Hvorfor snakker vi i tredjeperson til små barn?

[Gjest Epona]

Jeg tar meg i å snakke i tredje person til min lille sønn, han er tre mnd. Jeg sier stadig navnet hans og ikke "du", og omtaler meg selv som "Mamma" og ikke "jeg". Og sånn snakker ikke bare jeg, men de aller fleste, til små barn. Hvorfor gjør vi det? Noen som har tenkt over det?

De jeg kom fram til er at dette er en måte å etablere rammer og roller - du er den og jeg er den. Men lager vi ikke litt avstand da? Er det ikke mer inkluderende å bruke deg og meg og være på likefot?

Rart tema kanskje, men noen som har tanker?

[Gjenglemt sykkellås]

Rar greie er det i hvert fall. Da jeg var liten husker jeg at jeg omtalte meg selv som barnet. (Barnet vil ha kjole på seg, barnet vil ikke legge seg osv )

Det må jeg ha lært av de voksne rundt meg.

[Gjest Peachbud]

Kanskje fordi en tenker at det er mer forståelig om en person blir omtalt på samme måte uansett hvem som snakker. - At jeg heter Peachbud uansett om det er du eller jeg som snakker. Normalt vil jo du kalle meg Peachbud, mens jeg kaller meg for "meg" eller "jeg". Med på tanken?

Endret 15. februar 2007 av Peachbud

[la Flaca]

Tror det er instinkt at vi gjør dette jeg. Når barn lærer å snakke har de problemer med å forholde seg til jeg, meg, deg. Men bruker du navnet forstår de hvem det er snakk om. De snakker om seg selv i tredjeperson ganske lenge.

[Gjest Gjesta]

Jeg bruker ofte "mamma" om meg selv ennå, selvom mine barn er ganske store nå. Og det gjør mine foreldre overfor meg også. Ikke bestandig, men ofte. Syns det er koselig

Men jeg bruker pronomen til ungene når jeg snakker om dem, da

[Pasha]

kanskje fordi man trur at barnet lærer seg at du er mamma da og navnet sitt :klø:

har i grunn aldri tenkt på det.. og husker ikke selv hva jeg har omtalt små barn som

[Gjest rabrabara]

Slik at de ikke skal kalle oss "du".. Det er nok ubevisst for å prente inn hva vi skal kalles slik at de raskere kan kalle oss.

[Gjest =tentacle=]

Jeg tar meg i å snakke i tredje person til min lille sønn, han er tre mnd.

←

Og det er jeg sikker på at du gjør rett i Altfor komplisert å lære at alle er du og deg og jeg og meg om hverandre for en liten tass. Pronomene kommer senere i språklæringen.

[Tusenfryd]

Det der tror jeg kommer instinktivt, siden alle gjør det helt naturlig og ingen har en egentlig bevisst tanke når de begynner å gjøre det. Jeg gjør også det og har aldri tenkt over det.

En helt annen ting er barn som kaller foreldrene sine ved navn fordi det gjør jo alle andre. Kjenner en liten pike som skulle ha oppmerksomheten til mammaen sin og ville avbryte. "Kari (la oss bare si det). Kari?. Kari. Kari!. KARI! (mammaen lot seg fortsatt ikke avbryte). MAMMA!!!!!

[Furstina]

Har inte det att göra med det lilla barnets ovana vid språket? Att mamma kallar sig själv för jag eller mig, men att pappa säger du eller hon till mamma?

Det är lättare att alltid säga "Kom till mamma" eller "gå till pappa". Då blir mamma och pappa utpekade direkt

Min son hade lite svårt att skilja på sådant. Han sa fram till kanske 2 års ålder "ditt rum" om sitt rum. Det var ju så vi sa. "Gå in på DITT rum", "bär in bilarna på DITT rum", "Ska vi in och leka på DITT rum" och så vidare... så då var det ju så rummet hette! Klart han sa "Kom in på DITT rum" och drog med oss in på sitt rum.

[ashera]

Kanskje dette er en talemåte som har opparbeidet seg gjennom generasjoner, fordi den har noe for seg, jfr. eksemplet under (samt Fürstinas eksempel)? Dette skulle jeg gjerne ha lest seriøs forskning om.

Søsteren min sa konsekvent "du" til sine unger, altså, istedefor å si "Skal E. ha grøt?", sa hun "Skal du ha grøt?". Alle tre ungene hadde en periode på noen uker der de trodde at navnet deres var "du". Til stor forlystelse for oss andre, selvsagt.

[Gjest mata]

Snakk for deg selv (ikke frekt ment)...

Jeg har aldri snakket med babyer, små barn eller eldre eller senile på den måten.

Jeg har aldri snakket babyspråk heller, ikke siden jeg var baby tror jeg, men det trenger jeg ikke for jeg er flink til å fortelle eventyr og dikte og å si fra med både mimikk og kroppspråk hva jeg mener.

Det irriterer meg også at noen sier nå må "vi være flinke og spise maten... uten å søle", eller at voksne mennesker omtaler et barn for f.eks. gutten mens barnet hører på. "Kan du være barnevakt på lørdag for gutten?"

[Gjest Gjest 1]

Jeg tar meg i å snakke i tredje person til min lille sønn, han er tre mnd. Jeg sier stadig navnet hans og ikke "du", og omtaler meg selv som "Mamma" og ikke "jeg". Og sånn snakker ikke bare jeg, men de aller fleste, til små barn. Hvorfor gjør vi det? Noen som har tenkt over det?

←

Når barn er så små at de ikke kan ordlegge seg er det mulig at en slik distanse er en del av deres språk- og identitetsutvikling. Jeg tror ikke det er greit å snakke til en likesinnet "du" når de ikke klarer å formulere ord, Jeg regner med at "du'et" kommer naturlig i løpet av opplæringen. Derimot når barn er store nok til å skille mellom de andre, oss, vi, jeg, dem, osv. er det naturlig at de voksne foreldrene oppgraderer måten de snakker med barna på.

Jeg synes ikke det er naturlig å si "du" til et lite barn som ennå ikke har en oppfatning av seg selv som "jeg". Når den oppfatningen kommer, så må foreldrene følge med!

Endret 16. februar 2007 av Gjest 1

[Gjest Gjest 1]

Det irriterer meg også at noen sier nå må "vi være flinke og spise maten... uten å søle", eller at voksne mennesker omtaler et barn for f.eks. gutten mens barnet hører på. "Kan du være barnevakt på lørdag for gutten?"

←

Ja, det er lite taktfullt av de voksne.