Jeg skal dø snart...

[Gjest snartlik]

Hallo, folkens!

Etter lengre tid med oppkast, diare og smerte, har jeg endelig besøkt fastlegen min. Jeg ble innlagt, og i klassisk vitsestil, ble jeg fortalt at jeg har tre uker igjen å leve.

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre nå... Jeg er 67 år, gift og har tre voksne barn.

Gubben har ikke fått nyheten. Fastlegens ord var så beroligende, men han visste overhode ikke hva han snakket om. Penicillinkur, var hans forslag.

Må vel ringe rundt og si til alle jeg kjenner at jeg skal dø snart.

At jeg har 3 uker igjen å leve, betyr ikke at jeg har 3 uker på meg til å forberede meg. Jeg er jo allerede sengeliggende, og blir verre for hver dag. Snart orker jeg neppe vekta av telefonrøret. Foreløpig går det i "medisiner" som min rusavhengige sønn skaffer meg. Det sykehuset gav meg var ikke noe tess.

Jeg ba spesifikkt om å få dø hjemme, så jeg ble sendt hjem.

Mannen min tror jeg ble utskrevet, og "ser" fremgang i helsetilstanden min hver dag...

Har ikke hjerte til å fortelle ham det.

Alt er et eneste rot. Bare den ene sønnen min vet det.

[Gjest beekeeper]

Du MÅ fortelle det så fort som MULIG!

Ikke til alle andre, men til de som står deg nærmest! Dette er ikke noe du kan gå å holde på sånn for deg selv... Bruk de som er rundt deg og som bryr seg om deg..

[Gjest Gjest]

[Gjest baby-E]

Kan jeg spørre hva som feiler deg?

Du burde jo absolutt fortelle det til mannen din. Mulig dere har noe å ordne opp i, både følelsesmessig og praktisk, før du dør.

Det er godt å ha de nærmeste rundt seg, både for deg og dem, så ikke ta fra dem sjansen til å tilbringe den siste tiden sammen med deg.

[Devana]

[Sukkersøta]

Sender deg masse lykketanker.....

[Gjest vimse]

Tråden er ryddet for spekulasjoner, jmf Kvinneguidens regler.

vimse-mod

[Gjest bente85]

[Gjest Gjest]

Hallo, folkens!

Etter lengre tid med oppkast, diare og smerte, har jeg endelig besøkt fastlegen min. Jeg ble innlagt, og i klassisk vitsestil, ble jeg fortalt at jeg har tre uker igjen å leve.

Jeg lurer på hva jeg skal gjøre nå... Jeg er 67 år, gift og har tre voksne barn.

Gubben har ikke fått nyheten. Fastlegens ord var så beroligende, men han visste overhode ikke hva han snakket om. Penicillinkur, var hans forslag.

Må vel ringe rundt og si til alle jeg kjenner at jeg skal dø snart.

At jeg har 3 uker igjen å leve, betyr ikke at jeg har 3 uker på meg til å forberede meg. Jeg er jo allerede sengeliggende, og blir verre for hver dag. Snart orker jeg neppe vekta av telefonrøret. Foreløpig går det i "medisiner" som min rusavhengige sønn skaffer meg. Det sykehuset gav meg var ikke noe tess.

Jeg ba spesifikkt om å få dø hjemme, så jeg ble sendt hjem.

Mannen min tror jeg ble utskrevet, og "ser" fremgang i helsetilstanden min hver dag...

Har ikke hjerte til å fortelle ham det.

Alt er et eneste rot. Bare den ene sønnen min vet det.

←

Om du er så alvorlig syk, så vil fastlegen din gi deg pencilin?

Du skriver at din sønn skaffer deg "medisin" for de du fikk på sykhuset ikke var noe tess.

Vil tro at en som står i slutten av livet får det de "ønsker" av medisin. Iallefall sertestillende.

Hvordan kan du vente at din mann venter på fremgang i din helsetilstand når du nå blir svakere for hver dag?

Endret 15. februar 2007 av vimse

[Gjest Gjest]

Fastlegen trodde ikke at jeg alvorlig syk. Det var jeg ikke heller, på det tidspunktet, for det forverret seg senere...

Ingen skjønte hvor ille det var før jeg ble innlagt.

[Wildy]

Ta kontakt med sykehuset. Der kan du få hjelp både ift smertelindring og til å få tilsyn og hjelp hjemme. Om du ønsker å dø hjemme kan det være godt både for deg og for de nærmeste å få både praktisk hjelp og også støtte fra helsepersonell.

[Gjest baby-E]

Fastlegen trodde ikke at jeg alvorlig syk. Det var jeg ikke heller, på det tidspunktet, for det forverret seg senere...

Ingen skjønte hvor ille det var før jeg ble innlagt.

←

en nå som de veit at du er så syk, så VEIT jeg at du skal få de medisinene du trenger.

Hvilken diagnose har du?

Endret 15. februar 2007 av vimse

[Gjest vimse]

Tråden er ryddet.

vimse-mod

[Gjest mata]

Flinke Vimse-mod. som sletter usakligheter på helseforumet.

Leit å få en dødsdom, men er ts sikker eller er det bare en fortsettelse av samme livs-stil som fører til døden på kort tid? (ikke mer alkohol, men da setter de ikke grensa til tre uker, da er det enten eller, og de gir ikke noen tid. Bruk /misbruk av piller kan også genere noen av de samme problemene mht leversvikt osv).

Kreft, da setter de heller ikke grensa til tre uker, i alle fall ikke uten at man får smertestillende som morfin som hjemmesykepleien kan komme hjem til deg med flere ganger daglig, og som en anestesi-lege må overveie doseringen av fra dag til dag.

Du har sikkert bare møtt en utrolig sliten og treg og ekkel doplege-doktor som helst ville spilt dataspill, hvis han ikke hadde mer å gi deg enn å sende deg hjem uten et hjelpeapparat.

Jeg kjente en ung dame som fikk kreft og beskjed om bare par mnd. igjen. Legen fikk sjokk da hun kom fra utlandet og var i livet året etterpå og så forbausende frisk ut. Hun holdt seg på "cat-walken" i åtte år før hun måtte gi tapt en dag. Det hørte med til historien at hun levde sunt da hun fikk diagnosen /dommen, men hun var full av livsglede og mot.

Leger er ikke helt friske i hodet de heller, noen av de har svulst på hjernen, så kontakt en annen lege.

[T.S]

Du vimse du vimse.....

Vel, snartlik... Hva er det du ønsker å få råd om da?

[Gjest Gjest]

Han ga meg ikke 3 uker, men tre måneder. Problemet er at tiden er snart utløpt.

Men jeg har sett en annen doktor, som var enig med fastlegen.

Dette kan kureres... Vet ikke hva jeg skal tro. Har to doktorer rett, eller han pessimisten på sykehuset? Han har vel ti ganger lengre utdannelse enn de to legene.

[Gjest Gjest]

Spesialister har tatt feil før, og de kan gjøre det igjen. Jeg har iverfall aldri hørt om at en “vanlig” lege er urealistisk optimist, de er heller mer negative enn nødvendig og tar for hardt i andre veien.

Men har du muligheten til å oppsøke en annen spesialist?

[Gjest Blondie65]

Det viktigste når man er alvorlig syk er å ikke gi opp. Det er ikke dermed sagt at du skal håpe på det umulige og ikke se realiteten i øynene. Men hvis man gir opp så har man i alle fall ikke noe å kjempe for og med.

Du kan gjøre mye selv ved hjelp av et sunt kosthold og det du klarer av mosjon, om så bare en gåtur støttet av de nærmeste på 5 minutter rundt huset på flat mark.

Man skal alltid tro på den som gir en håp. Man skal ikke undervurdere troens makt - tror en at en kan bli frisk så kan en av og til det - i mye større grad enn dersom man tror det omvendte.

Uansett har du fått en tidsfrist. Jeg har lite sans for leger som deler ut slike - ingen kan si med sikkerhet når en annen skal dø. Nå har du likevel fått den - prøv å gjøre noe meningsfylt ut av den tiden du har igjen med de kreftene du har.

Det skader ikke å oppsøke flere leger - gjerne noen med kunnskap om ny behandling.

Involver dine nærmeste - spesielt din ektefelle i dette. En sorg som dette skal du ikke bære alene men få hjelp til. Jeg vet selvsagt at det er tungt å plage sine nærmeste med dette, men det er nå derfor man velger å leve sammen i gode og onde dager. Det som er verst for pårørende er følelsen av å stå på sidelinjen og ikke få delta.

Jeg ønsker deg masse lykke til - ikke gi opp. Tenker masse på deg og sender deg en klem.