Kvalitetstid?

[Gjest *Tara*]

Hei. Undrer litt jeg på om det er mange inne her som har samboere/menn som jobber mere enn det som er "vanlig". Da mener jeg ikke de som jobber fra 7 til 16. Men som min mann som jobber fra ca 03.30 på natta til ca 18-19 på kvelden. Og noen ganger er borte i 2-3 netter i uka? Hvordan får dere hverdagen til å gå opp når du selv skal jobbe, samtidig som unger skal kjøres på aktiviteter og dere skal prøve å ha et godt familieliv og sexliv oppi det hele? Jeg har det sånn og syns det er litt vanskelig, da jeg jobber turnus og selv er borte på kveldene et par ganger i uka. Jeg ønsker bare å høre om det er andre som har erfaringer innen dette. Og bare for å si det så er den jobben som mannen min har " drømmejobben" for han. Han har prøvd å gjøre andre ting som kanskje passer et familieliv bedre for så å begynne på drømmejobben når barna hadde blitt større. Men det endte med at han nesten fikk abstinenser og ble ikke så lett å leve i hop med. Så da må jeg prøve å takle jobben som han har da både på godt og vondt. Han gjør sitt beste han og men arbeids tiden får han ikke gjort så mye med.

←

Min mann jobber mye mer enn folk flest - 12-13 timer i døgnet. Nå har ikke vi små unger lenger - våre er tenåringer.

Innimellom er det klart at jeg skulle ønske jeg hadde en mann som jobbet fra 8-16 ... for det er ikke til å stikke under en stol at all denne jobbingen kan føre til endel irritasjon. Må legge til at mannen min ALDRI legger seg på sofaen når han kommer hjem .. har gjør like mye i huset som jeg gjør. Og mye forandret seg toø det bedre hos oss etter at vi skaffet oss vaskehjelp .. det har ført til mye mindre irritasjon fra min side.

Jeg vet at mannen hadde skaffet seg en annen jobb om jeg hadde satt kniven til strupen hans. Men jeg vil leve sammen med HAM - jeg vil ikke ha noen andre ... Selvom jeg vet at han hadde skiftet jobb om jeg ønsket det .. så vet jeg at han elsker jobben sin, og antagelig ikke hadde blitt like lykkelig om han skulle tatt seg en annen jobb for å få bedre tid til meg og barna. Barna er kjempeglad i faren sin - og de respekterer ham for at han orker å stå på så mye som han gjør. Han er alltid den første til å hjelpe andre som trenger hjelp - det er aldri nei i hans munn.

[Gjest Husfrua]

Så du skal ha lov til å være egoistisk, men ikke han?

Hvordan kan du kreve noe av ham som du ikke er villig til å gjøre selv?

Jeg er, og har vært i samme situasjon som deg i mange år, og hver gang jeg har følt at arbeidet hans har gått ut over familien i større grad enn jeg kunne akseptere har jeg sagt i fra. 

Jeg sier min mening, men valget er det kun han som kan ta!

Han har, som din mann, prøvd seg på andre løsninger uten å ha lykkes, og søkte tilbake til sin drømmejobb.

Jeg kunne da ikke kreve mer av ham, han hadde prøvd og mislyktes, og jeg måtte ta min avgjørelse ut i fra hans valg.

Jeg valgte da å leve med min mann med alle de ulempene det medførte for meg og familien!  Jeg ville heller se min mann x timer i uka, enn ikke å se ham i det hele tatt!

Han har tatt sitt valg ut i fra sine forutsetninger, du kan ikke kreve mer av ham, men må ta ditt valg basert på hans avgjørelse.

Han har tatt sitt valg, nå må du ta ditt!

Og jeg tror også at om du velger å gå fra ham p.g.a dette, da er det mye mer enn jobben som ligger bak

←

Ja jeg syns jeg vil være litt egoistisk jeg og. For jeg jobber ikke fullt, og jeg har et behov om å kunne være yrkes aktiv og føle at jeg har en slags karriere der. Jeg strekker meg mye i forhold til min mann, og tilrettelegger mye etter han. Min fritid er så og si ikke eksisterende for meg. Og det syns jeg er litt vanskelig for jeg er veldig glad i å trene og sånne ting. Det blir litt terapi det for meg. Min mann og det gjør husarbeid og sånne ting når han er hjemme. Men det strekker seg til kjøkken benken og stell av barna pga den lille tiden hjemme.

Jeg tror mennen har et valg, men de har valgt ut ifra ønske om hva de vil drive med. Og det er jo riktig det. Men til enhver pris?

Mitt foreløpige valg er å bli i ekteskapet. Jeg og mannen min har snakket endel sammen nå, så han vet hvordan jeg har det. Vi er jo alle forskjellige. Selv om du gjest syns dette er greit , så behøver det ikke være greit for meg. I et forhold med barn så sier det seg selv at det skal være to om det neste, sånn jeg ser det nå så er jeg alene mor med de fordelene det er og ha to inntekter...

Men idag er en god dag så tankene er litt mere positive...

Men jeg ønsker å prøve....

[Fairytale]

Sånn som jeg ser det, så har han valgt jobben framfor familien. Det sier seg selv at det ikke ka bli noe vanlig familieliv når han jobber 15 timer i døgnet.

[Gjest Gjest_gjest 1_*]

Selv om du gjest syns dette er greit , så behøver det ikke være greit for meg. I et forhold med barn så sier det seg selv at det skal være to om det neste, sånn jeg ser det nå så er jeg alene mor med de fordelene det er og ha to inntekter...

Men  idag er en god dag så tankene er litt mere positive...

Men jeg ønsker å prøve....

←

Det tok meg lang tid å godta dette. Og jeg vil tro at det kan komme perioder hvor det kke er like greit. Det er tøft å alt ansvaret alene. Spesielt når man vet at man egentlig er to. Har man fylttet ut. så har man tatt et valg om at man må gjøre det alene. Når man er gift så forventer man jo at man er to om det.

Vi fikk vaskehjelp. Om mannen min ønsket å hjelpe til, så strekker faktisk ikke timene til. og den tiden han er hjemme ønsker jeg at han bruker på barna og meg.

Fritd for meg fikk jeg så smått da jeg fikk tak i en femten år gammel jente som ville sitte barnepike innimellom. Spør henne når det er foreldremøte på skolen, jeg skal treffe venninner. Det er ikke ofte, men er godt å vite at jeg har henne å spørre om det skulle være noe. Har de ikke barnepass der du trener? Eller er barna dine for store til å være der?

Mannen din er yrkessjåfør. Kunne han tenke seg å fortsette å kjøre, men kortere strekninger? O dermed få mere tid hjemme? Eller er det dette han har prøvd. Vet om en som kjørte brød. Han stod opp midt i natten, men kom tidlig hjem og sov da til barna kom hjem. Finnes sikkert mye man kan prøve seg på i den bransjen.

Ønsker han å jobbe mye for å tjene mere er det noe dere bør være mere enige om. For slik vi (jeg) har løst det koster det oss også at han jobber mye, pga vaskehjelp og barnepike.

Og jeg synes ikke du er egoistisk som nekter å jobbe mindere. Du jobber ikke fult i utgangspunktet. Skal noen redusere arbeidstid bør det jo være mannen din.

Men som vi nok har insett - de har valgt jobben fremfor familie. Jeg håper at tiden - og alderen - vil få dem til å forstå at det ikke er så lurt. Å pakke og dra er uansett ikke lett.

Jeg hadde en periode jeg var veldig kald ovenfor mannen min. Som du skrev første innlegg. Jeg innså ettervert at det var for å skåne meg selv. Slippe å bli såret for at han brukte lite tid hjemme. Det tok en del prating og tid før jeg igjen klarte å åpne meg for han, og nå er jeg flinkere til å si ifra før jeg er sliten / lei.

Om han ønsker å bo sammen med oss så må han og innimellom kunne ofre litt.

Ikke jobben, men av ogtil si ifra at han må tidligere hjem (enn klokken 2200)

Sykt barn dager har annen min aldri tatt. Men der har jeg satt ned foten nå. Men etter at vi snakket om det har ungene vært kjenre-friske !

Men av og til kan man lure på hvorfor han ønsket seg barn og kone...

[Gjest Gjest]

Ja jeg syns jeg vil være litt egoistisk jeg og. For jeg jobber ikke fullt, og jeg har et behov om å kunne være yrkes aktiv og føle at jeg har en slags karriere der. Jeg strekker meg mye i forhold til min mann, og tilrettelegger mye etter han. Min fritid er så og si ikke eksisterende for meg. Og det syns jeg er litt vanskelig for jeg er veldig glad i å trene og sånne ting. Det blir litt terapi det for meg. Min mann og det gjør husarbeid og sånne ting når han er hjemme. Men det strekker seg til kjøkken benken og stell av barna pga den lille tiden hjemme.

Jeg tror mennen har et valg, men de har valgt ut ifra ønske om hva de vil drive med. Og det er jo riktig det. Men til enhver pris?

Mitt foreløpige valg er å bli i ekteskapet. Jeg og mannen min har snakket endel sammen nå, så han vet hvordan jeg har det. Vi er jo alle forskjellige. Selv om du gjest syns dette er greit , så behøver det ikke være greit for meg. I et forhold med barn så sier det seg selv at det skal være to om det neste, sånn jeg ser det nå så er jeg alene mor med de fordelene det er og ha to inntekter...

Men  idag er en god dag så tankene er litt mere positive...

Men jeg ønsker å prøve....

←

Trene bør du jo klare å gjøre uansett om du er alene eller ikke, det er helt sikkert en 15-åring som ønsker å tjene noen kroner ekstra i uka.

Og for å sette det litt i perspektiv: du har ikke mulighet til å trene nå, hvordan vil det da bli om du blir alenemor på heltid?

Jeg skjønner godt at du er lei av å være "alenemor", det har jeg også vært mange ganger i løpet av de siste 15 årene, men jeg vet også at det ikke vil være lettere å være helt alene, og da velger jeg heller å ha de få timene sammen med mannen min.

[Gjest Gjest]

TS her. Ja han har prøvd kjøre noe annet enn det han gjør idag. Men det har ikke fungert så langt. Vi får bare følge med så kanskje det dukker opp noe annet.... Må si at trua ikke er stor der men.

Ang trening så bor vi ganske landlig til. Må kjøre et stykke for å komme til trenings sentere, så det benytter jeg meg ikke av. Jeg trener ute i fri luft med å gå på bena, jogge, ski eller sykle. Men jeg synes ikke vi har råd til mere barne pike enn det vi allerede har. Fordi jeg jobber noen kvelder i uka så benytter vi oss av en 15 år gammel jente her i nærheten. Det er ikke hver uke vi tenger barnepass ,men det blir fort dyrt. Ellers har jeg noen venninner som prøver å få til litt trening isammen, men det er den tids klemma da samtidig som mange av oss jobber turnus... Det skal ikke være lett det her.

Skal jeg være helt ærlig så tror jeg kanskje ikke overgangen blir kjempe stor fra å være gift til å bli alene, men selvsagt vil man merke det. Men sånn jeg ser det nå (idag....) så vil jeg bli og prøve litt til. Jeg har ikke lyst til å gi opp. Det er bare det at de tunge stundene kommer oftere enn før. Og det liker jeg ikke. Merker også hvordan jeg er ovenfor barna. Mye sur og blir fort sint!! Ler lite, føler meg ikke glad! Men jeg kan jo ikke vite sikkert at dette vil bli bedre om jeg går?? Men jeg vet ikke hvor langt jeg skal strekke meg. Jeg ser på meg selv som psykisk ganske sterk, men jeg kan jo alltids få en knekk alikevel.

[Gjest Gjest]

TS her at. Du gjest 1, hvordan har samlivet(sexlivet) blitt da når mannen din er borte så mye? Jeg er som du skrev ganske følelsekald, for å beskytte meg selv. Prøver å komme meg igjennom det men sliter der. Så da tror jeg og at jeg kanskje ikke elsker mannen i samme grad lenger som det jeg gjorde før. Har sjelden eller aldri lyst på sex, og ofte ønsker jeg ikke nærkontakt heller.( kos, sitte sammen i sofaen etc).

[Gjest Gjest_gjest 1_*]

For å være helt ærlig høres det ut som om du er sliten, kjempesliten. Da kommer ofte disse periodene oftere. Jeg var så sliten selv en periode for noen år siden. Da ble jeg sykemeldt i fire uker. Det hjalp en periode, men så var det pån igjen. Tilslutt måtte vi (jeg) få inn avlastning av familie - de bor et stykke unna. Mannen min har nok i ettertid skjønt hvor sliten jeg var og hvor mye det slet på meg og forholdt vårt. Jeg er og psykik sterk. Men det er en grense for hvor mye man kan tåle og takle før.

Det er bare det at de tunge stundene kommer oftere enn før. Og det liker jeg ikke. Merker også hvordan jeg er ovenfor barna. Mye sur og blir fort sint!! Ler lite, føler meg ikke glad! Men jeg kan jo ikke vite sikkert at dette vil bli bedre om jeg går??

Dette viser megat du er sliten. Disse signalene må du ta alvorlig. Dert vil neppe bli bedere om du flytter. For å flytte må du ha overskdd. noe jeg ikke tror du har nå. Spørsmået er vel om du mener at det er ekteskapet som gjør at du blir slik (at mannen din er mye borte) eller mannen din rett og slett. Om det er situasonen, så bør mannen din vurdere sin situasjon igjen, evt. om han skal sykemelde sg 50 eller 100% en periode. Slik at du kan komme deg ovenpå. Snakk med mannen din når du selv har funnet ut av hva du tror er årsaken. Mye henger også sammen , dva. mannen din skaper denne situasjonen, og da tror man det er han... Tenk også over hva du mener du kan klare, altså..hvor ofte /mange timer han er vekk. Jeg jobbet turnus selv tidligere men ikke nå. Å jobbe turnus å ha en mann so jobber slikt er vanskelig. Hva når det er kjøring til div , du jobber og femtenåringen e barnepike. Skal ungene droppe aktiviteter pga. far ønsker å jobbe så mye? Eller som sikkert noen andre vil si - at du ikke vil jbb dag?

Du vil nok ikke merke noen forskjell på om du er alene eller sammen med han. De tankene har jeg tenkt mange ganger. Om jeg flyttet hadde jeg ivertfall lupet å rydde etter han, vaske klærne hans, og ikke irritert meg over at han ikke hjelper til mere og er så lite hjemme.

[Gjest Gjest_gjest 1_*]

TS her at. Du gjest 1, hvordan har samlivet(sexlivet) blitt da når mannen din er borte så mye? Jeg er som du skrev ganske følelsekald, for å beskytte meg selv. Prøver å komme meg igjennom det men sliter der. Så da tror jeg og at jeg kanskje ikke elsker mannen i samme grad lenger som det jeg gjorde før. Har sjelden eller aldri lyst på sex, og ofte ønsker jeg ikke nærkontakt heller.( kos, sitte sammen i sofaen etc).

←

For meg så er det nok blitt slik at kroppen min venner seg til å ikke få sex /kos. Og da klarer jeg etterhvert å leve med det. Men om kroppen igjen får smaken på det, så vil den gjerne ha. Men da er det ikke noe å få. Ikke sant...enda mere frustrasjon...

Jeg elsker nok ikke mannen min slik jeg en gang gjorde. Til det har jeg blitt såret og skuffet alt for mange ganger. Også på barna sie vegne kan jeg bi ekstremt skuffet til tider. Men jeg er glad i mannen min. Nå har vi vært sammen i 12 å, g jeg tror mange ekteskap blir slik etterhvert. Om jeg blir alene og finner meg en ny ann, ja - jeg kan få det bedere. Men jeg kan og finne en som ikke er noe bedere. Ting forandrer seg med årene.

Sex hos oss er sjeldent.

Når vi fikk snakket ordentlig sammen , og jeg tok et valg , litt av det jeg nevnte i forrige innegg, om å tenke over hva man kan leve med ol. så jobbet jeg med å åpne meg igjen. Det er det kun jeg som kan gjøre.

Nå er ikke mannen min så veldig opptatt av sex, så at ikke jeg klenger er helt ok for han. Men jeg begynte med å gi han en klem og en suss når han kom hjem. Og han forventet ikke mere heller. Stryker han litt i håret ol. Eterhvert vil det være mere naturlig å sitte sammen i sofaen ol. Men jeg innser at sexlivet mitt med han alltid vil være labert. Mye også fordi han ikke trenger mye sex.

Jeg renger nærkontakt for å¨føle meg elsket. Dette vet mannen min. Får jeg for lite så kan jeg bli veldig frustrert. For lite vil si så ogi ingenting... Men jeg er blitt flinkere til å be han om å klø meg på ryggen ol. (nærkontakt er ikke det samme som sex her). Det skal litt til for å åpne seg igjen. Og mannen må og vite at man har stengt av og hvorfor. Jeg såret mannen min mye da jeg fortalte hvordan jeg følte det Men det var eneste måten å få dette til å bli bedere på.

Håper dette hjalp deg litt.

Får ikke sendt deg Pm heller siden vi begge er utlogget

[Gjest Gjest]

TS her. Jeg prøvde å snakke litt med mannen min igår. Men jeg har ikke åpnet meg nok. Skal prøve igjen senere og. Er bare litt redd....Så han vet ikke alt jeg har skrevet her. Jeg burde kanskje printet ut alt og latt han lese det......

Jeg har tenkt tanken på at jeg er veldig sliten og trenger litt fri. Har og tenkt på å sykmelde meg men føler meg liksom ikke "syk". Det er jo som du sier at det lureste er å gjøre noe med det og høre på kroppen sin FØR man går i kjelleren. Der har forresten mannen min vært et par ganger og, så det ønsker jeg ikke skal skje med meg. Jeg får se hva jeg finner ut av. Jeg må gå litt i tenke boksen.Kanskje lufte meg litt for noen venninner. Men uansett så føler jeg at jeg er glad i mannen min og at vi fungerer greit i det praktiske når han er hjemme, men jeg har ofte en lliten "vennefølelse"!

[Gjest Gjest_gjest 1_*]

Hvordan du vil si det til han - om han vil lese det elle høre det må du finne ut av. For mann min hadde det ikke hulpet å lese noe. Han må bli det fortalt. Dessuten hadde han ikke likt at jeg snakket om dette på et forum...

Vet du hva du er redd for ved å åpne deg? Tenk over det. Hva kan skje?

Man trenger ikke alltid være fysisk syk for å få en sykemelding. Men man kan bli / få en fysisk sykdom ved å brenne seg helt ut. Det er kroppens forsvarsmekanisme.

Du er glad i mannen din, det er jo flott ! En vennefølese, tja sier de ikke at de de gode ekteskapene er der man og er gode venner..??

Kan ikke si at jeg føler mannen min som en god venn.

Det praktiske fungerer greit når han er hjemme sier du. Ja, det gør som regel det når to samarbeider.

Mannen min er såpass mye vekk at han ikke er inne i noen av rutinene her hjemme. Og han kommer hjem og vil gjerne bli tatt hensyn til. Han er sliten, han er sulten ol. Men med to barn, hus , handling og jobb , aktiviteter på barna og lekser så begrenser mye sg selv. Og ivertfall godtar jeg ikke at han kommer hjem og krever å bli tatt hensyn til og ikke klarer å bidra. han prøver innimellom, men ønsker da ting på sin måte, noe som blir uvant, for barna. Jeg kan snakke d han "hundre ganger" men det går tvers gjennom hodet hans, om jeg kan si det slikt. Han unnskylder seg med at han har så mye å tenke på ang. jobben at han ikke kan huske ting her hjemme. Så det er lite hjelp i han de få timene han er hjemme, og i helgen vil han mest hvile.

For meg ville det nesten blitt mindere jobb hjemme om jeg flyttet. Men vi bor på et lite sted, hvor jeg ikke er ifra. Om jeg flytter vil jeg flytte til mitt hjemsted. Da må jeg få et nytt nettverk til barna, og evt med foreldrene der. for det nettverkt jeg har med andre foreldre er det som gjør at dagene går.Vi hjelper hverandre.

Og jeg tror ikke jeg har nok oveskudd til å klare det nå. Dette er vel grunnene til at jeg har valgt å bli. Dessuten synes jeg det er bedere for barna å vokse opp her vi bor nå. Eneste jeg vet er at om jeg flyttet, vil jeg tro at de vil ha mere kontakt med faren sin. Da måtte han stille opp annenhver helg for dem.

Noen perioder har vi det slik at jeg tenker at jeg er helttullete som kan tenke på å flytte fra han. Andre perioder kan jeg ikke skjønne hvorfor jeg i det hele tatt blir.

Men jeg har innsett at jeg må regne meg som "alene-mor", med noe støtte innimellom...

[engelen ane]

Det med gode og onde dager er ja sant nok. Men grensene? Er gjest-1 lykkelig? Og husfrua? Skal man gå på akkord med seg selv fordi det er mest praktisk? Jeg vet det ikke er enkelt og jeg setter meg er selv ofte i tenke boksen. Vet alt om sjåfører, hus, gjeld og alt det livet bringer.Så da sier jeg bare LYKKE TIL.

[Gjest Gjest_gjest 1_*]

De er hvor man skal sette grensen hen som er vanskelig.

Og så har man de dagene / periodene hvor alt er godt og deilig. Hvor ting fungerer og man føler at livet er godt. Ja, da er jeg lykkelig.

Men så blir det stress på jobben hans igjen, mye overtid og han klarer ikke fungere hjemme. Da kommer alt sigende på igjen...

Men mannen min vet at jobben hans nesten koster han ekteskapet. Så han er i tenkeboksen på ny jobb, og jobbskifte. Det viser jo at han vil. Huset vårt er han snart ferdig med div arbeid på, og da kan han bruke fritiden på oss i familien mere enn huset.

Jeg velger å ikke tenke bare her og nå. Men se litt fremover. Om han finner en jobb han kan like, og huset er iden stand vi ønsker, da vil han jo også ha mere tid på å være pappa og mann (kjæreste). Men sex vet jeg ikke om det blir flust med uansett, han er en mann som ikke trenger mye.

Så lykke og ikke lykke. Vil man bli lykkelig av å flytte? Av å leve her og nå og ikke tenke fremover? Gi opp når det ser at som motbakkene topper seg en periode. Det er nok veldig individuelt hva man orker og hvor lenge man orker.

Men så lenge man kan prate sammen, lufte tanker og meninger og se at begge i bunn og grunn prøver så.. ja da prøver jeg . For jeg vet hvor fint vi har hatt det. Og jeg tror vi kan komme dit igjen. Noe må han jobbe med, andre ting må jeg jobbe med. Så møtes vi må midtveien et sted.

Grensen for når det er nok...den er vanskelig. Men det har vært godt å lufte tanker med dere her inne.

[Gjest Gjest]

Husfruen her. Helt enig med at det har vært godt å få luftet tankene sine litt her inne.... Akkurat nå er tingene litt lettere. Kanskje fordi mannen har en bra uke hvor han faktisk har kommet hjem i tilnærmet normal tid. Men jeg vet at det blir annerledes igjen. men da kan det hende jeg tenker annerledes.... Lykke til.

[Gjest Gjest]

Sorry å si det, men det høres ut som mennene deres fortsatt lever ungkarslivet, og dere lar de. Når man er en familie må man samarbeide. Og gjør mennene deres det? Må de det? Nei, jeg syns ikke det virker slik. Hvorfor skal de gidde å legge om livene sine når de har ubetalt hushjelp 24 timer i døgnet? Jeg syns synd på barna som mister viktig farskontakt i oppveksten. Livet er ingen dans på roser og har man ansvar for fler enn seg selv, kan man ikke alltid gjøre det man syns er artigst.

←

ENIG MED DEG JA...