Fra bestevenn til kjæreste?

[Gjest Gjest]

Hvis man har en bestevenn som man er mer glad i enn noen andre, og man begynner å føle mer enn vennskap. Hvordan finner man da ut om den andre også føler noe mer? Det kan jo være litt vanskelig å skille det fra hverandre om det er en vennskapelig klem eller en håpe på noe mer-klem. Er det noen av dere som har kjæreste der det begynte med langvarig vennskap før det ble noe mer? Eller er det noen av dere som har opplevd at en av partene har fått mer følelser og ikke den andre? Og hvordan gikk det da med vennskapet etterpå? Kan jo bli pinlig for den ene som er forelsket, eller?

[Gjest Pax]

Det har jeg opplevd, og vennskapet gitt til helvete.

[T__|:)|__S]

1 gang dette skjedde med meg så endte hele vennksapet i dass.. Fram og tilbake i over et år med følelser, usikkerhet..

MEN; min sskatt oh jeg har kjent hverandre i over 7 år.. Vi ble sammen for 14 måneder siden, og vi var gooode venner det siste året.. Var ye usikkerhet i begynnelsen.. "Føler han det samme osv"

Men idag angrer jeg ikke et sekund at jeg fortalte han det.. Eller vi hoppet til køys, og så gikk det bare oppver etter det

Mitt råd er ihvertfall, ikke åpn deg eller fortell noe før du er heeelt 110% sikker på at du føler noe mer enn vennskap!

Lykke til

[AlmaCity]

Jeg er sammen med en jeg var god venn med i noen år før det skjedde noe mellom oss. Bra grunnlag å bygge et forhold på, synes jeg da...

[T__|:)|__S]

Jeg er sammen med en jeg var god venn med i noen år før det skjedde noe mellom oss. Bra grunnlag å bygge et forhold på, synes jeg da...

←

Enig!

Godt å ha et godt og varmt forhold før man blir kjærester! Bygger et herlig grunnlag for fremtiden

[MsRP]

Høres ut som en god idè det, ja... Er vel ikke noen annen måte å finne ut om vennen din føler det samme enn å snakke om det. Kan selvfølgelig være pinlig om den andre ikke føler det samme, men om du vet at det virkelig er ham/henne du vil satse på, så er vel det en sjanse verd å ta??

[Gjest Frk Åberg]

For oss gikk det veldig bra, i og med at vi nå er forlovet.

Det at vi kjente hverandre så godt, gjorde det også ganske trygt i begynnelsen. Uten at det ble kjedelig.

Endret 14. februar 2007 av Frk Åberg

[Gjest prestekrage]

For ettpar år siden ble jeg sammen med en av mine venner. Vi hadde hatt sterke føleleser for hverandre leenge- men holdt tilbake da vi begge var i forhold (ekteskap/ samboerskap m barn).

Men en kveld klarte vi ikke å stoppe oss. I dagene/ukene som kom ble det mange lange kvelder med mye kaffe og lange samtaler (men vi var ikke fysiske).

Vi fikk avsluttet forholdene våre- og ble eninge om å prøve- for å se hvordan det ville utvikle seg.

Det vi begge var trygge på var at vi kjente hverandre så godt at selv med ett brudd ville vi klare å berge vennskapet. Dette med bakgrunn i komunikasjonen oss i mellom (som alltid hadde vært MEGET god).

Forholdet varte i 5 mnd før vi ble enige om å avslutte det fordi begge hadde behov for å være single- ha tid til å finne igjen seg selv (vi kom fra lange forhold bege to).

I dag er vi fremdeles veldig gode venner. Vi er hverandres sjelesørgere/ "søppelbøtter"/ hobbypsykologer/ "det motsatte kjønn-tolkere".

Spenningen mellom oss kan tidvis bli litt for positiv- men vi holder oss på matta.

Ingen av oss angrer på noen av valgene vi tok i forbindelse med forholdet vårt- og er i dag glade for at vi fant ut av alt som var mellom oss...

I dag er vi faktisk bedre venner enn vi var før vi var sammen.

[momo]

Jeg hadde en bestevenn fra jeg var 8 år gammel, vi gikk i samme klasse fra barneskolen og ut ungdomskolen. Vi hang alltid sammen og var utrolig gode venner. Så startet vi på forskjellige videregående og fikk masse nye venner og selv om vi holdt kontakten, var det jo ikke hver dag. Og sakte men sikkert ble det mer og mer spenning for meg, begynnte og føle meg forelska i han. Det gikk ganske sakte fra vennskap til kjærster, da vi var nok litt usikre på hva den andre følte.

Vi var jo unge når vi ble kjærster og det var jo og grunnen til at det ble slutt. Men etter det ble slutt så forsvant hele vennskapet og. Noe som var ganske leit.

For etter det ble slutt, så savne jeg jo ikke han som kjærste, men savna virkelig beste vennen min.

[Gjest neh]

jeg var forelska i bestekameraten min. og han i meg. visste det ikke da, men fikk vite det seinere. men hmm; jeg hadde jo mine anelser. skjønner man ikke hvis det ligger noe mer der? merker du om han blir sjalu av deg og andre gutter, kanskje?

for min del, fucka jeg det opp med å rote med andre. det har han enda ikke tilgitt meg for, og vi er ikke venner den dag i dag.

[*Enigma*]

Da jeg var 17 ble jeg sammen med min beste venn. Jeg hadde vært forelska i han lenge, og hinta masse, flørta masse, og forsøkt alle mulige måter for å finne ut om han var interessert i meg. Til slutt så sa jeg det bare rett ut, at jeg var forelska i han og hadde vært det hele tida. En måneds tid seinere var vi sammen.

Om metoden er å anbefale, altså å si ting rett ut vet jeg ikke. Det kan i grunnen slå begge veier. Dessuten bør du tenke på at vennskapet kan gå til helvete dersom det blir slutt. Han og jeg var sammen i 4 år, og vi klarte å beholde vennskapet i 1 år etter bruddet, men så gled vi fra hverandre og sluttet å snakke sammen. Jeg savner fortsatt vennskapet vårt, selv om det er flere år siden vi snakket sammen.

[Villemarie]

Hvis man har en bestevenn som man er mer glad i enn noen andre, og man begynner å føle mer enn vennskap. Hvordan finner man da ut om den andre også føler noe mer? Det kan jo være litt vanskelig å skille det fra hverandre om det er en vennskapelig klem eller en håpe på noe mer-klem. Er det noen av dere som har kjæreste der det begynte med langvarig vennskap før det ble noe mer? Eller er det noen av dere som har opplevd at en av partene har fått mer følelser og ikke den andre? Og hvordan gikk det da med vennskapet etterpå? Kan jo bli pinlig for den ene som er forelsket, eller?

←

Jeg og min elskede var nære venner i.. La meg se.. ca 3 år, før noe skjedde mellom oss. Han og kona var i samme vennegjeng som meg.

Jeg var fryktelig glad i han, for han var virkelig en fantastisk mann på alle måter. Og det var han som trøstet meg og oppmuntret meg da jeg ba eksen min, og mitt barns far, om å flytte ut. Han var den som trøstet meg da ting ikke gikk som jeg ville at de skulle, etter ett år med "att og frem"-forhold til en annen fyr..

Og så ble vennen min separert. Og det var liksom min tur til å oppmuntre.

Vi var jo glad i hverandre fra før, og hadde sett hverandres "styggeste" sider såvel som de gode sidene.

Og så falt vi like pladask begge to.

Det at vi har vært nære venner lenge før vi ble noe mer er utrolig deilig. VI opplever den berusende følelsen av forelskelsen, samtidig som vi opplever tryggheten i å kjenne hverandre på bunnen, slik at det aldri er usikkert eller vaklende eller forvirrende.

[Gjest Gjest]

Jeg er enig med de her som sier at det er et veldig godt fundament å bygge et forhold på. Likevel er det jo fallgruber. Skulle det vise seg at dere ikke fungerer som kjærester, sliter mange med å finne tilbake til vennskapet etterpå. Og ikke minst om den ene av dere har dypere følelser enn den andre. Da kan et vennskap hvor man vet at den andre vil mer enn en selv bli ganske kunstig.

[gizmoo]

Var venn med samboeren min i noen år før vi ble sammen. Syns dette er kjempe bra, for jeg vet jo ALT om han ... Jeg vet hva han gjorde når han var yngre og mer usikker, og han vet det samme om meg. Jeg vet hvem han har vært sammen med, og har sett han drite seg ut i fylla.

Føler ikke at jeg trenger å lure på noe, for jeg har jo sett han bli voksen! Begge hadde følelser for hverandre lenge før vi ble sammen også. Ingen av oss trodde den andre følte det samme. At begge følte sånn i lang tid gjorde det hele så intenst når det ENDELIG ble oss.

Har ikke hatt noe bedre forhold enn dette. Vi kan fortelle hverandre alt

[viren]

Jeg og samboeren hadde kjent hverandre i 3-4 år da vi plutselig oppdaget at det var "noe" der. Vi har nå bodd sammen i over 4 år, er forlovet, har et barn og venter barn nummer 2. Man kan få et fantastisk forhold, og man kan risikere å miste vennskapet dersom det skulle vise seg å ikke fungere. Men: det er kanskje dumt å gå glipp av noe som kunne blitt fantastisk, fordi man er redd for å ødelegge et vennskap?

Hvordan du skal vite om han føler noe mere for deg - du kan jo kanskje prøve å småflørte litt, se hvilken respons du får tilbake?