Hvordan takle slike personer?

[Gjest Gjest]

Jeg har en bekjent som er veldig snill. Men jeg holder på å bli sprø.

Han blir gjerne med på ting som man foreslår, men foreslår aldri noe selv. Hvis man spør hva han har lyst til til, svarer han alltid unnvikende og kommer aldri med et lite forslag. Han snur bare spørsmålet. Han er overdrevent høflig, og sier f.eks "Takker" og bukker samtidig. Han spiser til og med frokost med kniv og gaffel, og børster i et sett imaginære smuler av hendene sine.

Det er umulig å beskrive.

Hvordan takler dere slike folk? Jeg klarer ikke at folk aldri har egne meninger, aldri tar initiativ til noe, alltid skal være overhensynsfulle. Jeg blir dessverre i dårlig humør av det og så får jeg dårlig samvittighet like etterpå, for han mener det jo ikke vondt.

Dette er en person som jeg må forholde meg til, så det er ikke noe alternativ å bryte kontakten.

[Inkognito]

Har du sagt det til han, hvordan du opplever han ?

[Arkana]

Med tanke på at nordmenn generelt er et utrolig uhøflig folk hadde jeg i allefall satt pris på akkurat det punktet med ham. Men mangel på initiativ hadde nok irritert meg også, og jeg hadde kanskje "tvunget" ham til å ta et standpunkt ved et par anledninger. Men, vi er jo alle forskjellige og målet er vel ikke at alle skal bli som deg, så jeg ville voktet meg vel for å fortelle andre hvordan jeg synes at de skal være.

[hjertesukka]

Men mangel på initiativ hadde nok irritert meg også, og jeg hadde kanskje "tvunget" ham til å ta et standpunkt ved et par anledninger.

←

Slik hadde jeg blitt også.- Vanligvis er jeg relativt tolerant og overbærende, men dette hadde gjort meg til et hespetre, er jeg redd. Det er noe med at balansen blir feil i forhold til andre mennesker. Har ingen gode råd til hva du skal gjøre, utenom å "tvinge" ham til å ta avgjørelser. På en fin måte,sjølsagt.

[Gjest Gjest]

Hei, det var jeg som startet tråden. Jeg har tenkt litt mer, og tror det kanskje er tafattheten hans som jeg takler dårligst.

Jeg har ikke sagt noe til ham direkte, for han må jo selv få være som han er og vil være. Det føles ikke riktig å fortelle voksne hvordan de bør være. Men samtidig ser jeg jo at dette skaper problemer for ham når det gjelder relasjoner til andre. Han har ikke så mange venner og (selvsagt) ingen kjæreste, selv om jeg vet at han svært gjerne vil finne noen å dele livet med.

Jeg føler meg også litt som et "hespetre" noen ganger. De gangene jeg har forsøkt å tvinge fram et standpunkt.

Jeg skriver forsøkt, for jeg kan ikke huske at jeg noen gang har klart å få ham til å ta et standpunkt. Som regel blir han bare stående med armene hengende rett ned og så venter han. På at andre skal ta avgjørelsen.

Denne uselvstendigheten takler jeg ikke. Jeg gir et (delvis) tenkt eksempel. La oss si at jeg bor i Oslo og at han har lyst til å komme på besøk. Jeg sier ok, men har ikke fri, så på dagtid må han klare seg selv. Da har det skjedd at han har vært inne hele dagen (selv om han får egen nøkkel og ukekort i hånden) og venter til jeg kommer hjem.

Han har lyst til å se litt av byen mens han er her, og jeg spør hva han vil se. Svaret: Det er jeg som kjenner byen, han blir med på alt, han. Et voksent menneske må da være i stand til å informere seg litt om hva som fins, ta opp en brosjyre (som jeg har skaffet sammen med kart) og si at "Det museet ser interessant ut" eller "Skal vi dra til Vigelandsparken"? Men nei. Jeg føler meg som en barnehagetante eller guide på en pakketur når han er her.

Men jeg kan nok ikke forandre noen. Så hvordan kan jeg lære å takle dette bedre?