Dere som er overvektige

[Gjest blixen]

Jeg tror ingen tar et bevisst valg om at "om 5 år vil jeg bli 40 kg overvektig, for det virker så kult". Så den problemstillingen synes jeg er idiotisk.

Å veie 5 kg for mye er en helt annen virkelighet enn 40-50-60 kg for mye, noe som ikke er uvanlig i disse tider.

Leste et sted ang mat og trening og slanking, at mat gir utslag i kilo og trening i gram. (Hvor mye man går ned.) Og det tror jeg stemmer. Jeg kan trene kondis hver dag, men spiser jeg litt feil så hjelper det ikke. Og da snakker jeg ikke om burgere hver dag eller noe sånt, altså.

Det som gjør det så vanskelig, er man må holde fokus hele tida, om man ikke vil gå opp igjen. Og det tror jeg er vanskelig for mange.

[Gjest niomi]

Jeg er en av disse som ble overvektig pga spiseforstyrrelser. Jeg har vært spiseforstyrret så lenge jeg kan huske. De sier jo at dette overføres fra mor til datter, og det tror jeg på. Jeg husker faktisk at min mor syntes jeg var tjukk og nektet meg smør på skiva og satte meg på skummetmelk i stedetfor H-melk. Da var jeg 4-5 år, og ble for første gang bevisst min egen vekt. Jeg har sett måleskjemaer fra min barndom, og jeg var slett ikke tjukk, men jeg fulgte høyde- og vektskjema som et barn et par år eldre enn det jeg var. Men min mor var langt inne i anoreksien på dette tidspunktet (1.75 høy og under 50 kilo), og så nok på meg som feit.

Kan aldri huske å ha vært fornøyd med meg selv i oppveksten, og har alltid gått i svarte store klær. Jeg utviklet vel anoreksi på barenskolen, men det ble ikke synlig for andre før jeg var 14 år. Da var jeg tynn, og besvimte i gymtimene. Det som da skjedde, var at jeg syntes det ble så mye mas, at jeg tilsynelatende begynte å spise igjen (kastet frokost og lunsj, spiste litt middag og kveldsmat), men jeg utviklet bulimi. Jeg var vel nogenlunde i balanse til jeg flyttet hjemmefra. Da begynte jeg å styre egen husholdning, og den besto av matorgier med etterfølgende oppkast. La på meg 15 kilo på et halvt år, og 10 mer i løpet av de neste 5 årene.

Mitt vendepunkt kom til jul i fjor. I et glimt så jeg hvordan jeg faktisk så ut, og at jeg måtte gjøre noe nå før det var for sent. Da veide jeg 95 kilo. Begynte på Grete Roede, og har i løpet av siste år gått ned i overkant av 20 kilo ( fra str. 48 til 42), og har for første gang så lenge jeg kan huske et normalt forhold til mat. Ja, jeg har fortsatt en og annen orgie. Men nå stopper jeg etter en kveld i stedetfor å fortsette natt og dag i en hel uke/måned.

EDIT: Blei ikke helt feridg.

Quoter dette fra Ulva35:

Konsekvensen av dette var svært få nære venner, mye ensomhet og et par-tre mer eller mindre mislykka forhold 

Samt en haug med ONS i fylla, for da ble tjukka modig

Dette var meg, også, i tenåra. Og herregud, jeg var jo superpopulær blant gutta med Pamela-kropp og Pamela-hår. Bare så synd jeg ikke så det sjøl.

Ellers tror jeg fettet kan bli en beskyttelse mot virkeligheten. "Jeg er feit, derfor er jeg singel, har ingen venner, får ikke jobb og har lov å synes fryktelig synd på meg selv her jeg sitter med pottis-posen". Sånn var det ihvertfall for meg. Da jeg passerte minus 15 kilo, sluttet jeg å kjenne igjen meg selv i speilet. For jeg var for tynn i forhold til det hjernen min var innstilt på. Så da måtte jeg ta pause i slankinga slik at hjernen kunne få tid til å komme etter.

Endret 9. februar 2007 av niomi

[Gjest Bellatrix]

Det er vel ingen som bestemmer seg for at de skal bli overvektige? Men det er ikke alle som er så heldige at de kan trene så mye, eller noe i det hele tatt. Skal du se ned på de som ikke følger ditt eksempel? Synes du hørtes litt overlegen ut der.

Lykke til med slankingen, skal se du ruler stranda til sommern Håper jeg klarer å gå ned litt også, nesten 4 kg på litt over en uke foreløpig

←

Oppfattet du meg som oberlegen? Det var på ingen måte meningen.

Nabodama skrev bare i en annen tråd at man bestemmer seg for å bli overvektig. Noe jeg tviler sterkt på. Jeg har i hvert fall aldri møtt eller hørt om noen som tok et bevisst valg om å bli overvektig. Da jeg var overvektig bestemte jeg meg ikke for å bli det, jeg kjøpte ikke usunn mat fordi det var usunt og jeg lot ikke være å trene for å bli overvektig. Jeg var bare ikke spesielt opptatt av å spise sunt eller å trene.

[Gjest Bellatrix]

Jeg tror ingen tar et bevisst valg om at "om 5 år vil jeg bli 40 kg overvektig, for det virker så kult". Så den problemstillingen synes jeg er idiotisk.

←

Det nsynes jeg også. Det var bare en måte å få fram at utsagnet "man velger overvekt" er like idiotisk.

[Gjest Bellatrix]

Jeg er en av disse som ble overvektig pga spiseforstyrrelser. Jeg har vært spiseforstyrret så lenge jeg kan huske. De sier jo at dette overføres fra mor til datter, og det tror jeg på. Jeg husker faktisk at min mor syntes jeg var tjukk og nektet meg smør på skiva og satte meg på skummetmelk i stedetfor H-melk. Da var jeg 4-5 år, og ble for første gang bevisst min egen vekt. Jeg har sett måleskjemaer fra min barndom, og jeg var slett ikke tjukk, men jeg fulgte høyde- og vektskjema som et barn et par år eldre enn det jeg var. Men min mor var langt inne i anoreksien på dette tidspunktet (1.75 høy og under 50 kilo), og så nok på meg som feit.

Kan aldri huske å ha vært fornøyd med meg selv i oppveksten, og har alltid gått i svarte store klær. Jeg utviklet vel anoreksi på barenskolen, men det ble ikke synlig for andre før jeg var 14 år. Da var jeg tynn, og besvimte i gymtimene. Det som da skjedde, var at jeg syntes det ble så mye mas, at jeg tilsynelatende begynte å spise igjen (kastet frokost og lunsj, spiste litt middag og kveldsmat), men jeg utviklet bulimi. Jeg var vel nogenlunde i balanse til jeg flyttet hjemmefra. Da begynte jeg å styre egen husholdning, og den besto av matorgier med etterfølgende oppkast. La på meg 15 kilo på et halvt år, og 10 mer i løpet av de neste 5 årene.

Mitt vendepunkt kom til jul i fjor. I et glimt så jeg hvordan jeg faktisk så ut, og at jeg måtte gjøre noe nå før det var for sent. Da veide jeg 95 kilo. Begynte på Grete Roede, og har i løpet av siste år gått ned i overkant av 20 kilo ( fra str. 48 til 42), og har for første gang så lenge jeg kan huske et normalt forhold til mat. Ja, jeg har fortsatt en og annen orgie. Men nå stopper jeg etter en kveld i stedetfor å fortsette natt og dag i en hel uke/måned.

EDIT: Blei ikke helt feridg.

Quoter dette fra Ulva35: Dette var meg, også, i tenåra. Og herregud, jeg var jo superpopulær blant gutta med Pamela-kropp og Pamela-hår. Bare så synd jeg ikke så det sjøl.

Ellers tror jeg fettet kan bli en beskyttelse mot virkeligheten. "Jeg er feit, derfor er jeg singel, har ingen venner, får ikke jobb og har lov å synes fryktelig synd på meg selv her jeg sitter med pottis-posen". Sånn var det ihvertfall for meg. Da jeg passerte minus 15 kilo, sluttet jeg å kjenne igjen meg selv i speilet. For jeg var for tynn i forhold til det hjernen min var innstilt på. Så da måtte jeg ta pause i slankinga slik at hjernen kunne få tid til å komme etter.

←

Gratulerer med et godt forhold til mat. Jeg tror også du har rett i at overvektige kan "gjemme seg" bak vekta, men jeg tror likevel ikke de egentlig vil være overvektige..

[venus*]

Det nsynes jeg også. Det var bare en måte å få fram at utsagnet "man velger overvekt" er like idiotisk.

←

Man velger kanskje ikke å bli overvektig, men man velger å forbli det.

Det burde du vite, siden du tydeligvis har VALGT å ikke være overvektig mer.

[Gjest Bellatrix]

Man velger kanskje ikke å bli overvektig, men man velger å forbli det.

Det burde du vite, siden du tydeligvis har VALGT å ikke være overvektig mer.

←

Ja og nei. Nå hører jeg stadig om folk som prøver å gå ned i vekt, men ikke får det til. Så jeg vil ikke tro de velger å forbli overvektige. Det sies mye her om at alle vet hva osm er sunt og ikke i dag, og nettopp det kan forvirre en som vil ned i vekt. Googler du ordet slanking vil jeg tro det kommer opp minst 100 forskjellige måter å slanke seg på. Hvordan skal folk vite hva som funker og hva som ikke funker? Jeg for min del tenkte at det sies så mye fram og tilbake at jeg gadd ikke prøve en gang. Og for å ha sagt det så var heller ikke vektnedgangen min et bevisst valg, den kom som et resultat av at jeg sluttet på en medisin, begynte på en annen, begynte å bli bevisst på å unngå sukker og mettet fett. I tillegg til dette så prøver jeg å få trent hver dag. Ja, jeg vet at man legger på seg av alle typer fett, men som sagt så slanker jeg meg ikke, men spiser sunt. Jeg trener heller ikke for å slanke meg, men for helsa si skyld.

[Cata]

Signerer Nynaeve sitt innlegg.

Jeg er overvektig, ja. Ikke direkte tjukk, men definitivt overvektig. Og ettersom jeg ikke er noe forbilde på sunn livsstil så har jeg teknisk sett valgt det. For 2 år siden klarte jeg å gå ned 11 kg uten problemer. Dessverre har jeg ikke klart å holde på dem, og like mye dessverre så førte ikke de minus 11 til at jeg ble mer fornøyd med fasongen heller. "Bilringen" rundt midjen klorte seg fast med liv og lyst. Kiloene forsvant på hofter og lår og alle andre steder der det for min del er greit at de ligger.

Årsakene er jo helt klar. Jeg "liker ikke" sunn mat og jeg liker ikke å trene.

Beklager, det er selvsagt politisk ukorrekt, men i mine øyne finnes det ikke noe slikt som "en fristende salat" eller "fråtse i deilig frisk frukt". Jeg kan godt spise det om jeg får det servert, -det hender til og med jeg bestiller salat om jeg er ute og spiser. Av og til handler jeg det til og med frivillig i salatbaren på butikken. Men selv brødskive med gulost synes jeg er bedre. Det beste som kan sies om mitt kosthold er at jeg heller spiser rent kjøtt og fisk enn farseprodukter, og jeg liker grovt brød mye bedre enn fint. Foretrekker faktisk også skummet melk fremfor lett eller hel.

Med trening er det samme greia. Jeg trener fordi jeg er nødt. Ikke fordi jeg synes det er så rasende festlig. Dermed går jeg innimellom lei og formen synker, mens vekta øker proporsjonalt.

Nå skal jeg straks drikke opp kaffen min og i løpet av en times tid er jeg på vei til.......trening.

*sukk*

[Nabodama]

Oppfattet du meg som oberlegen? Det var på ingen måte meningen.

Nabodama skrev bare i en annen tråd at man bestemmer seg for å bli overvektig. Noe jeg tviler sterkt på. Jeg har i hvert fall aldri møtt eller hørt om noen som tok et bevisst valg om å bli overvektig. Da jeg var overvektig bestemte jeg meg ikke for å bli det, jeg kjøpte ikke usunn mat fordi det var usunt og jeg lot ikke være å trene for å bli overvektig. Jeg var bare ikke spesielt opptatt av å spise sunt eller å trene.

←

Har jeg sagt det?

Kan ikke se noe sted at jeg har sagt at man bestemmer seg for å bli overvektig.

Skal si du kan å vri på ting!

Ok, du skal få det inn med teskje:

-Man bestemmer selv hva slags mat man spiser.

-Man vet at visse typer mat fører til overvekt. Når man likevel spiser den slags mat ukritisk, er det et valg man tar, og konsekvensen er ofte overvekt. Altså, man vet hva det fører til!

Da du var overvektig, kjøpte du usunn mat framfor sunn mat. Det var valget ditt, og konsekvensen var overvekt.

[Karianne78]

Jeg tror alle er klar over at sykdom kan være årsak til overvekt.

Mine synspunkt i denne debatten dreier seg om dem som ikke har slike sykdommer, men som er overvektige grunnet inntak av feil mat.

←

Hvorfor tror du alle innlegg er myntet på deg?

Overvektig?

Nei, jeg er ikke det heldigvis, men føler stor sympati overnfor de som ikke har det så lett mht matvaner og vekt, eller sykdommer og livssituasjon. Alle vet det er "feil"! Men alle klarer ikke å gjøre noe med det på egenhånd. Men til TS; du skriver at du selv ikke valgte det. Videre lurer du på hvorfor andre velger å være feite?

[Nabodama]

Jeg tror vel ingen egentlig kan argumentere mot det du her sier. Du har selvsagt rett i hvert enkelt av disse punktene.

MEN det jeg tenker på, og som flere andre her har påpekt, er det at man ikke velger så fritt som vi ønsker å tro. For å sitere fritt fra Finn Skårderud: Vårt tids største nåværende myte er forbarmhetsmyten- man kan velge som man vil, handle som man vil, forme seg som man vil, bli hva man vil. En slik myte er selvfølgelig ikke sann.

For mange overvektige handler det om mer enn å gå inn i butikken og tenke at "I dag driter jeg i å lage salat, jeg vil ha en feit, kaloririk burger!". Menneskesinnet er mer subtilt enn som så. Hadde du hat 100% rett i uttalelsene over, hadde vi ikke hatt noen røykere, rusavhengige eller deprimerte heller. For da kan vi jo alle "velge selv".

←

Er forsåvidt enig med deg, men ettersom denne diskusjonen ble hentet fra en helt annen, ble ting litt utenfor sammenhengen i denne.

Kjøper man ikke overvekt? Hvis man kun handler grandiosa, sjokolade og smågodt... Hvis det ikke er potensielt overvekt man kjøper, HVA er det da?

De som er overvektige, er de ikke klar over at et ekstremt energi-inntak vil føre til overvekt? Ansvarspulverisering på høyt nivå dette.

←

Dette og noen andre innlegg, bl.a. mine, er vel opprinnelsen til denne tråden.

http://forum.kvinneguiden.no/index.php?showtopic=251687

[CoolDuckie]

Jeg leste nylig en artikkel i Puls om overvekt og arvelighet. Overvekt er i de fleste tilfeller genbestemt. Det er også genbestemt hva slags type mat som tiltrekker oss. Noe å tenke på!

←

Det er bestemt av hvor mye du spiser i forhold til hvor mye du beveger deg. Så får det heller være at enkelte legger på seg enn andre, men det er bare en selv som kan gjøre noe mde det.

CoolDuckie

[Paladin]

Har dere bestemt dere for å bli det og vært målrettet i å spise utsunt/ikke trene? Når og hvorfor foretok dere det valget?

Selv er jeg på vei ned, men har vært overvektig. Jeg tok aldri en avgjørelse på at jeg skulle bli overvektig, men kombinasjoner av flere ting i livet mitt gjorde at det ble sånn likevel.

←

Jeg tror ikke de fleste overvektige bestemmer seg for å leve usunt. Jeg leste et sted at den første månedene av livet ditt (opp til 1 år) bestemmer mye om du får anlegg for overvekt eller ikke. Dette i tillegg til gener.

Jeg var førstefødt blant mine 2 søstre og moren min ga meg for mye mat de første 3-6 månedene. Det ser man tydelig av bilder. Dette har resultert i at jeg mye lettere går opp i vekt enn mine søstre selv om jeg ikke spiser veldig usunt. Moren min lærte av "tabben" med meg og ga dem ikke for mye mat som spedbarn.

Overvekt er noe som kommer snikende og mange vet ikke som tenåring at de er disponert for overvekt og spiser det samme snopet som andre (sjokolade, chips, burgere, pizza, brus etc.). Så øker man kanskje 0.5-1 kg i måneden og elendigheten er i gang. Men det er aldri for sent å gjøre noe med sin egen situasjon. Men en som har vært overvektig vil alltid være disponert for å gå opp igjen og kan ikke spise snop etc. uten å føle det på vekten umiddelbart. Derfor er diettkurer dømt for å mislykkes. De virker for å få vekten ned, men man går rett opp igjen når man vender tilbake til normalt kosthold. Det eneste som funker er permanent endring av livsstil.

Jeg vil hevde at som har vært en overvektig person er "overvektig" selv om vekten viser normalvekt i øyeblikket. Akkurat tilsvarende som en alkoholiker er en alkoholiker selv om han er tørrlagt. En overvektig som har klart å gå ned til normalvekt må hele tiden fortsette å passe på hva han spiser for å holde seg der samt ikke sluntre unna trening. Det er "unormalt" for kroppen hans å ha normalvekt og kroppen vil bruke enhver anledning til å gå tilbake til overvektsituasjonen igjen.

Jeg vet dette av personlig erfaring etter å ha vært overvektig og gått ned til normalvekt. Det skal ikke mye til av usunn mat før vekten kryper oppover igjen og man må tilbake til beinhard trening og kun riktig man. For eksempel vil vekten krype opp 2-5 kg hvis man er så uheldig å få influensa så man ikke kan trene 2-3 uker.

Det er utrolig hvor mye energi og innsats man må mønstre for å bryte en slik ond sirkel når man er disponert for overvekt. Det er ikke bare å begynne på helsestudio når man ikke har trent på årevis. Man kan begynne å spise mindre, men kroppen vil etter noen kilo kontre vekttapet slik at det etterhvert stopper opp. Derfor kan man ikke gå vesentlig ned kun med å spise mindre. Man må trene også. Jeg løste det for min del med først å spise mindre slik at jeg fikk en flying start med å miste noen kilo. Dermed fikk man nok overskudd til å gå korte turer hver dag. Turene ble lengre og lengre og kiloene forsvant. Da var tiden moden for helsestudio med spinning og styrketrening. En bakside av medaljen er at raskt vekttap ikke bare er tap av fett, men også tap av muskler. En kilo ekstra muskler forbrenner ca. 90 kalorier ekstra pr. dag. Så om du går ned 20 kg og halvparten av dette er muskler så har du tapt 10 kg muskler og trenger 900 kalorier mindre pr. dag. Dette gjør at du må spise så mye mindre pr. dag kun for å holde vekten.

Dette gjør at å fortsette et vekttap blir vanskeligere og vanskeligere samt at mennesker som er på diett går raskt opp igjen når de spiser det samme som før (da de holdt vekten stabil). Derfor er styrketrening så viktig for å holde vekten. Styrketrening vil holde vedlike muskelmassen og derfor også kaloribehovet.

Jeg håper og tror at innlegget mitt viser at mange overvektige ikke har kun gitt faen i livet sitt og bare havnet i problemet. Mange overvektige sliter og prøver så godt de kan å gå ned, men de har ikke funnet oppskriften som vil lykkes for dem. Alle mennesker er forskjellige og metoden for å lykkes for deg er kanskje ikke lik metoden som lykkes for meg. Mange sier at å fjerne overvekt er enkelt. Spis mindre og tren mer. Om det bare hadde vært så enkelt.

Endret 11. februar 2007 av Paladin

[Gjest Gjest]

Jeg tror vel ingen egentlig kan argumentere mot det du her sier. Du har selvsagt rett i hvert enkelt av disse punktene.

MEN det jeg tenker på, og som flere andre her har påpekt, er det at man ikke velger så fritt som vi ønsker å tro. For å sitere fritt fra Finn Skårderud: Vårt tids største nåværende myte er forbarmhetsmyten- man kan velge som man vil, handle som man vil, forme seg som man vil, bli hva man vil. En slik myte er selvfølgelig ikke sann.

For mange overvektige handler det om mer enn å gå inn i butikken og tenke at "I dag driter jeg i å lage salat, jeg vil ha en feit, kaloririk burger!". Menneskesinnet er mer subtilt enn som så. Hadde du hat 100% rett i uttalelsene over, hadde vi ikke hatt noen røykere, rusavhengige eller deprimerte heller. For da kan vi jo alle "velge selv".

←

Det er en interessant innfallsvinkel, synes jeg. Hvor bevisst velger man egentlig? Selv om det i utgangspunktet skulle være så enkelt som å tenke at selvsagt er ikke grandis, brus eller potetgull spesielt sunt, dermed spiser jeg bare kylling og fisk i stedet, og alle problemer var løst. Jeg tror de færreste ønsker å være overvektige (da tenker jeg på forholdsvis sterkt overvektige eller med helseproblemer), men det har gått gradvis, eller det har vært vanskelig å stoppe, og det er vanskelig å snu når man først innser hvor dypt man sitter i det.

Og noe av det viktigste jeg tror Skårderud prøver å si er at det man blir sittende igjen med, enten man "synder" ved å røyke, drikke brus eller spise ferdigmat litt for ofte - er dårlig samvittighet og et enda litt mer nedtrykt selvbilde fordi man ikke klarer å være en gjennomført sunn person. DET gjør det ikke lettere å motivere seg til å endre vaner heller, at selvbildet er på bånn, og at samfunnet ser vanene dine som en belastning? Det er jo nærmest sosialt akseptert å slenge dritt til røykere, og det er vanlig å se nedlatende på "feite" folk. Man har et "samfunnsansvar" for å holde seg frisk, samtidig har man veldig ulike genetiske og sosiale forutsetninger for å klare det - likevel dømmer vi.

Jeg kjenner en svært overvektig familie - de har alle lett for å legge på seg, barna har vært kraftige siden barneskolen og i voksen alder er de ...dritstore... De har IKKE levd spesielt usunt, bortsett fra lite trening (noe mosjon: turer med hund, til butikken o.l) og sikkert for mye karbohydrater og fett i et ellers ganske normalt kosthold. Til sammenlikning har min samboer levd på liknende "diett" i mange år, med cola hver dag, mye ferdigmat og mye fett rødt kjøtt - men ikke lagt på seg i det hele tatt. På grunn av helseproblemer har hele familien skjerpet seg veldig de siste årene; kuttet sukker/brus, lagt om til mer grønnsaker og sikkert andre typer kjøtt, de baker sunt brød o.l. Dette gir dem helt klart helsegevinst - og personen vi kjenner best har faktisk også fått det bedre psykisk, men så langt er det ikke veldig synlig på vekta.

Så jeg synes det er viktig at man ikke fokuserer så veldig på akkurat det med overvekten, jeg - det viktigste er at man ved å kutte ut "de verste" tingene som sukkerbrus og skadelig fett, og gjerne gå noen turer, vil man trolig få bedre livskvalitet selv om man ikke forandrer kroppsform.

[Cata]

Til sammenlikning har min samboer levd på liknende "diett" i mange år, med cola hver dag, mye ferdigmat og mye fett rødt kjøtt - men ikke lagt på seg i det hele tatt. .

←

Er rødt kjøtt fett? Trodde da f.eks. oksekjøtt var magert nok?

Men det var en liten avsporing. Må si meg enig med gjest her. Det er ikke bare sunn mat og mosjon som virker inn heller. Det har jeg prøvd av egen erfaring. For en god del år siden fant jeg ut at nok fikk være nok. Jeg kuttet alt som minnet om brus og sjokolade og annet snop. I matveien gikk jeg over til lettvarianter (og vi snakker da lett som i "mindre fett og sukker", ikke som i "tilsatt søtningsmidler i stedet for sukker".) Og det var en porsjon til hvert måltid. Samtidig begyne jeg å trene. Først trente jeg styrke i form av apparattrening på helsestudio. Senere begynte jeg å jogge for å forbedre kondisen. Da jeg var oppe på marsjfart så jogget jeg 3-5 km et par ganger i uka og trente styrke 2 ganger.

Tatt i betraktning at jeg er en stuegris av natur, så burde det der gitt utslag. Vel, det gjorde det forsåvidt. I løpet av et drøyt år gikk jeg ned 5 kg. Der stoppet det. Fikk jeg "bedre former" av det? Nei. Den før omtalte "bilringen" klorte seg fast. Muligens hadde den blitt redusert til motorsykkeldekk , men det var også alt. Ikke følte jeg meg spesielt mye sprekere, og ikke så jeg bedre ut heller. Og videre vektreduksjon syntes nytteløs.

Er det rart man blir motløs?

[Isadora]

Jeg var spiktynn hele mitt liv... helt til jeg kom i 20 årene da kom kiloene på. Lag på meg 15 kilo på en mnd. Jeg måtte streve for å gå de ned.. og fant jo etterhvert ut at det var stoffskiftet mitt som var på bærtur.

Da jeg fikk datteren min gikk jeg kraftig opp etter svangerskapet - ja jeg spiste usunt. Jeg har holdt på med jojo slanking i flere år. Helt til et lys gikk opp for meg.... jeg måtte rett og slett legge om livsstilen og slutte med slanking. Brukte 2 år på å komme ned i normalvekt - men nå har kroppen min stabilisert seg. Men selvsagt så må jeg holde på min nye livsstil - jeg vet jo at med mitt stoffskifte så fyker jeg opp i vekt med engang jeg begynner med usunne saker.

Hele familien vår har lagt om livsstilen og jeg skal med hånden på hjertet si at jeg elsker å spise grønnsaker til middager. Det er noe med vanen min som har endret seg. Min gulljente på 7 år går og "mauler" grønnsaker hver dag - for hun er vant med at dette er noe hun får. Hun elsker heldigvis fisk og grønt. Hun har ikke savnet feit mat i det hele. Klart vi koser oss med en litt sunnere utgave av pizza osv. Men hun liker ikke når det blir for feit mat. Helt utrolig hva en kan venne barna til også - jeg ser jo ikke så veldig mange barn på hennes alder som går rundt og eter brokkoli som mellommål.

Før så gikk jeg på Roede kurs titt og ofte.... hver gang jeg hadde gått ned og var ferdig på kurset så måtte jeg feire med sjokolade. Ja det var dumt. men sånn var jeg hele veien. Ikke rart jeg spratt oppigjen i kilo så fort... og hver gang så fulgte et par ekstra kilo med. Da jeg var rett under 100 kilo fordelt på 173 cm var det nok. Da la jeg om. Og nå har jeg holdt vekta i over ett år og er stolt over meg selv.

[CoolDuckie]

MEN det jeg tenker på, og som flere andre her har påpekt, er det at man ikke velger så fritt som vi ønsker å tro. For å sitere fritt fra Finn Skårderud: Vårt tids største nåværende myte er forbarmhetsmyten- man kan velge som man vil, handle som man vil, forme seg som man vil, bli hva man vil. En slik myte er selvfølgelig ikke sann.

←

Hele samfunnet vårt er bygd på en slik myte. Kan jo kalle det prinsippet om personlig ansvar. Straffelovene også forutsetter at man kan velge mellom alternativer.

CoolDuckie

[Lillemor Gull]

Jeg tror ikke det er tilfeldig at mange i enkelte familier er større enn andre, og jeg tror heller ikke at et dårlig kosthold som 'går i arv' er den eneste forklaringen på hvorfor noen familier er tyngre enn andre.

Men jeg tror også at det er noen overvektige som ikke er klar over at de faktisk spiser mye. De kan jo være vant til å spise mye, og dermed blir det 'normalen'.

Selv har jeg ingen kilo for mye, ligger vel heller og vipper i andre enden av skalaen. Jeg tror ikke jeg noen gang kommer til å veie mange kilo for mye heller. Ikke bare fordi jeg åpenbart ikke er genetisk disponert for særlig overvekt, jeg tror absolutt jeg hadde klart å legge på meg ganske mye hvis jeg gikk inn for det eller hvis jeg faktisk sluttet å bry meg om hva jeg putter i munnen.

Selv om jeg ikke skal skryte på meg et helt fantastisk kosthold, har jeg en viss bevissthet i forhold til vekten min og hva jeg stapper i meg. Hvis jeg ser at vekten har gått opp et par kilo siden sist, begrenser jeg meg litt de neste dagene/ukene.

[cand.intet]

Overvekt hos ellers fysisk friske mennesker skyldes jo faktisk at de får i seg flere kalorier enn de trenger. Man kan snakke om arv, gener, miljø og psyke og alt det der, men så enkelt, og så vanskelig, er det.

Jeg blir også litt provosert av alt som blir skrevet om å spise sunt/usunt. ”Jeg spiser bare sunn mat, hvorfor i alle dager går jeg ikke ned i vekt”, eller ”ei jeg kjenner spiser kjempeusunt, men er fortsatt tynn som en spiker”. Eller verst av alt ”Slike eksempler viser at vekta ikke er noe vi rår over”. Det er jo ikke om maten er sunn eller usunn i seg selv som bestemmer om vi går ned i vekt, men kaloriinntaket! (Nok en gang) Greit nok at du kan spise mer mat hvis du spiser sunn mat, men hvis du får i deg for mange kalorier av å kun spise frukt og grønt så vil du fortsatt gå opp i vekt! Eller eksempelet om venninna til venninna som spiser så usunt men fortsatt er kjempetynn: javel, da spiser hun vel lite og usunt da. (Og/Eller trener veldig mye.) Når det er sagt, så kan man selvfølgelig få andre helsemessige gevinster av å spise sunt.

De som er overvektige og vil ned i vekt bør få hjelp av fagfolk, og de bør telle kalorier. Det vil hjelpe dem til å få et nytt perspektiv på overvekten sin. For personer med spiseforstyrrelser vil jeg tro det er andre ting enn vekta man bør begynne med å ta tak i.

Endret 13. februar 2007 av cand.intet

[Paladin]

De som er overvektige og vil ned i vekt bør få hjelp av fagfolk, og de bør telle kalorier. Det vil hjelpe dem til å få et nytt perspektiv på overvekten sin.

Problemet med overvekt er ikke kun antall kalorier man spiser, men differansen mellom antall kalorier kroppen trenger og antall kalorier man spiser.

Kanskje venninnen din som spiser usunt og er veldig tynn spiser ganske mye? Det er fullt mulig hvis hun er veldig aktiv og forbruker mange kalorier hver dag. Hun kan også ha høy forbrenning.

Mange overvektige er overvektige ikke nødvendigvis fordi de spiser usunt, men fordi de forbruker mindre kalorier enn de spiser. Det kan like gjerne komme av et inaktivt liv. Noen blir overvektige fordi de blir skadet og ikke får trent så mye som de pleide. Når noe slikt skjer er det viktig å kutte ned på kaloriinntaket, men det skjer ikke for mange. Og da legger man på seg.

Det som også er et problem er at kroppen ønsker å kontre en situasjon hvor man spiser mindre enn det kroppen trenger (det vil si slanking). Kroppen tror at det er for lite tilgang på mat og vil dermed skru ned forbrenningen. Spesielt om kaloriinntaket faller under 1000-1500 pr. dag. Dette begrenser vektreduksjonen som følge av å spise mindre.

Ekspertene sier at for å gå ned i vekt må man kombinere å spise mindre med å bli mer aktiv. Forbruker man mer kalorier så kan man spise det samme og faktisk gå ned i vekt.

Det blir derfor for enkelt å bare telle kalorier. Det fokuserer kun på den ene siden av hva man må gjøre for å gå ned i vekt. Like viktig er det å tenke på hvordan man kan bli mer aktiv. Gå turer, ta trappen, sykle etc.

Et eksempel som viser hvor feil det kan bli å bare telle kalorier er for eksempel de som var med på sydpolekspedisjonene. De spiste over 6000 kalorier pr. dag og allikevel gikk de ned i vekt. De spiste godt over dobbelt så mye som er anbefalt daglig kaloriinntak. Men de gikk ned i vekt fordi de var så ekstremt aktive og gikk på ski hele tiden under vanskelige værforhold (vind, kulde etc.).

Det er selvsagt lurt å vite kaloriinnholdet i hva man spiser. Dette for å vite hvorfor man har blitt overvektig og redusere på kaloririk mat. Nå er det imidlertid mange ulike hypoteser om hva som skaper mest overvekt. Noen hevder at det er fettet som er synderen mens andre hevder at det er karbohydratene. Dr. Lindberg har sin hypotese om at den glykemiske indeksen til mat med karbohydrater påvirker om man går opp eller ikke. Høy glykemisk indeks betyr at mater veldig raskt omsettes til sukker i blodet. Det er også mange som hevder at antall ganger man spiser om dagen har betydning for vekten. Spis ofte (6 ganger per dag) og lite hver gang sier de.

Endret 13. februar 2007 av Paladin