skilsmissse

[Gjest Anonym gås...]

Hei. Jeg vil gjerne spørre alle som er skilt eller har samlivsbrudd bak seg, om hva som gjorde at dere tok det siste steget?? Hva var det som gjorde at dere tenkte at nå flytter jeg og ungene? Og hvordan gikk dere frem videre? Med tanke på å si det til barna, finne ny plass og bo og hvordan ble forholdet til den partneren? Eller ex-partneren da. Og det økonomiske- ble det bare kaos med dårlig råd eller gikk det greit?? Har tenkt litt pån disse sakene men velger foreløpig å prøve å redde forholdet, men vet ikke hvor lenge jeg skal prøve. Må jo tross alt tenke på meg selv oppi det hele, og spesielt på mo\in psykiske helse...

Merker veldig godt hvordan jeg er ovenfor barna. Jeg er nesten aldri glad, og jeg ler så lite. Livet bare går...... Unger, hus, jobb og det å prøve å få forholdet til å fungere...( Gjelder stort sett fra min side)

[Gjest Gjest]

Hei!

I min situasjon var det ingen unger da, men vi var gift i 3 1/2 år. Jeg var ulykkelig med jevne mellomrom gjennom hele forholdet, men det siste året var det bare krangling... Det som gjorde utslaget for meg var da det svartna helt for ham under en krangel og han slo meg. Flytta samme kveld og gikk aldri tilbake på beslutningen.

Du sier lite om hva som er bakgrunnen for at du ikke har det bra i ekteskapet ditt, dermed er det litt vanskeligere å gi råd, men jeg skal prøve!

Det er selvfølgelig også viktigere for deg å få forholdet til å fungere siden det er barn i bildet, enn det var for meg. Men om foreldre har det virkelig dårlig sammen, mye krangling og dårlig stemning tror jeg dette i lengden vil ha en verre innvirkning på barna enn et brudd. Bruddet vil nok føles verre med en gang, men tiden leger alle sår (det er faktisk sant i de fleste tilfeller!) og de vil tilpasse seg den nye situasjonen. Så å ta hensyn til barna vil ikke i alle tilfeller bety å bli værende i ekteskapet!

Ellers synes jeg du bør veie for og imot, er de gode sidene ved forholdet deres så gode at de veier opp for de dårlige??

Du vet det er masse flotte menn der ute, og etter mitt fem år lange destruktive forhold har jeg nå funnet en nydelig, nydelig gutt som behandler meg fantastisk bra, vi ler masse sammen og gjør alt vi kan for at den andre skal ha det bra...

Vet det er vanskelig å se så langt frem når man står midt oppi det, men...

Hadde vært interessant å høre litt mer om hva som er galt i forholdet ditt da, så er det lettere å gi litt mer konkrete råd!!

Ønsker deg i alle fall det beste...

[Gjest Gjest]

Takk for svar. TS her forresten. Forholdet slik det er idag er mere som er vennskap i fra min side. Fra hans sin side er jeg den store kjærligheten. Og han vil kun det beste for meg. Han sier han elsker meg og at han er redd for å miste meg. Jeg syns det blir mye av det, og han prøver å ikke overøse meg med komplimenter. Vi har vært i lag i 10 år. Og på disse årene har vi hatt mange opp og ned turer. Han er en mann med psykisk "bagasje". Har opplevd mye vondt i forhold til sin mor og far. Spesielt forholdet til faren er vanskelig den dag i dag. Min mann har og vært utbrent noen ganger og har vært sykmeldt i lange tider. Jeg merket ikke så av problemene før etter at vi hadde fått vårt første barn, da virket det som alt som het fortid dukket opp. Han har gått hos psykolog i et par års tid, noe som hjalp ham. Men jeg merker på en måte usikkerheten hans i hverdagen. Og jeg blir utrygg av at jeg merker han er sånn. For jeg ønsker ikke å være den som er den sterke hele tiden. Jeg har selv behov for å ha en å støtte meg på. Han sier han støtter meg og alt det der. Men en ting er å si det en annen ting er å vise det. Livet går opp og ned det er jeg veldig klar over, men hvor mye skal man igjennom før det sier stopp. Jeg føler at det er jeg som har vært en støtte hele tiden for mannen min, og det er godt å høre. Men det har krevd sitt. Sexlivet har jo bare blitt en stor bløff. Han vil gjerne, men jeg klarer ikke å tenne på han. Jeg har vært utro et par ganger( ingen formaninger her nå for det gidder jeg ikke høre på!!) men jeg trodde virkelig at det var noe galt med meg en stund. Men jeg er aldeles frisk og kroppen virker som den skal. Bare at jeg ikke tenner på mannen min! Og min mening er at alt vi har vært igjennom de siste årene, er en medvirkende årsak. Må i tillegg si at min mann har en jobb hvor han er veldig mye borte. Og når han er borte distanserer jeg meg... Jeg har laget et lite beskyttende skall rundt meg...Så det var kanskje litt mere om situasjonen min. Kan hende det ble litt rotete, men håper dere skjønte det alikevel.

[Kaffeavtalen]

Kjente meg igjen i det du skriver. Var meg for 2 år siden.

Jeg hadde bestemt meg for å gå. Grunnen da var at jeg følte meg overvåket og fikk aldri tid til meg selv.

Vi kom over den krisa, men jeg vet ennå ikke om jeg gjorde det rette valget. Mange ganger føler jeg nemlig ikke det. Men det er mest når jeg er nedfor.

Ang sex så er det vanskelig. Sender deg en

Endret 7. februar 2007 av Kaffeavtalen

[Gjest Meg som skrev første svar]

Hei igjen!

Nå forstår jeg problemet ditt mye bedre... Men det er jammen ikke lett å gi råd i en så alvorlig sak! ...

For det første så forstår jeg veldig godt at det virker uoverkommelig å skulle leve resten av livet sammen med en man ikke lenger har seksuelle og romantiske følelser for, om man kan kalle det det. Det er jo det som holder et par sammen...

Uansett når man er i et langvarig forhold, så opplever man opp og nedturer på dette området, altså når det gjelder følelser, men hvis nedturen varer fryktelig lenge, og ikke ser ut til å vende oppover igjen.... Ikke lett!!

Har du fortalt mannen din hvordan du føler det? Om du turde å si ham rett ut hvordan du har det og hvor dødt det er fra din side, kanskje han også vil innse at det beste for dere begge var å gå videre hver deres vei...

Han kan jo umulig være lykkelig i dette forholdet han heller, han får seg ikke no` og han merker helt sikkert din forsvinnende hengivenhet på andre områder også...

Vet ikke hva mer jeg kan si, du må liksom bare kjenne selv om du klarer å leve sånn eller ei... Kanskje ta en liten pause, at en av dere flytter ut for en måned eller to, så får du litt tid til å kjenne på følelsene dine?

Er ofte lettere å kjenne hva man føler for en person når man får litt avstand, kommer ut av den daglige rutinen...

[Gjest Gjest]

TS her. Må jo si at vi er gode venner da. Selv om krangler noe mere nå enn før. Men jeg føler ikke for å ha den nærheten slik vi hadde før. Vi har egentlig vært veldig sånn at vi koser og klapper på hverandre, men nå ønsker jeg ikke det så mye hell. Vi har snakket endel om forholdet vårt. Men jeg vet ikke hva det vil gjøre med han om vi flytter fra hverandre. jeg har jo nevnt de psykiske problemene han har hatt, og de er vel ikke helt borte. Jeg vet at jeg ikke kan ta hensyn til han hele tiden, men... :forvirret:Og når man hører om alt som skjer rundt i familier rundt i Norge i dag så kan man jo begynne å tenke. Når det gjelder at han er så mye borte så klarer ikke jeg og omstille meg i det hele tatt. Jeg er et veldig a-4 menneske.....

Jeg vet ikke helt om jeg ønsker å flytte ut for en periode heller, for da uroer vi barna så. Syns at hvis vi skal flytte så må det være en endelig avgjørelse. Jeg skulle egentlig ønske at han kunne si at sånn kan vi ikke ha det. Kan hende vi bør flytte fra hverandre...?? Takk for alle svar som får. Godt å få ut litt av det jeg sitter å tenker på.

[Gjest Gjest]

Er det noen automatikk i at du bare kan "ta med deg ungene"? det er da hans unger også.

[Gjest Gjest]

Ts her. Tenkte meg det var noen som måtte vrenge å vri på noe. Helt utrolig!! Jeg kan si det slik at ungene vil uansett kommer til å bli boende hos meg. Fordi jobben hans krever at han begynner kl 4 på natta og ofte ikke er hjemme før kl 18 på kvelden. Og da er det "korte dager". Og nei jeg er ikke interessert i å ta ungene i fra far. Så langt det lar seg gjøre bør man dele på omsorgen.

[Gjest skilsmisse ja]

jeg og mannen er delevis i samme situasjon, hvis du tar bort de psykiske problemene...

jeg har sluttet å elske han.. han fant en tekstmelding jeg skrev til en annen mann (min bestevenn) der jeg skrev at jeg var forelsket i han... det var dumt av meg å skrive en sånn melding, men var lettet da han fant meldingen, for da bestemte han at han ikke kan leve mer med meg... vi er fortsatt veldig glad i hverandre, men vi har begge et ønske om at vi skal være lykkelig, og det klarer vi ikke være sammen. Han sier han elsker 98% av hjernen min, de siste 2 tilhører den andre mannen, og han klarer ikke å være sammen med meg med den viten.

Jeg har ikke noe seksuelt forhold til denne andre mannen, men han er min bestevenn og min beste støtte i dette... og selvom jeg har grått mye, så er det den viten om at vi går fra hverandre såpass tidlig at vi klarer å samarbeidet om barna som er trøsten min... for sjansen for at vi kom til å "hate" hverandre hvis vi hadde vært sammen i 5 år til er jeg redd barna ville tatt mye mer skade av det! Vi snakker kjempe bra sammen... vi koser fortsatt, og vi skal prøve å gjøre dette på en best mulig måte, både for oss selv, men spesielt for barna, for det er nok de som blir "taperen" her...

vet ikke hvor jeg vil med dette.. vise deg at andre har tilsvarende situasjoner kanskje... men valget blir til slutt ene og alene ditt.. lykke til!

[engelen ane]

Hei. Ja ikke lett å si hva man skal gjøre. Tror man skal lytte til kroppen og sitt innerste og. Ikke bra å bare tenke fornuftig heller. Selv om man øsnker kun det beste for barna og. Det kan gå utover mye. Mittt råd er å tenke godt igjennom livet sånn det er nå. Oppsøk hjelp, f.eks familierådgivnings kontoret. Der kan du gå alene eller ta med mannen din.