kjærlighet til foreldre

[treningsjenta]

jeg er jo ikke så gamle jenta, men allikevell flyttet hjemmefra for snart et år siden, og det går fint. vi klarer oss bra:)

MEN...jeg er meget meget hjemmekjær, altså til barndomshjemmet mitt. jeg kunne helst ha bodd der resten av mitt liv sammen med mine foreldre. men de maste litt om at dte var på tide å komme seg ut av redet, når jeg først tok skrittet så tror jeg jammen meg de angret litt. men det ble nå¨slik. jeg er mye hjemme hos dem enda, og benytter ofte som mulig anledningen til å overnatte der.

sender dem sms og ringes daglig. jeg er veldig så glad i dem, men i min familie så sier vi ikke slikt. vi har vel egentlig aldri noen gang sagt tiø hverandre at vi er glade i hverandre. klart vi er det, men det har aldri blitt sagt. det er ganske sårende, for jeg er fryyyktelig glade i dem, og dem i meg. men nå som jeg har flyttet u føler jeg det at jeg må vise det, og jeg viser det ofte ved at jeg baker med meg kake, tar med mat, inviterer dem på middag støtt og stadig og kjøper med ting til dem. jeg har vel egentlig et lite kjøpepress på meg selv, og tror nok det er fordi jeg aldri får sagt det ordrett, derfor kjøper jeg heller gaver. ikke at jeg har den beste økonomien heller, men det er mine foreldre og da betyr ikke økonomien så mye!

jeg vet at folk vil si at jeg burdte fortelle dem hvor glad jeg er i dem, men det skjer ikke. det skjer overhodet ikke! vi er ikke sånn.

men jeg føler det som et lite press, eller det henger over meg at jeg stadig vekk tenker pådem, stadig vekk savner barndomshjemmet, savner rutinene, savner dem, savner det vi gjorde sammen.... jeg trives i mitt nye hjem ja.. men .... og jeg er så fryktelig glad i dem, og får lissom ikke vist dette nok.....

måtte nesten bare få luftet tankene mine litt her...... vet ikke helt meningen med innlegget,det måtte bare ut.....

[Gjest Pax]

Kanskje det er en barriere som må brytes?

Først da jeg var 25 år gammel, og dro på langtidsferie på den andre siden av jordkloden sa mamma at hun var glad i meg. Vi snakket på telefonen samme dagen jeg dro, og da det var på tide å legge på sa hun "Jeg er glad i deg" med et hulk og la på.

Og etter den dagen har det ikke vært noe problem å si det/få høre det innad i familien.

[Badlands]

Eg trur ikkje ein er nødt til å seie det alltid. Eg har heller aldri høyrt noko slikt frå nokon i familien, men likevel veit eg at dei ville gjort alt for meg (og motsett). Nokon har kanskje meir behov for å setje ord på ting enn andre? Eg er ikkje slik at eg må fortelje foreldra mine alle detaljane i livet mitt ellers heller, kanskje desse to tinga heng saman?

Trur nesten det ville blitt litt for sentimentalt dersom eg skulle sagt "eg er glad i deg" el.l. til mamma. Vi er alle av det lettrørte slaget, og eg har aldri høyrt ein tale i familien min der talaren har kome igjennom heile greia med klår røyst

Det ville nok blitt alt for mykje å komme med så "ladde" ord som "eg er glad i deg" ...

Det er SÅ mange no for tida som har familieproblem, det er uvennskap, folk har lite kontakt med foreldra, eller det er ting som har skjedd i oppveksten som gjer at folk er sinte på kvarandre. Det at familiemedlemmer har nær og god kontakt i vaksen alder er i seg sjølv eit vitnesbyrd på at dei er glade i kvarandre, noko som slett ikkje er sjølvsagt no for tida. Det set foreldra dine sikkert også veldig stor pris på

[Gjest Fruktfat]

i min familie er det heller ikke vanlig å si sånt, det eneste er at mamma sa "vi er jo glade i dere" da vi hadde gjort noe dumt, hehe.

når jeg får barn skal det å si at man er glade i hverandre bli like naturlig som å si "ha en fin dag"

[Pus74]

Hva med å skrive det i mors-/farsdagskort og bursdagskort?