Frustrert, men ikke frue

[Sarke]

Så langt i mitt liv (jeg er 33) har jeg hatt til gode å treffe en mann som jeg elsker og som elsker meg tilbake på den måten jeg vil at det skal være. Jeg har nok blitt sammen med menn fordi jeg har likt dem, men ikke fordi de har vært drømmemannen. Jeg har vært forelsket i dem, det tviler jeg ikke på. Men samtidig har ikke forholdene ført til at jeg har blitt mer lykkelig.

Har jeg for store forhåpninger til et forhold?

Det klarer jeg ikke å svare på. Jeg gir dem alt de vil ha, de blir lykkelige og får ut av meg det de ønsker seg. Hvorfor får da ikke jeg det samme? Dette frustrerer meg. Jeg føler at jeg gir alt og at de burde behandle meg bra.

Jeg ønsker meg trygghet fremfor alt. Men det handler da om to plan. Det ene er at jeg trenger trygghet i forhold til utroskap. Det andre er at jeg trenger trygghet i meg selv om at dette er mannen for meg. Hvordan kan jeg oppnå dette? Siste kjæresten jeg hadde gjorde meg ekstremt utrygg i forhold til vår relasjon og da var jeg trygg på at det var ham jeg ville ha. Er ikke dette et paradoks? Tidligere kjærester har jeg vært trygge på i forhold til at de elsket meg, men de har jeg hele tiden lurt på om jeg burde være sammen med. Jeg skjønner meg ikke på meg selv og trenger råd. Hvordan bør jeg gripe dette framover?

Akkurat nå har jeg kontakt med en fyr som liker meg godt og som vil være kjæreste med meg, men jeg holder igjen fordi jeg tviler på om han er smart nok. Helt grusomt, han er virkelig en snill og bra fyr. Men jeg kan ikke være sammen med en som jeg tror vil skjemme meg ut fordi han oppfører seg ekstremt umodent. Han vet at jeg ikke ser for meg oss to som kjærester.

Men hvordan kan jeg komme ut av det fastlåste sporet? Jeg vil bare være lykkelig i en trygg omgivelse.

[Cognizance]

For meg høres det ut som du ikke bør lytte så fryktelig mye til de første følelsene når du skal velge partner, men heller tenke mer rasjonelt på hvilken egenskaper du vil ha hos en mann som du kan leve med lenge.

Du skriver at du konsekvent velger menn som ikke behandler deg spesielt bra, og at du blir trygg på at du vil ha mannen hvis han er utrygg i relasjonen og sånt.

En teori jeg tenker på er at kvinner som har hatt et distansert eller problematisk forhold til faren sin vil ha en tendens til å falle for menn som de ikke er tjent med å være sammen med i lengden.

[Sarke]

Du har kanskje rett. Problematisk forhold til faren min har jeg absolutt.

Det rasjonelle var det jeg tenkte på sist. I utgangspunktet valgte jeg den siste kjæresten ikke pga utseendet, men pga de kvalitetene jeg trodde han hadde, at han var snill og sånt. Det viste seg vel at han ikke var snill mot noen andre enn seg selv. Det er egoistene jeg rett og slett alltid får tak i. Og jeg er så langt fra egoistisk som jeg kan komme. Tror jeg....

[Gjest Gjesta]

Tror dette er et problem mange jenter har, tror ikke nødvendigvis at det henger sammen med faren. Jeg har et godt forhold til min far, men har absolutt gjort min andel av dumheter med det annet kjønn...

Jeg kjempet når det egentlig ikke var noe å kjempe for, og fikk panikk når det var noe å spare på.

Det jeg fant ut når jeg traff min kjære var at jeg skulle slutte å høre på tvilen. Gutten var ålreit, kjekk og snill. Faktisk så ålreit, kjekk og snill at jeg skal gifte meg med han til sommeren

Klart det ikke er positivt hvis du synes kjæresten din skjemmer deg ut. Men er det virkelig så stor deal som du gjør det? Kommer han stadig med slike "dumme" kommentarer?

Det jeg prøver å si er at gi de ålreite guttene en skikkelig sjangse. Ikke dropp forholdet for en eller annen teit ting. Det hender du gjør en mye større deal av det enn det faktisk er...

Det er ikke uten grunn at det går rundt mange utrolig snille og omtenksomme gutter som ikke får seg jenter, rett og slett fordi de har en tendens til å falle for d***sekken...

Hilsen ei som er glad hun klarte å bryte mønsteret sitt

[Sarke]

Og det de utrolig snille og omtenksomme guttene jeg vil ha tak i. Jeg må nok åpne øynene litt videre og kanskje gi han duden en sjanse. Men det er redselen som stopper meg. Hvis jeg ikke hadde vært redd og tvilt så hadde jeg nok ikke latt de bra gå. For jeg vet om et par jeg ikke ga nok for, fordi jeg hadde en badguy i ermet... idiotisk!

[anela]

Jeg har det litt som deg, selv om jeg ikke har hatt mer enn ett langvarig forhold. Jeg vil si meg uenig med noen av svarene her. Jeg trodde jeg hadde møtt drømmemannen for to år siden, kjekk og snill. Absolutt ingen drittsekk. Han var veldig rask til å kalle oss kjærester og det var ikke noe tull med ham. Etter en stund merket jeg at jeg ikke hadde følelser for ham. Jeg hadde levd i drømmen om drømmemannen og syntes han så ut som en. Det ville vært utrolig slemt av meg og gått rundt og latet som om jeg var glad i ham, mens jeg prøvde å få meg selv til å bli det (i årevis?) Det hjelper ikke hvor snill han er, og egentlig var han vel ikke så snill som han selv likte å tro. Selv om man tilsynelatende er verdens snilleste, kan man ha mørke sider som gjør det vanskelig å leve sammen. Jeg opplevde ham som en person med mye innestengt aggresjon, som han ikke turte å leve ut på en sunn måte. Dette var han overhodet ikke villig til å diskutere. Han fikk meg til å føle meg som "den slemme" som i det hele tatt kunne antyde at han hadde noe uoppgjort med seg selv. Snilt?

Jeg gjorde det slutt, han tryglet og ba, og jeg har ikke angret et sekund. Jeg savnet ham aldri, og det var det ultimate beviset på hvor lite han betydde for meg. Jeg søkte trygghet, og fikk heller ikke noe annet enn det. Jeg trenger adskillig mer for å føle at jeg elsker noen. Nå, to år senere, har jeg fått en venninne som merkelig nok har hatt et forhold til samme person. Hun hadde akkurat samme tanker og følelser rundt ham som jeg. "Han er jo drømmemannen... hvorfor føler jeg ikke noe?"

Jeg tror det er vanskelig å si så klart hvem som er snill og hvem som er drittsekk. Sier dine følelser at du ikke er interessert, er det en grunn til det. Du kan ikke styre alt med intellektet. Nå pleier ikke jeg å falle for de største drittsekkene, men gjerne for folk som ikke har gjort meg 100% trygg. Jeg ønsker jo å bli overrasket også. Litt rasjonell kan man være, fx søke noen med felles interesser og verdier. Men ingen kan tvinge seg selv til å føle noe for noen. Man "burde" vel aldri ha følelser man ikke har, eller?

[la Flaca]

Det er jo bare sånn det. At vi tviholder på badguys´n men ikke helt vet om vi gidder å holde på mannfolk som faktisk har noe for seg. Men den holdningen der bør jo bedre seg ettersom man blir eldre da. For har det ikke litt med modenhet å gjøre?

Jeg greide ihvertfall å bryte "badguy-trenden" i en alder av 25, men frykter at det kun var fordi han var så nyyyyydelig vakker at jeg ikke kunne annet.

Snill, oppriktig, ærlig, straight og hengiven har aldri apellert til meg heller, men man kan ikke basere et forhold på mannfolk som ikke har de kvalitetene heller.

Likevel,- kjemi er kjempeviktig. Og jeg har ingen tro på at man skal rasjonalisere seg frem til å like noen fordi det er fornuftig å gjøre det. Hvis du syns han virker mindre glup og er redd for at han skal drite deg ut er det nok ikke drømmemannen. Jeg syns du fortjener bedre enn som så altså.

[Sarke]

Takk!

Jeg synes også jeg fortjener bedre enn det, men så liker jeg meg selv når jeg er sammen med ham. Jeg tør å være fullt og helt meg. Kan gjøre ting uten at jeg er bekymret for konsekvenser. For eksempel å ta initiativ. Vet det høres rart ut, men jeg er en litt engstelig person. Redd for å tråkke folk på tærne, gjøre ting de ikke liker.

Så jeg er trygg på ham og meg, men ikke ham, meg og resten av samfunnet

Høres det rart ut?

Endret 22. februar 2007 av Sarke

[Gjest Gjesten]

Eg har prøvd å "tvinge" meg til å vere sammen med snille, fine fyrar som vil passe bra med venene mine, som familien min vil akseptere, og som har alt eg på papiret trudde eg skulle ha. Men det har ikkje vore nok. For eg har sakna eit eller anna, og så har eg endt opp med å dumpe desse fyrane som har blitt mine beste vener. Og det er vondt det, å såre den beste venen sin!

Så min teori er at eg må berre vite at han vil eg ha. Eg må respektere, beundre og ha lyst på han. Og sidan dette har skjedd nokre gonger, så skjer det nok kanskje igjen. Og om det ikkje skjer igjen så kjem ikkje eg til å prøve å tvinge fram slike kjensler meir, rett og slett fordi det ikkje går.

[Scapa]

Kjenner meg igjen i mye av det du skriver.

Kjenner meg også igjen i innlegget ovenfor (attegløyma).

Møtte "mannen som har alt" for over et år siden. Vi har blitt venner,men kunne ikke bli kjærester fordi begjæret manglet fra min side (det har aldri vært der - og vi har derfor aldri hatt et fysisk forhold). Så tydeligvis var ikke alt der allikevel... Min erfaring tilsier at begjær i kombinasjon med de andre kvalitetene jeg setter pris på ikke går hånd i hånd. Gang på gang. På gang.

Jeg har et bra liv uten noen kjæreste,og ser absolutt ikke mørkt på å leve resten av livet mitt som singel - hvorfor skulle jeg det? Det vil nok absolutt være det beste for MIN del. Jeg sier ikke at det nødvendigvis MÅ bli sånn for alltid. Det er bare det jeg ønsker og håper nå!!