Mennesker som er enig med alle

[Frøken¤Fryd]

Av og til må vi jo omgås mennesker vi ikke er helt på bølgelengde med, slik er det jo bare.

Jeg må omgås en person som hele tiden er enig med alle.

Jeg er ikke sikker på om h*n er usikker, sjenert og ikke tør si ifra eller om h*n bare forandrer mening ut ifra hvem h*n snakker med der og da.

Jeg tror mest på det siste, for jeg har da sittet og fått ørene fulle av diverse stygg snakk om andre mennesker mens i en annen situasjon om samme person, så var meningen en helt annen.

Jeg blir litt forvirret av slike mennesker, jeg stoler ikke på dem og tror vel at slike personer er de som snakker om deg bak ryggen din mens de tilsynelatende liker deg veldig godt.

Hva med dere, hva tenker dere om mennesker som er enig med alle ?

Hvor ble det av dette med å ha egne meninger ?

Og hva i all verden er deres egentlige mening når de tydeligvis har mange oppfatninger om nøyaktig samme sak/person ut ifra hvem de snakker med ?

Endret 9. februar 2007 av Frøken¤Fryd

[venus*]

Jeg tenker at enten så har de ekstremt dårlig selvtillit, eller så har de avhengig personlighetsforstyrrelse.

[Gjest Silmarill]

Enten dårlig selvtillitt eller overhode ikke engasjert i noen ting, og bare nikker eller rister med hodet alt ettersom!

Still personen spørsmål om hvorfor h*n mener det h*n gjør og still spørsmål vedr. saken uten at du eller noen andre allerede har uttalt ditt/deres svar!

For all del ikke prøv å ydmyke personen da det er dårlig gjort - gjør det når du og h*n er alene. (ikke i plenum)

Selv er jeg lite begeistret å diskutere med mennesker som alltid er enig, men ikke helt vet hvorfor de er der!

Endret 9. februar 2007 av Silmarill

[Gjest Gjest 1]

Har trådstarter et par eksempler på hva du mener er å være enig med alle?

Jeg lurer på hva slags gradsnivåer det er snakk om her, er det for eksempel i arbeidslivet du tenker spesielt på eller helt generelt?

[tjamsa]

Kan vel hende h*n kun er delvis enig i mye og ikke gidder å diskutere hele tiden. Man må ikke på død og liv komme med meningene sine hver gang man er rundt andre mennesker. Særlig på arbeidsplasser f.eks kan det bli litt slitsomt (både å si og høre på).

Endret 9. februar 2007 av tjamsa

[Gjest Gjest 1]

Selv er jeg lite begeistret å diskutere med mennesker som alltid er enig, men ikke helt vet hvorfor de er der!

←

Samtidig kan det vel sies at enkelte mennesker ikke alltid har så sterke meninger i ulike spørsmål og andre igjen kan ha vanskelig for å hevde sin mening fordi de er redd for at andre ikke skal like dem, kanskje fordi det er mønstre de har med seg fra sin barndom.

Jeg har for eksempel grepet meg selv i å nærmest beklage at jeg ikke var mer uenig med lederen enn jeg var, vi tenker ofte likt. Lederen ønsket kritikk men jeg var altså enig og kom ikke med kritikk. Det blir feil å være uenig bare for å være uenig.

Kan en ikke også regne med at den som tier samtykker? De som aldri sier sin mening kan hvertfall ikke klage etterpå, fordi de sa ikke i fra da de hadde anledningen.

[Arkana]

Jeg er enig med tjamsa. Jeg orker ikke ha inngående diskusjoner om alt mulig rart med folk jeg ikke har noe spesielt forhold til (dvs bekjente, folk fra jobben osv), så jeg kan godt bare nikke og jatte med selv om jeg er uenig. En annen ting er at enkelte mennesker er mye flinkere enn andre til å se begge sider av en sak, og derfor kan det virke som om de er "enige med alle", og det er de jo på en måte, uten at det er noe negativt med det.

[Gjest Gjest 1]

Kan vel hende h*n kun er delvis enig i mye og ikke gidder å diskutere hele tiden. Man må ikke på død og liv komme med meningene sine hver gang man er rundt andre mennesker. Særlig på arbeidsplasser f.eks kan det bli litt slitsomt (både å si og høre på).

←

Til dels enig med deg i dette. Det virker som mange etterlever dette i arbeidslivet hvertfall...

[Gjest Gjest 1]

Enkelte mennesker er mye flinkere enn andre til å se begge sider av en sak, og derfor kan det virke som om de er "enige med alle", og det er de jo på en måte, uten at det er noe negativt med det.

←

Nemlig. Analyserende og diplomatiske mennesker kan se andre sider av saken og kan nikke for å vise at de anerkjenner andres utsagn - uten at det betyr at de selv er enig/uenig. Så kan det godt hende at slike typer vil fronte sine meninger sterkere overfor spesielt utvalgte/fortrolige og i spesielle situasjoner men at de jatter mer med andre fordi det tross alt kan bli litt slitsomt å markere sine meninger i enhver sammenheng med alle.

Jeg ser ikke noe negativt i å anerkjenne andres syn og nikke dersom disse menneskene faktisk kommer med sine meninger når det kreves og er nødvendig.

Endret 9. februar 2007 av Gjest 1

[Frøken¤Fryd]

Disse meningene gjelder både i arbeidslivet og ellers, dette er et menneske som er ekstremt "god" til å kritisere absolutt alle andre, jeg har ikke hørt henne kritisere meg, men stort sett alle andre er det noe galt med så jeg regner nesten med at jeg også får hørt meg når hun snakker med andre og jeg ikke er der.

Hun har alltid vondt noen plass, det er alltid uff, akk og synd på henne og alt er et slit og alle er det noe galt med.

Vil ikke si så mye om en konkret sak da det kan være avslørende, men hun går som sagt hardt ut mot andre mennesker og spesielt alle som ikke er født i Norge.

Hun hater alle som ikke er født i Norge og føler seg tydeligvis mye bedre enn dem.

Når en innvandrer fikk tilslengt rasistiske kommentarer av en person, og jeg og flere andre syns dette var helt hårreisende å snakke slik til andre mennesker, ja da var hun plutselig enig.

Og det var her jeg datt av i forhold til hva hun egentlig mener.

Hun går så sterkt ut mot andre mennesker i "enerom", men er for feig til å stå for meningene sine når det gjelder.

*

Spesielt i "enerom" er hun veldig ivrig på å snakke stygt om andre, men hun sier ingenting om det om det oppstår en konflikt f.eks på arbeidsplassen.

Da tier hun og hvis jeg ikke er enig med henne så snur hun plutselig fra det hun har ment hele tiden til å være enig med meg.

Endret 9. februar 2007 av Frøken¤Fryd

[Gjest Gjest 1]

Og hva i all verden er deres egentlige mening når de tydeligvis har mange oppfatninger om nøyaktig samme sak/person ut ifra hvem de snakker med ?

←

Tja, si det. Kanskje en føler en ikke kan si det samme til alle og enhver?

De en har stor fortrolighet med tør en å si hva en egentlig mener til og med andre er en mer overfladisk og forsiktig i formuleringene?

Hvis det gjelder en sak (og ikke person) høres det noe merkelig ut å ha ulikt syn avhengig av hvem en snakke med for det gjelder jo en sak.

[Gjest Gjest 1]

Hun hater alle som ikke er født i Norge og føler seg tydeligvis mye bedre enn dem.

Når en innvandrer fikk tilslengt rasistiske kommentarer av en person, og jeg og flere andre syns dette var helt hårreisende å snakke slik til andre mennesker, ja da var hun plutselig enig.

Og det var her jeg datt av i forhold til hva hun egentlig mener.

Hun går så sterkt ut mot andre mennesker i "enerom", men er for feig til å stå for meningene sine når det gjelder.

←

Da forstår jeg at det kan virke forvirrende. Hvis en person fronter en sterk mening på et område og i ettertid sier seg helt enig i noe som går tvert i mot det hun først frontet så sterkt, da kan en begynne å lure på hvor en har vedkommende.

[Navnløs]

Jeg er helt enig med alle her, jeg...

Neida. Sånne folk er irriterende. Ja, det finnes sikkert årsaker til at de sier seg enig i alt. Men jeg orker ikke etterdiltere og sånne som sier seg enig i alt bare fordi de tror at diskusjon er det samme som konflikt.

Som at noen sier de liker et tv-program, jeg sier jeg ikke liker det fordi ditt og datt, og vedkommende avslutter med at h*n er enig med meg... Whaaat?

[Gjesten29]

Usikker på seg selv med manglende ryggrad, generellt misfornøyd med eget liv. Ikke noe å bry seg om ( skal selvfølgelig bry seg om andre, men da må de komme en i møte ) jeg gidd ikke kaste vekk mer energi på folk som kritiserer alt og alle. Be brave.

[Gjest Frøken Titt]

Jeg er helt enig med alle her, jeg... 

←

Væh...den hadde jeg tenkt å ta...

[mysan]

Det hender jeg kan gi inntrykk av å være enig med folk, bare fordi at de ikke er folk jeg skal ha noe mer med å gjøre, eller at jeg simpelthen ikke gidder å gå inn i en diskusjon med dem. Så ler jeg heller inni meg av deres for meg idiotiske meninger...

[Wildy]

Jeg kan godt være enig i andre i den forstand at jeg skjønner tankegangen og argumentene. Men det er ikke det samme som at jeg er enig at deres løsninger/syn/meninger er riktige.

Og når det gjelder ting jeg egentlig bryr meg katta om gidder jeg ikke diskutere, men jatter med i håp om å få fred.....

[Frøken¤Fryd]

Enkelt å forholde seg til er det iallfall ikke...

[Gjest Vintersol]

Av og til må vi jo omgås mennesker vi ikke er helt på bølgelengde med, slik er det jo bare.

Jeg må omgås en person som hele tiden er enig med alle.

Jeg er ikke sikker på om h*n er usikker, sjenert og ikke tør si ifra eller om h*n bare forandrer mening ut ifra hvem h*n snakker med der og da.

Jeg tror mest på det siste, for jeg har da sittet og fått ørene fulle av diverse stygg snakk om andre mennesker mens i en annen situasjon om samme person, så var meningen en helt annen.

Jeg blir litt forvirret av slike mennesker, jeg stoler ikke på dem og tror vel at slike personer er de som snakker om deg bak ryggen din mens de tilsynelatende liker deg veldig godt.

Hva med dere, hva tenker dere om mennesker som er enig med alle ?

Hvor ble det av dette med å ha egne meninger ?

Og hva i all verden er deres egentlige mening når de tydeligvis har mange oppfatninger om nøyaktig samme sak/person ut ifra hvem de snakker med ?

←

Jeg har aldri opplevd mennesker som er enige bare for å være enige, så jeg kan ikke snakke ut av egen erfaring her...

men jeg vet at jeg selv prøver å se flere sider av en sak, og kan derfor anerkjenne argumenter for "motsatt side", og dessuten er det ikke ofte jeg gidder å diskutere med menensker jeg vet skal ha rett til enhver tid.

For meg dreier det seg sjelden om å "vinne" en samtale... for meg er det viktigere å sette meg inn i motstanders synspunkt, samt å argumentere for eget syn enn å "ha rett".

Disse meningene gjelder både i arbeidslivet og ellers, dette er et menneske som er ekstremt "god" til å kritisere absolutt alle andre, jeg har ikke hørt henne kritisere meg, men stort sett alle andre er det noe galt med så jeg regner nesten med at jeg også får hørt meg når hun snakker med andre og jeg ikke er der.

Hun har alltid vondt noen plass, det er alltid uff, akk og synd på henne og alt er et slit og alle er det noe galt med.

Vil ikke si så mye om en konkret sak da det kan være avslørende, men hun går som sagt hardt ut mot andre mennesker og spesielt alle som ikke er født i Norge.

Hun hater alle som ikke er født i Norge og føler seg tydeligvis mye bedre enn dem.

Når en innvandrer fikk tilslengt rasistiske kommentarer av en person, og jeg og flere andre syns dette var helt hårreisende å snakke slik til andre mennesker, ja da var hun plutselig enig.Og det var her jeg datt av i forhold til hva hun egentlig mener.

Hun går så sterkt ut mot andre mennesker i "enerom", men er for feig til å stå for meningene sine når det gjelder.

*

Spesielt i "enerom" er hun veldig ivrig på å snakke stygt om andre, men hun sier ingenting om det om det oppstår en konflikt f.eks på arbeidsplassen.

Da tier hun og hvis jeg ikke er enig med henne så snur hun plutselig fra det hun har ment hele tiden til å være enig med meg.

←

Bare en liten observasjon: hvor er sammenhengen mellom det at hun uffer, akker og synes synd i seg selv, og at hun alltid er enig med siste taler??

Og det eksempelet du kom med synes jeg ikke var særlig betegnende.

En ting er å være rasist (som du hevder at hun er) på generelt grunnlag, men det betyr da ikke at hun ikke kan anse enkeltepisoder som hårreisende behandling!

Om du snudde situasjonen på hodet hadde du ikke reagert på det i det hele tatt!

Hun kunne ha vært en "pro-innvandring" og "antirasist" som hadde ment at en person ikke hadde noe i landet å gjøre ut i fra en enkeltstående hendelse!

Hun har likevel ikke forandret mening på generelt grunnlag...

[Frøken¤Fryd]

For å si det slik så ser jeg en sammenheng i at hun alltid er så negativ, alltid uffer og akker seg og hvilke holdninger hun har til andre mennesker, noe som igjen virker å ha sammenheng med hennes problem med å si hva hun egentlig mener.

For hun har aldri en positiv mening om noe som helst, alt er bare negativt hele tiden.

Som nevnt så forandrer meningene hennes seg ut ifra hvem hun snakker med, enten fordi hun ikke tør si ifra eller fordi hun snakker folk etter munnen.

Og i denne rasistiske episoden jeg var vitne til, var det ingen tvil om at hun plutselig forandret mening, noe som ikke rimer overhodet med hennes syn på innvandrere ellers. Hun har selv sagt at hun ikke liker dem, og kommer hele tiden med nedsettende bemerkninger.

Men aldri til dem, alltid bak ryggen på dem.

Og plutselig fordi jeg og flere andre sa høyt at vi mente dette var helt hårreisende behandling, så var hun plutselig enig.

Hun er derfor vanskelig å finne troverdig.