En venninne opplever samlivsbrudd

[Gjest Miss F. utlogget]

Jeg har ikke opplevd samlivsbrudd selv, det er derfor jeg spør dere om råd nå...

En veldig god venninne av meg har slått opp med kjæresten og samboeren gjennom flere år. (De har ikke barn)

Skal ringe henne i kveld når ungene mine er i seng.

Dere som har vært igjennom et samlivsbrudd der det var dere som slo opp med kjæresten (det er jo fortsatt like trist?), hva forventet/ønsket dere av venninnene deres i tiden etterpå?

(Hun bor et stykke unna, forresten- så det er vanskelig å bare stikke innom- må i så fall planlegges.)

[Cata]

Rent personlig så forventet jeg at de skulle stappe vatt i øra så jeg kunne snakke om elendigheten. (Det var jeg som ble forlatt.) Jeg visste jo at klagesangene mine måtte være dødsens kjedelige for dem som måtte høre på. For din venninne er det kanskje ikke så mye klagesanger som vekselvis frustrasjon, sorg og "har jeg gjort det rette?" -tanker, ettersom det er hun som har gått. Uansett er der sannsynligvis mange tanker som etterhvert vil ut.

Tror det beste du kan gjøre er å lytte hvis hun vil snakke og vise at du er der hvis hun ønsker det. Ikke forsøk å dra henne med ut på ting for å muntre henne opp nå i den første fasen, men bli gjerne med hvis hun foreslår noe. Man trenger gjerne litt tid på å gå i hi og sørge, før man prøver å møte hverdagen igjen. Hvis dere bor i nærheten av hverandre så kan du jo etterhvert foreslå at dere kan spasere en kveldstur sammen. Frisk luft og mosjon har aldri skadet, og man kan løse mange problemer på en venninespasertur.

[Gjest gjesta]

Rent personlig så forventet jeg at de skulle stappe vatt i øra så jeg kunne snakke om elendigheten. (Det var jeg som ble forlatt.) Jeg visste jo at klagesangene mine måtte være dødsens kjedelige for dem som måtte høre på. For din venninne er det kanskje ikke så mye klagesanger som vekselvis frustrasjon, sorg og "har jeg gjort det rette?" -tanker, ettersom det er hun som har gått. Uansett er der sannsynligvis mange tanker som etterhvert vil ut.

Tror det beste du kan gjøre er å lytte hvis hun vil snakke og vise at du er der hvis hun ønsker det. Ikke forsøk å dra henne med ut på ting for å muntre henne opp nå i den første fasen, men bli gjerne med hvis hun foreslår noe.  Man trenger gjerne litt tid på å gå i hi og sørge, før man prøver å møte hverdagen igjen. Hvis dere bor i nærheten av hverandre så kan du jo etterhvert foreslå at dere kan spasere en kveldstur sammen. Frisk luft og mosjon har aldri skadet, og man kan løse mange problemer på en venninespasertur.

←

Er enig i mye av det Cata skriver. La hun tømme seg. Snakke i det uendelige. Du trenger overhode ikke være enig, men lyttende.

Jeg hadde satt pris på venninner som kom innom og som dro meg ut på ting. Alt for å gi meg litt distanse fra det jeg opplevde. Det er en balansegang det å øse ut av seg og grave seg ned i shiten. La ikke det siste skje. Det er faktisk viktig å komme seg videre. Litt etter litt. Om et år så har hun det sikkert bedre.

[Gjest gjesta]

Må legge til at etter det siste samlivsbruddet mitt så hadde jeg en veldig rastløs og utagerende oppførsel. En reaksjon på alt jeg hadde vært igjennom. Hadde trengt noen som så og skjønte og fikk korrigert meg litt.

[Gjesten29]

er det vanlig med urasjonell oppførsel etter brudd? kjenner meg igjen i beskrivelsen, trodde jeg var den eneste..