What`s a man to do...

[Gjest Gjest_Cronos_*]

Hva får deg til å tro at barnas beste ikke er sammenfallende med mors beste i en slik setting.

Jeg skulle så inderlig ønske at mamma hadde brutt ut av det forholdet 10 år før hun gjorde. Hun trodde hun gjorde det rette for meg og søsteren min, men der tok hun jaggu feil.

Kanskje har du rett i at det er best å bli værende, men har du noensinne tenkt over muligheten av at ungene dine kommer til å forstå og lide under det?

←

Interessant at du bruker din situasjon til å lage en generell beskrivelse om hva som er best for alle individene i Norge.. Barns beste er når BEGGE foreldrene har det bra. Om far blir forlatt, kan det jo tenkes at han får det helt jævlig, og hvordan er det for et lite barn å være sammen med en far som ikke har det godt? Tror du det er bedre? Eller hadde du ikke tenkt at han skulle være sammen med dem?

[Gjest Mort1]

Hei

Mange intreessante svar på innlegget mitt. Det er vel ikke et revulosjonerende tema som bringes på banen her og mange kjenner seg igjen.

Biler, båter, hytter sofaer, kunst osv osv....osv. Dette er ting. De er ikke med i oppstillingen over mitt emosjonelle regnskap. Kapitalen her heter berøring, smil, erotiske signaler, begjær, orgasme, savn, tilhørlighet osv. Når sexen uteblir så påvirker dette balansen i et forhold. man tar seg selv i og bruke infantile måter og hevne seg på. Som og bli sur og tverr, ikke bidra i og holde huset fit ol. Dette er vel ikke akkurat med på og skape større rom for erotikk i forholdet. Det skjønner jeg... Jeg har brukt tid på dette og den erfaringen jeg sitter igjen med er at det ikke nytter og gå motsatt veg heller. Fordel: Vi kan bruke mer tid på andre mer hyggelige ting. Posetiv effekt på sexlivet? Nei..

Jeg har surfet en del på nettet og forsket litt rundt temaet. Litt selvstudium kan man si.. Porno er jo greit nok. Jeg har brukt det selv noen ganger, men spenningen rundt det forsvinner fort. For oss to sammen fungerte det vel to ganger. Så nå ligger de filmene med "stueren" porno og støver ned. Vibratorer, dildoer? Jadda, innkjøpt etter felles søk på nettbutikk. Veldig spennende!

Jeg stryker og koser, kysser og kiler så mye jeg kan. Dette gjør jeg ikke for og oppnå sex. Dette gjør jeg for at jeg selv for masse ut av det. Min kone setter pris på det, og jeg selv er avhengig av og kjenne lukten og smaken av huden hennes får vi skiller lag og når vi treffes. Hver dag.

Vi er såvidt jeg kan se meget kompatible seksuelt. Kvinner og menn er forskjellige. Jeg synes at menn må ta konsekvensen at det og sørge for at partneren oppnår nyelese før vi selv gjør det. Etter at vi får orgasme går liksom lufta ut av ballongen noen "små" minutter. Etter som man blir kjent med hverandre så lærer man og ta signalene og god sex for meg handler like mye om og gi som og ta. Finnes det noe mer opphissende for en mann og kjenne at kvinnen din vrir seg i spasmer etter at du har tilfredstilt henne med tunge eller fingre?? det får i hvertfall meg "opp og gå.."

Vi er begge enige om at sexen skaper mange posetive ting mellom oss.

Mitt problem er at jeg ikke skjønner hvorfor vi ikke kan unne oss dette oftere...

[Gjest Gjest]

Nei, det skjønner virkelig ikke jeg heller. Du virker jo som en over gjennonsnittlig reflektert og klok mann ut fra det du skriver. Skulle jo være en smal sak å møte deg litt på halvveien? Har hun virkelig ikke noe svar på hvorfor hun ikke gidder det selv heller? Kan hun sette ord på noe hun savner, eller handler det bare om at hun ikke har behov for mer og ikke gidder å strekke seg for å møte dine behov?Jeg er enig med "gjest" i at 3-4 ganger i måneden ikke er spesielt lite sett i forhold til at dere er småbarnsforeldre. En gang i mnd hadde derimot virkelig vært klagegrunn. Kjæresten og jeg har store variasjoner i sexfrekvens. I begynnelsen, da vi var nyforelsket, hadde vi sex opptil flere ganger per dag. Nå kan det gå uker mellom hver gang. Plutselig kan vi imidertid ha en høyfrekevent periode igjen, f .eks i forbindelse med ferier. Tipper vi i gjennomsnitt har sex 1-2 ganger i uka. Begge er fornøyd med det. Men hvis det er en generell trend at du føler deg underernært, er det et alvorlig problem uavhengig av hva som er "objektiv" mal. Men tenk deg nøye om før du evt bryter ut eller finner en elskerinne (som sannsynligvis etterhvert også fører til brudd). Kjipt for alle parter, ikke minst barna, hvis det blir fram og tilbake mellom mor og far. Kan hende du vil finne en dame som ønsker sex like ofte som deg, men er ikke sikkert du finner en du kan ha det samme fellesskapet og vennskapet med som den dama du nå lever med. Å knulle er jo ikke alt heller. Og dere har tross alt ikke sex så ekstremt sjelden heller, synes jeg. Dere synes jo å ha det bra bortsett fra når det kommer til sex, så mitt råd er å fortsatt forsøke å skape dialog med henne rundt dette, og evt få til noen kompromisser.

[Gjest Gjest]

Nei, det skjønner virkelig ikke jeg heller. Du virker jo som en over gjennonsnittlig reflektert og klok mann ut fra det du skriver. Skulle jo være en smal sak å møte deg litt på halvveien? Har hun virkelig ikke noe svar på hvorfor hun ikke gidder det selv heller? Kan hun sette ord på noe hun savner, eller handler det bare om at hun ikke har behov for mer og ikke gidder å strekke seg for å møte dine behov?Jeg er enig med "gjest" i at 3-4 ganger i måneden ikke er spesielt lite sett i forhold til at dere er småbarnsforeldre. En gang i mnd hadde derimot virkelig vært klagegrunn. Kjæresten og jeg har store variasjoner i sexfrekvens. I begynnelsen, da vi var nyforelsket, hadde vi sex opptil flere ganger per dag. Nå kan det gå uker mellom hver gang. Plutselig kan vi imidertid ha en høyfrekevent periode igjen, f .eks i forbindelse med ferier. Tipper vi i gjennomsnitt har sex 1-2 ganger i uka. Begge er fornøyd med det. Men hvis det er en generell trend at du føler deg underernært, er det et alvorlig problem uavhengig av hva som er "objektiv" mal. Men tenk deg nøye om før du evt bryter ut eller finner en elskerinne (som sannsynligvis etterhvert også fører til brudd). Kjipt for alle parter, ikke minst barna, hvis det blir fram og tilbake mellom mor og far. Kan hende du vil finne en dame som ønsker sex like ofte som deg, men er ikke sikkert du finner en du kan ha det samme fellesskapet og vennskapet med som den dama du nå lever med. Å knulle er jo ikke alt heller. Og dere har tross alt ikke sex så ekstremt sjelden heller, synes jeg. Dere synes jo å ha det bra bortsett fra når det kommer til sex, så mitt råd er å fortsatt forsøke å skape dialog med henne rundt dette, og evt få til noen kompromisser.

←

Takk for et gjennomtenkt og velskrevet svar. Jeg skjønner veldig godt rasjonalet ditt. Når det gjelder utroskap er det vel øyeblikkets frustrasjon som taler mer enn et ønske om å gjennomføre det. Vennskapet er grunnstenen i vårt forhold og det er klart at en tredje person er en helt reell trussel uansett hva intensjonene med et sideprang er.Sex er ikke på langt nær alt i livet. Jeg kan bare snakke for meg selv, men sex er også nærhet, og når du befinner deg i en situasjon hvor du kanskje overfokuserer litt på frekvens så er det lett og dra konklusjoner i retning av mangel på nærhet. Litt kjedelig å bli danket ut av TVèn kveld etter kveld liksom. Mye kan løses med og snakke sammen, ingen tvil om det. Men dette har vært debatert en del ganger nå. Utfallet er det samme. Hun mener at vi har for lite sex, men mener at det er mitt ansvar og sørge for at forholdene ligger til rette for at vi har mer sex. Det er ikke greit i lengden at en av partene skal bære det ansvaret. mvh Mort1

[Gjest gjesta]

Hun mener at vi har for lite sex, men mener at det er mitt ansvar og sørge for at forholdene ligger til rette for at vi har mer sex. Det er ikke greit i lengden at en av partene skal bære det ansvaret. mvh Mort1

←

Jeg skjønner at det ikke er greit å bære det ansvaret alene. Skjønner faktisk ikke hennes logikk med at hun mener at dere har for lite sex, men ansvaret er fortsatt ditt

På hvilken måte er ansvaret ditt?

Skal du legge forholdene til rette som f.eks. ha gjort nok i huset?

Skal du legge opp til en romantisk stemning?

Skal du forføre henne?

Skal du gjøre henne kåt?

[Gjest Gjest]

Ja, hva er det hun mener egentlig? Er det å hjelpe til med barn og husarbeid, slik at hun har overskudd eller? Ok det, men hun må da gjøre sitt for å tilrettelegge også? Har hun tenkt på at det blir lettere for deg å gjøre det hun ber om hvis hun gir deg litt sex? Det er da gi- og ta her? Enig i at det ikke kan være bare ditt ansvar? Vet det høres kjipt ut, men kan dere rydd av en fast kveld til sex i uka? I hverfall en stund, bare for å komme i gang liksom? Eller avtale at dere tar initiativ minst en gang hver til en eller annen form for sex hver uke? Blir jo litt "forretningsmessig", men er kanskje det som må til for å få det til å løsne?

[Gjest =tentacle=]

3-4 ganger i måneden er jo ca. hver uke.

Har hun ikke overskudd til mer i forhold til alt det andre hun har på seg, eller er det på det nivået hennes naturlige behov ligger, om livet så hadde vært en kontinuerlig siesta i en hytte ved stranden på Fiji med folk som tok seg av alle andre forpliktelser?

Jeg synes det er nitrist å risikere barnas trygge familietilværelse for å få sex mer enn en gang i uken.

[Gjest Gjest_Jenta_*]

Forstår deg så altfor godt, TS.

Jeg er selv i ferd med å bryte ut av et forhold pga mangel på bekreftelse. For første gang på LEENGE føler jeg for å ta på meg sexy undertøy igjen - det har vært slik altfor lenge at jeg ikke har blitt sett, og jeg begynte å la meg "forfalle" (tenker på klærne, ikke kroppen...) - de gangene jeg orker å prøve å forføre (blitt avvist altfor ofte), ser han meg ikke.

Da klarer man til slutt ikke mer

Lykke til!

B

[Gjest Gjest]

Jeg har faktisk funnet ut følgende:

Kona mi har følgende syklus:

uke 1: Menstruell

uke 2: Post menstruell (Skal vi måtte ha sex bare fordi jeg akkurat er ferdig med mensen)

uke 3: Meta Menstruell (Tilsynelatende stabil situasjon, men med fare for å falle tilbake til postmenstruell, eller inn i Premenstruell periode. Lengden på denne perioden er helt udefinerbar. Men det er avsatt en uke for skjemaets skyld.)

uke 4: Premenstruell (Jeg skal snart ha mensen, Grrr...)

Sånn sett synes jeg kanskje ikke at du skal klage så mye med 3-4 ganger i måneden. Det er mye mer enn meg...

[Villemarie]

Bra svar. Og det virker som om det er trenden å gå fra hverandre om det er en ting som ikke funker. Egoismen har tatt helt overhånd, og det ER IKKE best for unger å bo på to steder, alternativ se en av foreldrene kanskje annenhver helg pluss litt til. Det er umodent å tro at det er bra. Jeg er skilsmissebarn, og har et barn selv, som jeg har 50% av omsorgen for. Barn har det bedre med to foreldre, ingen må komme å si noe annet.. Men det er klart, om man ikke har barn selv, eller har barn med en som ikke bryr seg så mye, er det jo lett å slenge skit. Et tips til en del av svartmalerne her: Prøv virkeligheten selv, og oppdag at det faktisk slett ikke er sort/hvitt.

←

Er det mulig! :dån:

"Barn har det bedre med to foreldre." :mongostemme:

Når mor og far ikke er lykkelige eller har det bra sammen, har heller ikke ungene det bra. Er det virkelig mulig å være så inngrodd gammeldags, og for ikke å snakke om naiv, at man tror at foreldrerollen og martyrrollen går hånd i hånd?

[Gjest Gjest]

Du/dere har sikkert vært innom tanken selv, men om hun bruker hormonprevensjon så kan det være grunnen til at hun ikke "kommer igang" spesielt lett.

[Gjest Gjest_Cronos_*]

Er det mulig! :dån:

"Barn har det bedre med to foreldre." :mongostemme:

Når mor og far ikke er lykkelige eller har det bra sammen, har heller ikke ungene det bra. Er det virkelig mulig å være så inngrodd gammeldags, og for ikke å snakke om naiv, at man tror at foreldrerollen og martyrrollen går hånd i hånd?

←

*modus:fjortisnivå*

Hei, Villemarie! Usakligheter er flotte

Har du unge?

Det har jeg.

Jeg vet.

Små pendlere er hjerteskjærende...

Og hvorfor martyr. Det høres så jævla dramatisk ut når du beskriver det sånn. Det er da for helvete ikke sånn at de som ikke har det perfekt i et forhold har det jævlig hele tiden? Kjedelig, ja, men vis meg den tingen som ikke blir kjedelig når man har gjort det i 10-15 år.

Skal man bryte ut hver gang noe går en imot? Det er jo selvsagt den enkle løsningen.

Og hadde du hatt barn, hadde du visst at du vil ofre alt, selv livet for dem, du har en latent martyrrolle fra dagen det første åndedraget blir dratt, om du er uenig i det, og har unger, synes jeg synd på dem.

*/modus:fjortisnivå*

[Gjest Gjest]

Jeg har det på samme måte som deg, svært lite sex. Min løsning

ble å skaffe meg en elsker. Det har nå fungert i over 4 år. Vi treffes en gang i

uka og har det helt fantastisk. Ingen av våre ektefeller aner noe. det er ikke alltid så lett å skilles etter 30 år. Så mitt råd er skaff deg en

elskerinne-

[Villemarie]

*modus:fjortisnivå*

Hei, Villemarie! Usakligheter er flotte

Har du unge?

Det har jeg.

Jeg vet.

Små pendlere er hjerteskjærende...

Og hvorfor martyr. Det høres så jævla dramatisk ut når du beskriver det sånn. Det er da for helvete ikke sånn at de som ikke har det perfekt i et forhold har det jævlig hele tiden? Kjedelig, ja, men vis meg den tingen som ikke blir kjedelig når man har gjort det i 10-15 år.

Skal man bryte ut hver gang noe går en imot? Det er jo selvsagt den enkle løsningen.

Og hadde du hatt barn, hadde du visst at du vil ofre alt, selv livet for dem, du har en latent martyrrolle fra dagen det første åndedraget blir dratt, om du er uenig i det, og har unger, synes jeg synd på dem.

*/modus:fjortisnivå*

←

Jeg har en gutt som fyller 6 i år. Jeg er forpliktet til å gjøre det som er best for både meg og han. Og våre interesser er ganske sammenfallende.

Jeg er forholdsvis ung ennå, og ser virkelig ikke noe poeng i å leve et utilfredstillende liv med en mann jeg ikke har det spesielt godt med, og som ikke har det spesielt godt med meg.

Å bryte ut av et forhold der det er barn involvert er virkelig ikke den enkle løsningen. Den enkle løsningen er å sitte på ræva og la ting skure å gå for barnas skyld.

[Gjest Gjest_Cronos_*]

Jeg har en gutt som fyller 6 i år. Jeg er forpliktet til å gjøre det som er best for både meg og han. Og våre interesser er ganske sammenfallende.

Jeg er forholdsvis ung ennå, og ser virkelig ikke noe poeng i å leve et utilfredstillende liv med en mann jeg ikke har det spesielt godt med, og som ikke har det spesielt godt med meg.

Å bryte ut av et forhold der det er barn involvert er virkelig ikke den enkle løsningen. Den enkle løsningen er å sitte på ræva og la ting skure å gå for barnas skyld.

←

Ja, utfordringen, og det imponerende er å forsøke å finne en løsning på problemene FØR de blir uløselige.

[Villemarie]

Ja, utfordringen, og det imponerende er å forsøke å finne en løsning på problemene FØR de blir uløselige.

←

Ja, og noen ganger er problemene uløselige allerede fra første sekund.

Hvor mange er det ikke, inkludert meg selv, som velger feil partner fra starten av? Som, når alt kommer til alt, viser seg å være en man overhodet ikke har noe til felles med, eller finner noe felles grunn med, når man har vært sammen i noen år og forelskelsen helt klart er borte.

Jeg var ufattelig naiv da jeg valgte å få barn med samboeren min som 21-åring.

Vi hadde vært sammen i 8 år, fra jeg var 13, og jeg var rett og slett for dum til å innrømme at vi var 100% forskjellige og at vi kom til å støte på så massive skjær i sjøen at skuta kom til å synke.

Selvsagt prøvde jeg/vi. Vi hadde 3 jævlige år etter at vi ble foreldre. Vi gikk i parterapi, men det var null igjen å hente.

Vi kunne helt sikkert klare å fikse til en hverdag som fungerte, for vårt felles barns skyld, men det ville vært et liv preget av en slags forretningsavtale om oppdragelse av barn og betaling av gjeld.

Greit at man har barnas beste i tankene alltid, men jeg syns det er ganske håpløst å tro at et samlivsbrudd er det verste man noensinne kan utsette barn for.

Til det har jeg altfor mange vonde erfaringer med det å ikke være skilsmissebarn før jeg ble 15.

Joda, min mor og min far klarte å holde det sånn noenlunde samlet i en del år. De hadde ikke noe sexliv, i alle fall ikke med hverandre, de siste 10 årene av ekteskapet, de 3 siste årene hadde min far eget soverom. Etterhvert som årene gikk ble det tiltagende krangling som preget hverdagen. De sluttet å gjøre familietingene som vi pleide å gjøre som f.eks. skogsturer, hytteturer, sommerferier, aktiviteter sammen med oss barna. De levde separate liv og når de måtte være sammen så var det krangling, surmulig osv.

Selvsagt trenger ikke det å være slik, og kanskje er det sjeldent at det blir slik, men jeg syns allikevel det er synd at min mor følte at hun måtte holde oss samlet under ett tak, fordi vi endte ikke opp med å oppleve det som noe positivt allikevel.

Også syns jeg det er trist at hun regelrett kastet bort så mye tid og ressurser på et liv hun ikke ønsket å leve, med en mann hun ikke elsket.

[Gjest Gjest_Cronos_*]

Ja, og noen ganger er problemene uløselige allerede fra første sekund.

Hvor mange er det ikke, inkludert meg selv, som velger feil partner fra starten av? Som, når alt kommer til alt, viser seg å være en man overhodet ikke har noe til felles med, eller finner noe felles grunn med, når man har vært sammen i noen år og forelskelsen helt klart er borte.

Jeg var ufattelig naiv da jeg valgte å få barn med samboeren min som 21-åring.

Vi hadde vært sammen i 8 år, fra jeg var 13, og jeg var rett og slett for dum til å innrømme at vi var 100% forskjellige og at vi kom til å støte på så massive skjær i sjøen at skuta kom til å synke.

Selvsagt prøvde jeg/vi. Vi hadde 3 jævlige år etter at vi ble foreldre. Vi gikk i parterapi, men det var null igjen å hente.

Vi kunne helt sikkert klare å fikse til en hverdag som fungerte, for vårt felles barns skyld, men det ville vært et liv preget av en slags forretningsavtale om oppdragelse av barn og betaling av gjeld.

Greit at man har barnas beste i tankene alltid, men jeg syns det er ganske håpløst å tro at et samlivsbrudd er det verste man noensinne kan utsette barn for.

Til det har jeg altfor mange vonde erfaringer med det å ikke være skilsmissebarn før jeg ble 15.

Joda, min mor og min far klarte å holde det sånn noenlunde samlet i en del år. De hadde ikke noe sexliv, i alle fall ikke med hverandre, de siste 10 årene av ekteskapet, de 3 siste årene hadde min far eget soverom. Etterhvert som årene gikk ble det tiltagende krangling som preget hverdagen. De sluttet å gjøre familietingene som vi pleide å gjøre som f.eks. skogsturer, hytteturer, sommerferier, aktiviteter sammen med oss barna. De levde separate liv og når de måtte være sammen så var det krangling, surmulig osv.

Selvsagt trenger ikke det å være slik, og kanskje er det sjeldent at det blir slik, men jeg syns allikevel det er synd at min mor følte at hun måtte holde oss samlet under ett tak, fordi vi endte ikke opp med å oppleve det som noe positivt allikevel.

Også syns jeg det er trist at hun regelrett kastet bort så mye tid og ressurser på et liv hun ikke ønsket å leve, med en mann hun ikke elsket.

←

Jeg skjønner hva du sier... Egentlig er det ikke en løsning som funker for alle uansett. Din type løsning har gitt meg og min sønn et fattigere liv, fordi jeg ikke ser ham så mye som jeg skulle ønske. Min type løsning har gjort ditt liv ille, fordi du hadde et kaldt hjem. Uansett var det bedre for meg at mine foreldre skilte lag da jeg var begynt å bli voksen, fordi jeg kjente begge to, og skjønte litt mer av "voksenlivet". Når man skiller lag med barn som er små, vil det automatisk bli sånn at mor får mest kontakt med barna/et. Om far går så langt som til rettsak, skal mor omtrent være rusmisbruker eller voldelig for at far skal få hoveomsorg.

Jeg vet jo ikke om faren til din gutt ønsker å ha ham hos seg så mye som mulig, men det er i alle fall tilfellet her..

[Gjest Mort1]

hmmmm..

Det ble mye prat om skilsmisse i tråden etter hvert.

Barn har det aller best når de bor sammen med sine foreldre under oppveksten, men ikke for enhver pris. Dette er ikke synsing. Bort imot all forskning all forskning underbygger denne påstanden.

Men hva har dette med seksualitet og gjøre. Eller for og sitere et tidligere innlegg " Det er trist og risikere familien for ønsket om mer enne et knull i uka.."

Det er netopp dette som er poenget. I et forhold er man begge ansvarlig for og sikre seg mot at man sklir inn i en ensom ørkenvandring mot skilsmisse eller enda verre et langt liv i et forhold uten følelser. Sex er en svært intim handling. Selv i et ekteskap. Det ville bli feil dersom jeg følte at det ble et ork for min kone og tilfredstille mitt ønske om mer enn "et knull i uka". det virker som at dette er hennes preferanseområde og hun er ikke villig til og se dette i sammenheng med trygghet i vårt forhold. Konsekvensen av dette er at vi kommer til og skli fra hverandre med de konsekvenser det har for familien.

Dette var vel utgangspunktet for og skrive dette innlegget og avslutte det med en litt flåsete bemerkning om at jeg kanskje burde skaffe meg en elserinne.

For og rette litt opp i det intrykk jeg har skapt hos de som mener at det er en dårlig løsning: Er det noen kvinner der ute som kunne tenkt seg en elsker med god erfaring, masse pasjon, ikke lenger 20, men heller ikke femti

[Villemarie]

Jeg skjønner hva du sier... Egentlig er det ikke en løsning som funker for alle uansett. Din type løsning har gitt meg og min sønn et fattigere liv, fordi jeg ikke ser ham så mye som jeg skulle ønske. Min type løsning har gjort ditt liv ille, fordi du hadde et kaldt hjem. Uansett var det bedre for meg at mine foreldre skilte lag da jeg var begynt å bli voksen, fordi jeg kjente begge to, og skjønte litt mer av "voksenlivet". Når man skiller lag med barn som er små, vil det automatisk bli sånn at mor får mest kontakt med barna/et. Om far går så langt som til rettsak, skal mor omtrent være rusmisbruker eller voldelig for at far skal få hoveomsorg.

Jeg vet jo ikke om faren til din gutt ønsker å ha ham hos seg så mye som mulig, men det er i alle fall tilfellet her..

←

At det har gitt deg et fattigere liv tviler jeg ikke på, men er du virkelig helt sikker på at din sønns liv ikke er bedre slik det er nå?

Etter hva jeg forstår så har det mest med mors og fars samarbeidsevne og vilje å gjøre, og man kan gjøre mye for at barnet/barna skal ha mye kontakt med den av foreldrene som ikke er bostedsforelder.

Faren til min gutt hadde sønnen vår 50% en lang stund (og det tok vi begge som en naturlig konsekvens av bruddet), men ba selv om å få gå over til helgesamvær i fjor pga jobbsituasjon. Han syns selvsagt det er trist å være så lite sammen med barnet sitt, men gutten har det absolutt bedre nå enn han hadde da vi hadde 50/50, fordi han rett og slett er et barn som trenger mye stabilitet og forutsigbarhet. Han led under den delingen vi hadde først.

[Gjest Gjest_Cronos_*]

At det har gitt deg et fattigere liv tviler jeg ikke på, men er du virkelig helt sikker på at din sønns liv ikke er bedre slik det er nå?

Etter hva jeg forstår så har det mest med mors og fars samarbeidsevne og vilje å gjøre, og man kan gjøre mye for at barnet/barna skal ha mye kontakt med den av foreldrene som ikke er bostedsforelder.

←

Ingenting kan erstatte den daglige kontakten, og for hans del er det nok ikke så ille nå, men det er trist å bli 13-14, og ikke kjenne faren sin. Det vi lautomatisk bli en avstand mellom oss, som aldri kan gjenopprettes. Om man går glipp av halve livet til unger mellom 0-10, er det tid du ikke får tilbake. Å tro noe annet er å lure seg selv. Så jeg vet ikke.. Livet akkurat nå er kanskje bedre, men han vil også miste noe som aldri kan erstattes.