Psykisk syke foreldre

[Gjest Gjest_Pepperkake_*]

Lurer å om det er noen andre her som sliter med sine psykisk syke foreldre? Selv er jeg litt utmattet for tiden, pga moren min. Tror jeg trenger å skrive av meg litt frustrasjon, samtidig som det hadde vært fint å høre om andre i samme bås.

Moren min er syk, og hun har vært det siden jeg var liten. Hun har hatt noen psykotiske episoder, hvor hun også var innlagt den ene gangen. Hun har riktignok vært ganske fin psykotisk sett ganske mange år nå, men hun er likevel ikke som andre mødre. Jeg må si jeg misunner de som har psykisk syke foreldre som tross alt er som alle andre når de er friske. Moren min virker syk og forstyrret selv når hun er "frisk".

Jeg har liksom alltid vært hun med den rare moren. Hun har alltid vært superstressa og hatt store problemer med å forholde seg til andre. Hun er mistenksom og misforstår veldig lett, noe som gjør at hun ofte er i konflikter med folk. Hennes argument er at har rett til å si fra, og at hun ikke kan la seg tråkke på. Samtidig så ser hun ikke alltid sin egen rolle i konfliktene, og har lett for å føle seg urettferdig behandlet.

Jeg er forsåvidt den eneste som klarer å kommunisere noenlunde normalt med henne, da faren min er ute av bilde i forhold til moren min. Jeg er eldstemann, og det er meg hun kommer til. Sånn har det i grunnen vært siden jeg var liten, og hun og pappa fortsatt bodde sammen. Er klar over at det ikke er bra, men vil samtidig være der for henne også.

Problemet nå for tiden, er at hun er veldig ensom, og ringer meg mange ganger om dagen. Hun klager gjerne over forskjellige ting, og når jeg forsiktig bemerker at hun ikke må overtolke ting folk sier, blir hun rasende. Til tider kan hun innse hvordan hun er, men samtidig mangler hun ganske mye sykdomsinnsikt. Hun går på antipsykotiske medisiner, og har gjort det i mange år, men hun sier hun bare tar dem fordi legen sier det. Tror ikke hun egentlig skjønner at hun er syk, noe som er ganske frustrerende, da hun ikke ser hvorfor vi rundt henne handler som vi gjør. Hun har kuttet ut og trappet ned på medisiner på egenhånd, fordi hun har følt seg bedre, men med dårlig resultat.

Nå i det siste har hun virket nærmest deprimert, og grått på telefonen mange ganger. Jeg syns selvfølgelig synd på henne, men føler ikke at det jeg sier hjelper. Det kan høres ut som hun er enig med meg der og da, men så får jeg en tekstmelding noen timer senere som tyder på at det ikke gikk inn likevel.

Noe av det jeg syns er vanskelig, er at jeg føler meg veldig alene om ansvaret for henne. Hun har kun kontakt med allmennlegen sin, som fornyer reseptene hennes, men ingen oppfølging av psykiatrien. Hun fungerer helt greit i en enkel jobb, og man måler vel henes fungering ut fra det. Men hun er ensom fordi hun støter folk fra seg, i tillegg til at hun ikke har det helt bra. Men da jeg sendte henne til psykolog for noen år siden, hadde han visst sagt at hun ikke trengte terapi. Jeg tror de undervurderer hennes evne til refleksjon rundt sin egen situasjon, og tenker dermed at hun ikke vil ha nytte av terapi, kun medisiner. Om ikke annet, så kanskje jeg kunne fått en avlastning. Det er ikke alt som er så lett for en datter å diskutere med henne, som f.eks. hvordan familien var da vi barna var små, og sex-livet hennes med pappa.

Når det gjelder sykdommen hennes, har hun alltid nektet å snakke om den. Hun har trodd hun kunne skjule det, selv om det er helt åpenbart for alle som møter henne. Hun vil ikke si diagnosen sin, men det er en form for psykose (ikke schizofreni), samtidig som hun har noen maniske trekk. I tillegg sier faren min at det har vært snakk om personlighetsforstyrrelse, men vet ikke om det stemmer.

Føler meg helt utmattet for tiden. Ikke i den forstand at jeg ikke klarer å gå på jobb eller noe. Men er ikke glad. Jeg vet at det gjerne er en periode, men jeg blir sliten. Skriver ikke dette for å få sympatimeldinger, men inviterer andre i lignende situasjon til å fortelle sin historie.

[Solskinnsbolla]

Åååå... veit ikke helt hvordan jeg skal beskrive det! men jeg føler så inderlig med deg!!

du trenger en person i livet ditt som ser DEG, som hører på DEG og er glad i deg ubetinget! har du det? det hadde vært en fin støtte for deg i en så vond tid som dette!

psykiatri og helsevesen gir ikke alltid det hverken pasientene og hverfall ikke det de pårørende trenger. det blir veldig tungt. og et barn(uansett alder) skal ALDRI måtte være den eneste pilaren i en psykisk syk forelders liv!! det er vanskjøtsel.

finnes det noen støttegrupper for pårørende i landet, eller i bydelen din?

en helsesøster som kan hjelpe deg videre?

kan du kontakte legen hennes og snakke med han/henne... eller bare ring legekontoret og forhør deg litt.

har du en venn e.l som kan hjelpe deg med feks med dette. noen ganger hjelper det like mye om en annen ringer på dine vegne...

bare ring, ring og kontakt alle mulige, DU må få hjelp, før livet blir sugd ut av deg... det har gått for lang tid allrede!! det virker som om du begynner å bli nedstemt og utbrent....

uansett: du er aldri alene!!

[Kosemose]

??

Endret 19. desember 2007 av Kosemose

[Metis]

Ta kontakt med organisasjonen "Mental helse" i ditt distrikt!!! De har også fokus på de pårørende til psykisk syke. Kjenner ikke til noen konkrete tilbud hos dem, men har iallefall hørt mye positivt om dem.

Lykke til!

[Gjest Gjest]

Kanskje du får flere svar hvis denne flyttes til Samliv og relasjoner?