Forslag til forbedringer i lovverket

[Gjest Lovely]

http://odin.dep.no/bld/norsk/aktuelt/press...064/dok-bn.html

Ja dette blir spennende, håper foreldre blir mer likestilte, og ikke minst at en forelder ikke bare skal kunne flytte med barna uten at samværsforelder har noen ting å si

Et lite utdrag:

Et viktig utgangspunkt for utvalget er at FNs barnekonvensjon er innarbeidet i norsk lov, og at barns beste skal være et grunnleggende hensyn ved alle handlinger som berører barn. Utvalget skal bla. drøfte

-felles foreldreansvar uavhengig av om foreldrene har bodd sammen

-delt bosted

-normer for omfanget av samvær

-retten for en av foreldrene til å flytte med barnet uten den andres samtykke

- Utvalget må vurdere om barnets beste kan ivaretas bedre hvis forholdene legges bedre til rette for en mer likeverdig fordeling av omsorg og ansvar mellom foreldrene, sier Karita Bekkemellem.

[Gjest Mayamor]

Spennende og viktig sak.

[Gjest Mayamor]

Sammensetning - Barnelovutvalget

Medlemmer:

Sonja xxxxxxxxx, leder i Foreningen 2 Foreldre, Bergen

Stig xxxxxxxx, leder i Aleneforeldreforeningen, Oslo

La merke til at det er en kvinnelig representant fra F2F og mannlig fra Aleneforeldreforeningen. Ville nesten trodd det var motsatt når en leser debatter om barnefordeling på nett...?

[Gjest Lovely]

La merke til at det er en kvinnelig representant fra F2F og mannlig fra Aleneforeldreforeningen. Ville nesten trodd det var motsatt når en leser debatter om barnefordeling på nett...?

Hehe, ja slik er det blitt i vårt moderne samfunn

Men nå tror jeg at F2F sin representant er en fornuftig kvinne som har sett lyset, mens Aleneforeldreforeningens mannlige representant er gammeldags og synes at mødre skal passe barna å gå i løpestreng mellom kjøkken og soverom

[Far til 2]

Det skal utvilsomt bli interesant å se hva de kommer frem til. Jeg er redd for at det er såkalte "rådgivere" av den konservative typen som fortsatt henger ved den tradisjonelle tankegangen.

Vi ser at vi hele veien de siste 10 ? årene har nærmet oss et likeverd mellom foreldrene som gjør at barn i større grad sikres muligheten til samvær og omsorg fra begge foreldrene.

Men med de briller jeg ser verden synes det som om det skal bli vanskelig å forsvare dagens lovverk og rett til å frata barn en fullt oppegående forelder. I mellomtiden får vi bare sette oss på gjerdet og vente på at "fagfolkene" tar til fornuft.

[Gjest Lovely]

Jeg prøvde ordningen med delt omsorg allerede for 12 år siden, av ulike grunner gikk det ikke, men jeg har alltid vært opptatt av at barna i utgangspunktet trenger både mor og far i samme grad - og synes at 50/50 er et bedre utgangspunkt enn annenhver helg og en ettermiddag i uka Så ja far til 2, likestillingen for foreldre tvinger seg helldigvis frem og har gjort det lenge nå, det ser jeg i mit nærmiljø

Når det gjelder flytting så har jeg på nært hold sett skadevirkningene både av at mor/barn flytter langt unna, og at barnefar flytter langt unna, det burde vært tvungen mekling i slike tilfeller. Jeg kan ikke se at det skulle gå å nekte et voksent menneske å flytte, men det er viktig å stoppe opp å tenke seg om, og å lage en samværsordning før man tar avgårde. Det burde heller ikke være mulig av omsorgsforelder og ukritisk skulle kunne drasse barna med seg hvor de vil i landet

[regine]

Å tvinge barn til å leve med delt bosted kan neppe kalles en "forbedring". Hvis det er barna man er opptatt av, da.

For all del , det er bra at man ser over lover og justerer de i forhold til hvordan verden er. Men ikke i forhold til hvordan man TROR verden er.

Så vidt jeg har forstått er det ingen som mener at tvunget delt bosted er et godt alternativ for BARN. Dersom forholdene ligger til rette for det, er det allerede i dag fullt mulig å velge en slik løsning. Om lovverket skal pålegge en slik løsning vil det imidlertid føre til problemer for mange BARN.

Mht. flytteforbud så må det i såfall gjelde BEGGE foreldrene. Man kan ikke innføre et system hvor kun omsorgsforelder pålegges restriksjoner, mens samværsforelder kan gjøre som h*n vil. Iallfall ikke hvis man virkelig mener at det er BARNAS beste som skal være i fokus, og at barn må/skal ha mye kontakt med begge foreldrene.

En annen sak er at det skal bli ganske innteressant å se hvordan et evt. forslag om flytteforbud for voksne OG barn begrunnes. Vi lever tross alt i et samfunn hvor bevegelsesfrihet for den enkelte anses som grunnleggende.

Forøvrig så er det interessant å se at noen åpenbart mener at "alle"/mange aleneforeldre flytter kun for å være jævlige mot x. Ikke tar de hensyn til ungene heller. Wake up call: De aller aller fleste som flytter har gode grunner for å gjøre det! Og spørsmålet blir jo om det lille mindretallet som flytter nærmest for å flytte skal gjøre at alle med barn forbys å flytte.

[Gjest Lovely]

Å tvinge barn til å leve med delt bosted kan neppe kalles en "forbedring". Hvis det er barna man er opptatt av, da.

For all del , det er bra at man ser over lover og justerer de i forhold til hvordan verden er. Men ikke i forhold til hvordan man TROR verden er.

Så vidt jeg har forstått er det ingen som mener at tvunget delt bosted er et godt alternativ for BARN. Dersom forholdene ligger til rette for det, er det allerede i dag fullt mulig å velge en slik løsning. Om lovverket skal pålegge en slik løsning vil det imidlertid føre til problemer for mange BARN.

Jeg er også imot å tvinge noen til noe, men at utgangspunktet blir annerledes er jeg for

At utgangspunktet blir 50/50 når det gjelder samvær vil i større grad likestille foreldrene og forhåpentligvis dempe konfliktene om hovedomsorgen og det blir lettere å tenke samarbeid, men som ved alle barnefordelingssaker så må man her ta hensyn til barnet og dennes individuelle behov.

Et utgangspunkt på annenhver helg og en ettermiddag i uka er gammeldags og gir dårlige signaler spør du meg, og dessverre er det mange som misforstår og mener at dette "står" i loven og slik skal det være, noe som er feil da det bare er et forslag for de som ikke klarer å bli enige - det er på tide å forandre på det forslaget.

Mht. flytteforbud så må det i såfall gjelde BEGGE foreldrene. Man kan ikke innføre et system hvor kun omsorgsforelder pålegges restriksjoner, mens samværsforelder kan gjøre som h*n vil. Iallfall ikke hvis man virkelig mener at det er BARNAS beste som skal være i fokus, og at barn må/skal ha mye kontakt med begge foreldrene.

En annen sak er at det skal bli ganske innteressant å se hvordan et evt. forslag om flytteforbud for voksne OG barn begrunnes. Vi lever tross alt i et samfunn hvor bevegelsesfrihet for den enkelte anses som grunnleggende.

Vi kan nok ikke nekte voksne folk å flytte, hverken omsorgsforelder eller samværsforelder,men tvungen mekling kan få noen til å tenke seg om både to og ti ganger - og det bør være tanker rundt samvær før man drar avsted.

Og begge foreldre bør være enige om barnet skal flytte eller ikke, så kanskje blir resultatet at omsorgsforelder flytter - men uten barnet

[Far til 2]

Å tvinge barn til å leve med delt bosted kan neppe kalles en "forbedring". Hvis det er barna man er opptatt av, da.

For all del , det er bra at man ser over lover og justerer de i forhold til hvordan verden er. Men ikke i forhold til hvordan man TROR verden er.

Så vidt jeg har forstått er det ingen som mener at tvunget delt bosted er et godt alternativ for BARN. Dersom forholdene ligger til rette for det, er det allerede i dag fullt mulig å velge en slik løsning. Om lovverket skal pålegge en slik løsning vil det imidlertid føre til problemer for mange BARN.

Mht. flytteforbud så må det i såfall gjelde BEGGE foreldrene. Man kan ikke innføre et system hvor kun omsorgsforelder pålegges restriksjoner, mens samværsforelder kan gjøre som h*n vil. Iallfall ikke hvis man virkelig mener at det er BARNAS beste som skal være i fokus, og at barn må/skal ha mye kontakt med begge foreldrene.

En annen sak er at det skal bli ganske innteressant å se hvordan et evt. forslag om flytteforbud for voksne OG barn begrunnes. Vi lever tross alt i et samfunn hvor bevegelsesfrihet for den enkelte anses som grunnleggende.

Forøvrig så er det interessant å se at noen åpenbart mener at "alle"/mange aleneforeldre flytter kun for å være jævlige mot x. Ikke tar de hensyn til ungene heller. Wake up call: De aller aller fleste som flytter har gode grunner for å gjøre det! Og spørsmålet blir jo om det lille mindretallet som flytter nærmest for å flytte skal gjøre at alle med barn forbys å flytte.

←

Det er klart det er mulig å velge felles omsorg alerede idag om alle ønsker en slik ordning. Desverre ser vi at det litt for ofte er en av foreldrene som nekter et slikt alternativ. Og gjerne kombinert med at denne forelderen velger å flytte langt i ettertid.

Med et nytt lovverk kan vi komme i den situasjonen at den som ikke ønsker felles omsorg kan bli sett på som motstander av utstrakt samvær/omsorg fra begge foreldrene. Det kan medføre at den som ikke kan argumentere godt for å frata barnet en slik mulighet også blir sett på som mindre egnet til omsorg og at daglig omsorg i slike tilfeller tilfaller den av foreldrene som ønsker å ivareta barnets ønske om samvær med begge foreldrene.

Om foreldre velger å flytte så langt at samvær/omsorg blir vanskelig ser jeg 2 alternativer.

a) Den som flytter blir ansvarlig for alle reisekostnader samt det å hente/bringe barnet.

b) Den som flytter blir sett på som mindre egnet til å ivareta barnets behov for samvær/omsorg i et etablert nærmiljø. En slik forelder viser dermed mindre interesse for barnets behov, og sannsynligheten for å miste mulighet til daglig omsorg øker. Friheten til å flytte opprettholdes imidlertid, men med mindre sansynlighet for å bli omsorgsforelder.

Det finnes utvilsomt foreldre som tilpasser begrunnelsene til å flytte.

Noen skylder på utdannelse (og at samværsforelder ikke kan ha omsorgen i denne perioden). Andre skylder på økonomi og velger kansje å flytte 10-15 mil (uten at flyttekostnadene evalueres). Andre igjen skylder på arbeidssituasjonen (og prioriterer ny arbeidsgiver et nytt sted fremfor å prioritere barnets behov for samvær). Og noen kaller en spade for en spade og sier rett ut at de har fått ny kjæreste og vil prioritere samvær med kjæresten fremfor barnets samvær med samværsforelder.

Uansett hvordan en evt. lovendring vil bli seende ut, er jeg overbevist om at den i langt større grad enn i dag vil prioritere barnet og barnets behov enn det vi ser idag. Men jeg er redd altfor få tør å utfordre dagens praksis og gi de virkelig store endringene det er behov for.

På sikt vil vi se om det lages et lovverk for de 100 ? småbarna som idag bor hos far, eller om det lages et lovverk for de 25.000 ? barna som skjeldent eller aldri treffer samværsforelder.

[Gjest Lovely]

Om foreldre velger å flytte så langt at samvær/omsorg blir vanskelig ser jeg 2 alternativer.

a) Den som flytter blir ansvarlig for alle reisekostnader samt det å hente/bringe barnet.

Jeg hadde glemt det økonomiske

Ja det er en utidig inngripen i økonomien når eks bare kan velge å flytte å påføre den som sitter igjen en regning som kanskje gjør både samvær og hverdag vanskeligere.

Uansett hvordan en evt. lovendring vil bli seende ut, er jeg overbevist om at den i langt større grad enn i dag vil prioritere barnet og barnets behov enn det vi ser idag. Men jeg er redd altfor få tør å utfordre dagens praksis og gi de virkelig store endringene det er behov for.

På sikt vil vi se om det lages et lovverk for de 100 ? småbarna som idag bor hos far, eller om det lages et lovverk for de 25.000 ? barna som skjeldent eller aldri treffer samværsforelder.

Jeg er ikke like pessimistisk som deg, dette er nå satt på dagsorden, i tillegg til disse endringene:

http://www.vg.no/pub/vgart.hbs?artid=159487

Tror de vil skje store ting for å få likeverdige foreldre og dermed lykkeligere barn, nå når Karita regjerer

[Gjest =tentacle=]

Med et nytt lovverk kan vi komme i den situasjonen at den som ikke ønsker felles omsorg kan bli sett på som motstander av utstrakt samvær/omsorg fra begge foreldrene. Det kan medføre at den som ikke kan argumentere godt for å frata barnet en slik mulighet også blir sett på som mindre egnet til omsorg og at daglig omsorg i slike tilfeller tilfaller den av foreldrene som ønsker å ivareta barnets ønske om samvær med begge foreldrene.

Om foreldre velger å flytte så langt at samvær/omsorg blir vanskelig ser jeg 2 alternativer.

a) Den som flytter blir ansvarlig for alle reisekostnader samt det å hente/bringe barnet.

b) Den som flytter blir sett på som mindre egnet til å ivareta barnets behov for samvær/omsorg i et etablert nærmiljø. En slik forelder viser dermed mindre interesse for barnets behov, og sannsynligheten for å miste mulighet til daglig omsorg øker. Friheten til å flytte opprettholdes imidlertid, men med mindre sansynlighet for å bli omsorgsforelder.

Det finnes utvilsomt foreldre som tilpasser begrunnelsene til å flytte.

Noen skylder på utdannelse (og at samværsforelder ikke kan ha omsorgen i denne perioden). Andre skylder på økonomi og velger kansje å flytte 10-15 mil (uten at flyttekostnadene evalueres). Andre igjen skylder på arbeidssituasjonen (og prioriterer ny arbeidsgiver et nytt sted fremfor å prioritere barnets behov for samvær). Og noen kaller en spade for en spade og sier rett ut at de har fått ny kjæreste og vil prioritere samvær med kjæresten fremfor barnets samvær med samværsforelder.

←

Dette slår urettferdig ut, Far til 2.

Flytting handler for de aller fleste om at den totale livssituasjonen skal bli bedre, ikke å trenere samvær. Årsaker er oftest årsaker, og ikke unnskyldninger.

Store barn vil ha en tilknytning til et nærmiljø, skole osv, slik at dette blir et selvstendig argument som skal telle med i spørsmålet om hvor barnet bør bo.

Mange barn er dog så små at "hjemme" i større grad er "der hvor mor og/eller far er", slik at det er ett fett hvor foreldrene bor, så lenge de bor slik at det er mulig å ha kort reisevei mellom dem.

Som par må man ofte kompromisse om bosted, eller ensidig ta hensyn til den enes ønske om å bo ved en spesiell utdanningsinstitusjon eller arbeidsplass i en viss tid. Dette kan være en midlertidig overenskomst, med intensjon om at den andre skal få etterkommet sine ønsker senere.

Når parforholdet ryker, må man stokke kortene på nytt. BEGGE foreldre skal i utgangspunktet ha like mye rett til å velge hvor de selv vil bo, hvor de synes det er best for barnet å vokse opp, å kunne bo med en partner, og å kunne benytte seg av de karrieremulighetene de har.

Hvis jeg flytter langt vekk med våre to barn, prioriterer jeg bosted over deres samvær med deg. Hvis jeg flytter uten ungene, prioriterer jeg bosted over mitt eget samvær med dem. Hvis du velger å fortsette å bo der vi bodde da vi var sammen fordi det passer deg best, velger du å prioritere bosted fremfor samvær. Hvis du krever å ha dem hos deg når jeg flytter, velger du å prioritere ditt bosted fremfor deres samvær med meg.

For noen barn er det helt legitimt å si at det vil koste dem så mye å flytte, at det skal veie tungt på vektskålen. I andre tilfeller er det en vikarierende årsak for å få trumfet igjennom ens eget bostedsønske, eller til og med en maktdemonstrasjon overfor eks.

Dersom det ville vært greit for far (eksempelvis) å ta med seg familien (mens de var et par) og flytte til en annen by hvis drømmejobben ble ledig, kan han ikke i en skilsmisseprosess plutselig hevde at mor er en dårligere forelder fordi hun flytter barnet vekk fra sitt vante nærmiljø. Er barns behov for å ikke flytte så viktig, må det selvsagt også være restriksjoner på samboende foreldres rett til å bryte opp fra det miljøet barnet kjenner.

[Far til 2]

Dette slår urettferdig ut, Far til 2.

Flytting handler for de aller fleste om at den totale livssituasjonen skal bli bedre, ikke å trenere samvær. Årsaker er oftest årsaker, og ikke unnskyldninger.

Store barn vil ha en tilknytning til et nærmiljø, skole osv, slik at dette blir et selvstendig argument som skal telle med i spørsmålet om hvor barnet bør bo.

Mange barn er dog så små at "hjemme" i større grad er "der hvor mor og/eller far er", slik at det er ett fett hvor foreldrene bor, så lenge de bor slik at det er mulig å ha kort reisevei mellom dem.

Som par må man ofte kompromisse om bosted, eller ensidig ta hensyn til den enes ønske om å bo ved en spesiell utdanningsinstitusjon eller arbeidsplass i en viss tid. Dette kan være en midlertidig overenskomst, med intensjon om at den andre skal få etterkommet sine ønsker senere.

Når parforholdet ryker, må man stokke kortene på nytt. BEGGE foreldre skal i utgangspunktet ha like mye rett til å velge hvor de selv vil bo, hvor de synes det er best for barnet å vokse opp, å kunne bo med en partner, og å kunne benytte seg av de karrieremulighetene de har.

←

Jeg er rimelig sikker på at evt. nytt lovverk vil ta hensyn til at flytting i enkelte tilfeller kan være til barnets beste og at en slik flytting vil kunne forsvares av foreldrene uten problemer. Det er i de tilfellene der flytting synes å ivareta den ene forelderen fremfor barnet som kan bli vanskelig å forsvare.

Men det nye lovverket vil forhåpentligvis ikke overlate en så viktig avgjørelse til den ene forelderen uten at en objektiv 3.part får fortalt om eventuelle konsekvenser, om flyttingen er vanskelig å forsvare som barnets beste.

Hvis jeg flytter langt vekk med våre to barn, prioriterer jeg bosted over deres samvær med deg. Hvis jeg flytter uten ungene, prioriterer jeg bosted over mitt eget samvær med dem. Hvis du velger å fortsette å bo der vi bodde da vi var sammen fordi det passer deg best, velger du å prioritere bosted fremfor samvær. Hvis du krever å ha dem hos deg når jeg flytter, velger du å prioritere ditt bosted fremfor deres samvær med meg.

For noen barn er det helt legitimt å si at det vil koste dem så mye å flytte, at det skal veie tungt på vektskålen. I andre tilfeller er det en vikarierende årsak for å få trumfet igjennom ens eget bostedsønske, eller til og med en maktdemonstrasjon overfor eks.

Dersom det ville vært greit for far (eksempelvis) å ta med seg familien (mens de var et par) og flytte til en annen by hvis drømmejobben ble ledig, kan han ikke i en skilsmisseprosess plutselig hevde at mor er en dårligere forelder fordi hun flytter barnet vekk fra sitt vante nærmiljø. Er barns behov for å ikke flytte så viktig, må det selvsagt også være restriksjoner på samboende foreldres rett til å bryte opp fra det miljøet barnet kjenner.

←

Problemet er at dette er en avgjørelse du som bostedsforelder (eller samværsforelder) ikke kan ta alene. Vi vil alle være preget av subjektive meninger og mange vil generere unskyldninger som vi tror, eller som vi selv synes, høres ut som barnets beste.

Idag er det slik at den av foreldrene som flytter ut av hjemmet uten barn diskvalifiserer seg som omsorgsforelder ihht rettspraksis. Vi kan ikke ha en praksis som gjelder situasjonen som skjer i bruddfasen og en annen praksis som gjelder i ukene etter bruddfasen, slik du ønsker.

Skal vi ha en lov som aksepterer at bostedsforelder flytter må loven også akseptere at "samværsforelder" kan flytte ut av felles bolig og likevel overta omsorgen.

Foreldrene vil nesten altid være de viktigste personene i et barns liv. Deretter kommer nærmiljø med barnehage/skole, fritidsinteresser, etc. Å flytte med begge foreldrene vil derfor ikke bli like kritisk for et barn som å miste BÅDE den ene forelderen og nærmiljøet. Og som forelder kan vi ikke vurdere vår egen rolle i barnets liv på en objektiv måte. Derfor må det en 3.part inn i bildet som kan si sin mening.

[Gjest Don Giovanni]

Man kan disktuere mange poenger, men all den tid en skillsmisse er et faktum, så får du ikke noe mer rettferdig enn automatisk omsorgsfordeling. Slik er det bare. Mor er ikke best lenger, og har ikke vært det på mange år.

Når det gjelder flytting, peker alt i retning av at nytt lovverk betyr at dersom den med hovedomsorg flytter på seg, vil denne miste hovedomrsorgen. Således må denne gå til sak, og ikke omvendt, slik det er nå.

Det vil også endres i f t sanksjonsformer, som hittil har vært utelukkende i mors favør. Helt til det ekstreme. Eksempel: Mor ringer til NAV og sier hun ikke har fått bidrag. NAV bruker det de har av ressurser for å innkalle kronene. Dette prioriteres og straffes med renter og renters rente. Eksempel 2: Far ringer NAV og sier mor overholder ikke avtale om å sende klær frem og tilbake (det plikter hun når hun har hovedomsorgen). NAV gir beskjed om at "dette kan de ikke gjøre noe med". Mødre som driver med samværsnekt på tross av avtale får heller ingen sanksjoner rettet mot seg. Faktum hittil er at far faktisk i noen tilfeller da må betale mer. MER, fordi han jo ikke har hatt barnet like mye som avtalen tilsier. Dette er dagens forvaltning av loven. Man skal være i stor mangel av sunn fornuft om man hevder dette for å være rett. Det strider iallefall mot min rettsfølelse.

[Gjest Don Giovanni]

Dersom det ville vært greit for far (eksempelvis) å ta med seg familien (mens de var et par) og flytte til en annen by hvis drømmejobben ble ledig, kan han ikke i en skilsmisseprosess plutselig hevde at mor er en dårligere forelder fordi hun flytter barnet vekk fra sitt vante nærmiljø. Er barns behov for å ikke flytte så viktig, må det selvsagt også være restriksjoner på samboende foreldres rett til å bryte opp fra det miljøet barnet kjenner.

←

Selvfølgelig kan han det. Situasjonen er jo totalt annerledes, og skal det bli et minimum av forutsigbarhet i barnets liv, så kan selvfølgelig ikke en skilt forelder som har hovedomsorgen flytte etter eget forgodtbefinnende. Du må jo se forskjellen på at et par sammen blir enige om å flytte familien, og at en av foreldrene styrer dette på egen hånd. Er man i par er man jo presumtivt enig om en eventuell flytting.

[Gjest =tentacle=]

Selvfølgelig kan han det. Situasjonen er jo totalt annerledes, og skal det bli et minimum av forutsigbarhet i barnets liv, så kan selvfølgelig ikke en skilt forelder som har hovedomsorgen flytte etter eget forgodtbefinnende. Du må jo se forskjellen på at et par sammen blir enige om å flytte familien, og at en av foreldrene styrer dette på egen hånd. Er man i par er man jo presumtivt enig om en eventuell flytting.

←

Nå tok jeg høyde for at større barn har et miljø utenfor hjemmet, og at det kan være av så stor verdi for dem å beholde det miljøet at det skal tillegges vekt. For de minste er det mindre viktig, en skilsmisse som innebærer at begge foreldrene får seg nye hjem og skifte av dagtilbud er allerede for en full flytting å regne.

Om jeg i et forhold ofrer mitt ønske om bosted for at min mann skal få bo der han ønsker i to år, og vi gjør det slutt i den perioden, så skal han ha rett til å få viljen sin til barnet er myndig, fordi han fikk viljen sin først?

Å måtte bo der det passer den andre forelderen som betingelse for omsorgsprosent er et inngrep i den andres liv, enten det gjelder å forhindre at den andre flytter, eller forlange at den andre flytter etter for å beholde samværet i samme omfang.

[Gjest =tentacle=]

Man kan disktuere mange poenger, men all den tid en skillsmisse er et faktum, så får du ikke noe mer rettferdig enn automatisk omsorgsfordeling. Slik er det bare. Mor er ikke best lenger, og har ikke vært det på mange år.

←

Hvor sikker er du på at barnet fordeler sin tilknytning etter likestillingsprinsippet, slik at det blir rettferdig for barnet å automatisk skulle være like mye borte fra hver av foreldrene?

[Gjest =tentacle=]

Jeg er rimelig sikker på at evt. nytt lovverk vil ta hensyn til at flytting i enkelte tilfeller kan være til barnets beste og at en slik flytting vil kunne forsvares av foreldrene uten problemer. 

Det må holde at barnet kan ivaretas like bra med å flytte med den ene forelderen, som å bli igjen hos den forelderen som ønsker å bli boende der de bodde da samlivsbruddet fant sted.

Problemet er at dette er en avgjørelse du som bostedsforelder (eller samværsforelder) ikke kan ta alene.

Men du sier jo at den som vil fortsette å bo på samme sted skal ha retten på sin side, og at den som vil flytte skal miste troverdighet i forhold til å kunne ta vare på barnet. Det er like selvsentrert å ville flytte dit man vil på tvers av eks, som å ville fortsette å bo der det passer en selv, når barnets andre forelder kanskje har viktigere grunner til å ville flytte et annet sted, både for sin egen del og for barnets.

Idag er det slik at den av foreldrene som flytter ut av hjemmet uten barn diskvalifiserer seg som omsorgsforelder ihht rettspraksis.

Det er uansvarlig å flytte fra barna sine uten at en samværsordning eller bostedsforelderstatus er etablert. At noen gjør det slik i dag, har vel trolig med at de ikke er klar over hvordan dette vektlegges, og ikke har gjort noe for å sette seg inn i hvordan de sikrer sine og barnets rettigheter ved brudd. Er det graverende forhold som gjør umiddelbar flyttting tvingende nødvendig, mister man ikke rettigheter om man tar med barna til f.eks et krisesenter. I mindre graverende tilfeller bør man bli hos barna sine til en ny omsorgssituasjon er skissert.

Foreldrene vil nesten altid være de viktigste personene i et barns liv. Deretter kommer nærmiljø med barnehage/skole, fritidsinteresser, etc. Å flytte med begge foreldrene vil derfor ikke bli like kritisk for et barn som å miste BÅDE den ene forelderen og nærmiljøet. Og som forelder kan vi ikke vurdere vår egen rolle i barnets liv på en objektiv måte. Derfor må det en 3.part inn i bildet som kan si sin mening.

På hvilken måte er det automatisk bedre for barnet å skifte bostedsforelder om nåværende bostedsforelder vil flytte, i forhold til å prioritere kontinuitet hos bostedsforelder over kontinuitet i miljø? Jeg ville satt å bo med min mor over skole/venner/nærmiljø anytime gjennom hele oppveksten. Hun ville da også være tvunget til å bo der min far ønsket det, om alternativet var å flytte fra oss.

[Gjest Lovely]

Dersom det ville vært greit for far (eksempelvis) å ta med seg familien (mens de var et par) og flytte til en annen by hvis drømmejobben ble ledig, kan han ikke i en skilsmisseprosess plutselig hevde at mor er en dårligere forelder fordi hun flytter barnet vekk fra sitt vante nærmiljø. Er barns behov for å ikke flytte så viktig, må det selvsagt også være restriksjoner på samboende foreldres rett til å bryte opp fra det miljøet barnet kjenner

.

Helt to forskjellige saker som andre tidligere har nevnt, du kan ikke sammenligne en flytting med begge foreldre og en flytting der barnet ikke får ha en av foreldrene i nærheten!

Det må holde at barnet kan ivaretas like bra med å flytte med den ene forelderen, som å bli igjen hos den forelderen som ønsker å bli boende der de bodde da samlivsbruddet fant sted.

Nei, det må ikke holde. Det eneste som holder er at begge foreldres meninger skal tas i betraktning ved en eventuell flytting av barnet!

Likeverdige foreldre vil dempe mange konflikter

[Gjest =tentacle=]

.

Helt to forskjellige saker som andre tidligere har nevnt, du kan ikke sammenligne en flytting med begge foreldre og en flytting der barnet ikke får ha en av foreldrene i nærheten!

Min mann vil at vi skal flytte med lille Ole fra Oslo til Nesbyen fordi han vil ha ny stilling der. Vi flytter fra nærmiljø og begges øvrige familie for å bo i Nesbyen i et par år, uten at det bekymrer han at lille Ole må etablere seg på nytt med venner og skole.

Etter noen måneder i ny jobb i Nesbyen innleder min mann et forhold til ny kollega, og etter noe mer tid forkynner han at han vil skilles.

Det passer ham plutselig å bli i Nesbyen, og selvfølgelig at lille Ole også skal bli der. Det passer av sosiale og yrkesmessige grunner ikke meg, jeg får ikke relevant jobb, mistrives, og trenger støtte fra et nettverk.

Jeg mener da at far ikke er overlegent god som forelder bare fordi han er mest interessert i å bo på det stedet hvor vi bodde da samlivsbruddet var et faktum. Jeg mener også at lille Ole ikke nødvendigvis er best tjent med at hovedomsorg overføres til far om jeg trenger å flytte fra Nesbyen. Det avgjøres av personlige relasjoner mellom alle tre, ikke geografi. Jeg mener også at jeg ikke er mer forpliktet til å bo der det passer far, enn far er til å sørge for at han bor der det passer meg.

Nei, det må ikke holde. Det eneste som holder er at begge foreldres meninger skal tas i betraktning ved en eventuell flytting av barnet!

Å automatisk gi den forelderen som vil bli boende medhold, på hvilken måte er det å ta begge foreldres meninger i betraktning? Hvem er det som "betrakter" her?

Endret 12. februar 2007 av =tentacle=

[Gjest Lovely]

Mamman til lille Ole burde kanskje også ha fått seg jobb på Nesbyen før de flyttet, og ikke bare latt seg diktere av mannen, hæ Vi må alle ta konsekvensene av våre handlinger, derfor er det greit å tenke seg godt om før man tar så alvorlige skritt. Ditt eksempel synes jeg er typisk bitter mor som ikke ser barnet i det hele.

Vi kan komme opp med mange individuelle eksempel.. Og jeg har selvfølgelig mine eksempler som preger mine meninger rundt temaet.

Uansett hvor stor dritt pappaen til lille Ole er så har det lite med farsrollen å gjøre, lille Ole trenger begge foreldre på fotballkampen og på skoleforestillinger, han trenger å kunne dra til pappa når savnet plutselig er der, når helgene blir opptatt av idrettsreiser er det fint om han kan dra til pappa i ukedagene. Hvis pappa får nye barn er det flott om Ole kan få være en naturlig del av familien der - noe som ikke nytter om han bare kan være der en sjelden gang. Dette tror jeg er det beste for alle små Olegutter som har oppegående fedre - noe de fleste har.

Vår "lille Ole" er et lysende eksempel på dette, mor har flyttet han 2 ganger - nå vil hun flytte tilbake til forrige sted - men gutten nekter til tross for at han hadde det veldig fint i miljøet på den plassen og det bare var 1 år siden de flyttet, han er bare drittlei av å starte på nytt.

Joda, vår "lille Ole" har taklet omveltningene bra, han er en tilpassningsdyktig og sympatisk kar som lett får venner. Men savnet han har levd med i disse årene, tankene og kvalene som gjerne kommer om kvelden, tårene og fortvilelsen.. Jobben med å finne sin "plass" i vårt hjem hver gang han kommer, og reisen hjem når han akkurat har funnet roen er vond. Vi har sett problemene tydelig fra 4 dg annenhver uke ++ og til 6-7 samvær i året.

Konfliktene rundt denne situasjonen orker jeg ikke gå inn på en gang, men at den ene parten har makten til å gjøre akkurat som den vil er forkastelig.

Jeg håper det kommer et regelverk som gir likeverdige foreldre, jeg tror dette vil skape mer ansvarsfølelse og tro på retten til å bli hørt hos den som ellers bare ville blitt samværforelder. Jeg tror at mange små Olegutter vil få det bedre, enten ved at foreldrene forhåpentligvis holder seg på samme plass eller at flytting skjer helt og holdent på barnas premisser i forhold til om barnet skal være med på lasset eller ikke.

Mekler kan være betrakter, fylkesmannen eller konflikrådet..