Noe å tenke på før skilsmisse

[mummimamma]

http://www.ung.no/art/?id=1174&shw=SKILSMISSE

Dette er til de som vurderer å skille seg. Snakk med mannen/kona di før du bestemmer deg. Tror ikke de fleste barn er lykkelige etter en skilsmisse.

Så klart skal man ikke holde sammen kun for barna, men å gå litt i seg selv før man går, det skylder man barna.

Skulle ønske X leste dette. Datteren vår har skrevet her og det var veldig vondt å lese. Pappan hennes vet virkelig ikke hva han har gjort.

[Gjest Vidvandre]

Huff, jeg begynte å grine etter å ha lest noe av det som ble skrevet. Utrolig glad for at foreldrene mine ikke er skilt, og er nå ennå mer bestemt på ikke få barn før jeg er sikker på jeg har funnet den rette, ihvertfall en som jeg kan kommunisere med.

[Gjest Eir]

Problemet hun tar opp er jo hovedskalig dårlig kommunikasjon og samarbeid mellom foreldrene, og som regel er det til stede lenge før de bestemmer seg for å skilles. Jeg har ingen tro på å holde sammen bare for barnas skyld, men er enig i at foreldre bør bli flinkere til å samarbeide, også når de ikke bor sammen lenger.

[Gjest Bøllefrøet]

Jeg er veldig glad for at foreldrene mine skilte seg da jeg var liten, og jeg tror aldri jeg noen gang har ønsket at de skulle bli sammen igjen. Så det er ikke sånn at det er så ille for alle, men jeg er fullt og helt klar over at det er mange som har det vondt etter en skilsmisse. Jeg syns allikevel ikke at man skal holde sammen for barna sin skyld for det, for jeg tror barn har det verre med foreldre som er gift, men som krangler hele tiden/ ikke er glade i hverandre.

Endret 6. februar 2007 av Kake

[aline]

disse foreldrene som overhode ikke klarer å kommunisere etter en skilsmisse, kommuniserte de noe bedre når de var gift da?

Ville de kommunisert bedre dersom de IKKE hadde skilt seg men forblitt sammen?

Jeg har overhode ingen tro på at de foreldrene som putter barna imellom og som overhode ikke klarer å kommunisere, hadde vært gode for barna om de forble gift.

Er skillsmissebarn selv, OG har fått mèn fra det og problemer i voksen alder som nok kommer av at mamma og pappa ikke passet sammen og levde som ett godt par som kunne skape en trygg familie for meg og min søster, MEN!!! og det er ett stort men; Jeg er fryktelig glad for at de ikke forble sammen!

Jeg tror både vi barna og mamma ville hatt skader idag som jeg ikke tør tenke på engang, psykisk, og pappa ville hatt det alt annet en godt han og, ikke fordi pappa er slem eller mamma svak eller vi barna sånn og slik, men rett og slett fordi det var veldig feil sammen.

så da må man råde folk fra å få barn før man er absolutt sikre da, noe man faktisk aldri blir, men jeg er også veldig glad for at mamma og pappa fikk barn til tross for at de altså ikke fungerte sammen i det lange løp, ellers ville jeg jo ikke eksistert.

det er mange greier med både barn, parforhold, ekteskap OG skillsmisser, og klart man skal tenke, men man må også akseptere at ting endrer seg og at ting kanskje ikke lenger fungerer slik man hadde planlagt eller slik det ville vært best for alle.

[Gjest Vidvandre]

Jeg syntes heller overskriften burde være "noe å tenke på før man gifter seg å får barn sammen"..

[Gjest niomi]

Jeg er selv ikke skilsmissebarn, men har jo flere venner som er det. Og de sier det samme som Nigo:

jo, det var vanskelig. Men problemet var ikke at de ble skilt- problemet var jo at de var gift- altfor, altfor lenge!

[Gjest bada]

Så klart ikke skilmisse er løsningen på ett og alt... men jeg har likevel inntrykk av at de som skiller seg- og særlig de som har barn- har prøvd å få det til å funke lenge, lenge.

←

Enig! Tror det finnes særdeles få par med barn som skiller seg i hytt og pine for den minste ting. Så jeg tror ikke den artikkelen spiller noen rolle fra eller til.

[Moshy]

Dette kan kanskje høres fælt ut, men jeg er virkelig oppriktig glad for at foreldrene mine skilte seg. Rett og slett fordi alle parter fikk det mye bedre etterpå. Foreldrene mine var mye lykkeligere på hver sin kant, og hadde de ikke skilt seg hadde pappa aldri funnet den flotte kvinnen som nå er min stemor.

Da jeg fikk nyheten om at pappa skulle flytte ut måtte jeg kjempe for å ikke vise lettelse og glede. Pappa slo nemlig oss barna og var veldig aggresiv i de periodene han var deprimert, så er nok mulig at det er derfor jeg følte slik lettelse over at han flyttet ut. Endelig ble det fred og trygghet hjemme! I dag har vi et mye bedre forhold til faren min enn vi hadde hatt om han hadde fortsatt å bo hjemme, det er jeg sikker på. I tillegg førte skilsmissen til at vi slapp mer krangling og vold på daglig grunnlag- eneste som var dumt med den var at de ikke ble skilt tidligere. Å tviholde på et forhold og være sammen "for barnas skyld" når forholdet faktisk skader barna mer enn det gagner er heller ikke bra.

Lykkelige skillsmissebarn finnes også!

[Gjest Blondie65]

Jeg er helt enig med de aller fleste her i tråden: problemet er ikke skilsmissen - den er bare - som regel - slutten på et forhold som ikke skulle vært i utgangspunktet.

Jeg har ikke lest alt som stod på Ung.no, men er også helt enig i at å bruke barna som postbud er utrolig leit. Jeg forstår også h*n som skrev der og sa at ungene burde blitt spurt av en nøytral person hvor de skulle bo og så fikk den nøytrale personen overbringe budskapet til de kranglende parter. Ungdommen sier også at h*n ønsker å flyte fritt mellom far og mor istedenfor at det er dager som skal telles.

Dette er et sorgens eksempel på det mange barn - og voksne - opplever ved skilsmisse - total mangel på samarbeid. Det mest frustrerende er når den ene part gjør så godt de kan (enten det er mor eller far) og så saboterer den andre. Dermed blir barna brekkstang.

Noen ganger klarer enkelte foreldre ikke å se lenger enn til sin egen hevnlyst og lommebok. De burde vært fradømt omsorgen/samværet for en stund til de skjønte alvoret.

[Dalila]

Helt ærlig talt så synes jeg start-innlegget virket litt arrogant og provoserende... Sikkert ikke ment sånn, men...

Noe å tenke på før man skiller seg? Akkurat som om folk ikke tenker før de velger å skille seg? Som om det ikke er endeløse søvnløse netter og fæle dager som oftest som ligger i forkant. Som om det er enkleste utvei?

Og jeg sier som andre har sagt før her. Problemet er vel ikke at man skiller lag, men at ting har fått bli så galt at man ikke klarer å samarbeide.

Mine foreldre holdt sammen minst 5 år lenger enn de burde, "for barnas skyld"... Det var forferdelig, så tusen takk for den!

Dessuten er det ikke sånn at den parten som til slutt velger å bryte ut, har all "skyld" i skilsmissen. To må man være...

Endret 6. februar 2007 av Dalila

[Gjest Gjest]

For vårt barn er det nok mye bedre at mamma og pappa bor hver for seg, som jeg ser en del skilsmissebarn påpeker, fordi vi passer så dårlig sammen/er så ulike at hverken vi eller barnet har det bra når vi bor sammen.

Men heldigvis skjønner vi begge at det viktigste nå er at barnet vårt har det bra, og en viktig forutsetning for det er at vi samarbeider og at barnet vårt føler at h*n har full rett til å være glad i både mamman og pappan sin.

[Bobeline]

Jeg er også skilsmissebarn. Jeg merket ikke skilsmissen, siden jeg ble sendt til Paris for å ha det gøy mens foreldrene mine tok seg av alt hjemme. Så når jeg kom hjem igjen, var alt ordnet. Og ja, det var litt av en overraskelse.

Jeg tror ikke skilsmissen er det værste for oss barn, jeg tror det er tiden etter som preger vårt syn på saken. Dette med å være redd for å miste far eller mor, miste hjemmet sitt, miste skolevenner i forbindelse med eventuell flytting, å være redd for at foreldrene ikke lenger er glad i en, og å være redd for hva som skal skje. Derfor tror jeg foreldrenes samarbeidsvilje og -evne er langt viktigere enn "å holde sammen for barnas skyld".

Jeg sa klart i fra til foreldrene mine at jeg skulle ikke være noe postbud for dem. Hadde de noe å spørre hverandre om, eller noe å fortelle, fikk de gjøre dette selv. Ofte tenkte ikke jeg på informasjon de ville gi hverandre, eller lurte på de samme tingen om den andre som de selv gjorde. Og siden det var de som hadde noe å si, fikk de si dette selv.

At foreldre setter seg selv før sine barn i tiden etter skilsmissen, og bruker barnet mot hverandre som våpen, og/eller ikke viser evne til å ta hensyn til barnet synes jeg er langt verre enn en skilsmisse.

Endret 6. februar 2007 av Bobeline

[Gjest Blondie65]

Samtidig skal vi huske at av og til er skilsmissen en enorm påkjenning for foreldrene også. Den ene part har kanskje overhodet ikke valgt dette og i denne situasjonen med sin egen sorg skal de være verdensmester i å gjøre alt rett overfor barnet også.

Problemet er at det er for lite rådgiving som følger med i denne situasjonen. Advokathjelp er dyrt og det er forsvinnende lite man får ut av meglingen på familievernkontoret. Kanskje partene skulle vært forpliktet til å gå regelmessig til mekling i lang tid etterpå og barnet skulle blitt spurt av nøytral person som refererte til megleren slik at foreldrene kunne forstått hvordan de hadde det.

Det er en forferdelig situasjon for alle med forhold som ryker. Jeg har ikke barn selv, men har sett på nært hold foreldre som på en rørende måte setter barnet først, og i andre tilfeller der barna bare er en plagsom byrde som man kan bruke mot den andre part som et pressmiddel. Skilsmisse er tungt også uten barn - det vet jeg av egen erfaring. Det å ha to tanker i hodet på en gang og oppføre seg som en voksen i denne situasjonen når en har barn krever at begge parter er voksne og at barna får lov å være barn.

[Gjest Gjest_gjest1_*]

Hei mummiemamma

Du må lese innlegget hennes en gang til

Problemet hennes hvar manglende komunikkasjon mellom foreldrene, krangling, grining, og att hun må gå som budbringer mellom foreldrene etc

Ta litt ansvar selv for att jenntungen har d vondt

Att dere er fiender er en ting men hun har krav på 2 voksne foreldre mener nå jeg

[mummimamma]

Til gjest_1

Tror du har lest feil innlegg.

Datteren vår er ikke budbringer mellom oss foreldre. Hun treffer ikke pappan sin.

X og jeg krangler ikke, gjorde ikke det før han flyttet heller. Vi hadde klare prinsipper og meninger om hvordan vi skulle gjøre det i tilfelle brudd, noe x ikke har fulgt etter bruddet.

Vi har en sønn som er hos pappan sin annen hver helg. Han bringer ingen beskjeder videre fra noen av oss. X og jeg er ikke fiender.

Noen her sier at de fleste par har prøvd i det lengste å holde sammen før bruddet. Jeg har nesten ikke hørt om noen (har hørt om to par) som har prøvd i det lengste som f.eks å gå i terapi eller lignende. I de fleste tilfeller er det den ene som har fått nok (av hva) uten å si klart i fra.

I tillegg til den vanlige meklingen man må i gjennom burde det være en mekling der foreldre "lærer" seg å samarbeide og kommunisere før en separasjon blir innvilget. Vet ikke hvordan det skulle vært praktisert, men det er mange som blir helt overkjørt i en skilsmisse, og det går utover barna.

Det jeg ønsker er at man snakker sammen før man går fra hverandre. Det er jo stadig noen her inne som lurer på om de skal gå i fra mannen/kona. Så hvis de leser SOL -artikkelen, kanskje de tenker litt. Er ikke sikkert de blir i ekteskapet, men de tenker kanskje mer på barna. X gjorde ikke det, noe barna lider for nå.

[Gjest Gjest]

Jeg er veldig enig med mummimamma. Jeg tror faktisk mange gir opp for lett. Jeg har hørt om flere tilfeller der den ene bare tar beslutningen om skilsmisse og forteller det til den andre uten noen form for diskusjon/vurdering av alternativer/vurdering av konsekvensene. Og i tilfeller der foreldrene kanskje ikke elsker hverandre over alt på jord men tross alt er rimelig glade i hverandre og repekterer hverandre bør man jobbe med forholdet i mange runder før man kaster alt på båten, mener jeg. Voksne som har valgt å få barn sammen skylder barna det! Barn har det veldig ofte best i familien sin med mamma og pappa sammen. (Selv om det selvsagt finnes unntak)

[Gjest Blondie65]

Det er ikke det at jeg ikke er enig i det dere skriver, men ser dere ikke at det ikke nytter når den ene part overhodet ikke vil?

Ser dere ikke at den ene part som sitter igjen når den andre bare forlater forholdet kan få dårlig samvittighet av at man peker på dem og sier "fy skilsmisse er slemt"?

Og hva skal den "uskyldige part" gjøre når partneren har funnet seg ny partner - skal man likevel dra dem til familieterapi?

[Gjest Miss Guided]

Jeg er veldig enig med mummimamma. Jeg tror faktisk mange gir opp for lett. Jeg har hørt om flere tilfeller der den ene bare tar beslutningen om skilsmisse og forteller det til den andre uten noen form for diskusjon/vurdering av alternativer/vurdering av konsekvensene. Og i tilfeller der foreldrene kanskje ikke elsker hverandre over alt på jord men tross alt er rimelig glade i hverandre og repekterer hverandre bør man jobbe med forholdet i mange runder før man kaster alt på båten, mener jeg. Voksne som har valgt å få barn sammen skylder barna det! Barn har det veldig ofte best i familien sin med mamma og pappa sammen. (Selv om det selvsagt finnes unntak)

←

Det er lett å være den som sitter utenfor et forhold å si at de gir opp for lett. Vi utenfor vet ikke hvor lang den prosessen har vært, vi ser bare når de iverksetter beslutningen. Min nabo skilte seg, av forskjellige grunner, og det var ikke noe som skjedde over natten. Det lå fem års forsøk bak med både samtaler og familieterapi, men det visste jo ikke slektningene som kritiserte henne. De syntes at dette var litt for lettvint. Derfor er jeg veldig forsiktig med å uttale at folk gir opp for lett, jeg tror heller folk flytter sammen for lett.

[Gjest anonym mann]

I tillegg til den vanlige meklingen man må i gjennom burde det være en mekling der foreldre "lærer" seg å samarbeide og kommunisere før en separasjon blir innvilget. Vet ikke hvordan det skulle vært praktisert, men det er mange som blir helt overkjørt i en skilsmisse, og det går utover barna.

Det jeg ønsker er at man snakker sammen før man går fra hverandre. Det er jo stadig noen her inne som lurer på om de skal gå i fra mannen/kona.

Hei Mummimamma,

Er så hjertens enig med deg ang. dette med at alle sier de har gjort "alt" før de går fra hverandre. Det som vel stort sett er faktum er at den parten som velger å gå har tenkt gjennom saken fra a til å - ofte uten å snakke med sin partner - før han/hun sier at de vil ut av forholdet.

I noen tilfeller tror jeg faktisk at minst tre familieterapitimer, evt. et skikkelig samlivskurs, hadde fått familien på rett kurs i stedet for at de havner opp i skilsmissestatistikken.

Det skulle også vært slik at Fylkesmannen i fylket ikke per automatikk invilget separasjon, men at han/hun forhørte seg med sosionomene om det her var noe håp om at det ville fungere osv.

Dette selvfølgelig ikke i alle tilfeller. Er det vold involvert er det vel automatikk i skilsmisse og det er riktig. Er det en annen inne i bildet, er det også litt problematisk. Da er gjerne følelsene over, men dette kan jo også være et rop om hjelp til partneren: Jeg får ikke det jeg ønsker fra deg, altså har jeg funnet meg en annen.

Bare noen tanker.

mm