forsøke å lirke ting ut av ham. "Nå skal vi snakke sammen"-samtaler vil garantert ikke fungere. Stikk heller inn spørmål som "hva synes du" når det passer seg. Utvid det. "Belønn" ham, med å være glad hvis han åpner seg litt.

Om dere har kjørt dere fast, vil det vel ta tid å gjenoppbygge tilliten igjen.

Og selvfølgelig må du aldri bruke noe han har sagt mot ham senere.

[Gjest Gjest]

Når skal kvinner forstå at de ikke kan forandre mannen? Hørt den før? Det har i  alle fall jeg, også fra min egen mann. Ofte, når jeg tar opp ting jeg ønsker at vi i felleskap skal prøve å forandre på mht forholdet vårt, får jeg høre at jeg ikke må forvente at han skal være noen annen enn den han er. Han ønsker at jeg skal akseptere ham slik han er. Er ikke det bra nok for meg, får jeg heller stikke liksom. Jeg har jo i grunnen forståelse for det, men jeg mener likevel det må gå an å påpekte sider ved den andre man synes det er vanskelig å leve med. Kanskje ikke nødvendigvis for at disse skal forandres, men i hvertfall "for å snakke om det", slik at man får innsikt i hvordan man påvirker hverandre gjensidig. F. eks:"Jeg synes det er vanskelig når du alltid blir taus når jeg forsøker å ta opp ting. Jeg blir usikker og lei meg da. Jeg savner at du deler tankene dine med meg. Noe jeg kan gjøre for at det kan bli lettere for deg? Er det noe ved meg som gjør at det blir vanskelig for deg?". Har skjønt at jeg aldri må si ting som "du ER si og sånn", da steiler han helt. Han mener man kan forandre på vaner, f. eks uvaner som å glemme å avbestille bøker fra bokklubben, ikke skylle bort skjeggstubbene fra vaskeservanten etter å ha barbert seg ol, men mener jeg ikke kan forvente forandringer mht måte å snakke på, hvor åpen og lukket han er osv. Der er bare slik han er. Men hvor går grensa mellom vaner og mer stabil personlighet? Jeg synes dette er vanskelig. Personlig tør jeg påstå at jeg ikke synes det er så ille om han påpeker noe ved meg som han synes det er vanskelig å forholde seg til. I en eller annen samlivsbok leste jeg at "mannen forandrer seg av seg  selv når han føler seg akseptert som den han er". Men det kan jo bli lenge å vente da, og mye frustrasjon. På den annen side, blir det så mye frustrasjon at det blir helt ulevelig for en, er han kanskje ikke rett type heller? Vil gjerne ha innspill på dette, også fra menn!:-).

←

mange kvinner sier når de misiker noe: vi kan snakke om det! Han: kan ikke du heller gjøre det på min måte? Hun sier det ikke direkte,men hun mener hans måte er feil.

Hun kritiserer måten han gjør husarbeidet på, hun gjør det heller selv, for da blir det iallefall gjort skikkelig!

Mange kvinner har en utrolig selvtillitt som tror de skal endre en mann.

ikke rart det er skillsmisser

[Gjest Gjest]

Og selvfølgelig må du aldri bruke noe han har sagt mot ham senere.

Hva innebærer egentlig dette? Er det type "forige gang vi snakket om dette sa du at....?", eller mer "du er sånn og sånn- og det bygger jeg på at du har sagt x og y og z for seks mnd siden?"

Min erfaring er at vi kvinner ofte ser mer helhetlig på tingene enn det mannen gjør. Mannen tenker mer en og en ting av gangen, mens kvinner assosierer mellom erfaringer og situasjoner- og i tillegg har en tendens til å huske uttalelser eller hendelser veldig godt, eller i hvertfall tro at vi gjør det. Dette fører f. eks til at vi (eller jeg, kan jo egentlig bare snakke for meg selv her.....) har behov, når vi diskuterer noe med partneren, for å referere til noe han har sagt eller gjort tidligere, f. eks "ja, men den gangen gjorde du jo sånn og sånn, trodde du mente sånn og sånn, men nå gjør du sånn og sånn..." Har skjønt at det funker dårlig, fordi han aldri husker. Forsøker å bite meg i tunga og holde munn, men det bygger seg opp så mange spørsmål og undringer. Blir frustrert av liksom å ikke få sammenheng i ting, ting henger liksom ikke på greip... ønsker jo bare å forstå

[Gjest Gjest]

mange kvinner sier når de misiker noe: vi kan snakke om det! Han: kan ikke du heller gjøre det på min måte? Hun sier det ikke direkte,men hun mener hans måte er feil.

Hun kritiserer måten han gjør husarbeidet på, hun gjør det heller selv, for da blir det iallefall gjort skikkelig!

Mange kvinner har en utrolig selvtillitt som tror de skal endre en mann.

ikke rart det er skillsmisser

←

Nei, det er dere menn som oppfatter det slik! Når vi ønsker å snakke om noe, tar dere det automatisk som kritikk, og gjerne som at vi ikk er fornøyd og ønsker at dere skal forandre deres fantastiske personlighet. Vi har rett og dere feil liksom... Vi ønsker at han skal si i mot hvis han er uenig, og komme fram til et kompromiss.

[Gjest pip pip]

Da trengs det mer info om hvilke ting han ikke vil snakke om...

Det er mye det..... hadde vært så morsomt å høre tankene hans om både det ene og det andre, f. eks om han kunne fortelle meg litt om hvorfor han tror det gikk til h..med han og eksen, hva han har lært av den og den erfaringen, refleksjoner rundt disse erfaringene. Er jo interessert i å bli kjent med ham, er enig med "gjest" om at det gjør at jeg får lyst på ham. Føler meg nær når han er fortrolig.