S IFRA RETTEN

[Gjest Gjest]

Hei folkens!

kort og godt. Hvilke oppelevelse har dere med å si fra i stuasjoner der dere føler dere overkjørt, tråkket på, urettferdig behandlet eller lignende?

Når han man tenker i ettertid at " faen, jeg skulle ha sagt noe" eller rett og slett klarte å følge magefølelsen og åpne munnen.

Ingen spesiell tanke bak tråden, bare nysgjerrig på hva slags historier som kan komme her

[Gjest Gjest]

Jeg syns det er kjempeviktig å si fra i slike situasjoner, men opplever desverre at i stedet for at det fører til noe konstruktivt i et forhold blir det ofte en konflikt av dimensjoner i stedet for en mulighet til å jobbe med ting. Min partner mener jeg må ta han som han er, og hvis jeg sier fra om ting som jeg ikke syns er greit mener han det er mitt problem, og at han ikke kan endre seg for meg. Jeg ønsker jo heller ikke å endre hans personlighet, men jeg mener at det er viktig å si fra om oppførsel man syns er feil, og så forsøke å tilpasse hverandre litt. Jeg tror alle må jobbe litt med seg selv, og at det blir for passivt i et forhold å skylde på at man er sånn eller sånn, og aldri vil gjøre noe annerledes uansett hva partneren ønsker. Hvis det var så enkelt må man jo være perfekt/passe perfekt sammen i utgangspunktet, hvis man ikke skal måtte tilpasse seg noe.

Hvis jeg ikke sier fra i slike situasjoner, og hvis ikke det blir tatt opp alvorlig når jeg sier fra, så går det på bekostning av mine følelser, og dermed vårt forhold. Det syns jeg er veldig synd, så jeg velger heller å si fra. Det betyr jo ikke at partner er nødt å være enig, men at han tar seg tid til å lytte til hva jeg føler, og så forklare sin mening om saken. Da er det mye lettere å respektere hverandres oppførsel, og så velger man hvordan man takler situasjonen.

Det er vel litt egoistisk å ikke si fra om ting? hvordan skal andre da vite at man har følt seg tråkket på eller urettferdig behandlet?

[Gjest Gjest]

Jeg tror alle må jobbe litt med seg selv, og at det blir for passivt i et forhold å skylde på at man er sånn eller sånn, og aldri vil gjøre noe annerledes uansett hva partneren ønsker. Hvis det var så enkelt må man jo være perfekt/passe perfekt sammen i utgangspunktet, hvis man ikke skal måtte tilpasse seg noe.

Dette er uhyre viktig, alle kan gjøre feil.

Man lærer av sine feil, så lenge en lever, og ingen er dessverre feilfrie.

[momo]

Jeg har aldri hatt noe problem med og si i fra i mine forhold. Heller ikke til mine aller nærmeste.

For meg er det veldig viktig og si i fra. Jeg har opplevd psykisk terror i hele barndommen. Så jeg har veldig klare grenser på hva jeg tolerer og ikke tolerer. Så jeg sier alltid i fra.

Men jeg sier i fra på en pen måte, jeg skjønner jo at personen kanskje ikke sa eller gjorde det i meningen og være slem. Men jeg forklarer da hvordan jeg føler det og ber de ikke gjøre det igjen.

[Gjest Vidvandre]

Jeg er ikke så flink til å si ifra, rett og slett fordi jeg ikke er noe flink til det, hehe. Jeg har en tendens til å rote, snakke meg vekk og begynne å grine med en gang jeg skal begynne å snakke om hva jeg føler. Så "faen, jeg skulle ha sagt noe" tanker dukker ofte opp i ettertid hos meg

[Gjest Snuske]

Til folk som ikke står meg nær har jeg ingen problemer med å si hva jeg mener viss de skulle finne på å tråkke meg på tærne.

Når det kommer til de som står meg nær så lar jeg meg nok 'kjøre over' når det gjelder ting som sårer meg eller som jeg synest er urettferdig. Da blir det som oftest at jeg 'biter' det i meg og går og er lei meg.