Samboerskap og kristne verdier

[Gjest Gjest_anonym_*]

Heisann..

Jeg er en jente på 26 år som har et lite "problem" om man kan kalle det det.. Jeg har alltid vært kristen, og er oppvokst med kristne verdier. Jeg er liberal, tar meg litt å drikke i godt lag og er ikke imot sex før ekteskap, som man kanskje kunne anta ettersom jeg befinner meg i følgende problemstilling : samboerskap eller ikke.

Jeg har altså et godt forhold til både Gud og medmennesker. Jeg har en kjæreste som jeg har vært sammen med i ett år. Han er ikke oppvokst med de samme verdiene som meg, og er kristen, men ikke imot samboerskap. Han ser på samboerskap som noe utelukkende positivt. Jeg er på den annen side mer skeptisk, og tenker at jeg ønsker å ha Guds velsignelse over mitt samliv, og dermed ønsker å gifte meg før jeg bor sammen med noen. Det er rart hvordan kulturelle (?) forhold kan være med på å skape bestemte holdninger. Jeg har også alltid tenkt at det er så lett å gå ut døra når man er i et samboerforhold i motsetning til et ekteskap. -Ekteskap er mye mer stabilt. Samtidig vet jeg at kjæresten min også vil gifte seg en gang, bare at han ser fordelene med å bo sammen først mer enn det jeg gjør...

Jeg har i det siste blitt litt mer vinglete i forhold til prinsippet om samboerskap. Hvorfor skal man ikke bo sammen og ha det greit når man stoler på hverandre? Er det at jeg er imot samboerskap et uttrykk for at jeg ikke har problemer med å stole på folk eller er det fordi dette prinsippet er en del av meg og dermed er en verdi jeg vanskelig kan ignorere?

Har så mange tanker rundt dette, har pratet med venner, og alle støtter meg på at jeg ikke ønsker det. Jeg prøvde å nevne det for moren min en gang, som jeg forøvrig respekterer meningene til, men fikk raskte tilbakemelding om at dette var helt uakseptabelt...

Må forøvrig nevne at jeg ikke ville byttet bort kjæresten med noen annen i hele verden, syns han er fantastisk , og han aksepterer at jeg ikke vil være samboer,men ville helst at situasjonen selvfølgelig kunne vært en annen.

Hvordan i all verden skal jeg løse dette... Tenker mye på det, sier ikke til kjæresten min at jeg "vingler" med prinsippene mine, for ønsker ikke å gi ham falske forhåpninger om at jeg vil ombestemme meg og akseptere samboerskap likevel. Jeg syns dette er veldig vanskelig å ta stilling til, og tenkte kanskje det var noen her inne som kan komme med noen tanker rundt det jeg skriver som utenforstående... Kanskje er det også noen med lignende erfaringer/ tanker? Jeg kunne gjerne trengt noen tilbakemeldinger ihvertfall.

[Sashagirl]

Hmm slik jeg ville sett det hvis jeg var personlig kristen med den problemstillingen det kunne innebære, ville det gått mer på det med "sex før ekteskapet", enn det å bo innenfor samme 4 vegger før man gifter seg.

Hvis dere uansett har er seksuelt samliv allerede, så ser jeg ikke helt "problemet" med å bli samboere også før dere gifter dere. I tillegg har det den fordelen at dere da ville fått trening i hvordan dere er å leve sammen, det tar gjerne noen år å se hvordan man passer sammen så tett oppå hverandre. Så sånn sett er det bedre å få sjekket ut dette før man gifter seg, enn å vente med å flytte sammen til dere er gift, for så å plutselig oppdage at dere ikke fungerer i det hele tatt i hverdagen.

Om dere ennå ikke har hatt sex, så ser jeg at saken kan stille seg litt annerledes..

Hilsen ikke-kristen som var samboer med mannen sin i 10 år før vi giftet oss i sommer

Endret 13. februar 2007 av Sashagirl

[Gjest gjesta]

Hva som er rett for meg trenger ikke å være rett for deg.

Jeg tror det er viktig at du kjenner etter hva som er riktig for deg. Dersom du starter et samliv med en bitteliten uggen følelse i magen så kan det påvirke forholdet i negativ retning og det er jo ikke det du ønsker. For noen er ekteskapet veldig viktig og det er helt greit.

Jeg opplevde det overhode ikke som lett å avslutte et samboerskap med faren til ungene mine. Det var en lang prosess og jeg brukte virkelig tid og krefter på å få det til å gå. Da var det nok lettere å gå etter samboerskap nr. 2. Jeg hadde mine egne barn å ta hensyn til samt meg selv. I tillegg så hadde jeg en del livserfaring som gjorde at jeg ikke var villig til å strekke meg så langt som første gangen.

Sånn som jeg ser det så er tro noe personlig og som har ulik betydnig for ulike personer. Bruk den tiden du trenger til å ta en riktig avgjørelse for deg. Du har tydligvis en flott kjæreste som også skjønner ditt ståsted. Uansett hva du velger så ha med hele deg.

Lykke til

fra en som ikke er kristen, to samboerskap bak seg og to barn.

[Gjest Gjest]

Jeg er ikke kristen, men har mange av de såkalt kriste verdiene fordi. Jeg er enig med personen ovenfor i det at jeg ville kansje vert mere skeptisk til sex før ekteskapet enn samboerskap.

Jeg føler at dette med å gifte seg å få guds velsignelse over et samliv er liksom ( Missforstå meg rett) men det er utgått på dato. Det er 2000 år siden skriften ble nedtegnet eller mindre er litt usikker på det men i all fall. Det er en del år siden for å si det slik. Tenk på hvordan verden og ikke minst vårt eget samfunn, kultur, menneskesyn og tanken om hva kristen tro er.

Tenk deg kristendommen 300 år tilbake, 200, 100 osv. UTROLIG mye er endret, unntak: Samboerskap. Til og med homofili er tatt opp som ett tema i all fall, men ikke samboerskap.

Jeg vet dette er egentlig ikke et svar, men svaret kan du nok kunn gi deg selv. Hva vill du? Jeg tror i all fall at en gud ikke vil på noen måte straffe deg om du følger ditt hjerte hverken den ene eller andre veien.

Lykke til med dine valg i livet. Samboerskap er bra, men ikke for lenge.

[Gjest Gjest_anonym_*]

Trådstarter her igjen...!

Tusen takk for svar:) Ikke misforstå meg... selvfølgelig er hva som er "rett" en subjektiv sak. Det er sant at det jo burde være en større deal med sex før ekteskapet enn samboerskap i denne forbindelse, men nå funker jo ikke menneskepsyken som kjent alltid like logisk

Et oppfølgingsspørsmål: Hvordan kan man "sikre" seg at samboerskapet ikke blir noe permanent, altså en erstatning for å gifte seg? Kan man prate om en "tidsbegrensning" på samboerskapet før man flytter sammen (ville kanskje følt meg mer komfortabel da) eller ville dette blitt omtrent som å forlove seg, evt oppleves som press på kjæresten min til å forplikte seg mer? Og hvor forpliktet overfor hverandre er man på en skala fra 0-10 når man er samboere vil dere si? (Subjektivt spørsmål igjen)

Må bare føye til at selv om det er viktig for meg at ikke samboerskapet blir noe permanent, betyr ikke det at det ikke kan fungere utmerket for andre.

I tillegg vet jeg at det ikke nødvendigvis er noen sammenheng mellom det å være kristen og å være imot samboerskap, prøvde bare å signalisere hvor dypt "problemet" stikker..(ikke at det ikke kan stikke dypt dersom man ikke er kristen,,...osv osv... )

[Drua]

Jeg er samboer. Jeg tror faktisk ikke jeg hadde følt meg mer forpliktet av at vi hadde vært gift, vi er kanskje så forpliktet vi kan bli til hverandre uten at det er barn inne i bildet. Forpliktelsen er flerdimensjonal og har gradvis blitt større og sterkere. Vi har vært sammen lenge og har delt mange erfaringer, gleder og sorger sammen, vi er forlovet, og vi har et ordnet forhold økonomisk med samboeravtale, testamente i tillegg til felles lån. Det er absolutt ikke noe å "ta lett på". Ingen av oss kan "gå på dagen" hvis det skulle bli slutt, vi måtte ha gått igjennom en slags skilsmisse vi også- bare uten nettopp det papiret.

Samtidig tror jeg nok at jeg kommer til å føle meg enda mer knyttet følelsesmessig til min kjære den dagen vi gifter oss, men det er fordi vi gifter oss av kjærlighet og fri vilje som en symbolsk erklæring på at vi ønsker å dele resten av livet sammen, og ikke fordi vi "må" sånn at vi kan bo sammen.

Endret 14. februar 2007 av Drua

[Sashagirl]

Vi valgte å forlove oss før vi ble samboere, og hadde på den måten, følte jeg, en mye sterkere forpliktelse overfor hverandre enn å "bare" være samboere uten noe planer om å gifte oss.

Du spør hvordan man kan "sikre" at samboerskapet ikke blir en permanent ordning.. For meg personlig (selv om jeg anser meg som ikke-kristen), gikk grensen mellom samboerskap og ekteskap ved når vi ønsket å gå til neste steg, som var å få barn sammen.

Vi hadde da holdt sammen i 10 år, men jeg ville ikke at vi skulle få barn sammen før vi var gift. Det betyr altså ikke at jeg mener det er slik det "må" være hos andre, men det er slik jeg følte det riktig for meg personlig.

Dersom både du og kjæresten din anser dere for kristne, så antar jeg at dere muligens deler dette synet, og dermed på den måten unngår at samboerskapet blir en permanent ordning. De fleste vil jo etterhvert få lyst på barn sammen når forholdet har vart i årevis...

[Gjest Gjesta]

Det er jo som de andre sier kun du og kjæresten som kan bestemme hva dere føler er rett. Men det er utrolig mange fordeler med å ha bodd sammen før en gifter seg.

Jeg tenker også at sex før ekteskapet er mer feil enn samboerskap. Men at en har hatt sex før ekteskapet er jo en privatsak som ingen vet noe om hvis en unngår graviditet. Dermed kan det jo hende at du og kanskje mest din mor føler at et samboerskap er innmari feil. Det sier seg jo selv at det er sex før ekteskapet hvis en bor sammen...

Vi gifter oss til sommeren. Da har vi bodd sammen i over 2 år. Sånn jeg ser på det så er vi like bundet nå som hvis vi var gift. Nettopp fordi vi har lån sammen, bil sammen+++. Et samboerforhold er ikke noe jeg tar lett på, selv om det selvfølgelig er de som gjør det også.

Men synes det virker som du er litt usikker i forhold til familien din også... Kanskje en idè å gjøre som hun over å forlove dere før dere flytter sammen. Kanskje det blir med "stuerent" i forhold til de kristne verdiene i familien din.

Avtale at går dette fint i f.eks. 1 år så planlegger dere bryllup om 2 år...

Selv må jeg innrømme at vårt bryllup har ingenting med kristendom å gjøre. Vi ønsker å gifte oss fordi vi elsker hverandre og vise at vi hører sammen. At vi venter med barn til etter vi har giftet oss er egentlig mest fordi vi ikke har følt oss klare til det før. Men jeg er egentlig glad for det nå.

Men sånn som jeg ser det er det hverken samboerskap eller ekteskap som gjør et forhold mest forpliktende. Det er når man får barn sammen at en virkelig må forholde seg til hverandre resten av ens liv.

Høres ut som du har en snill og forståelsesfull kjæreste. Bruk litt tid, ikke gjør et valg uten å være sikker på at det er det du vil.

[Gjest glamourgirl]

Hei trådstarter!

Jeg er kristen, og har gått mange runder med den samme problemstillingen som du beskriver.

Jeg giftet meg tidlig, fordi jeg ikke ville være samboer. Ekteskapet sprakk, av ymse grunner og det var et vondt forhold og en vond prosess, som det tok tid å komme over.

Nå tenker jeg at hvis jeg treffer en mann jeg blir glad i, så er det bare ham og jeg som kan vite hva som er rett for oss. Ikke foreldre, ikke kirka, ikke venner og egentlig ikke han, jeg kan vite hva som er best for meg, og han hva som er best for seg.

Jeg mener fortsatt at ekteskap er den beste samlivsformen, for meg, selv om jeg ikke har udelte positive erfaringer.

Men livet har lært meg at det som er riktig i en fase av livet ikke nødvendigvis er riktig senere. Jeg ser ikke på det som problematisk å være samboer nå, selv om jeg fortsatt mener at ekteskap er det som er riktig for meg.

Jeg syns du skal tenke, prate med kjæresten din, og er det viktig å få Guds velsignelse over samlivet så gjør det. En skal ikke gå på akkord med egen tro og egne følelser, men det er greit å ta et skritt om gangen så lenge veien man går er i riktig retning!

Lykke til!

Klem G

[Gjest Gjest]

Dette var veldig interessant å lese... Jeg har nok vokst opp med akkurat de samme holdningene som deg, og vet hvor dypt det setter seg i samvittighet og egen holdning. Jeg giftet meg så fort jeg hadde lov, og det var ikke akkurat mitt største ønske. Min mann var også kristen, og veldig opptatt av at vi ikke måtte ha sex før vi hadde fått gifta oss. Han bodde langt fra meg og jeg sov alltid over der, noe annet var uaktuelt, og min mor lette etter unnskyldninger hun kunne fortelle sine venninner hvis de spurte om saken. F.eks foreslo hun for foreldrene hans at de kunne rydde et kott så vi kunne si at det var mitt rom, for da kunne hun svare hvis noen spurte at jeg hadde et eget rom hos dem. Så etter alt dette presset måtte vi jo nesten gifte oss da. Det var ikke noe romantisk over det i det hele tatt, det var sånn: jeg vil ha sex med deg, så kan vi ikke gifte oss, vær så snill? Jeg følte heller ingen stor lykke over at han ville gifte seg med meg, og gikk lenge med en guffen følelse, som viste seg å være riktig.

Så nå er jeg skilt og samboer, og har det helt fantastisk!!!

Min mor har nok samme holdning som din, og gjorde alt for å få meg til å fortsette ekteskapet, til tross for at jeg hadde flere ganger blitt utsatt for vold fra min mann.

Og da hun innså at slaget var tapt, da jeg etter lang tid traff han jeg nå bor med og flyttet inn hos han (det var ikke noe spørsmål, jeg hadde valget mellom å bo der og å bo hjemme hos mine foreldre), sa hun at da synes hun jeg burde gifte meg med ham da, hvis vi skulle bo sammen. Jeg var fortsatt separert, og hadde vært sammen med fyren et par måneder, og hadde hun blitt minnet på det nå hadde hun nok skjønt hvor sykt det var... Jeg følte at det eneste hun tenkte på oppi alt jeg gjennomgikk var å redde familiens ære overfor menigheten.

Dette var min historie, ikke akkurat fullspekket med gode råd dette, men...

Uansett, det som er grunnlaget for "forbudet" mot samboerskap i de fleste menigheter er at man ikke skal ha sex før ekteskapet... Så har man allerede tråkket over denne grensen så er det vel ikke flere regler man kan bryte på dette punktet.

Jeg skulle selv ønske at jeg ikke hadde gifta meg den gangen, for jeg føler at jeg har brukt opp dette med å gifte meg, kan liksom ikke samle familien til bryllup en gang til føler jeg...

Så om jeg skal konkludere det hele med et råd vil jeg nok si at ikke gift deg før du er helt sikker (med holdningene din familie har vil du sikkert få like mye pes som meg om det går skeis), og absolutt ikke fordi du føler at du må gifte deg for å bo sammen med kjæresten din!!

[Gjest Gjest_Anonym_*]

Trådstarter igjen:)

Takk alle sammen for gode svar. Er så godt å kunne lufte slike problemstillinger og få så fornuftige svar tilbake!!

Jeg tar til meg de gode rådene,og ser absolutt at dette er noe jeg både må og kan bruke lang tid til å tenke over før jeg konkluderer med noe. Fire av venninnene mine giftet seg da de var veldig unge, nå er to av dem skilt... Definitivt viktig å høre på seg selv og slik vurdere hva som er best å gjøre, uavhengig av hva andre måtte synes.

Jeg likte ideen med å være forlovet før man flytter sammen. Jeg har faktisk prøvd å lufte ideen for kjæresten min, men han er ikke noe for dette. Han ser på forlovelse som noe mer seriøst, sier han, og en skal ikke forlove seg av gale grunner. Det er forsåvidt like sant som at man ikke skal gifte seg av feil grunner, men hva skal man gjøre da, dersom man ønsker en større, mer formell grad av forpliktelse så man får det bedre med både seg selv og sin familie?? For meg hadde det føltes som et kompromiss jeg kanskje kunne leve med..

Slettes ikke enkelt-... Samtidig er samtlige av vennene til kjæresten min samboere, og jeg er redd de syns det er rart at jeg har de holdningene jeg har overfor mitt eget liv. Men har ikke sagt noe til dem om hva jeg mener. Tror heller ikke jeg kommer til å gjøre det, kan fort misforståes når de ikke får "hele historien" liksom.. Tror dessuten kjæresten min er mer redd for at de andre skal synes det er teit enn det jeg er. Han sier det er uvanlig å ikke bo sammen før man gifter seg i disse dager (noe som jo forsåvidt stemmer ).

Å gifte seg uten å bo sammen først er utenkelig for ham, selv om han sier han på mange måter forstår meg og at han bare må "innfinne" seg med situasjonen slik den nå er. Han sier imidlertid at han må være 110% sikker hvis han ikke bor sammen først, imotsetning til 100% sikker hvis vi bor sammen...

Jeg vet at dette er et rimelig sentralt poeng for mange, derfor sa jeg ifra om hva jeg følte om saken tidlig i forholdet for at han skulle vite hvor han hadde meg. Han trodde visst likevel han kunne påvirke meg til å ombestemme meg og hintet mye om at vi kunne bo sammen, det gikk ikke helt inn hos ham da jeg motsa ham. Så for en måneds tid sammen sa jeg skikkelig ifra hva jeg mente. Det var da han sa han måtte bare innfinne seg med det, for han ville ikke presse meg til noe. Jeg kan likevel ikke unngå å føle at jeg kanskje snyter ham (oss) for noe, og selv om jeg rent logisk syns det virker best å bo sammen (med en større grad av forpliktelse), så strider prinsippene mine kraftig imot. Irriterende!!!

[Gjest glamourgirl]

Hvis en mann ville flytte sammen med meg og ikke forlove seg med meg fordi det var for forpliktende, ville jeg tenkt meg om to ganger. IKKE på mannen, eller forholdet, men på om dere var klare, og modne nok til å flytte sammen.

Dere har vært sammen i ett år, du er 26 år.

Dere tenker begge mye på hva andre tenker, føler og mener. Jeg tror du trenger tid til å finne ut hva du, og bare du føler og mener.

Du snyter ingen for annet enn skuffelse og følelsen av å gå på akkord med deg selv, eller ham, hvis du bestemmer deg for fort her. Det er tydelig at det er mange følelser involvert, og de bør du sortere ei lita stund først.

Dette er hva jeg tenker, ikke føringer for hva du bør gjøre. Jeg kjenner ikke deg!

G

[Wayah]

Hei trådstarter, må si jeg har sympati med både deg og kjæresten din. Jeg kan bare snakke for meg selv, men her er min formening, siden du ba om den

Jeg bodde sammen med nåværende mannen min i et par år før vi forlovet oss, og så i et par år til før vi giftet oss. Jeg synes det var en løsning som fungerte svært bra for oss, men hva som fungerer for dere er så klart noe helt annet.

Vi er nok ikke spesielt "offentlig" kristne, det er en mer personlig sak for oss. Jeg har ikke vokst opp i en menighet, så jeg har aldri fått "prentet inn" at samboerskap er galt, og det gjorde det mye mer naturlig for meg å være samboer. Hvis en er vokst opp i et miljø med holdninger mot samboerskap, kan jeg godt forstå at det ikke føles "fast" nok.

Uansett ser jeg litt på en del samboerskap som forberedelse til ekteskap(ikke alle, for jeg er ikke av den oppfatning at alle samboere bør gifte seg for at forholdet skal være seriøst, det er et valg hvert par må ta selv).

I samboertiden blir en vant til å bo sammen med et annet menneske, forholde seg til dem i hverdagen og lære hverandre å kjenne enda bedre. Jeg har følelsen av at direkte overgang fra kjæreste til gift kan bli veldig brå for mange, og dermed resultere i at ekteskapet havarerer. Det er liksom så mye mer "alvorlig" å være gift enn samboer, at mange føler et voldsomt press, kanskje føler de seg til og med fanget.

Jeg vil ikke si hva du bør gjøre, for hvis du ikke er komfortabel med samboerskap risikerer du bare at det blir helt feil for deg. Har nok ingen spesifikke råd til deg, og innlegget mitt ble nok litt pro-samboerskap, men jeg får si som mange andre: Tenk deg godt om, skriv forresten gjerne ned hva du tenker og føler(en for-imot-liste kan faktisk gi deg litt perspektiv), del det med kjæresten din og lykke til.

[Gjest Coolaid]

Jeg og kona var samboere først, og vi fikk barn lenge før vi giftet oss.... (Fy fy fy..

) Vi hadde ikke problemer med å stå for det vi gjorde, og vi angrer ikke på det. Vi har i dag vært sammen over 13 år, gift fem av dem.

En kompis av meg er prestesønn, og fant sin utkårede som også er fra en konservativ kristen familie. De giftet seg før de offisielt flyttet sammen. De hadde sex, og han bodde hos henne uten at foreldrene deres visste det ( i perioder) Når han var i militæret reiste han hjem på perm uten at foreldre visste det, for å være sammen med damen.

Vet ikke hva som er værst, å være ærlig med seg selv og sine valg, eller å snike rundt og ikke stå for det man gjør? Jeg har et kristelig livssyn, og er sikker på at Gud er like glad i meg selv om at vi var samboer før vi giftet oss.

Velg det som kjennes riktig for deg, og vær ærlig med deg selv og andre ang. valget ditt. Gud er glad i deg sånn som du er.

[Elle Melle]

Jeg og mannen var sammen en stund (hadde kjent hverandre mange år tilsammen og var veldig sikre på at dette var det rette), forlovet et års tid, og så flyttet vi sammen et par måneder før vi giftet oss.

For meg/oss var det uaktuelt med noe mindre forpliktende enn "det mest forpliktende" når vi nå engang valgte å satse på hverandre.

Hva skulle vitsen være med å IKKE gifte seg? At forholdet skulle være lettere å gå ut av igjen hvis det skulle bli vanskelig? Det var ikke et alternativ for meg uansett, dermed hadde vi ikke noen "grunn" til å la være å gifte oss.

Vanskelighetene med "å bli vant til hverandre" kommer uansett om man er gift eller samboer, så å bo sammen for å bli samkjørte før giftemål ser jeg ikke helt poenget med.

Hvis man finner ut at man ikke passer sammen og ikke vil dele livet sammen likevel, ser jeg selvsagt fordelene med å ikke være gift men samboere først.

Spørsmålet for deg blir vel:

Hva synes DU er forskjellene på samboerskap og ekteskap?

Hvis du finner ut av det, kan det kanskje være lettere å ta et valg?

[Gjest Gjest]

Trådstarter atter en gang

Hm... Føler meg litt små- naiv her, takk og lov for anonymitet....! '

Grunnen til at folk er samboere er altså ofte fordi de ønsker en "glattere" overgang til ekteskapet? Da tenker jeg: Hva er det som er så skremmende med ekteskapet? Er det best "psykologisk" å bo sammen før man gifter seg fordi man da slipper et "press"? Vitner ikke det om en negativ holdning til ekteskap/ mer "seriøse" forpliktelser?

Stiller disse spørsmålene for kanskje bedre å forstå kjæresten min sitt synspunkt, orker ikke "presse" kjæresten min som en sitron for å få svar på det jeg lurer på...

Takknemlig for svar!

[Gjest *Snart medlem*]

Trådstarter atter en gang

Hm... Føler meg litt små- naiv her, takk og lov for anonymitet....! '

Grunnen til at folk er samboere er altså ofte fordi de ønsker en "glattere" overgang til ekteskapet? Da tenker jeg: Hva er det som er så skremmende med ekteskapet? Er det best "psykologisk" å bo sammen før man gifter seg fordi man da slipper et "press"? Vitner ikke det om en negativ holdning til ekteskap/ mer "seriøse" forpliktelser?

Stiller disse spørsmålene for kanskje bedre å forstå kjæresten min sitt synspunkt, orker ikke "presse" kjæresten min som en sitron for å få svar på det jeg lurer på...   

Takknemlig for svar!

←

Man blir gjerne samboer før man gifter seg, for å finne ut om man fungerer sammen i hverdagen. For mange er det viktig å finne ut om man kan samarbeide om alt før man tar det store steget der er å gifte seg. Dessverre er det ofte slik at selv om man er enig om hvordan ting skal gjøres muntlig, er det ikke sikkert det funker slik i praksis

Nå er ikke jeg kristen, men dersom jeg var det, ville jeg tenkt på hva jeg trodde gud ville mene om forholdet vårt. For gud er det vel viktigst at man respekterer hverandre og er trofast - ikke hvorvidt man har navnene sine på et felles papir. Ut fra dette er jeg også enig i de som sier at det er vel et større etisk dilemma med sex utenfor ekteskapet, enn hvorvidt man deler bosted.

[Elle Melle]

Man blir gjerne samboer før man gifter seg, for å finne ut om man fungerer sammen i hverdagen. For mange er det viktig å finne ut om man kan samarbeide om alt før man tar det store steget der er å gifte seg. Dessverre er det ofte slik at selv om man er enig om hvordan ting skal gjøres muntlig, er det ikke sikkert det funker slik i praksis icon_wink.gif

Er dette en slags "på prøve" tankegang da? Hvis det ikke fungerer fint så vil vi ikke gifte oss likevel?

Det fungerte ikke fint for oss i begynnelsen, så om vi hadde hatt planer om å avlyse forholdet ved vanskeligheter i "samkjøringen", da hadde vi ikke vært sammen nå.

(Men vi er sammen ennå, er over vanskelighetene og samkjørte som bare det.)

Er alle samboerskap en slik "vi får prøve og se hvordan det går"-greie i begynnelsen? Jeg har på en måte ikke helt det inntrykket. Så hva er da fordelen med å ikke gifte seg med det samme?

[Gjest *Snart medlem*]

Er dette en slags "på prøve" tankegang da? Hvis det ikke fungerer fint så vil vi ikke gifte oss likevel?

Det fungerte ikke fint for oss i begynnelsen, så om vi hadde hatt planer om å avlyse forholdet ved vanskeligheter i "samkjøringen", da hadde vi ikke vært sammen nå.

(Men vi er sammen ennå, er over vanskelighetene og samkjørte som bare det.)

Er alle samboerskap en slik "vi får prøve og se hvordan det går"-greie i begynnelsen? Jeg har på en måte ikke helt det inntrykket. Så hva er da fordelen med å ikke gifte seg med det samme?

←

Nå mener jeg i utgangspunktet at samboerskap er en seriøs ting, og selv om det for noen er en "vi får prøve å se"-fase, mener jeg helt klart at hvis man først har flyttet sammen, har man forpliktelser til å forsøke å få ting til å fungere.

Men - i praksis er det jo ikke så bindende, ettersom man ikke er nødt til å inngå kontrakter, slik man må når man gifter seg. Uansett er det jo faktisk bedre - og enklere - å avbryte et samboerskap på det grunnlaget hvis det skulle vise seg og overhode ikke fungere. Noen ganger viser det seg nemlig at forholdet blir et fullstendig annet når man flytter sammen.

Og jeg er enig i at noen trenger en samkjøringsfase, og at ting kan fungere godt etterhvert selv om det er startproblemer.

[Gjest anonym (Trådstarter)]

Er dette en slags "på prøve" tankegang da? Hvis det ikke fungerer fint så vil vi ikke gifte oss likevel?

Det fungerte ikke fint for oss i begynnelsen, så om vi hadde hatt planer om å avlyse forholdet ved vanskeligheter i "samkjøringen", da hadde vi ikke vært sammen nå.

(Men vi er sammen ennå, er over vanskelighetene og samkjørte som bare det.)

Er alle samboerskap en slik "vi får prøve og se hvordan det går"-greie i begynnelsen? Jeg har på en måte ikke helt det inntrykket. Så hva er da fordelen med å ikke gifte seg med det samme?

Det er nettop dette som er min bekymring... Man skal liksom "teste hverandre ut" før man tør å forplikte seg? Jeg tenker at en av årsakene til at så mange samboerskap går i oppløsning, kan ha noe med at mange føler seg usikre når en ikke i like stor grad er forpliktet overfor hverandre? Ihvertfall ville jeg følt meg veldig usikker dersom man skulle gå inn i et samboerforhold med dette som utgangspunkt. Og hva gjør man hvis man så bestemmer seg for å gifte seg, dersom man i ekteskapet ikke blir kvitt usikkerhetsfølelsen som det gav å være i et mindre forpliktende samboerforhold? (Dersom man ser på samboerskap som mindre forpliktende enn ekteskap)